Friedrich-Wilhelm Krüger
| Friedrich-Wilhelm Krüger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. mai 1894[1] Strasbourg | ||
| Død | 10. mai 1945[1] (51 år) Oberösterreich | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Walter Krüger[2] | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Sturmabteilung Schutzstaffel[3] | ||
| Utmerkelser | 14 oppføringer 3. klasse av Militærfortjenstkorset (1916) Jernkorsets ridderkors (1944) NSDAPs partimerke i gull (1939) Wound Badge (1918) in Silver (1918)[4] Æreskorset (1934) NSDAP tjenestemedalje Jernkorset av 1. klasse (1915) Jernkorset av 2. klasse (1914) Hausorden von Hohenzollern (1918) Den jugoslaviske krones orden (1939) Storoffiser av Italias kroneorden (1940) Krigsfortjenestekorset (1942) Tilleggsspenne til jernkorset (1943) Tilleggsspenne til jernkorset (1944) | ||
Friedrich-Wilhelm Krüger (født 8. mai 1894 i Strassburg[5][6], død 10. mai 1945 i Gundelshausen i Østerrike) var en fremstående nazist og et høyt rangert medlem av SA og SS. Han var en av lederne i Generalguvernementet da holocaust ble gjennomført der.
Etter andre verdenskrig tok han sitt eget liv i alliert varetekt. Krüger var nær venn av Heinrich Himmler.[5]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Friedrich-Wilhelm var sønn av den senere pressiske oberst og kommandør av Infanterie-Regiment «Prinz Louis Ferdinand von Preußen» (2. Magdeburgisches) Nr. 27 Alfred Krüger (død 6. august 1914 ved Liège) og hans hustru Helene, geb. Glünder (død 1930). Hans eldre bror var sen senere SS-Obergruppenführer og Waffen-SS-general Walter Krüger.
Friedrich-Wilhelm Krüger sluttet på Humanistische Gymnasium i Rastatt før han fikk tatt abitur, og gikk fra 1909 til 1913 på kadetthus i Karlsruhe og Gross-Lichterfelde.
Virke
[rediger | rediger kilde]Den 22. mars 1914 begynte han som løytnant ved Infanterie-Regiment «von Lützow» (1. Rheinisches) Nr. 25 i den prøyssiske armé. Krüger tjenestegjorde slik som løytnant under første verdenskrig, som brøt ut noen måneder etter. Han ble såret flere ganger og ble høyt dekorert.[7]
Fra 1919 var han medlem av et Freikorps. En periode livnærte han seg som selvstendig forretningsmann. Krüger ble medlem av NSDAP i 1929 og SS i 1931. Han var en venn av Heinrich Himmler, men Himmler ble etterhvert lei av Krügers pedantiske og masete stil.[5][7]
Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble Krüger sjef for SAs utdanningsvesen. Innenfor SA kom han i konflikt med Ernst Röhm og Krüger gikk snart over til SS (før «de lange knivers natt»).[8]
Andre verdenskrigen
[rediger | rediger kilde]Fra 1939 til 1943 var han Höherer SS- und Polizeiführer[9] i Generalguvernementet i det tyskokkuperte Polen og i dette embetet organiserte og ledet han flere forbrytelser mot menneskeheten og hadde et betydelig ansvar for holocaust der. Utnevnelsen av Krüger var kontroversiell. Mange alter Kämpfer hatet ham for hans medvirkning i «de lange knivers natt». Han var kjente som pedantisk og en ryktespreder. Himmler foretrakk Krüger fordi han var lojal mot SS og sto i gjeld til Himmler for karrieren.[8][10] Krüger var trolig den mektigste person i Generalguvernementet som formelt ble styrt av Hans Frank. Krüger anså Frank som et fjols.[5] Krüger ble utnevnt som representant i Generalguvernementet for Himmlers Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums noe som svekket Franks makt.[7]
Krüger var SS-sjef Heinrich Himmlers representant i Generalguvernementet og Hans Franks direkte underordnete - dette innebar ifølge Himmler at Franks byråkrati ikke skulle blande seg inn i Krügers virke..[10][11][12]
Inndeling i sivil administrasjon og SS/politi i Generalguvernementet skapte mye konflikt. I tautrekkingen mellom Frank og Krüger ble sentralledelsen stadig trukket inn. Frank forsøkte å få riksregjeringen på sin side, Krüger trakk i Himmler og Martin Bormann. I september 1941 krevde Himmler at instrukser fra Frank om politisaker skulle godkjennes av Himmler før de ble satt i verk..[10][11][12]
