Folkevandringstiden

Artikkelen inngår i serien om Europas historie
Epoker
Antikken Tidlig middelalder Høymiddelalderen Senmiddelalderen Tidlig moderne tid Renessanse og reformasjon (1453–1556) Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) Opplyst enevelde (1648–1789) Europa på 1800-tallet Første verdenskrig Andre verdenskrig Den kalde krigen Den europeiske union

Folkevandringstiden er en betegnelse skapt av moderne historikere for å beskrive et tidsforløp og en hendelse i Europas historie innenfor tidlig middelalder da det skjedde massive folkeforflytninger i Europa. Skriftlige kilder fra perioden forteller om hyppige invasjoner og plyndringer av fremmede folkeslag i Romerriket. Folkevandringene var en av de viktigste utløsende grunnene til Vestromerrikets fall. Det antas at det var hunernes bevegelser i det østlige Europa, på 200-300-tallet, som var hovedårsaken til folkevandringene. De viktigste stammene blant germanerne som slo seg ned, i eller på grensen av Romerriket, var gotere, vandaler og frankere, men andre folkeslag, både slaviske og keltiske, migrerte også i denne perioden.

De skrifter som vitner om tidsrommet mellom år 300 til 800 e. Kr. er i overveiende grad sporadiske og latinske. Romerske forfattere skrev om folk nord for Alpene og utenfor Romerriket som barbarer de hadde vanskelig for å forstå. Blant de verker som har gitt beskrivelser finnes Jordanes verk De origine actibusque getarum (Om goternes opprinnelse og gjerninger) som er en forkortet utgave av et tapt verk av den latinske forfatteren Cassiodorus (død ca. 585). Verket nevner flere germanske stammer med navn. En skildring om goterkrigen ble skrevet på midten av 500-tallet av den greske historieskriveren Prokopios. Gregor av Tours’ Frankerkrønikier og de eldste lovene til de eldste ulike germanske stammene representerer kilder som benyttes i forståelsen og tolkningen av arkeologiske spor. De romerske forfatterne Cæsar og Tacitus, selv om de skrev i tiden før folkevandringstiden, har også gitt mange opplysninger om kelterne og germanernes liv og skikker.

I tillegg finnes det også sekundære skriftlige kilder som kan ha betydning for forståelsen. Her finnes runeskrifter, hvorav de eldste som er funnet i Norge strekker seg tilbake 200-tallet. Gårdsnavn og stedsnavn gir også skriftlige spor til puslespillet. Den norrøne litteraturen ble skrevet mellom år 1000 og 1300, men var basert på en muntlig litteratur om myter og sagn som strakte seg tilbake til folkevandringstiden. Den mest betydningsfulle forfatteren, islendingen Snorre Sturlasson, skrev at «I denne bok lot jeg skrive gamle frasegn om de høvdinger som har hatt sitt rike i Nordlandene.» Den muntlige, episke litteraturen hadde vært kjent i et halvt tusen år før islandske skribenter fikk dem skrevet ned.

Blant de som forteller om de eldste tider, er Volsungesaga av stor betydning, ikke så mye for dens historiske, men for dens mytologiske verdi. Volsungesaga ble rundt 1200 forvandlet til kristen ridderromantikk av ukjent østerriksk hoffdikter i verket Nibelungenlied som komponisten Richard Wagner senere videreførte til operaen Nibelungenring. Tilsynelatende norrøne helter som Sigurd Fåvnesbane, tyske Sigfrid, var gamle fellesgermanske sagnhelter som indirekte forteller om Burgunderrikets undergang da kong Gundicar (norrønt Gunnar, tysk Günther) dør sammen med sitt folk i et forgjeves forsøk på å stanse hunerne ledet av «kong Atle».

En runestein i Sverige, hogd på begynnelsen av 800-tallet, viser hvor omfattende gjennomgripende folkevandringene var for Europa, ved at den omtaler «Tjodrik den djerve».

