Gløshaugen

Gløshaugen
Hovedbygningen, som ble innviet i 1910 Foto: Alex Brasetvik
Basisdata
Bydel		Midtbyen
Kommune		Trondheim
Grenser til		Lerkendal, Elgeseter, Singsaker, Berg
Navngivning		1886
Navnebakgrunn		Antagelig av gløse, stirre eller speide.
Beliggenhet
Gløshaugen 63°25′07″N 10°24′11″Ø
Gløshaugen på Commons

Gløshaugen er et område omtrent to km sørøst for Trondheim sentrum. I dag er Gløshaugen-platået best kjent som NTNUs største universitetsområde, campus NTNU Gløshaugen, med Hovedbygningen fra Norges tekniske høgskole (NTH) som et synlig landemerke fra flere steder i byen. Før NTH ble etablert, hadde området gjennom tidene vært brukt til både gårdsdrift, ekserserplass, landsteder og spesialskoler.

Etter at Stortinget i 1900 hadde vedtatt at det skulle opprettes en teknisk høyskole i Trondheim, og Gløshaugen var bestemt som tomt for skolen, ble det avholdt en arkitektkonkurranse om hovedbygning og tre laboratoriebygninger.^[1] Dette var de bygningene man mente det var behov for. Arkitekt Bredo Greves prosjekt og plan for området ble valgt for utførelse.

Senere er skolen utvidet mange ganger, ulike arkitekter har satt sitt preg på bebyggelsen, og flere arealplaner er tegnet gjennom årene for å utnytte platået best mulig.

I 1996 ble Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) dannet, gjennom sammenslåingen av NTH og fem andre utdannings- og forskningsinstitusjoner.^[2] Campusutvikling er fortsatt et satsingsområde,^[3] men idealene har endret seg siden NTH ble etablert. Nå fokuseres det på bærekraftig utvikling og integrering av universitetet i byen, ikke så mye på en «fri og dominerende beliggenhet».^[4]

Områdets karakteristiske terrengform, et platå med skrånende sider på alle kanter, er rester av et elvedelta som ble avsatt av Nidelva for vel 8000 år siden, da havnivået var omtrent 60 m høyere enn i dag. Grunnen består i hovedsak av sand, med leire under.^[5]

De eldste spor etter mennesker på Gløshaugen stammer fra yngre romersk jernalder, ca. 1 – 400 e.Kr. eller eldre folkevandringstid, ca. 400 – 600 e.Kr. Under graving og planering for NTHIs første idrettsplass, sørøst på platået, ble det i 1934 funnet brente bein og rester etter to branngraver; en beltestein^[6] av kvartsitt og en leirkrukke. Datering av beltesteinen tyder på at gravene og gjenstandene er fra romersk jernalder.^[7]

Området er blitt brukt til ulike formål opp gjennom tiden:

• På midten av 1600-tallet var det en husmannsplass på Gløshaugen.^[8]
• På slutten av 1600-årene bodde smeden Ole Israelson Strøm på Gløshaugen,^[9] der han også hadde sin smie.^[10]
• På et kart fra omkring 1750 er Gløshaugen ekserserplass avmerket.^[11]
• Gerhard Schøning beskriver også i 1773 hvordan han reiser over «… den saa kaldte Gløshaug, der tilforn har tient til Exercer- og Mønstrings-Plads, men er nu til Ager og Eng opryddet».^[12]
• På slutten av 1790-tallet ble Gløshaugen utskilt fra Elgeseter som to selvstendige bruk.

Eiendommene på Gløshaugen var lenge parseller under Elgeseter gård i Strinda kommune. En kilde sier at deler av området lå under Nardo gård.^[13] I 1893 ble Trondheim utvidet, og mesteparten av Gløshaugen ble liggende innenfor byens grenser. Senere byutvidelser har gjort at hele området nå ligger i Trondheim kommune.

Informasjonen nedenfor om Vestre og Østre Gløshaugen er i stor grad hentet fra samtidens panteregistre og matrikler og viser derfor stort sett til skifte av eiere og endring i gårdenes størrelse.

• 1798: Den vestre parsellen av Gløshaugen, kalt «Hesthagen eller Gløshaugen», ble utskilt fra Elgeseter og solgt på auksjon til Trondhjems lektorat.^[14]
• 1808: Gården ble solgt på auksjon til handelsmann Johan Christian Vogelsang.^[15]
• 1808–1886: I privat eie. Flere ulike eiere. Blant annet apoteker Christian Fredrik Møllerop,^[16] som overlot eierskapet til sin svigersønn løitnant Ulrik Sissener i 1848^[14]. Sissener bygget opp «i stor Stiil Landstedet Gløshaugen».^[17] Blant annet lot han oppføre den vestre hovedbygningen, som fortsatt eksisterer.
• 1886: Gården ble delt i to: En mindre parsell ble kjøpt av kandidat N.B.G. Stabell,^[18] som fikk lån av Statskassen til å starte en blindeskole der.^[19] Forrige eier, borgermester Sivert Christensen Strøm, beholdt hovedbruket «Hesthagen eller Gløshaugen».
• 1896: Stabell søkte om statsstøtte for å kunne fortsette med Arbeidshjem for blinde på Gløshaugen. Søknaden ble avslått, og i stedet kjøpte Staten eiendommen, på auksjon, for å etablere en «Døvstumskole» der.^[20] Staten kjøpte også Strøms del av Gløshaugen samme år.^[21]
• 1897–1917^[22]: Gløshaugen offentlige døvstuminstitut holdt til på Vestre Gløshaugen.
• 1898: Bolig for overlæreren ble oppført. Arkitekter: Solberg & Christensen (Lars Solberg og Johan Christensen).^[23]
• 1917: Trondhjems kommune overtok «to parceller av vestre Gløshaugen med samlet areal 420.50 m²».^[21]
• 1919: Eiendommen ble overtatt av NTH og har tjent som lokaler for Bergavdelingen og senere Institutt for teoretisk fysikk.^[16]
• I dag er gårdens hovedbygning rehabilitert og brukes som «Internasjonalt hus» av NTNU Studieavdelingen, Internasjonal seksjon. Overlærerboligen er i dag NTNUs «Infohus». Begge husene er foreslått fredet i Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet, som er ute på høring i 2010.

