Golo Mann

Golo Mann
FødtAngelus Gottfried Thomas Mann
27. mars 1909[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
München[5]
Død7. apr. 1994[1][2][6][3]Rediger på Wikidata (85 år)
Leverkusen[7][8]
BeskjeftigelseSkribent, moderne historiker, essayist, universitetslærer
Utdannet vedUniversitetet i Heidelberg
Schule Schloss Salem
Wilhelmsgymnasium
FarThomas Mann[9]
MorKatharina Mann[9]
SøskenMichael Mann[9]
Klaus Mann[9]
Erika Mann[9]
Monika Mann[9]
Elisabeth Mann Borgese[9]
BarnHans Beck-Mann[9]
NasjonalitetTyskland
Sveits
GravlagtFriedhof Kilchberg[10]
SpråkTysk[11]
Medlem avDeutsche Akademie für Sprache und Dichtung
Bayerische Akademie der Schönen Künste
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
22 oppføringer
Guggenheim-stipendiet (1951)[12]
Georg Büchner-prisen (1968)
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Den sveitsiske Schiller-stiftelsen
Schiller-Gedächtnispreis (1977)
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Hanns Martin Schleyer-prisen (1988)
Goetheprisen (1985)
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1981)
Ridder av Den nasjonale fortjenstorden
Fontane-Preis (1962)
Schillerpreis der Stadt Mannheim (1964)
Bodensee-Literaturpreis (1987)
Pipe Smoker of the Year (1979)[13]
Ernst-Robert-Curtius-Preis (1984)
Gottfried-Keller-prisen (1969)
Grimme-prisen (1966) (tema for: Grimme-Preis 1966)
Ludwig-Thoma-Medaille (1967)
Honorary doctor of the University of Bath
Kulturpreis der deutschen Freimaurer (1972)
Lessing-ringen (1972)
Q126416246 (1973)[14]
Viktige verkWallenstein: His Life Narrated
IMDbIMDb
Golo Mann på Commons

Angelus Gottfried Thomas «Golo» Mann (født 27. mars 1909 i München, død 7. april 1994 i Leverkusen) var en tysk-sveitsisk historiker, forfatter og publisist.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Barndom og studietid

[rediger | rediger kilde]

Golo Mann var sønn av forfatteren Thomas Mann og hans jødisk-tyske kone Katja Pringsheim. Han hadde to eldre søsken, Erika og Klaus, og tre yngre, Monika, Elisabeth og Michael. I et dagboknotat beskrev moren Golo som sensitiv, nervøs og lettskremt.[15] Faren skjulte ikke sin skuffelse over sønnen og nevnte ham sjelden i sine dagbøker. Golo Mann skrev senere at faren nok kunne være snill i blant, men at han stort sett var taus, streng, nervøs eller sint.[16][17] I sin første biografi, Kind dieser Zeit, skrev Klaus Mann at som barn var Golo nærmest absurd stoisk, men også kunne være både ondskapsfull og servil. Han var tjenestevillig, likevel aggressiv i skjul; samtidig førte han seg verdig som en liten konge. Klaus skriver videre at han selv kom godt overens med broren, men at Golo og Erika kranglet mye.[18][19]

Fra september 1918 gikk Golo Mann på det humanistiske Wilhelmsgymnasium i München og studerte fra 1927 til 1932 filosofi og historie i München, Berlin, og til slutt ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, der han tok doktorgraden under Karl Jaspers.

På begynnelsen av 1925 ble Golo Mann rammet av en tung depresjon, en lidelse som fra tid til annen plaget ham resten av livet.[20]

I eksil

[rediger | rediger kilde]

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 emigrerte Golo Mann til Frankrike og Sveits. Som emigrant var han lektor i tysk historie ved École normale supérieure i Saint-Cloud, senere ble han dosent i Rennes. Mann-familien ble kollektivt fratatt det tyske statsborgerskapet, men den tsjekkiske tekstilfabrikanten Rudolf Fleischmann skaffet dem tsjekkisk statsborgerskap og Golo Mann var en tid i Praha der han publiserte bidrag i Die Neue Weltbühne.[21] Fra 1937 til 1940 var Mann redaktør i Zürich.

