Nibelungenlied

Nibelungenlied (Vølsungesagnet eller Nibelungensangen) er et tysk helteepos fra middelalderen. Diktet har vært formidlet i muntlig form inntil det ble nedskrevet på middelhøytysk på 1200-tallet. Tittelen stammer fra den avsluttende linjen: Hie hât daz mære ein ende: daz ist der Nibelunge liet (= «Her har fortellingen en ende: det er kvadet om Nibelungerne»). Eposets fortelling er langt eldre enn da det ble nedskrevet og stammer antagelig tilbake til før folkevandringenes tid. Språket i håndskriftene kan dateres til ridderlitteraturens blomstringstid rundt 1170–1230. Teksten synes å være nedtegnet i området mellom Passau og Wien. Eposets forfatter, enten det var én eller flere, nevnes ikke i teksten og er således ukjent.

Nibelungenlied er basert på førkristne germanske heltemotiv som vitner om historiske hendelser som burgundernes nederlag mot et forbund av romerske og hunerske styrker i slaget ved Worms i år 436. Norrøne parallelle fortellinger av legendene er blitt bevart i Volsungesaga, Den eldre Edda og Den yngre Edda, tåtten Norna-Gests þáttr og Didrikssagaen. Sentral i handlingen er dragedreperen Siegfried (i Norden kjent som Sigurd Fåvnesbane) ved burgundernes hoff, hvordan han ble drept og om hevnen til hans hustrus Kriemhild (norrønt Gudrun).

Selv om Nibelungenlied på 1800-tallet fikk status som et tysk nasjonalepos ble dets rykte hardt skadet etter at det ble grovt misbrukt av nazistene som hyllet hva de oppfattet som germanske dyder som skulle gjenopprettes under nasjonalsosialismen. Dette førte til at teksten i tiden etter den andre verdenskrigen til en viss grad ble tabubelagt.

En av de mange tolkninger av eposet er Richard Wagners operasyklus Nibelungenringen (tysk Der Ring des Nibelungen). Wagner hadde en dramatisering av Friedrich de la Motte Fouqué som forbilde for sitt arbeid. Han støttet seg også på frie tolkninger av germansk og norrøn mytologi.

Diktet i dets ulike skriftlige kilder gikk tapt på slutten av 1500-tallet, men manuskripter fra så tidlig som 1200-tallet ble gjenoppdaget i løpet av 1700-tallet. Forskningen antar at kjernefortellingen tradisjonelt har blitt formidlet muntlig i 700 år og med tiden ble det skrevet ned ulike varianter av fortellingen.

Det er 35 kjente manuskripter av Nibelungenlied og ulike avvikende versjoner. Tekstene har først og fremst blitt funnet i sørlige Tyskland, i Østerrike og Sveits. 11 av disse manuskriptene er hovedsakelig fullstendige.^[1] Den eldste versjonen synes å være den som er blitt bevart i manuskript «B». 24 manuskripter finnes i ulike fragmentariske utgaver, blant annet en versjon på hollandsk (manuskript «T»). Teksten inneholder bortimot 2400 vers i 39 avsnitt eller såkalte Aventiuren. Avsnittene ligner på kapitler med varierende lengde og har i de fleste avskriftene blitt satt med rubrikker.

Tittelen diktet er kjent som etter at det ble oppdaget, er avledet fra den siste linjen av de tre hovedversjonene: hie hât daz mære ein ende: daz ist der Nibelunge liet. «Liet» betyr her heller fortelling eller epos enn sang eller vise som det gjør på moderne tysk.^{[trenger referanse]}

Manuskriptkildene atskiller seg betydelig fra hverandre. Filologer og litteraturforskere har generelt utpekt tre genealogiske hovedgrupper for hele rekken av tilgjengelige manuskripter med to hovedversjoner som består av de eldste kjente kopier: *AB og *C. Denne kategoriseringen er avledet fra signaturene på *A, *B, og *C-manuskriptene foruten også ordvalget i det siste verset i hver kilde: «daz ist der Nibelunge liet» eller «daz ist der Nibelunge nôt». Filologen Karl Lachmann utviklet på begynnelsen av 1800-tallet denne kategoriseringen av kildene i avhandlingen Der Nibelunge Noth und die Klage nach der ältesten Überlieferung mit Bezeichnung des Unechten und mit den Abweichungen der gemeinen Lesart (Berlin: Reimer, 1826).