• Husmannsplass under Elgeseter.^[16]
• 1799: Plassen ble solgt til kaptein A.J. von Müller.^[16]
• 1838: Müllers datter Bolette solgte gården til Ole Sommervold.^[15]
• 1863: Gården ble delt i to: En mindre del, «Sommervoll», som Sommervold beholdt selv og snart stykket ut til parseller – og hovedbruket «Gløshaugen», som han solgte, med husene, til Nils Ylvisaker.^[15] Det er hovedbruket Gløshaugen som senere blir benevnt Østre Gløshaugen.
• 1872: Kjøpmann Halvor Jenssen (med forretning i Dronningens gate 14) kjøpte Gløshaugen av Ylvisaker^[24][25] og fikk bygget en sommerbolig (landsted) på eiendommen. Arkitekt er antagelig Heinrich Ernst Schirmer. Bygningen har likhetstrekk med andre småhus, med midtark og fremspringende tak, som han tegnet i samme periode.^[26]
• 1901: Kommunen kjøpte eiendommen av Jenssen.^[24]
• 1901–1957: Den tidligere sommerboligen ble brukt som kommunal bolig/tjenestebolig for bygartneren.^[26] Uthusene ble revet i 1950-årene.^[16]
• 1960: NTH overtok eiendommen.^[27]
• Østre Gløshaugen var ikke tegnet inn på kartgrunnlaget som fulgte konkurranseprogrammet i 1901. Bebyggelsen her var tydeligvis forutsatt revet.^[28] I dag står bare hovedbygningen igjen. Den er restaurert og brukes blant annet som lokaler for Gløshaugen akademiske klubb. Bygningen er fredet. I Landsverneplanen for Kunnskapsdepartementet er fredningen foreslått opprettholdt.^[29]

NTNUs fakulteter og avdelinger^[30] er spredt over flere områder i og utenfor Trondheims sentrum,^[31] men både arkitekt- og sivilingeniørutdannelsen foregår i stor grad på Gløshaugen, som de gjorde i 1910 da NTH åpnet. Da var det 103 studenter som ble immatrikulert – og dermed utgjorde hele studentmassen. Det var totalt 7 mulige studieretninger å velge blant: Arkitekt-, Berg-, Bygningsingeniør-, Elektroteknikk-, Kjemi-, Maskin- og Almenavdelingen.^[32] I 2009 var det rundt 9300 studenter, av NTNUs totalt mer enn 18 400, som hadde Gløshaugen som sin hovedcampus.^[33]

De fakultetene som i dag er lokalisert på NTNU Gløshaugen, er:

• Arkitektur og billedkunst (fire av fem institutter)
• Informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk
• Ingeniørvitenskap og teknologi (seks av ti institutter)
• Naturvitenskap og teknologi
• I tillegg ligger Institutt for økonomi- og teknologiledelse her. Dette instituttet hører inn under Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse. Resten av fakultetets institutter ligger på NTNUs campus på Dragvoll.

Tre av de 15 bibliotekene under NTNU Universitetsbiblioteket holder til på Gløshaugen:

• Teknisk hovedbibliotek – i Hovedbygningen
• Biblioteket for arkitektur/bygg/design – i Sentralbygg I
• Realfagbiblioteket – i Realfagbygget

I tillegg har flere studentorganisasjoner, bokhandel, kantiner og andre serviceenheter sine lokaler her.

Gløshaugen omfattes i dag av gjeldende campusutviklingsplan for NTNU, som ble vedtatt i NTNUs styre i 2007.^[34]

Siden etableringen av NTH i 1910 er det blitt utarbeidet nye arealplaner for Gløshaugen-området etter hvert som studenttall og antall linjer har økt, og fagenes utvikling har gjort det nødvendig med utvidelse av de eksisterende bygningene og planlegging av nye. Det skriftlige materialet som er knyttet til planene, viser at beliggenheten på Gløshaugen har vært sett på både som en styrke og en begrensning. I alle planene finnes et uttrykt ønske om å holde bebyggelsen oppe på selve platået – og beholde skråningene rundt som parkmessig behandlet område, selv om arealbehovet har økt voldsomt siden de første 103 studentene ble immatrikulert. Prinsippet med bebygget platå og grønne skråninger ble ikke brutt før konkurransen om Realfagbygget ble utlyst i 1994. Da ble skråningen mot sør valgt som område for det mer enn 60 000 m² store anlegget.^[35]

Ingen av arealplanene er blitt fulgt i detalj i utbyggingen av Gløshaugen, men de er historiske dokumenter som viser hvordan NTHs arkitekturprofessorer på 1900-tallet tok sin tids idealer fra byplanlegging inn i planleggingen av campus. Disse idealene, med sin strenge symmetri når det gjaldt plassdannelser og bygninger, lot seg ikke gjennomføre for en institusjon i kontinuerlig vekst og forandring. Planene ble derfor stadig revidert – og nye utviklet.^[36]

Nedenfor følger en oversikt over noen av de viktigste avgjørelsene og mest omfattende forslagene, fra tomtevalg til bebyggelse og beplantning.

