Giftsnokfamilien
| Giftsnokfamilien | |||
|---|---|---|---|
 Grønn mamba (Dendroaspis viridis) | |||
| Nomenklatur | |||
| Elapidae Boie, 1827 | |||
| Populærnavn | |||
| giftsnokfamilien, giftsnoker, elapider | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Krypdyr | ||
| Orden | Skjellkrypdyr | ||
| Gruppe | Avanserte slanger | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 192[1] | ||
| Habitat: | terrestrisk, marint og limnisk | ||
| Utbredelse: | hele verden med unntak av Europa og nordlige deler av Asia og Nord-Amerika | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Giftsnokfamilien, giftsnoker eller elapider (Elapidae) er en gruppe med svært giftige slanger som finnes i tropiske og subtropiske områder over det meste av verden, unntatt i Europa, men inkludert Det indiske hav og Stillehavet. Gruppen inkluderer i henhold til ITIS (2020) cirka 192 arter (274 taxa) fordelt i 41 slekter og tre underfamilier.[1]
Taksonomi
[rediger | rediger kilde]Det var tidligere vanlig å dele inn giftsnokene i kun to underfamilier, nemlig Elapinae (terrestriske arter) og Hydrophiinae (marine og limniske arter).[2] Senere fant man imidlertid ut at Elapinae var ei parafyletisk gruppe.[3] Det førte etter hvert til endinger i inndelingen, som nå består av tre underfamilier.
-
Elapinae
terrestriske giftsnoker -
Hydrophiinae
havslanger -
Laticaudinae
havkraiter
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Giftsnoker forekommer i mange størrelser, fra de minste som måler rundt 18 cm til den store kongekobraen som kan bli nærmere seks meter lang. Artene kjennetegnes av to hule og ubevegelige huggtenner framme i overkjeven, runde pupiller og slank hodeform, i motsetning til slanger i hoggormfamilien, som har smale, vertikalstilte pupiller, bevegelige huggtenner, og hoder som generelt er markert bredere enn nakken. Noen få arter kan også sprute gift fra framoverretta åpninger på tuppen av huggtennene.
Blant giftsnokene finner man noen av verdens giftigste og farligste slanger. Giftigst av alle er innlandstaipanen (Oxyuranus microlepidotus) som finnes i Australia, men flere av de andre artene regnes som mye farligere. Dette skyldes at innlandstaipanen lever i svært øde områder og sjelden kommer i kontakt med mennesker. Ifølge australske myndigheter har den, takket være effektiv motgift, aldri forårsaket menneskelige dødsfall, selv om noen få har blitt bitt av den. Arten er imidlertid ikke vanligvis aggressiv.
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen er sortert i alfabetisk rekkefølge og er i henhold til ITIS (2020).[1]
- Elapidae, giftsnoker
- Elapinae, terrestriske giftsnoker
- Aspidelaps, Fitzinger, 1843
- Bungarus Daudin, 1803 – kraiter
- Cacophis, Günther, 1863
- Dendroaspis, Schlegel, 1848 – mambaer
- Elapsoidea, Bocage, 1866
- Hemachatus, Fleming, 1822
- Hemibungarus, Peters, 1862
- Micruroides, Schmidt, 1928 – vestlige korallslanger, sonorakorallslanger
- Micrurus, Wagler, 1824 – amerikanske korallslanger
- Naja, Laurenti, 1768
- Ophiophagus Günther, 1864 – kongekobra
- Pseudohaje, Günther, 1858
- Sinomicrurus, Slowinski et al., 2001
- Walterinnesia, Lataste, 1887
- Hydrophiinae, havslanger (nærmest beslektet med australske giftsnoker[4])
- Acalyptophis, Boulenger, 1869
- Aipysurus, Lacépède, 1804
- Antaioserpens, Wells and Wellington, 1985
- Aspidomorphus, Fitzinger, 1843
- Austrelaps, Worrell, 1963
- Brachyurophis, Günther, 1863
- Cacophis, Günther, 1863
- Cryptophis, Worrell, 1961
- Demansia, Gray, 1842
- Denisonia, Krefft, 1869
- Drysdalia, Worrell, 1961
- Echiopsis, Fitzinger, 1843
- Elapognathus, Boulenger, 1896
- Emydocephalus, Krefft, 1869
- Ephalophis, M. A. Smith, 1931
- Furina, Duméril, 1853
- Hemiaspis, Fitzinger, 1861
- Hoplocephalus, Wagler, 1830
- Hydrelaps, Boulenger, 1896
- Hydrophis, Latreille i Sonnini and Latreille, 1801
- Kolpophis, M. A. Smith, 1926
- Loveridgelaps, McDowell, 1970
- Micropechis, Boulenger, 1896
- Neelaps Günther, 1863
- Notechis, Boulenger, 1896
- Ogmodon, Peters, 1864
- Oxyuranus, Kinghorn, 1923 – taipaner
- Parahydrophis, Burger and Natsuno, 1974
- Parapistoclamus, Roux, 1934
- Parasuta, Worrell, 1961
- Paroplocephalus, Keogh, Scott and Scanlon, 2000
- Pseudechis, Wagler, 1830
- Pseudonaja, Günther, 1858
- Rhinoplocephalus, Müller, 1885
- Salomonelaps, McDowell, 1970
- Simoselaps, Jan, 1859
- Suta, Worrell, 1961
- Thalassophis, P. Schmidt, 1852
- Toxicocalamus, Boulenger, 1896
- Tropidechis, Günther, 1863
- Vermicella, Gray i Gunther, 1858
- Laticaudinae, havkraiter (nærmest beslektet med asiatiske giftsnoker[4])
- Laticauda, Laurenti, 1768 – havkraiter
- Elapinae, terrestriske giftsnoker
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c ITIS (2020) Elapidae. Retrieved August, 06, 2020, from the Integrated Taxonomic Information System on-line database, http://www.itis.gov
- ^ Mattison C (2007). The New Encyclopedia of Snakes. Princeton University Press, September 9, 2007. ISBN 978-0691132952
- ^ Pyron, R. A., Burbrink, F. T., & Wiens, J. J. (2013). A phylogeny and revised classification of Squamata, including 4161 species of lizards and snakes. BMC evolutionary biology, 13(1), 1-54.
- ^ a b Anne Marie Helmenstine (2019) Venomous Sea Snake Facts (Hydrophiinae and Laticaudinae). ThoughtCo, April 02, 2019
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Giftsnokfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Giftsnokfamilien i Encyclopedia of Life
- (en) Giftsnokfamilien i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Giftsnokfamilien hos Fossilworks
- (en) Giftsnokfamilien hos ITIS
- (en) Giftsnokfamilien hos NCBI
- (en) Kategori:Elapidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Elapidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Elapidae – detaljert informasjon på Wikispecies