I 1940 flyktet han fra Perpignan over Pyreneene Spania og derfra til USA. Sammen med ham under den dristige flukten var onkelen Heinrich Mann med ektefellen Nelly, dessuten ekteparet Alma Mahler og Franz Werfel. Fra høsten 1942 underviste Golo Mann historie i ti måneder ved Olivet College i Olivet, Michigan. I 1943 fulgte han broren Klaus eksempel og gikk inn i US Army, ble amerikansk statsborger og arbeidet i Office of Strategic Services i Washington, D.C. Oppgaven var å samle inn og oversette viktig militær informasjon. Mot slutten av krigen ble han sendt til London og etter en reise gjennom Tykland ble han så rasende over ødeleggelsen utført av «seiersherrepøbelen»[22][23] forlot han på eget ønske US Army og arbeidet som sivil kontrolloffiser under krigsforbryterprosessene. Mot slutten av 1946 vendte han tilbake til USA.[24]

I 1946 kom Golo Manns første store verk ut, Secretary of Europe. The Life of Friedrich Gentz. Fra 1947 til 1958 var han assistentprofessor i historie ved Claremont Men’s College (dagens Claremont McKenna College) i Claremont i California. I ettertid karakteriserte han denne tida som sin lykkeligste, men klaget også på at studentene var de mest hånlige, uvennlige og steindumme han hadde vært borti.[25][26]

Senere år i Europa

[rediger | rediger kilde]

Golo Manns andre bok, Vom Geist Amerikas, kom i 1954. I denne boka, som han skrev under opphold i Sveits og Østerrike, skildrer han USA fra et europeisk ståsted. I årene 1956 og 1957 tilbrakte han mange uker i Altnau ved Bodensjøen mens han skrev Deutsche Geschichte des XIX. und XX. Jahrhunderts. Verket ble gitt ut i to bind i juli 1958 og ble straks en bestselger og etterhvert et standardverk. Samme år vendte han tilbake til Europa for godt og ble gjesteprofessor ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster.

Høsten 1960 ble Golo Mann professor i statsvitenskap ved Technische Hochschule Stuttgart. Et forsøk på å få et professorat ved det sosialvitenskapelige fakultetet ved Johann Wolfgang Goethe-Universität Frankfurt i 1963 strandet på at Max Horkheimer og Theodor W. Adorno intrigerte mot ham.[27]

I 1965 sa Golo Mann fra seg professoratet i Stuttart og ble selvstendig historiker og publisist. Han omgikk politikere som Konrad Adenauer og Willy Brandt. Han var en periode rådgiver for Brandt og støttet østpolitikken hans. Han stilte seg avvisende til studentbevegelsen og i 1980 engasjerte han seg i valgkampen til Franz Josef Strauß.

Fra 1961 arbeidet Golo Mann på tibindsverket Propyläen-Weltgeschichte som ble ferdig 1964. I 1965 ble han æret med Schillerprisen i Mannheim. Mann ble i 1973 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og mottok en rekke andre priser. I 1971 skrev han en kjent Wallenstein-biografi.

Golo Mann var homofil, men av frykt for represalier holdt han det skjult for offentligheten inntil han noen dager før sin død bekjente seg i et intervju.[28]

Priser

[rediger | rediger kilde]

