Begravelse

Innredningen av lokalet før en japansk bisettelse i Tokyo skal finne sted (2004).

Begravelse er en seremoni i forbindelse med en persons død. Seremonien er i sin opprinnelse religiøst motivert, men i den senere tid er det religiøse kommet mer i bakgrunnen i mange kulturer. I dag brukes den av de fleste som en mulighet for et siste farvel med den døde.

Begravelse av døde går 50 000 år tilbake i tid, basert på funn av neanderthaleres gravsteder.[1] Gravplasser finnes over hele verden, og oftest avholdes en seremoni i forbindelse med begravelsen.

Betegnelsen på norrønt var jarðaðr («jording»), grafin, grafin niðr i jörð («graving ned i jord»), niðrsett («nedsettelse»), lagðr, niðrlagðr («nedleggelse»), uten at noen av ordene opplyser hvordan dette ble utført.[2]

Kiste med kranser og bårebuketter under en inhumasjon (kistebegravelse) i en norsk kirke. Etter seremonien bæres kista ut på kirkegården og senkes i jorda.
Foto: Fra Slagen kirke, 2015
Kistebegravelse på norsk kirkegård i 2006.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen
Carl Sundt-Hansen: «En begravelse ombord» (1889).
Foto: Digitalt Museum

Tradisjoner i kristendom, jødedom og islam[rediger | rediger kilde]

Innenfor jødedom, kristendom og islam anses begravelse som den mest korrekte måte å håndtere avdøde på, knyttet til tanken om gjenoppstandelse og at legemet derfor ikke skal ødelegges, men nedbrytes på naturlig måte. Kremasjon anses som en fornektelse av tanken på legemets oppstandelse, og dermed en handling i angivelig strid med en guddommelig vilje.

I nyere tid har kremasjon vunnet terreng, 47,9 % av døde i Norge i 2022 ønsket å kremeres, mens lang avstand til nærmeste krematorium mange steder trolig hemmer videre vekst. Til sammenligning kremeres 86,8 % i Danmark, og i Japan 99,97 %.[3]

I kirkesamfunn som Den katolske kirke og Den ortodokse kirke er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. I protestantiske kirker ber man ikke for avdøde.

I tidlig kristendom var det vanlig å begrave døde under gulvet eller kirkens krypt. I Fjære kirkes krypt ligger velbevarte mumier av personer som døde på 1600-tallet.[4] Plassproblemer gjorde det gradvis nødvendig med begravelser utenfor, dvs. på særlig anlagte gravplasser, kirkegårder. Etter hvert ble begravelser inne i kirken forbeholdt prominente personer.[5]

På slutten av 1670-tallet kom en skikk fra Frankrike, via Danmark til Norge, «natt-begravelser» som var forbeholdt kun de fornemste borgerne. Dette var praktfulle seremonier nattestid.[6]

Da Georg Brandes' ti år gamle datter Astrid døde av difteri i november 1890, ble hun fotografert og malt etter sin død; hun lå da i hjemmet.[7] Tidlig på 1900-tallet ble det mange steder fortsatt holdt likvake, og begravelsen kunne også foregå fra hjemmet. Begravelsesfølget fulgte så etter kisten til kirkegården hvor begravelsen foregikk med eller uten prest til stede.

I Seljord var skikken for begravelser at deltakerne møttes på sørgegården. Her gikk de inn i stuen, leste fadervår og gjorde korstegn over kisten. Lokket ble fjernet for avskjed med den avdøde. De fremmøtte sang tre salmer. På veien ut stanset gjestene midt i døråpningen, og en av dem skulle da «hilse for liket» og takke husets folk på vegne av den avdøde, både for sorger og gleder. På kirkegården steg hver enkelt frem etter ritualet og kastet tre ganger litt mold ned på kisten. Straks graven var tildekket, ble det risset et kors på jorden over. Forsamlingen la seg på kne rundt graven, leste fadervår og gjorde korstegn igjen.[8]

Egne regler gjaldt for selvmordere. En selvmorder i England fikk i november 1673 ikke gravlegges verken på kirkegård eller i sin egen hage; venner klarte ikke å hindre to konstabler i å frakte ham bort i en søppelkjerre uten kiste. Ved et veikryss ble han gravd ned og en påle drevet gjennom kroppen. Skikken med å grave ned selvmordere ved veikryss ble først avskaffet i britisk lov med Burial of Suicide Act fra 1823 som åpnet for at selvmordere kunne gravlegges på kirkegårder, men bare mellom kl. 21 og midnatt, og uten noen religiøs seremoni. The Internments Act fra 1882 fjernet også disse begrensningene.[9]