I september 1941 diskuterte Himmler og Krüger muligheten for å deportere jøder fra Tyskland til Generalguvernementet og de kom til at det ikke var aktuelt på det tidspunktet. I stedet skulle de deporteres til Warthegau. Himmler hadde 13. oktober 1941 møte med Krüger og Globocnik der Globocnik fikk beskjed om eller tillatelse til å anlegge en utryddelsesleir i Belzec. Krüger og Frank var invitert til Wannsee-konferansen i januar 1942, i deres stede deltok Karl Eberhard Schöngarth og Josef Bühler.[10][11][12]
I november 1941 klaget Krüger til Himmler og Heydrich over at Frank forsøkte å ta styringen over håndtering av jødeproblemet. Invitasjonen til Wannsee-konferansen sendt 9. desember gjaldt Franks underordnete Josef Bühler i stedet for Frank selv. Himmler håpet med dette å få slutt på rivaliseringen mellom Frank og Krüger, og samtidig styrke sin egen posisjon. Det er uklart hvorfor Schöngarth deltok i stedet for Krüger, det kan ha vært fordi Krüger hadde skadet armen eller fordi Heydrich ønsket konferansen skulle forløpe smertefritt i stedet for å ende i en krangel.[5][7]
Himmler besøkt Krüger og Globocnik i juli 1942 og diskuterte da den pågående Aksjon Reinhardt (drap på alle jødene i området). Himmler ga da Krüger og Globocnik ordre om at hele den jødiske befolkningen i Generalguvernementet skulle «forflyttes» (det vil si drepes) innen utgangen av 1942. Etter opprøret i Sobibór høsten 1943 planla Himmler og Krüger Aktion Erntefest der alle gjenværende jøder i Generalguvernementet skulle drepes i en hurtig og overraskende operasjon. I løpet av 3. og 4. november skjøt SS- og politimenn 43 000 jøder i massegraver - dette var den største enkeltstående massakren under andre verdenskrig. Jakob Sporrenberg og Christian Wirth hadde den operative ledelsen av massakren.[10][11][12]
Odilo Globocnik var en av fire SS- og politisjefer som var Krügers underordnede i hvert sitt distrikt (Lublin, Warszawa, Krakow og Radom).[13][14] Krüger hadde kommandoen over sikkerhetspolitiet som hadde omkring 2000 mann i Gestapo, Kripo og SD til disposisjon, og over det ordinære politiet.[10]
I oktober 1943 ble Krüger hentet til Himmlers stab og i 1944 overført til Waffen SS.[5][7]
Etterspill
[rediger | rediger kilde]Ved slutten av andre verdenskrig ble han tatt til fange av amerikanske styrker og begikk selvmord i varetekt (mai 1945).[7][15][16]
Joachim Fest beskriver Frank som et ukontrollert følelsesmenneske som kom til kort mot den kalde intrigemakeren Krüger. Wilhelm Koppe var Krügers etterfølger som HSSPF. Koppe og Frank hadde et bedre personlig forhold, men tautrekkingen om myndighetsområde fortsatte.[17]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 17168676c[Hentet fra Wikidata]
- ^ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 34579, besøkt 27. september 2024, «[Walter Krüger was the] [e]lder brother of RKT SS-Obergruppenführer Friedrich-Wilhelm Krüger»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
- ^ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 38558, besøkt 27. september 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (Eds.). (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
- ^ Döring 2001, p. 600.
- ^ a b c d e f Löschke, Olaf (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Eberhard Schöngarth. Reich Main Security Office - A Practitioner of Mass Murder». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 133–151. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.13.
- ^ a b Wiesenthal, Simon (1987). Krystyna: den polske motstandstragedie. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107350.
- ^ Birn 1986, p. 72.
- ^ a b c d e f Weale, A. (2010). The SS: A new history. Hachette UK.
- ^ a b c d Russell, Nestar (2018). Understanding Willing Participants, Volume 2. Springer. ISBN 978-3-319-97999-1.
- ^ a b c d Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
- ^ Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
- ^ Arad, Y. (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press.
- ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO.
- ^ Patin, N. (2018). Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War. Journal of Genocide Research, 20(2), 247-260.
- ^ Fest, Joachim C. (1972). Det Tredje rikes ansikt: et totalitært regimes profiler. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205052948.