Rådende forskningsteorier har sterkt antydet at den skriftlige utgaven av Nibelungenlied er arbeidet av en anonym poet fra området Donau mellom Passau og Wien og daterer seg fra rundt 1180 til 1210. Han var muligens ved hoffet til Wolfger von Erla, biskop av Passau (som hadde posisjonen i årene 1191–1204). De fleste forskere anser at det er mest sannsynlig at forfatteren var en mann med litterær og teologisk utdannelse ved biskopens hoff, og at diktets mottagere var prester og adelsmenn ved samme sted.

«Nibelungenes klage» (Diu Klage), en form for appendiks (tillegg) til hoveddiktet, nevner en «Meister Konrad» som var gitt oppdraget å kopiere teksten av en biskop «Pilgrim» av Passau . Dette er blitt sett på som en referanse til den historiske helgenen Piligrim av Passau, som var biskop av Passau fra 971 og fram til sin død i 991.

Letingen av forfatteren av Nibelungenlied i tysk forskning har en lang og til dels intens historie. Blant de navnene som har vært foreslått er Konrad von Fussesbrunnen, Bligger von Steinach og Walther von der Vogelweide. Ingen av disse hypotesene har blitt akseptert og dagens generelle forskning har akseptert at forfatterens navn ikke kan fastslås.

Selv om diktets forord lover både gledesbringende og mørke fortellinger er Nibelungenlied i det store og hele et tragisk verk, og de fire åpningsversene er antatt å ha vært et senere tillegg til teksten, komponert etter at hovedverket hadde blitt fullført i skriftlig form:

Den antatt opprinnelig versjonen begynte i stedet med en presentasjon av Kriemhild, diktets hovedperson.

Eposet er delt i to deler, den første handler om fortellingen om Siegfried og Kriemhild, beilingen av Brünhild, og Siegfrieds død forårsaket av Hagen, og Hagens skjuling av Nibelungskatten i Rhinen (kapitlene 1-19). Den andre delen handler om Kriemhilds ekteskap med Etzel, hennes planer for hevn, nibelungenes reise til Etzels hoff og deres siste motstand mot overmakten i Etzels hall (kapitlene 20-39).

Det første kapittelet introduserer hoffet i Burgund. Kriemhild, søster av kong Gunther og hans brødre Gernot og Giselher, har en drøm om en falk som blir drept av to ørner. Hennes mor tolker dette til å bety at Kriemhilds framtidige ektemann vil død en voldsom død, og følgelig holder Kriemhild seg ugift.

Det andre kapittelet forteller om Siegfrieds bakgrunn, kronprinsen av Xanten. Hans ungdom er fortalt med lite rom for de eventyr som senere er blitt tillagt ham. I det tredje kapittelet kommer Siegfried til Worms med det håp å beile til Kriemhild. Ved hans ankomst forteller Hagen av Tronje, en av kong Gunthers vasseler, om Siegfrieds ungdommelige dåder som omfattet å vinne en skatt og land fra et par brødre, Nibelung og Schilbung, som Siegfried drepte da han ikke kunne dele skatten mellom dem, og samtidig, bortimot tilfeldig, drepte en drage.

Etter å ha drept dragen er Siegfried badet i dens blod, noe som gjør ham usårbar, men et blad fra et lindetre falt på hans rygg og etterlot en flekk på huden hvor drageblodet ikke dekket ham. Til tross for Hagens truende fortellinger om hans ungdom ønsket burgunderne ham velkommen men lot ham ikke møte prinsessen. Skuffet ble Siegfried værende i Worms og hjalp Gunther å beseire de invaderende sakserne.

I kapittel 5 møter Siegfried endelig Kriemhild. Gunther ba Siegfried om å seile med ham til (den fiktive) byen Isenstein på Island for å vinne hånden til Islands dronning Brünhild. Siegfried går med på dette, men kun om Gunther tillater ham å gifte seg med dennes søster Kriemhild. Gunther, Siegfried og en gruppe burgundere seiler til Island og vel framme blir Gunther utfordret av Brünhild til en tvekamp om hvem som er sterkest. Belønningen er at hun gifter seg med ham om han vinner. Om han taper vil han bli dømt til døden. Det blir klart for gruppen at Brünhild er umåtelig sterk og de frykter for sine liv.

Siegfried går i stillhet tilbake til skipet og tar på sin særegne kappe som gjør ham usynlig (kapitlene 6-8). Med sin store styrke og sin usynlighet leder Siegfried Gunther gjennom hans prøver og den imponerte Brünhild tror at det er kong Gunther som har beseiret henne - og ikke Siegfried. Hun går med på ekteskap, men Gunther er fortsatt redd for at hun vil drepe ham og Siegfried går da til Nibelungenland og på egen hånd erobrer han kongedømmet. Siegfried gjør dem til sine vasaller og kommer tilbake med tusener av dem. Siegfried går da fram som budbringer og gruppen av burgundere, Gunther og hans kommende hustru drar tilbake til Worms hvor en stor velkomst venter på dem og de blir gift under store fanfarer. Siegfried og Kriemhild blir også gift med Gunthers velsignelse.