Stortinget vedtok 31. mai 1900 «oprettelse av en teknisk høiskole i Trondhjem».^[37] Kirke- og utdanningsdepartementet nedsatte deretter en plankomité, som blant annet skulle bistå ved valg av tomt for skolen. Komiteens medlemmer reiste til Trondheim for å se på kommunens tomteforslag til det som skulle bli NTH. Trondheim kommune hadde flere alternative forslag, men alle eiendommene lå inne i, eller svært nær, byens sentrum.^[38] Komiteens medlemmer mente at dette ville gi for liten mulighet for utvidelse. Da eieren av Østre Gløshaugen tilbød å selge sin eiendom som tomt for høyskolen, uttalte komiteen: «Af de mulige Tomter, som man har undersøgt, har man enstemmig fæstet sig ved Gløshaugsletten som det Alternativ, man vilde være tilbøielig til at stille i Spidsen. Man vil imidlertid neppe kunne undgaa også at maatte disponere i hvert Fald over en mindre Del av Statens Eiendom Døvstumskolen.»^[38]Formannskapet fulgte komiteens ønske.

Gløshaugen ligger ca. 45 moh. Gløshaugenplatået har en karakteristisk terrengform som gjør at bygningene der oppe er godt synlige fra byens sentrum, samtidig som man fra området har en vid utsikt. Komiteen uttalte at dette var «et areal som vilde bli særdeles tjenlig for et teknisk høiskoleanlegg. Bygningerne vilde her faa en fri og dominerende beliggenhet, hensigtsmæssig for deres bruk og værdig deres høie formaal».^[39] Etter forhandlinger mellom eierne ble det bestemt at høyskolen skulle få disponere inntil 30 000 m². I mai 1901 kunne departementet informere om at den Tekniske Høiskole ville bli oppført på Gløshaugen.^[39]

Da plankomitéen i 1901 utarbeidet programmet for en arkitektkonkurranse om NTHs hovedbygning og tre laboratoriebygninger, la de føringer for hvilken del av eiendommen som burde bebygges i første omgang. Arkitekt Bredo Greve, som ble valgt som utførende arkitekt etter arkitektkonkurransen i 1901/1902, plasserte bygningene rundt «et stort firkantet tun».^[40] Laboratoriebygningene hadde sine hovedinnganger fra dette «tunet», mens Hovedbygningens inngang vendte ut mot byen. Byggearbeidene ble satt i gang etter Greves plan sommeren 1905.^[41] NTH disponerte ikke hele platået på denne tiden.

Trondheim hadde en kraftig vekst fra 1900 og fremover. Det var behov for en plan for videre utbygging og utnyttelse av ubebygget areal. I 1910 utlyste kommunen en nordisk konkurranse om en ny byplan for Trondheim. Vinnerprosjektet var svensk, men ble bearbeidet av bl.a. avdelingsarkitekt ved Stadskonduktørkontoret, Sverre Pedersen.^[42] Den bearbeidede planen ble vedtatt i bystyret i januar 1913. Professorrådet ved NTH var fornøyd med den plass høyskolen hadde fått i planen. Rektor skrev i november samme år følgende til Det kongelige kirke- og undervisningsdepartement: «Trondhjems by har igjennem bearbeidelsen av den avholdte reguleringskonkurranse i den av bystyret fremlagte og vedtagne reguleringsplan fastslaaet, at Gløshaugen skal forbeholdes for Den tekniske Høiskole og dens fremtidige utvidelser og for øvrig parklægges. Professorraadet slutter seg helt til denne plan.»^[43]

Allerede før første verdenskrig ble det klart at den opprinnelige planen for NTH var for begrenset. Landet var inne i en sterk industriell ekspansjon. Nå disponerte NTH dessuten hele Gløshaugen og det ble raskt utarbeidet planforslag for en høyskole med adskillig større dimensjoner enn man først hadde tenkt seg. Vedlagt rektors brev til departementet var en plan utarbeidet av arkitekturprofessor Jens Zetlitz Monrad Kielland. Her hadde han forutsatt store utvidelser av Bredo Greves bygninger og flere nye bygninger lenger sør på platået.^[44]

I «jobbetiden» under og etter første verdenskrig økte optimismen, og nok en gang ble det utarbeidet en plan over området, langt mer omfattende enn planen fra 1913. Professor Kielland var ikke lenger ved NTH. Nå var det professor Olaf Nordhagen som utarbeidet en «Reguleringsplan for Høiskoleplataaet». Han var opptatt av å ordne bebyggelsen, som «efter sin natur vil fremtræ med en viss monumentalitet», slik at man oppnådde «en fasthet og harmonisk sammenhæng».^[28] Nordhagens plan var ambisiøst anlagt med betoning av aksen nord-sør og parkmessig beplantede veier. Det var planlagt tennisbaner, restaurant, idrettsplass med tribuner og en jernbanestasjon på sørsiden av Gløshaugen. Nesten alt dette måtte utsettes og oppgis under den økonomiske krisen som fulgte.^[44]

Professor Nordhagen døde i 1925. I 1926 la professor Sverre Pedersen frem et nytt reguleringsforslag. Han så både på selve platået og omgivelsene rundt, med parkmessig behandling av området fra Elgeseter bro opp mot Hovedbygningen. Aksen nord-sør er enda tydeligere understreket enn i 1920-planen gjennom bygningenes utforming og plassering. Parkområdet er foreslått behandlet etter barokk-klassisistiske retningslinjer.^[28] Pedersens plan ble heller ikke realisert, men det var denne planen bygartner Trygstad brukte som underlag for sin plan for parklegging av området året etter.^[45]