Epoken mellom år 400 til år 800 betegnes også, helhetlig, som tidlig middelalder. I eldre historiefremstilling ble den betraktet som «den mørke middelalder». Folkevandringstiden markerer også overgangen fra senantikken til middelalderen. I Skandinavia benyttes i tillegg betegnelsen germansk jernalder, etter som en del historikere mener at folkevandringstiden er et foreldet begrep. I Norge er det også stundom vanlig å dele perioden i to: Folkevandringstiden fra ca. 400 til 560/570, og deretter Merovingertid fra ca. 560/570 til 800. Den siste perioden kjennetegnes ved framveksten av frankere, angelsaksere og ny byetablering.

Den i utgangspunktet nøytrale betegnelsen «folkevandringstiden» stammer fra tysk forskning, «Völkerwanderung». Denne betegnelsen har røtter i den romantiserende historieforståelse, som også ga utgangspunkt for kunsten Goethe, Wagner og Nietzsche sto for.

I den latinske kulturen kalles folkeforflytningene, eller migrasjonene, for invasjoner, til og med barbarenes invasjoner (Invasioni Barbarichi), ved den oppfatning, som går tilbake til antikken, at de nordiske folkeslagene, i sammenligning med Italias romere, var usiviliserte og primitive. Disse barbarene fikk skylden for Romerrikets fall, og for at den europeiske sivilisasjon sank ned i den mørke middelalder; en nedgangsperiode som varte helt fram til den italienske renessanse.

Som kontrast til italienernes syn på germanerne, ble folkevandringene, spesielt i tysk historieskrivning, beskrevet som en kraftfull germansk ekspansjon inn i Frankrike, England, Italia og Spania. Denne tolkningen av folkevandringene ble assosiert med den tyske nasjonalismen på 18- og 1900-tallet, og skulle forklare den senere tyske ekspansjon (jf. Drang nach Osten = «Trangen til å gå mot øst»). Den nazistiske ideologi om «Lebensraum» («Livsrom») kan ha skaffet seg tanker herfra.

Engelskspråklig historieskrivning benytter også betegnelsen «barbarinvasjon», også i dag, noe som er problematisk for historikere som bestreber et nøytralt perspektiv. Migrasjonsperioden (Migration periode) er derfor det foretrukne begrepet ettersom de såkalte invasjoner ikke nødvendigvis var fiendtlig i sin helhet. Noen folkegrupper tok muligheten til å migrere til landområder som allerede var tynt befolket og dårlig opprettholdt av et smuldrende romersk overherredømme.

Når folkevandringen startet er usikkert eller åpent for tolkninger. Tradisjonelt har historikerne brukt Alariks plyndring av Roma i år 410 som innledningen. Andre har pekt på hunernes angrep på østgoterne. Avslutningen blir ofte markert med etableringen av det karolingiske dynasti, med Pipin den yngres tronbestigelse i år 751. Andre ser på langobardenes angrep på Italia i år 568 som avslutning på perioden. Generelt blir tidsrommet plassert grovt sett mellom år 400 og år 800.

Årsaken til folkeforflytningen er ikke fullstendig forstått eller belyst, men forskerne peker på flere faktorer: overbefolkning, klimaforandringer, pestutbrudd, hungersnød, en germansk krigerideologi, at hunerne strømmet inn over Øst-Europa og ikke minst at Romerriket hadde råtnet på rot og gikk i oppløsning. Kanskje var det mange faktorer samlet som fikk Europa til å bli satt i bevegelse.

Omfanget av folkevandringene er også usikkert. Flere har forsøkt å regne ut antall mennesker som bosatte seg i de nye områdene, men det har vært en umulig oppgave. I dag er oppfattelsen om at folkevandringene var invasjoner forlatt av den moderne historieforskning. De besto heller av stammer som utnyttet Romerrikets splittelse og økonomiske krise til å bosette seg i tynt befolkede deler av imperiet.

