Geest

Geest, eller gest (nedertysk: «tørr», «ufruktbar»^[1]), betegner en landskapstype som er utbredt over hele det nordeuropeiske slettelandet fra Nederland til Polen.

Geest er de delene av landskapet som hever seg over det helt flate marsklandet. Geest kan både være av glasial eller glasifluvial opprinnelse; det vil si at den enten består av morene avsatt av breen i istidene eller av smeltevannselver ved brefronten som såkalt sandur.^{[trenger referanse]}

Generelt er geesten mer næringsfattig enn marsken. Geest som består av endemorene eller bunnmorene er likevel mer fruktbar enn geest av glasifluvial opprinnelse, som har et høyt innhold av sand. Der geestformer når helt ut til dagens kystlinje, dannes ofte en brattkant som på tysk kalles «Kliffküste».^{[trenger referanse]}

Den naturlige vegetasjonen for geesten er furuskog.

De eldste bosettingene i områder som veksler mellom marsk og geest ligger på geesten fordi de her var beskytta mot stormfloder. Etter som områdene ble tettere bosatt, utvikla det seg ulike jordbrukskulturer på henholdsvis marsken og geesten.

I dag er geestland for en stor del brukt til potetdyrking. Leplanting for å stoppe sandflukt er utbredt.

•  (en) Geests – kategori av bilder, video eller lyd på Commons