I 1936 ble Fredrik Vogt valgt til ny rektor. Han hadde klare tanker om behovet for flere nybygg på Gløshaugen.^[41] Behovet ble tydelig da andre verdenskrig brøt ut og de norske ingeniørstudentene i utlandet søkte seg til NTH. Professorutvalget støttet Vogts krav om en utvidelse av høyskolen og departementet sluttet seg til det. Til tross for krig og stans i all sivil byggevirksomhet, fikk professor Finn Berner i oppgave å utarbeide en generalplan for høyskolens kommende utvidelse.^[41] I 1945^[44] kunne han legge frem en plan med hele 13 nye bygninger. Han hadde beholdt Bredo Greves «tun» som den sentrale plass. Området lengst sør på platået var heller ikke bebygget. Det skulle være «reservert fremtidens krav», et prinsipp som ble godkjent av professorutvalget i 1940–41.^[46] Stortinget vedtok Berners plan, men Kjemiavdelingen var ikke fornøyd med plassen de var tildelt i planen. De ønsket å legge avdelingen lenger sør på Gløshaugen, i det området Berner hadde holdt fritt for bygninger i generalplanen. Dette krevde nye utredninger og mer planlegging.

Berner døde i januar 1947, før det var avklart hvor Kjemiavdelingen skulle plasseres. Professorrådet bestemte da, med departementets samtykke, at det skulle utlyses en arkitektkonkurranse om plassering og utforming av ny bygning for avdelingen. I juni 1948 ble konkurransen utlyst. Den omfattet både generalplan for NTHs fremtidige utvidelse og ny bygning for Kjemiavdelingen.^[41]

24. april 1949 kom juryens uttalelse. Oslo-kontoret Pran & Torgersen vant 1. premie og fikk i oppdrag å foreta den videre bearbeidelse av generalplanen og være utførende arkitekt for kjemibygningene.^[41] Et litt spesielt trekk ved Pran & Torgersens generalplan, var at de foreslo å rive Gamle kjemi, som i dag er foreslått fredet.^[29] Dette ble altså ikke tatt til følge, men flere andre forslag, som deres opplegg med fem kjemiblokker pluss en forsøkshall, ble fulgt i de videre planene.

Arkitekturprofessor Karl Grevstad, som senere kom til å tegne de to høybyggene, Sentralbygg I og II, hadde et radikalt forslag til økning av kontor- og auditoriekapasiteten. Han foreslo to langsgående 9-etasjes blokker i retning nord-sør, midt på de sentrale åpne plassene. Den nordligste blokken var tenkt bygget på Greves tun, den andre, som var betydelig lengre enn Hovedbygningen, skulle ligge sør for Gamle kjemi. Planen ble senere revidert av Grevstad, i samarbeid med professor Bjarne Lous Mohr. Et trekk ved denne planen som ble gjennomført, var mateveien langs østsiden av platået, Høgskoleringen.^[28]

Midt på 1960-tallet var to store bygningskomplekser i ferd med å ferdigstilles: de høye sentralbyggene midt på campus – og kjemiblokkene sør for disse. Statens bygge- og eiendomsdirektorat hadde overtatt statens administrasjon av høyskoleutbyggingen. De engasjerte Andersson & Skjånes til å utarbeide en disposisjonsplan for området, som nå begynte å fylles opp. Betydningen av å beholde hovedprinsippet fra tidligere planer understrekes også i denne: «Gløshaugens monumentale virkning må bevares og understøttes ved at bebyggelsen nedenfor platået i nord, vest og syd holdes lav, slik at grøntbeltet også i fjernvirkning danner skille mellom de ulike arter bebyggelse».^[47] Dette er den nyeste planen over Gløshaugen. Den er senere fulgt opp med en mer detaljert beplantningsplan.

I forbindelse med NTHs 75-årsjubileum, tok Arkitektavdelingens styrer, professor Jan Brockmann, initiativ til at arkitektstudentene i 2.–4. årskurs skulle ha Gløshaugen som utgangspunkt for studentoppgaver i vårsemesteret. Hensikten var blant annet å markere Arkitektavdelingens interesse for det fysiske miljø på NTH og vise hvordan studentene som ressurs kunne gi ideer til utvikling av miljøet. Prosjektene ble deretter presentert i en utstilling og i et eget hefte. Professor Birgit Cold fremhevet i heftets forord at studentene hadde pekt på flere muligheter for fortetting på området.^[48]

Da staten overtok ansvaret for Regionsykehuset i Trondheim i 2002 – nå St. Olavs hospital – og en større utvidelse skulle igangsettes, ble mulighetene for en flytting av sykehuset til Dragvollområdet i utkanten av byen vurdert. En flytting av fagmiljøene fra campus Dragvoll til Øya, det mer sentrumsnære området der sykehuset holdt til, ble samtidig diskutert. Dette området ligger i gangavstand fra Gløshaugen. Det ble avgjort at Øya fortsatt skulle beholdes som sykehusområde. Trondheim kommune utredet da muligheten for å samlokalisere NTNU rundt Gløshaugen. NTNU informerte om utviklingen av dette prosjektet, og om en eventuell samlokalisering med Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), på prosjektets egne nettsider.^[49] Utredningene og samlokaliseringsdebatten som fulgte, endte med at NTNUs styre gikk inn for en fortsatt to-campusløsning.^[34]