Folkevandringen er oppdelt i to faser. Den første var mellom år 400 og 550, og sett fra Middelhavet, besto det av at germanske stammer presset seg sørover og vestover mot Romerriket. Den andre fasen var mellom 550 og 800, og besto først og fremst av den slaviske innvandringen til Balkan. Etter år 800 begynner middelalderen og i Norden, vikingtiden. I løpet av 800- og 900-tallet skjedde det også folkevandringer, eksempelvis norrøne folk, vikinger, madjarere og tyrkere, men de regnes tradisjonelt ikke som en del av folkevandringstiden ved at omfanget og konsekvensene var mye mindre.

Det finnes bevis på klimaendringer på 400- og 500-tallet. Disse endringene førte til at klimaet ble kaldere og våtere. Det betydde at vekstsesongen for bøndene ble kortere og at høyereliggende områder ble uegnet for korndyrking. Dendrokronologi, eller åreringdatering ved hjelp av trær, har avdekket at det skjedde en spesiell klimatisk endring i år 540.^[1]

Nedgangen i jordbruket førte til store demografiske endringer i de områder hvor den dyrkbare jorden allerede var utnyttet fullt ut.^[2] Arkeologiske spor fra Sørvestlandet, i Norge, viser at flere hundre gårder ble forlatt på 500-tallet. På Romerike endres tuntettheten på hus mot år 600, og i Norrland i Sverige forsvinner de store gårdsanleggene. En rekke endringer i bosetningen vises i gravskikker, stilpreg på gjenstander og i språket. Spesialproduksjonen av smykker synes å opphøre på handelsstedet Helgö i Sverige. I Trøndelag bryter den sofistikerte kunnskapen om jernutvinning sammen på 500-tallet, og går tapt.^[3]

Først på 700-tallet synes det igjen som det oppstår vekst, noe man blant annet kan sees i det økte antallet store gravhauger, og dermed økte sosiale forskjeller, eksempelvis Sveinhaugen på Ringsaker i Hedmark. På Vestlandet har man funnet den eldste skipsgraven i Skandinavia, på Karmøy i Rogaland. Funnet var svært rikt og ble antagelig anlagt rundt år 720.^[4]

Det er vanskelig å rekonstruere temperaturen i Europa bakover i tid, men forskerne er stort sett enig om hovedtrekkene, basert på studier av blant annet isbrekjerner, endringer i nivåene i innlandsvann og sjø, myrvekst, treringstudier, arkeologi og andre årsaker. Der hvor forskerne er noe uenige er det på graden av svingninger i temperaturene. Det er nå klart at det var en betydelig kuldeperiode i løpet av folkevandringstiden rundt år 500 som førte til økt skogvekst i store deler av nordlige Europa og Skandinavia.^[5]

Denne kuldeperioden ble avløst av en ny varmeperiode i høymiddelalderen noe som førte til vekst og ekspansjon for befolkningen og jordbruket i flere århundrer, fra 700 til 1000. I denne varmeperioden var det varmt og tørt med eksempelvis høyere tregrense og minsket isbredannelse inntil den ble avløst av en ny kjøligere og våtere periode fra rundt 1400, den såkalte «lille istid», med store konsekvenser for et jordbruksbasert samfunn.

Historiske kilder forteller om en byllepest som best lar seg sammenligne med svartedauden i middelalderen. Denne pesten raste i områdene rundt Middelhavet, og deretter store deler av Europa etter år 545. Den kjennes som den justinianske pesten, og alt tyder på at den hadde stor dødelighet. Det første kjente utbruddet skjedde i Etiopia i 541. Samme år ble Alexandria, Antiokia, Konstantinopel og kysten av Spania rammet, sannsynligvis på grunn av skipshandelen. I 543 var den alt nådd fram til Roma og Marseille, og gjennom Gallia helt opp til elven Mosel ved Trier. Skriftlige kilder viser at pesten nådde de angelsaksiske kongedømmene i Britannia og dessuten Irland.