Verk i utvalg

[rediger | rediger kilde]
  • 1947: Friedrich von Gentz. Ullstein, Berlin 1982, ISBN 3-548-02935-3.
  • 1954: Vom Geist Amerikas. Kohlhammer, Stuttgart, 2. opplag. 1955.
  • 1958: Deutsche Geschichte des XIX. und XX. Jahrhunderts. Ny utgave Deutsche Geschichte des 19. und 20. Jahrhunderts. Fischer, Frankfurt/Main 2009, ISBN 978-3-10-047920-4.
  • 1960–1964: Medugiver Golo Mann: Propyläen Weltgeschichte. Eine Universalgeschichte von den Anfängen bis zur Nachkriegszeit. Zehn Bände, Propyläen Verlag Berlin 1960 til 1964, ISBN 978-3-549-05840-4.
  • 1964: Wilhelm II. Archiv der Weltgeschichte. Scherz-Verlag, München-Bern-Wien 1964.
  • 1970: Von Weimar nach Bonn. Fünfzig Jahre deutsche Republik. Fromm Druckhaus A 1982, ISBN 3-7729-5003-5.
  • 1971: Wallenstein. Sein Leben erzählt von Golo Mann. Fischer, Frankfurt/Main 1971, ISBN 3-10-047903-3 (innbundet) og Fischer, Frankfurt/Main 1997, ISBN 3-596-13654-7 (paperback).
  • 1973: Golo Mann, Ruedi Bliggenstorfer: Wallenstein. Bilder zu seinem Leben. Fischer, Frankfurt/Main 1973, ISBN 3-10-047904-1.
  • 1986: Erinnerungen und Gedanken. Eine Jugend in Deutschland. Fischer, Frankfurt/Main 1991, ISBN 3-596-10714-8.
  • 1989: Wir alle sind, was wir gelesen. Verlag der Nation, ISBN 3-373-00435-7.
  • 1989: Ludwig I., König von Bayern. Oreos, Schaftlach; Fischer, Frankfurt 2006, ISBN 3-596-14491-4.
  • 1992: Wissen und Trauer. Historische Portraits und Skizzen. Reclam, Leipzig. Überab. Neuaufl. 1995, ISBN 3-379-01548-2.
  • 1994: Vorwort zum Buch Rudolf Heß: Ich bereue nichts. Wolf Rüdiger Heß (red.) Leopold Stocker Verlag, Graz, Stuttgart 1994, ISBN 3-7020-0682-6.
  • 1999: Erinnerungen und Gedanken. Lehrjahre in Frankreich. Frankfurt/Main, postum erschienen. Als Taschenbuch 2000: ISBN 3-596-14952-5.
  • 2006: Briefe 1932–1992. Herausgegeben von Tilmann Lahme und Kathrin Lüssi. Wallstein Verlag, Göttingen 2006, ISBN 3-8353-0003-2.
  • 2009: Man muss über sich selber schreiben. Erzählungen, Familienporträts, Essays. Herausgegeben von Tilmann Lahme, mit einem Nachwort von Hans-Martin Gauger. S. Fischer, Frankfurt 2009, ISBN 978-3-10-047915-0.

Referanser og noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000006807, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mann-golo, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.washingtonpost.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e f g h Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.kilchberg.ch, besøkt 20. november 2015[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11914278h; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015.
  12. ^ Guggenheim fellows ID golo-mann[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ arkiveringsdato 5. mars 2016, arkivert hos Wayback Machine, www.pfeiferauchen.de, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 28. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.univ-nantes.fr[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Golo Mann: Erinnerungen und Gedanken, s. 10 f.
  16. ^ „Wohl konnte er noch Güte ausstrahlen, überwiegend aber Schweigen, Strenge, Nervosität oder Zorn“.
  17. ^ Golo Mann: Erinnerungen und Gedanken, s. 41
  18. ^ „Golo [aber] repräsentierte unter uns das groteske Element. Von skurriler Ernsthaftigkeit, konnte er sowohl tückisch als auch unterwürfig sein. Er war diensteifrig und heimlich aggressiv; dabei würdevoll wie ein Gnomenkönig. Ich vertrug mich ausgezeichnet mit ihm, während er sich mit Erika viel zankte.“
  19. ^ Klaus Mann: Kind dieser Zeit, s. 19
  20. ^ Golo Mann: Erinnerungen und Gedanken, s. 193–197
  21. ^ Uwe Naumann: Die Kinder der Manns, s. 137
  22. ^ „die Taten dieses Siegergesindels“
  23. ^ Brev til Manuel Gasser, sitert i Bitterli: Golo Mann, s. 137
  24. ^ Uwe Naumann: Die Kinder der Manns, s. 202
  25. ^ „Auch sind meine Studenten so höhnisch, unfreundlich und saudumm, wie sie noch nie waren“.
  26. ^ Urs Bitterli:Golo Mann, s. 140 f.
  27. ^ Joachim Fest: Begegnungen, s. 226 f.
  28. ^ Urs Bitterli: Golo Mann, s. 17–19

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
(de) Wikiquote: Golo Mann – Sitater
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Golo_Mann&oldid=22365134»