Imidlertid mistenker Brünhild på bryllupsnatten at noe er galt med hennes situasjon, særlig mistenker hun at Siegfried er en mulig grunn. Gunther forsøker å ligge med henne, men med sin styrke har hun ingen vanskeligheter med å binde ham fast og etterlater ham bundet hele natten. Etter at Siegfried får høre dette tilbyr han igjen sin hjelp. Siegfried foreslår at han blir med inn i kammerset med usynlighetskappen på og i stillhet banke Brünhild til underkastelse. Gunther går med på dette, men sier at Siegfried ikke må gå til sengs med Brünhild. Siegfried sniker seg inn i rommet og etter en vanskelig og voldelig kamp beseirer han Brünhild. Siegfried tar deretter hennes ring og belte som symboler på hennes deflorering. Dette kan også leses som en antydning til at Siegfried har samleie med Brünhild til tross for Gunthers krav. Etter at Brünhild ikke er jomfru lengre har hun ikke lenger den styrke hun tidligere hadde og bedyrer at hun ikke lenger vil nekte Gunther å ligge med henne. Siegfried gir ringen og beltet til sin egen hustru, Kriemhild.

Flere år senere føler Brünhild fortsatt at hun har blitt løyet til og får Gunther til å invitere Siegfried og Kriemhild til deres kongedømme. Brünhild gjør dette ettersom hun fortsatt har det inntrykk at Gunther giftet bort sin søster til en vasall av lavere rank, mens Gunther og Siegfried i virkeligheten er av samme rang. Både Siegfried og Kriemhild kommer til Worms og alt er vennlig inntil de skal gå inn i katedralen i Worms ved at Kriemhild og Brünhild begynner å krangle om hvem av dem som har forrang i henhold til deres ektemenn.

Etter tidligere å ha bli lurt om forholdet mellom Siegfried og Gunther, mener Brünhild det er opplagt at hun skal gå ført. Kriemhild kjenner ikke til bedrageriet i forbindelse med beilingen til Brünhild, og hun insisterer på at de har lik rang og krangelen utarter. Meget sint viser Kriemhild ringen og deretter beltet Siegfried tok fra Brünhild bryllupsnatten, og hun kaller henne deretter for Siegfrieds kebse (frille). Brünhild føler seg ydmyket og bryter ut i tårer.

Krangelen mellom dronningene truer begge ekteskapene og er også en trussel om dødelig rivalisering mellom Gunther og Siegfried, noe de begge forsøker å unngå. Gunther frifinner Siegfried fra anklagene, men til tross for dette forsøker Hagen av Tronje å drepe Siegfried for å beskytte kongens ære og rike. Selv om det er Hagen som utfører dåden og Gunther og hans brødre innledningsvis setter seg imot, kjenner de til planen og går stilltiende med på den. Hagen forteller om en falsk militærtrussel til Gunther og Siegfried, og Siegfried - som betrakter Gunther som en nær venn - tilbyr igjen å hjelpe ham.

Ved å bruke trusselen om krig overtaler Hagen Kriemhild, som fortsatt stoler på ham, til å markere Siegfrieds sårbare flekk på ryggen med et kors på klærne hans under løfte om at det er for å beskytte ham. Nå som de kjenner Siegfrieds svakhet, klarer Hagen å drepe Siegfried på en jakttur ved å stikke spydet sitt gjennom korset mens Siegfried bøyer seg ned for å drikke fra en bekk (kapittel 16). Et slikt tarvelig mord er særlig vanærende i middelalderens tenkning. Å kaste et spyd er slik et vilt dyr blir drept, ikke en ridder. Dette kan ses i annen samtidig litteratur, som ved Parsifals uforvarende vanærende forbrytelse i det han bekjemper riddere med et kastespyd (som blir forvandlet til en svane i Wagners opera). For ytterligere å vanære Siegfried, stjeler Hagen nibelungenskatten fra Kriemhild og kaster den ned i Rhinen («Rhingullet») for å forhindre at Kriemhild på egen hånd reiser en hær.