Også studentene engasjerte seg i samlokaliseringsdebatten. Under ledelse av førsteamanuensis Ole J. Bryn, utviklet en gruppe arkitektstudenter en overordnet utbyggingsplan for Gløshaugen. De skisserte nybygg og ombygninger som ville gjøre det mulig å samle hele NTNU på og ved Gløshaugen.^[50] Humaniora og samfunnsvitenskapelige fag ble foreslått flyttet fra campus NTNU Dragvoll til et nybygg i «Dødens dal». Fra dette bygget foreslo studentene en ny hovedretning øst-vest for trafikk og bebyggelse på platået. Prosjektet ble publisert i et eget hefte og ble tatt mer alvorlig enn det som er vanlig for studentprosjekter. Det skapte mye diskusjon, blant annet i Universitetsavisa.^[51]

NTNU har fortsatt en egen stab som arbeider med campusutvikling.^[52] Idéene om et universitet som skal ha en «fri og dominerende beliggenhet» med vekt på monumentale bygninger, er ikke lenger idealet, slik det var i NTHs første år. Sammen med Sasaki Associates og Trondheim kommune har NTNU arbeidet for å lage en levedyktig strategi og plan for et universitet som utvikler seg i samspill med byen.^[53]

Trondheim kommune skriver i sin Energi- og klimabehandlingsplan at de ønsker å invitere NTNU til mobilitetsplanlegging med sikte på parkeringssanering og økt tilrettelegging for miljøvennlig transport.^[54]

• 
  «Tunet»
  med Hovedbygningen
• 
  Immatrikulering
  «Tunet», 2008
• 
  Ohma Electra.
  I bakgrunnen: Gamle elektro

Beplantningen av Gløshaugen og områdene rundt startet allerede før Hovedbygningen var ferdig i 1910. Det første som ble plantet, i 1905, var trærne langs veien fra Elgeseter gate opp til området der Hovedbygningens hovedinngang skulle komme.^[55] Veien ble utvidet og oppgradert til en staselig adkomstvei, Høgskoleveien.^[56] Den fikk en bred kjørebane med en gangvei på hver side, flankert av alléer av platanlønn. Området foran Hovedbygningen ble planert og delvis terrassert ved hjelp av utgravningsmasser fra byggetomten.^[29]

Parken på Gløshaugen har i dag en av de fineste tresamlingene i Trondheim.^[55] De eldste trærne er de som står igjen etter gårdsanleggene Østre og Vestre Gløshaugen. Disse trærne er senere innpasset i planer for parkanlegget på platået. Arkitektene som sto bak de ulike arealplanene, hadde i varierende grad foreslått behandling av uterommene. Flere nøyde seg med å påpeke verdien av å beholde sentrale plasser og parklegge skråningene rundt platået. Kielland tegnet inn alléer langs ytterkantene av platået, Nordhagen foreslo alléer mellom bygningene og buskfuru i noen av skråningene. Sverre Pedersen tegnet inn geometriske bed og terrasser og foreslo også annen parklegning på og rundt Gløshaugen i sin plan fra 1926. Den første detaljerte planen for parkanlegget ble utarbeidet av bygartner E. Trygstad.^[45]

Bygartner Trygstad tegnet i 1927, på oppdrag av en «nedsatt komité for ordning av spørsmålet om parklegging av Høiskolens omgivelser»,^[57] en omfattende plan med bassenger, stier, blomsterbed og annen beplantning. Borgermesteren støttet planen, blant annet fordi arbeidet kunne avhjelpe arbeidsløsheten,^[58] men han foreslo en sterk reduksjon av planens omfang: «Der skal kun anlegges de nødvendige veier, gressplener og treplantninger». Det viktigste var å parklegge området mellom Christian Fredriks gate og Høiskoleveien – mellom høyskolen og byen. Midler til arbeidet skulle tas av «kinematografoverskuddet for tiden 1ste januar 1925 til 30. juni 1926 som er avsatt til anvendelse for jubilæumsåret 1930...» Den reduserte planen ble vedtatt i bystyret.

Andersson & Skjånes’ disposisjonsplan fra 1966 var en overordnet plan og hadde ingen detaljerte planer for uterommene. Landskapsarkitektene Aasen & Lønrusten ble engasjert for å utarbeide en landskapsplan. De samarbeidet med Andersson & Skjånes om planen for selve platået og med arkitekt Nils H. Eggen om området sør for dette. Første utgave av planen, «N.T.H. landskapsplan», ble presentert i 1968. Året etter kom en revidert utgave.^[59] Landskapsarkitekt Bjarne Aasen arbeidet helt til 2002 med videreutvikling av planen, som har vært retningsgivende for alle utendørsarbeider på Gløshaugen.^[60]

Den opprinnelige hovedplassen på NTNU Gløshaugen, Bredo Greves «tun» sør for Hovedbygningen, brukes både til utstillinger, spill og sosialt samvær. De siste årene har den også vært brukt som arena for immatrikulering av de nye studentene. Plassen har også vært utgangspunkt for flere arkitektstudentprosjekter,^[48] og i desember 1972 arrangerte NTH, med støtte fra Norsk kulturråd, en konkurranse om kunstnerisk utforming av plassen. Innleveringsfrist var satt til 1. oktober 1973. Ingen av de 19 utkastene tilfredsstilte kravene til en førstepremie.^[61] Konkurransen førte til at det ble holdt et to dagers seminar for å belyse samarbeidet mellom arkitekter og kunstnere.^[62]