Forskjellig bruk av begreper[rediger | rediger kilde]

«Gravferd», «begravelse», «bisettelse» og «kremasjon» er begreper som ofte brukes forskjellig. Begravelsesbransjen i Norge holder seg til følgende:

«Gravferd» er et samlebegrep som omfatter begravelse og bisettelse. Begrepet «begravelse» benyttes når den døde gravlegges uten kremasjon, mens «bisettelse» benyttes der den døde kremeres, og asken helles i en urne som settes ned på en gravplass eller spres i naturen.

Begrepet «bisettelse» kan også være en seremoni som holdes et annet sted enn der hvor den avdøde gravlegges.[10]

Tidligere var bisettelse i hjemmet en vanlig tradisjon som ble gjennomført ved en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde lå hjemme, enten i huset eller på låven. Familie, naboer og venner fulgte ofte avdøde til kirken/kapellet dagen før gravferdsseremonien. I dag er det begravelsesbyråets representant, gravferdskonsulenten, som ivaretar alle praktiske oppgaver, og er den avdødes families kontakt med byrået.

Massebegravelser[rediger | rediger kilde]

Under ekstreme forhold har massebegravelser blitt brukt. Særlig under epidemier og i krigstid har samfunnet måtte gripe til massegraver. I slike tilfeller er det normalt en minimal seremoni eller ingen seremoni i det hele tatt.

På krigskirkegårder etter første og andre verdenskrig ble de fleste som falt på slagmarken, først gravlagt i hast i massegraver eller grøfter, men etter at krigen var over, kunne mange flyttes til individuelle graver på en krigskirkegård, om de lot seg identifisere, jfr Krigsgravtjenesten i Norge.

Ossuarier («beinhus»)[rediger | rediger kilde]

Plassmangel på greske gravplasser forårsaker at den døde ofte graves opp etter tre år, knoklene vaskes og legges så i skrin som stables inne i gravplassens «beinhus» (ossuarium). I 2006 ble det vedtatt en lov som tillot krematorier på gresk jord, men Den ortodokse kirke motsatte seg dette så sterkt[11] at det første krematorium på gresk jord først stod ferdig i 2019.[12]

Askespredning[rediger | rediger kilde]

En del ønsker å spre asken etter en kremasjon i naturen. Asken kan da tømmes fra urnen over land eller vann. Skal asken i vann, kan det benyttes en vannoppløselig urne som senkes ned i vannet. Søknad sendes statsforvalteren.[13] Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning,[14] men seremonien humanistisk gravferd kan avholdes.

I noen land er imidlertid denne skikken vanlig. Noen steder spres asken ut på sjøen, og iblant er det avsatt spesielle steder ved kysten til dette formålet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ker Than: La Chapelle neanderthal-gravsteder, National Geographic 16. desember 2013
  2. ^ [1] Nicolay Nicolaysen: «Om de kongelige begravelser i Norge efter hedendommen», wikisource
  3. ^ Kathrine Geard: «Yngve sier sjelden hva han jobber med», Fagbladet 16. mars 2024
  4. ^ Kari Jeppestøl Arntzen og Dennis Ravndal: «Gravkjelleren i Fjære kirke er skjendet», NRK 30. oktober 2021
  5. ^ Christine Quigley, The Corpse: A History (s. 78–104), McFarland, 2013
  6. ^ «Nattbegravelser | Drammen Byleksikon». byleksikon.drmk.no. Besøkt 23. januar 2023. 
  7. ^ «Astrid Brandes' død av difteri», danmarkshistorien.dk
  8. ^ Knut Mykland: Den lange fredstiden (s. 77), forlaget Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82-574-0443-8
  9. ^ Begravelser ved veikryss, Sussexhistory.net
  10. ^ «Begravelse | Jølstad begravelsesbyrå». Jølstad begravelsesbyrå. Besøkt 26. mai 2016. 
  11. ^ Chloe Hadjimatheou: Why Greeks are exhuming their dead, BBC
  12. ^ Cremation in Greece
  13. ^ «Askespredning»
  14. ^ Pressemelding fra Den norske kirke 09. november 2002, 7. avsnitt

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Begravelse&oldid=24550761»