Kriemhild sverget å ta hevn for mordet på sin ektemann og tyveriet av nibelungenskatten. Mange år senere frir kong Etzel av hunerne (Attila huneren) til henne og hun reiser til hunernes land og de blir gift. Ved sin sønns dåp inviterer hun sine brødre, burgunderne, til en fest ved Etzels festning i Ungarn. Hagen ønsker ikke å reise, men blir spottet til å gjør det likevel, skjønt han er overbevist om at invitasjonen er lureri for å drepe dem alle. Når burgunderne krysser Donau blir denne skjebnen bekreftet av nøkkene som spår at alle unntatt en munk vil dø. Hagen forsøker å drukne munken for å motbevise spådommens kraft, men munken overlever.

Burgunderne kommer fram til Etzels festning og blir hilst velkommen av Kriemhild med bedragerske smil og ærbødighet. Men adelsmannen Dietrich av Bern, en forbundsfelle av Etzel, råder burgunderne til å ha sine våpen med seg hele tiden, noe som ellers ikke er tillatt. Tragedien utfolder seg når Kriemhild står foran Hagen og beskylder ham for drapet på Siegfried og krever nibelungenskatten levert tilbake. Hagen svarer henne modig, innrømmer at han drepte Siegfried og senket nibelungenskatten i Rhinen, men skylder disse handlingene på Kriemhilds egen oppførsel.

Kong Etzel ønsker sin hustrus brødre varmt velkommen, men under festen bryter det ut åpen strid mellom hunerne og burgunderne. Når Hagen hører om kampen, halshogger han den lille sønnen til Kriemhild og Etzel foran deres øyne. Burgunderne tar kontroll over hallen og de blir beleiret av Etzels krigere. Kriemhild tilbyr sine brødre deres liv om de overgir Hagen, men de avslår. Kampen varer hele dagen inntil dronningen beordrer hallen brent ned.

Alle burgunderne blir brent inne unntatt Hagen og Gunther som blir bundet og holdt fanget av Dietrich av Bern. Kriemhild lar sine brødre bli ført for seg og beordrer at Gunther blir halshugd. Selv etter å se Gunthers hode nekter Hagen å fortelle dronningen hvor han gjort av skatten. Rasende hogger hun selv av hodet hans. Gamle Hildebrand, Dietrich av Berns gamle lærer, blir rasende over de skammelige drapene på burgunderne. Han hogger Kriemhild i flere stykker med sverdet sitt. I ett av manuskriptene står det at han slo Kriemhild ned med et enkelt hogg mot midjen. Hun føler ingen smerte og hevder at hans sverd er ubrukelig. Hildebrand slipper da ned en ring og ber henne ta den opp. Idet hun bøyer seg ned, faller kroppen fra hverandre. Dietrich og Etzel og alle de andre ved hoffet sørger over at så mange helter har mistet livet.

En historisk kjerne i fortellingen ligger i hendelsene rundt den germanske folkevandringstiden, særlig burgundernes nederlag mot den vestromerske generalen Flavius Aëtius (død 454) som med støtte fra hunerske leiesoldater beseiret dem i slaget ved Worms en gang rundt år 436. Andre mulige påvirkninger er striden mellom 500-tallets merovingerdronninger Brunhilda og Fredegunde, og dessuten Attilas ekteskap med den burgundiske prinsessen Ildikó i år 453.

En del forskere har betraktet den historiske figuren Arminius som beseiret de romerske legionene i slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 som en mulig arketype for dragedreperen Siegfried.

Disse hendelsene er blandet sammen med fellesgermansk mytologisk materiale som handler om Nivlheim og nibelungere, opprinnelig en rase av dverger som beskyttet en kostbar skatt, men fra bevisføring i det latinske diktet Waltharius er det også et navn for en frankisk eller burgundisk dynasti. Nibelungenlied kombinerer en mytologisk første del om Gunthers beiling til Brünhild med en politisk andre del. Denne foregår på bestemte steder, som i burgundernes hovedstad Worms, og den beskriver nibelungernes reise mot øst over Donau til Etzelburg (hovedstaden til Etzel, altså Attilla), åstedet for katastrofen.

Nibelungenlied arrangerer dette tradisjonelle materialet i en komposisjon rettet mot høymiddelalderens lesere, som var vel kjent med høvisk ridderlitteratur, og således blandet kildee nedarvede germanske tema med samtidige begreper om kristen ridderånd. Slik endres Siegfried fra å være en dragedreper til en høvisk ridder som uttrykker sin kjærlighet til Kriemhild først etter at han har vunnet vennskapet til den burgundiske kongen Gunther og dennes brødre. I en del situasjoner som forsterker konflikten mellom de germanske folkevandringene og den høviske ridderetikken (som Gunthers pinlige bryllupsnatt med Brünhild som kan tolkes som ironi). Den åpenbart blodige avslutningen etterlater intet håp for en forsoning, og er langt fra den tradisjonelle, lykkelige avslutningen i typisk høvisk epikk. Personene i høymiddelalderens diktning mangler egentlige individuelle trekk i henhold dagens skjønnlitteratur. De skal legemliggjøre ulike idealiserte heltedyder som ble høyt verdsatt i ridderkulturen og tilskrevet adelen. Slike dyder var eksempelvis heder, trofasthet, rikdom og stridsevne. Personenes handlingsmønster i Nibelungenlied eksemplifiserer disse egenskapene.