På plassene mellom bygningene på Gløshaugen finnes det både kunstverk og eksempler på tidligere tiders ingeniørkunst, som lokomotiv og turbinhjul. Kunstverkene er utformet i ulike tiår og har svært forskjellig formspråk:^[63]

• «Hårpynt»^[64] av Kristofer Leirdal er en kvinneskulptur fra 1954. Den er nå oppstilt sør for Hovedbygningens vestfløy, men var opprinnelig plassert innendørs. Bronseskulpturen ble gitt av Trondheim kommune som en gave til NTHs 50-årsjubileum i 1960.
• «Bergmannen», en skulptur av Sigurd Nome fra 1960, var en gave fra Bergverkenes landssammenslutning til NTHs 50-årsjubileum. Den er utført i bronse og sto oppstilt utenfor Institutt for geologi og bergteknikk til oktober 2019. Da ble det nye Berglaboratoriet på 2600 kvadratmeter åpnet på Valgrinda, og skulpturen ble flyttet dit.^[65][66]
• «Integrasjon» av Arnold Haukeland er en abstrakt stålskulptur, der en motor sørger for at to elementer beveger seg med ulik hastighet om en felles akse. En større utgave av skulpturen står i Freiaparken i Oslo. «Integrasjon» var en gave fra A/S Freia til NTH i 1974.
• «Speiling»^[67] er en vannskulptur utformet av arkitekt Knud Larsen (omkring 1983–1984). Skulpturen er en del av parkanlegget sør for Skiboli og er utformet av Larsen og landskapsarkitekt Bjarne Aasen.
• «Fossen» av Carl Nesjar var en gave fra Norsk kjøleteknisk forening til professor Gustav Fredrik Lorentzen til hans 70-årsdag i 1985. Lorentzen var stifter av Institutt for kjøleteknikk ved NTH. Skulpturen, som i prinsippet er en varmepumpe, er montert på ytterveggen ved inngangen til instituttet. Uttesting og eksperimentering for å få dannet den riktige mengde rim på utsiden av skulpturen tok tid. Først i desember 1994 kunne kunstverket høytidelig innvies.^[68]
• «Magisk tårn» av Paul Brand ble gitt av SINTEF til NTNU i forbindelse med Verdens matematikkår i 2000. Brand arbeider ofte med matematikk som et element i sine skulpturer. Skulpturen er utført av galvanisert stål og glass. Den ble opprinnelig kalt «Okkulte kvadrater» og hadde i 2000 en midlertidig plassering ved nordenden av Elgeseter bro. I 2001 ble den flyttet til sin nåværende plassering, øst for Nordre lavblokk ved Sentralbygg II.^[69]
• «Solprosjekt» av Gunnar H. Gundersen er også fra 2000, det året Realfagbygget åpnet. Kunstverket gjør bruk av brennglass og metaller med lavt smeltepunkt og består av en del inne i – og en utenfor Realfagbygget.^[70]

De to lokomotivene som står på hver sin side av «tunet», er Ohma Electra, et vekselstrømlokomotiv fra 1908 som tilhører linjeforeningen Sanctus Omega Broderskab, og Bjørkelangen, et damplokomotiv fra 1924 som eies av linjeforeningen Smørekoppen.

På kartet fra 1904 er det antydet en mulig vei østover fra Hovedbygningen til Øvre allé. Sommeren 1905 startet utgravingen for de første NTH-bygningene og veien ble trolig anlagt på en fylling av utgravningsmasse fra disse. I 1927 ble mesteparten av fyllingen erstattet med en bro, «Høiskolebroen», for å gi plass til vei og trikk fra sentrum til bydelen Singsaker. Broen ble tegnet av Trondhjems stadskonduktørkontor og var på den tiden byens eneste viadukt.^[71]

Veiene på Gløshaugenplatået ble anlagt etter hvert som man trengte adkomst til nye bygninger, men de fikk ikke offisielle navn før i 1973.

Etter forslag fra NTHs administrasjonssjef^[72] fikk de navn etter de fire første NTH-rektorene:

• Sem Sælands vei
• Alfred Getz' vei
• Kolbjørn Hejes vei
• Richard Birkelands vei

Plassen foran elektrobyggene fikk navnet O.S. Bragstads plass, etter professor i elektroteknikk Ole Sivert Bragstad. Han var formann i høyskolens professorråd fra konstitueringen i 1909 til høsten 1910, da NTH ble offisielt åpnet og undervisningen begynte, med professor Sem Sæland som rektor. Av andre veier som fører inn til Gløshaugen-området er Høgskoleveien og Høgskoleringen.

Først i 1934 kom arbeidet med den lenge ønskede idrettsplassen i gang, sørøst på platået. Arbeidet ble utført som kommunalt nødarbeid. Planeringen var ferdig sommeren 1934, og ifølge boken Utdrag av N.T.H.I.'s historie : 1910-1970, var den «brukbar» sommeren etter.^[73] Bilder fra 1935 viser at standarden var meget enkel.

Etter andre verdenskrig var det stort behov for vedlikehold av plassen. NTH hadde ikke midler til dette, og ønsket heller ikke å bruke penger på det, da det ville bli behov for dette arealet til senere utbygging av skolen. I 1951 ble det vedtatt å ikke vedlikeholde plassen, men heller se på mulighetene i Høyskoledalen, «Dødens dal». I løpet av perioden 1960–1965 ble det anlagt en treningsbane i Dødens dal.^[74]

Det sto fortsatt bygninger knyttet til gårdsdrift og skolevirksomhet på Gløshaugen da NTH ble opprettet. Tre av disse står ennå og brukes av NTNU.