Det er ingen kilder på at pesten nådde Norge, men den benyttes indirekte som den viktigste forklaringen på de endringer som skjedde på 500-tallet. I tillegg var pesten ikke en enkeltstående epidemi, men noe som, i middelalderen, kom i bølger. I Gallia kom den på nytt i 570, 580 og 588, og vi vet at den hadde stor effekt på Østromerriket, kanskje like ødeleggende som svartedauden var på 1300-tallet.^[6]

Man antar pesten og befolkningsreduksjon også var en betydningsfull årsak til at det komplekse urnordiske språket endret seg drastisk i Norge, blant annet ved at ordene ble kortet ned i lengde. Dette kalles for synkopetiden, tiden mellom år 500-700, og fra rundt år 700 begynner språket igjen å stabilisere seg til det som ble norrønt eller gammelnorsk språk.

De germanske stammene drev kveg- og åkerdrift generasjon etter generasjon, og når de flyttet på seg var en av årsakene at jorda var overgjødslet og utpint. Arkeologien har avdekket gamle brakkgårdsbruk, spesielt som i det lette jordsmonnet i Jylland i Danmark hvor den dyrkbare jorden ble forringet ved at næringssaltene ble vasket ut. Samtidig synes befolkningsantallet å ha vokst. Flere munner å mette krevde større dyrkingsareal, noe som igjen skapte behov for mer gjødsel, hvilket betød flere kveg. Den danske arkeologen, Lotte Hedeager, skriver at «Når store befolkningsgrupper, på grunn av økologisk krise eller et direkte sammenbrudd av økosystemer, ble tvunget til å forlate sine hjemtrakter, ble krig og kamp en nødvendighet for å forsvare det man hadde eller tilkjempet seg nytt. Krigernes status var derfor høy.»

De germanske stammenes eksistens var bygget opp på krigerideologi. Krig var en del av de sosiale normene. Kamp og dåd var en mulighet til stige i sosial anseelse. Når man slåss om land var det for å skaffe seg kontroll over områdets jordeiere og skaffe seg avgifter. Fra år 75 til 300 endret det germanske samfunnet seg fra mindre til større jordbruksenheter. Storbøndene og krigeraristokratiet fikk felles interesser. Kontrollen over jorda ble en kilde til rikdom. Om denne orden ble forstyrret kan man se for seg en dominoeffekt. Hvis én stamme eller folkeslag flyttet på seg kunne det sette press på en annen og videre. En grunn til at stammer kom i bevegelse kan blant annet ha hatt sin årsak krigerideologiens nødvendighet av krig og plyndring.

Krigersamfunnet forutsetter kun krig, og det er også ideologiens svakhet. Hensikten med både germanernes, og senere hunernes angrep på Romerriket, var å presse det for gull og kostbarheter. Det er ingenting som tyder på at hunerne gjorde noe med de landene de erobret. Når plyndring eller utpressing ikke var mulig, falt også begrunnelsen for deres egen eksistens bort.

Ifølge historikeren Denys Hay var det ikke merkelig at Romerriket forsvant, men at det lyktes å overleve så lenge. Motivet bak Romerrikets ekspansjon var byttet, rikdommen i våpen, metaller og slaver som strømmet inn til Roma og andre italienske storbyer. I det første århundre saknet erobringen hen og minskende inntekter skapte sivil uro i Roma inntil makten ble plassert hos én mann, keiseren. Senatet som lenge hadde vært statens øverste myndighet mistet gradvis sin betydning etter hvert som keiseren og hans støttespillere kontrollerte hæren, provinsene og Roma.

Roma levde på skatter fra provinsene, ikke av handel eller industri. Handelsskipene i Middelhavet var i stor grad styrt fra utlandet. For romerne var lånevirksomhet den viktigste handelen. Jorda ble utnyttet gjennom storgodsdrift basert på et lite effektivt system av slaver, men da aggressiv erobring ebbet ut minsket også tilgangen på slaver. Hærens posisjon ble uunngåelig politisk i et samfunn innrettet på krig og hadde makt til å både utnevne og avsette keisere. Grensene ble vernet ved å verve ikke-romerske soldater. For å få fylt upopulære stillinger ble de gjort arvelige, fra å inneha et offentlig embete til bakere, tømmerhandlere og skipsførere. Mangelen på slaver førte til at storgodsene gradvis ble splittet opp og leid ut til leilendinger, coloni, offisielt frie bønder, men bundet til jorda og uten rett til å flytte eller gifte seg uten tillatelse,disse bøndene ble også kalt livegne.