En tidlig kritiker klassifiserte Nibelungenlied som en germansk Iliaden og argumenterte med at som det greske eposet gikk Nibeungenlied tilbake til de eldste tider og forente monumentale fragmenter av halvglemte myter og historiske personer av vesentlig, nasjonal karakter. Andre kritiserte verket for å være mindreverdig i henhold til de greske klassikerne og ikke verdig en status som «nasjonalepos».

Til tross for de mange kritikerne, ble bilder fra Nibelungelied benyttet i mange dikt, essay, plakater og taler i alle stadier av den tyske nasjonalismens utvikling, fra Befreiungskriege (frigjøringskrigene) til perioden under nasjonalsosialistisk styre med mindre unnvikende fortolkninger og referanser enn i dag.

Eksempelvis ble den trofasthet som burgundernes konge og hans vasaller viste, verdsatt høyere enn familiebånd eller livet, karakterisert som «Nibelungentreue». Dette uttrykket ble benyttet i Tyskland i tiden før første verdenskrig for å beskrive foreningen mellom Det tyske riket og Østerrike-Ungarn, og igjen av den nasjonalsosialistiske propagandaen, eksempelvis for å beskrive slaget om Stalingrad.

Det er vanskelig å skille påvirkningen fra Nibelungenlied i seg selv fra andre kunstverker og propaganda som handler om Siegfried-mytene. Ofte skiller bilder som åpenbart viser til deler av fortellingen seg fra hovedfortellingen på vesentlig vis. Eksempelvis knytter en berømt plakat fra 1930-tallet Siegfrieds død opp mot «Dolchstosslegende», oppfatningen av at tyske soldater ble dolket i ryggen av fredsforhandlingene i 1918, og viser en Siegfried-lignende figur som blir dolket med en kniv, og ikke et spyd.

Mot slutten av andre verdenskrig ble 38. SS-divisjon «Nibelungen» opprettet innen Waffen-SS av lærere og kadetter ved SS-Junkerschule i Bad Tölz.

Nibelungenlied, Volsungesagaen, og Didrikssagaen tjente som kildemateriale for Richard Wagners Nibelungenringen (tysk Der Ring des Nibelungen), en serie av fire operaer kjent som «Ringsyklusen».

I 1924 lagde den østerriksk-amerikanske filmregissøren Fritz Lang to stumfilmer basert på eposet: Die Nibelungen: Siegfried og Die Nibelungen: Kriemhilds Rache. Lang og Thea von Harbou skrev manuset til den første filmen, mens von Harbou sto alene for den neste filmen. Nyinnspillinger ble gjort i 1966.

• Bartsch, Karl; 1870/1880.
• Margaret Armour, Translator. Franz Schoenberner, Introduction. Edy Legrand, Illustrator. The Nibelungenlied, Heritage Press, New York, 1961.
• Batts, Michael S.: Das Nibelungenlied, kritisk utgave, Tübingen: M. Niemeyer 1971. ISBN 3-484-10149-0
• de Boor, Helmut: Das Nibelungenlied, 22. reviderte og utvidede utgivelse, red. Roswitha Wisniewski, Wiesbaden 1988, ISBN 3-7653-0373-9
• Hermann Reichert, Das Nibelungenlied, utgivelse av «B»-manuskriptet, Berlin: de Gruyter 2005. VII ISBN 3-11-018423-0.. Normalisert tekst, introduksjon på tysk.
• Ursula Schulze, Das Nibelungenlied, basert på manuskript «C», Düsseldorf / Zürich: Artemis & Winkler 2005. ISBN 3-538-06990-5.
• Raffel, Burton: Das Nibelungenlied, ny oversettelse. Forord av Michael Dirda. Introduksjon av Edward R. Haymes. Yale University Press 2006. ISBN 978-0-300-11320-4

• (en) Nibelungenlied – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Wikiquote: Nibelungenlied – sitater

• Nibelungenhåndskrift C i digital form
• Håndskrift A, B og C på middelhøytysk
• Tallrike lenker til kvadet og litteraturen om det