De første bygningene som ble oppført for NTH på Gløshaugenplatået, var Hovedbygningen, Gamle kjemi og Gamle elektro. De var ennå ikke ferdigstilt da første årskull NTH-studenter ble immatrikulert i september 1910. Av Hovedbygningen var bare hovedfløyen mot nord og trappehusene på baksiden ferdige.^[41]

Mellom 1924, da Gamle fysikk ble tatt i bruk, og 1948, da Teknisk hovedbibliotek ble utvidet, var det nesten ingen byggevirksomhet på Gløshaugen, men i 1950- og -60-årene var det igjen stor aktivitet. En stortingsmelding fra 1956 gikk i detalj gjennom den store vekst NTH var forventet å få fremover og hvilke bygninger det dermed ville være behov for.^[75] Utbyggingen fra den gang er blitt kritisert for sin «nødtørftige og skjematiske arkitektur og offentlige romdannelser uten den karakterfullhet og monumentale kvalitet som preger det eldre anlegget».^[48]

• 
  Hovedbygningen.
  Tatt i bruk i 1910
• 
  Gamle kjemi
  Tatt i bruk i 1910
• 
  Gamle elektro
  Tatt i bruk i 1910
• 
  Varmekraftlaboratoriet t.v.
  Tatt i bruk i 1912

• 
  Kjemihallen
  Pran & Torgersen, 1959
• 
  Elektro B og C
  K. Bergersen, 1959 og -60
• 
  Geologi
  K. Bergersen, 1960
• 
  IT-bygget
  H. Krag, 1965

• 
  Elektro E
  P. Knudsen, 1986
• 
  Produktdesign
  Voll arkitekter, 1996
• 
  Realfagbygget; Narud-Stokke-Wiig i samarbeid med HUS arkitekter, 2000
• 
  Høgskoleringen 3.
  Hus arkitekter, 2002

I 2000 åpnet Realfagbygget, det største bygget på campus og det første NTNU-bygget. Realfagbygget danner Gløshaugens fasade mot sør, slik den nitti år eldre Hovedbygningen danner fasaden mot nord.

I tillegg til de planene og arkitektkonkurransene som har ført til nye bygninger, har både studentprosjekter, private initiativ og konkurranser gitt innspill og vist muligheter som ikke er blitt realisert. Noen av de mest omfattende er nevnt nedenfor:

I 1959 stilte en anonym giver kr 60 000 til disposisjon til konkurranse om ny aula. Den skulle bygges inntil Hovedbygningen, på sørsiden mot «tunet». Ved fristens utløp var det kommet inn 26 utkast, men juryen uttalte at «bare enkelte av utkastene viste en utforming av festsalen med det rette preg av akademisk høytidelighet og festivitas».^[76] Cappelen & Rodahl vant 1. premie, men aulaen ble aldri oppført.

I desember 1986 presenterte Adresseavisen et forslag til utnyttelse av «Dødens dal» øst for Gløshaugenplatået.^[77] Forslaget kom fra professor Robert Esdaile ved Arkitektavdelingen på NTH. Han foreslo å bruke dalsøkket til en bygning som kunne huse både nytt universitetsbibliotek og 50 meters svømmebasseng. «Dette er praktfulle naboer, ånden og kroppen» uttalte Esdaile i avisintervjuet. I tillegg til bygningen fikk han plass til hardt tiltrengte parkeringsplasser for NTH. Allerede i 1983 hadde Esdaile presentert idéen for høyskoledirektøren, den gang som del av en visjon om å lage halvklimatiserte soner mellom bygningene på campus. Disse områdene skulle kles inn i glass, «thus creating a kind of large winter garden».^[78] Ingen av disse prosjektene er gjennomført.

I 1990 sto nytt bibliotekbygg på Gløshaugen som nr 2 på NTHs liste over prioriterte byggeprosjekter. Rektor mente det var viktig å «ha planene for et nybygg klare i fall pengene plutselig skulle dukke opp».^[79] Det ble derfor avholdt et planleggingsseminar i november samme år. Flere muligheter ble belyst og Høgskolestyret oppnevnte i februar 1991 en komité for å utrede bibliotekets fremtidige oppgaver og bygningsmessige behov.^[80] Komitéen så på flere lokaliseringsalternativer, både oppe på platået og øst for dette, blant annet der Esdaile foreslo sitt bygg i 1986. Innstillingen ble at biblioteket burde plasseres sør for Hovedbygningen, med 2–3 etasjer over bakkeplan og 1–2 etasjer under.^[81] Utviklingen gjorde at andre bygninger fikk høyere prioritet og biblioteket rykket ned på listen.

I 2002 sto et nytt Teknisk hovedbibliotek igjen som nr 2 på NTNUs liste over ønskede byggetiltak. Det ble nedsatt en komité med medlemmer fra biblioteket og ulike fagmiljøer for å se på hva kvalitetsreformen og endrede undervisningsstrategier ville bety for arealbehov og romprogram. Komitéen leverte sin anbefaling til bibliotekdirektøren i 2002.^[82] Da to-campusløsningen ble valgt, ble også planene om ett sentralt bibliotek og læringssenter på Gløshaugen uaktuelle.