Antallet soldater i legionene sank, en gang bestående av 6000 mann, men under keiser Konstantin var den romerske hær bestående av kun en sjettedel av soldater som verken var romere eller knapt nok fødte i Italia. Nedgangen må ses i sammenheng med at antallet legioner måtte stadig økes kraftig for å vokte grensene. I løpet av denne utviklingen begynte trykket mot grensene å bli større og større, og Romerriket ble rystet i de neste 400 årene av voldsomme påkjenninger. Uansett hvor sterkt Romerriket hadde vært ville det ikke ha vært i stand til å stå imot bølgen av germanere og slavere fra nord og øst, hunere og avarer fra enda lengre øst, og med tiden også muslimske armeer som erobret Lilleasia og Nord-Afrika. Etter hvert som imperiet skrumpet sammen flyttet tyngdepunktet østover til Konstantinopel hvor gresk, ikke latin var den bærende kultur. Storbyen i øst hadde i motsetning til Roma en bærende økonomi ved å være knutepunktet mellom to store innlandshav og handelsvegene mot nord, øst og syd. Konstantinopel hadde derfor økonomi til å bære et Østromersk keiserdømme i tusen år.

I flere år hadde romerne, i det som har blitt karakterisert som «ustabil likevekt», klart å holde germanerne ute, og sikre imperiets egne innbyggere den romerske freden. Det første varselet på at tidene endret seg kom i år 162, da germanerne klarte å trenge gjennom grensen og plyndre på romersk jord. De ble slått tilbake gjentatte ganger, men i 167 trengte en invasjon av flere stammer igjennom, og nådde helt fram til Adriaterhavet. Nok en gang ble de slått tilbake, og i 172 og året etter, førte Marcus Aurelius kampene over på germansk territorium (dagens Tsjekkia og Slovakia), med hensikt å fjerne problemet der det var. Det ble både kostbart og uoverkommelig. Etter at keiseren var død sluttet hans sønn en såkalt æreløs fred.

På dette tidspunktet sloss de også i et stort og blodig slag i Danmark, med krigere som kom langveisfra; fra sydlige Sverige og sørlige Norge. Presset mot den romerske nordgrensen stilnet ikke av, og i år 260 ble den brutt for alvor og store områder ved Rhinen og Donau gikk tapt for romerne. Det var bare takket være de germanske troppene, som den romerske hæren besto av, at romerne klarte å motstå presset ennå en tid.

Romerriket var ikke lenger sterkt og velfungerende. Mellom år 235 og 285 var det hele 26 keisere og kun én av dem døde en naturlig død. Om ikke riket ble herjet av germanske stammer ble det herjet av rikets egne legionærer. Sammenbruddet kom ved at de rikeste provinsene begynte å organisere sitt eget forsvar. Den rike handelsbyen Palmyra i Syria og Gallia oppkastet seg til selvstendige kongedømmer. Det galliske riket eksisterte fram til 258, da keiser Aurelian igjen klarte å gjenopprette rikets enhet for ennå en stund.

Takket være goteren Wulfilas misjon var en rekke av de germanske folkestammer som la ut på vandring blitt kristnet, men som arianere. De var dermed ikke katolikker, ettersom Arius' lære var blitt forkastet av konsilet i Nikea. Da disse germanske gruppene veltet inn over Det romerske rikes grenser hadde mange av dem vært arianske kristne i mer enn hundre år.

Resultatet ble ikke den konflikt mellom nikenske (katolske) og ikke-nikenske (ikke-katolske) kristne som man kanskje kunne ha forventet. Det ble heller slik at det ble opprettet en ny ariansk kirkelig struktur for innflytterne, som bestod side om side med den gamle katolske. De germanske eliter var arianere, de erobrede folkeslag forble katolikker. Noen forskere anser at denne ordningen med parallelle kirkelige strukturer ikke var primært et utslag av en religiøs toleranse fra erobernes side, men snarere et behov for å holde på noe som markerte deres egenart i det folkehav av ikke-germaner som de nå hersket over og til å begynne med ikke ville bli assimilert i.