NTNU har meldt inn flere byggeprosjekter til Kunnskapsdepartementet; deriblant «Solbygg» for solenergiforskningsmiljøet. De holder i dag til i Metallurgi-bygget fra 1951. BARK arkitekter har utviklet et skisseprosjekt som omfatter renovering og nybygg. Et annet prosjekt som er meldt inn til departementet, er nytt bygg for arkitektur-, kunst- og musikkmiljøene. Det er et sterkt ønske om samlokalisering av miljøene for å hente ut synergieffekter. Det nye bygget er foreslått plassert nord for Gløshaugen, nær Studentersamfundet. Disse og andre prosjekter er omtalt i Notat fra NTNUs styre, 27. april 2010.^[52]

I tillegg til NTNU er enkelte frittstående forskningsinstitutter lokalisert på og ved Gløshaugen. Disse har et tett samarbeid med NTNU og hverandre på flere områder innen forskning og utvikling.

SINTEF har siden etableringen i 1950 hatt sitt hovedkontor på Gløshaugen. SINTEF ble opprinnelig stiftet av NTH, men har siden 1980 vært en selvstendig forskningsstiftelse.

I 1998 flyttet Papir- og fiberinstituttet (PFI), som er et uavhengig forskningsinstitutt, inn i et nybygg på Gløshaugen, etter 75 år i hovedstaden. Det nye bygget på Gløshaugen ble tegnet av 4B Arkitekter.

I april 2013 flyttet Norsk institutt for naturforskning (NINA) inn i et nytt bygg sør for Realfagbygget. Første spadestikk ble tatt i september 2010. Bygget er tegnet av PIR II Arkitekter, og arkitektene vant en internasjonal pris for anlegget.^[83] NINA har mye samarbeid med SINTEF og NTNU.^[84]

Gløshaugen-navnet har vært tolket ulikt gjennom tidene, men i det nyeste og mest omfattende standardverket innen norsk forskning på stedsnavn, Norsk stadnamnleksikon (4. utg. 1997), skriver historikeren Jørn Sandnes at førsteleddet i navnet, Gløs, sikkert har samme opprinnelse som det nynorske verbet gløse («stire, speide»).^[85] Både Gløshaugen i Trondheim og Gløshaugen i Grong kommune er høyder med vidt utsyn.

I Norske gaardnavne (b. 14, 1901) hevdet Oluf Rygh at navnet kom av mannsnavnet Glæðir.^[86] I 1983 utkom Sted og navn i Trondheim av Wilhelm K. Støren. Han avviste Ryghs teori, med den begrunnelsen at det aldri hadde vært noe selvstendig bruk ved navn Gløshaugen på høyden.^[11] Støren mente navnet kunne komme av verbet gløsa i betydningen «lyse». Han antok at det kunne ha stått igjen trestubber etter hogst på området, og at stubbene på grunn av soppvekst hadde gitt fra seg et lysskimmer i mørket. Ifølge botanikkprofessor Olav Gjærevoll kunne dette ha vært honningsopp.^[87]

Også andre historikere har engasjert seg i navnespørsmålet. I 1937 skrev O. Ryssdal en lengre artikkel i Adresseavisen,^[88] der han utledet en teori om at Gløshaugen kunne ha betydningen Solegladshaugen.

Den første kjente dokumentasjon av navnet Gløshaugen, eller Glasshauge,^[89] er fra 1661.^[8]

Ved matrikuleringen i 1886 ble navnet Gløshaugen offisielt.

• Andersson & Skjånes A/S (1966) NTH : forslag til disposisjonsplan juni 1966. Trondheim, firmaet.
• Bakken, Marie Cecilie (2006) Arkitektur og identitet : Gløshaugen campus som uttrykk for NTNUs identitet. (Masteroppgave NTNU), Trondheim, M.C. Bakken
• Brandt, Thomas og Ola Nordal (2010) Turbulens og tankekraft, historien om NTNU. Oslo, Pax. ISBN 978-82-530-3348-8
• Bratberg, Terje T.V. (2008) Trondheim byleksikon. Oslo, Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1762-1
• Bryn, Ole J. (2004) 2030. Trondheim, Fakultet for arkitektur og billedkunst.
• Christiansen, Per R. (2009) Hus med hedersmerke – historiske bygninger i Trondheim. Trondheim, Tapir Akademisk forlag. ISBN 978-82-519-2475-7
• Devik, Olaf (1960) N.T.H. femti år. Oslo, Teknisk ukeblad.
• Gløshaugen + Dragvoll? : NTNU 2020 – eventuell samlokalisering. (2004) Trondheim, NTNU
• Hallan, Nils (1959) «Gløshaugen» I: Trondhjemske samlinger, s. 224–230. Trondheim, Foreningen
• Hanisch, Tore Jørgen og Even Lange (1985) Vitenskap for industrien. Oslo, Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07507-9
• Osnes, H. (1939) Strinda bygdebok, b. 1, s. 353–354. Trondheim, Bygdebokkomitéen.
• Ryssdal, Olav. «Gløshaugen» I: Adresseavisen, 09.01.1937
• Schmidt, Olaus. «Gløshaugen – hesthage og utmark i fordums tid» I: Adresseavisen, 29. november 1958, s. 11
• Statsbygg (2010) Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet. Høringsutkast. Tekstdel pr. 22. februar 2010. Les i fulltekst
• Landsverneplanens (høringsutkastet) gjennomgang av Gløshaugen-bygningene
• Svare, Jo (1987) Gløshaugen-prosjektet. Trondheim, NTH, Arkitektavdelingen.
• Trondhjems Arkitektforening (2009) Arkitektur i 1000 år – Arkitekturguide for Trondheim. Trondheim, Tapir. ISBN 978-82-995433-1-6
• Aasen, Bjarne, Toralf Lønrusten og Johan M. Staff (1969) Norges tekniske høgskole : revidert forslag til landskapsplan. Oslo.

• (en) NTNU Gløshaugen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Gløshaugen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Kart over Gløshaugen
• Kart over alle NTNUs områder