Selv om de fleste germanske stammer tolererte de nikenske kristne i å pleie sine strukturer og tro, var det ikke slik overalt. Vandalene forsøkte i mange tiår å få sine nordafrikanske nikenske undersåtter å få over til ariansk tro: De utviste det nikenske (katolske) presteskap, oppløste klostre og la et stort press på befolkningen.

Etterhvert mistet imidlertid arianismen sin kraft. Ved begynnelsen av 700-tallet hadde de germanske rikene enten blitt erobret av nikenske nabofolk, eller de hadde av egen kraft glidd over til katolsk nikensk tro.

Goterne var den sterkeste av de germanske stammene. Fra Østersjøen, i dagens Polen, hadde de, i løpet av 200-tallet, nådd fram til den romerske grensen ved Svartehavet. Her etablerte de seg i to store stammeforbund, ostrogoterne og visigoterne, eller øst- og vestgotere. De ekspanderte videre østover, over elva Don og ut på de kirgisiske steppene, men her møtte de sin skjebne, i form av hunerne. Hunerne var et asiatisk nomadefolk, med fryktede krigere til hest, som var kommet i en bevegelse mot vest. Goterne hadde ingenting å stille opp imot dem, og ble valset ned. Hunerne stormet videre, over Donau, hvor de knuste vestgoterne som søkte beskyttelse innenfor det romerske imperiets grenser. Romerne lot dem slå seg ned for å fungere som buffersone mot hunerne.

I 453 døde Attila, hunernes leder, og asiatenes dominans gikk i oppløsning. Som plyndrere drev ikke hunerne nomadisk produksjon, og uten tributter hadde de ikke lenger noe eksistensgrunnlag og forsvant av seg selv.

Nord-Europas befolkning var i bevegelse allerede før hunerne stormet inn, men deres invasjon fra år 375 akselererte uroen og førte til at store germanske folkegrupper ble presset vestover. Snart var hele Europa påvirket av vandringsbølgen, unntatt i Skandinavia og hos balterne. Vinteren 406-407 krysset vandalene, burgundere, svebere og andre germanske folkegrupper Rhinen og gikk inn i Gallia og i 476 ble den siste vestromerske keiseren med det pompøse navnet Romulus Augustus avsatt av den germanske høvdingen Odovaker. Nye kongeriker ble etablert innenfor det gamle Romerrikets grenser, og nye folkegrupper satte navn på Europakartet. Det Europa som vi kjenner i dag havnet i støpeformen utover 400-tallet: Vandalene ga navn til Andalucía, langobardene til Lombardia, anglerne til England og frankerne til Frankrike.

I løpet av hele 400-tallet og 500-tallet brøt folkeslag gjennom Europa, vandret store distanser, utkjempet blodige slag, kun for å forsvinne eller bli assimilert i større folkeslag i de områder de hadde bosatt seg i. Germanerne hadde sin egen kultur med egne uskrevne lover basert på sedvanerett og de talte et felles språk. Kun mot vest og i nord i Britannia og i Bretagne ble talt et annet språk, keltisk. Den festningsvoll som kong Offa på 700-tallet bygde mot Wales var også en språkbarriere mellom keltiske Wales og germanske England. En annen språkgrense som fortsatt finnes, gikk mellom fransktalende og nederlandsktalende (flamsk dialekt) i Belgia og oppsto på 400-tallet. På 600-tallet hadde det vestlige Europa stort sett de språkskiller som gjelder i dag.

• Folkevandringstiden i Norge

• Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere. Pax 2001. ISBN 82-530-2251-4
• Solberg, Bergljot: Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Cappelen 2003. ISBN 82-02-23178-7
• Hay, Denys: Middelalderens historie, Cappelen 1983. ISBN 82-02-09040-7

• Folkevandringstid hos Norgeshistorie.no
• Var fimbulvinteren og ragnarok verkelege?, om klimaendringer i folkevandringstiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Folkevandringstid hos Store norske leksikon
• Folkevandringer hos Store norske leksikon