Grettes saga

Artikkelen inngår i serien om Sagalitteratur
Sagatyper
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad
Lister
Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer
Viktige manuskript
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius
Noen kongesagaer
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga
Se også
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet

Grettes saga (norrønt: Grettis saga Ásmundssonar, eller Grettla) er en islendingesaga som muligens er skrevet så sent som 1320/1330 ^[2]. Historien foregår på Island ca. år 880-1050 og handler om kjempen Grette Åsmundsson som ble isolert som fredløs i tjue år; han har blitt beskrevet som «stri og umedgjørlig alt fra barndommen, og sagaen handler i hovedsak om alle hans kamper med vanlige mennesker og med berserker, haugbuer, troll og gjengangere, på Island og i Norge»^[3]. Nest etter Njåls saga er dette den lengste av alle islendingesagaene.

Grette Åsmundsson er en særdeles merkelig helt, nærmest en antihelt. Hans intensjoner er ikke nødvendig onde, men han har et vanskelig gemytt og gjør derfor handlinger som han senere angrer. Som i mange sagaer er et å ha hell viktig, og Grette er svært uheldig slik at hans handlinger får store konsekvenser som han ikke hadde forutsett. Det mangefasetterte ved hovedpersonen har interesse både psykologisk og mytologisk:

«Grettir is notably polysemous [flertydig], having in his composition something of Óðinn, something of Þórr, something of Loki, something of the giants, something even of Þjelvar, bringer of fire to islands in Guta saga. Reference to this saga would readily support the proposition that the pre-Christian mythic world continued to form an implicit frame of reference for medieval Icelanders as they sought to understand and represent human life and behaviour. Just like the gods and giants upon whom he is styled, Grettir behaves in ways that are more extreme and more flamboyant than people allowed themselves in their quotidian existence.»^[4]

Grettes saga skiller seg fra de øvrige islendersagaene ved at selv om hovedfiguren Grette er en historisk figur (selv om det har blitt argumentert for at han en rendyrket litterær og fiktiv skikkelse), og fortellingen er fortalt i en realistisk stil, så er heltens eventyr preget av overnaturlige, overdrevne elementer. Forfatteren, som antagelig må ha vært en geistlig fra Miðfjörður, har som vanlig hentet stoff fra muntlig tradisjon og Landnåmsbok; men han har også hentet motiver og stoff fra Laxdæla, Bjarnars saga, Bandamanna saga, Heimskringla, Njála og en saga om Erik jarl.^[5] Han har også lånt fra fornaldersagaens og riddersagaenes stiltrekk.^[1] Kjærlighetsmotivet i siste del av sagaen, mellom Spesar og Torstein, er hentet fra Tristansagnet.^[3][5]. Noen antar at forfatteren kan ha basert sin fortelling på en tidligere opptegnelse om Grettes liv som var skrevet av Sturla Tordsson.

Grettes liv fortelles fra begynnelsen til den siste slutt. Allerede som liten gutt var han vanskelig, opprørsk og i dårlig humør, men han var også modig. Med sine veldige krefter slåss han med både berserker og troll. Særlig dramatisk er hans nattlige brytekamper med skrømtet Glåm, et levende lik og en norrøn ekvivalent til en zombie. Men draugen forbanner ham og forfatteren benytter denne forbannelsen som en forutsigelse på den senere handlingen og som begrunnelse for Grettes manglende hell.

Grette opptrer stundom som en rendyrket helt, beseirer flere fiender, men han får skylden får å satt et hus i brann hvor mange menn blir brent til døde og blir således dømt fredløs. Å være fredløs innebærer i norrøn rett at hvem som helst kan drepe ham uten at det kan straffes og at ingen skal tilby ham hjelp. Mange forsøker å få lagt Grette i jorda, men han er svært vanskelig å drepe. Det er kjernen i Grettes storhet. Jo lengre tid det tar og jo vanskeligere han er å drepes, jo større blir hans moralske styrke.

Grette blir til slutt den mann som i Islands historie makter lengst å overleve som fredløs. Når han har holdt ut i nesten tyve år appellerer hans slekt og venner for at dommen for lovløshet skal løftes av ham ved å argumentere at i henhold til loven skal ingen tilbringe livet mer enn tyve år som fredløs. Argumentasjonen er historisk ukorrekt ettersom den faktiske loven i middelalderens Island ikke hadde en slik begrensning.

Etter en debatt på tinget blir det bestemt at når Grette i sannhet har vært fredløs i nøyaktig tyve år skal han igjen være å betrakte som samfunnsborger, men ikke før. Hans fiender gjør da en siste anstrengelse, benytter trolldom for å forbanne ham til å såre seg selv, og således får ham til sist drept. Det skjer på en øde, festningelignende klippeøye Drangey på nordsiden av Island hvor den dødssyke Grette blir drept mens han heltmodig slåss på sine knær.

Grettes bror hevner ham i en komisk etterfortelling i Miklagard (Konstantinopel) hvor norrøne menn tjente som væringer eller leiesoldater for den østromerske keiser.

Grettes saga har mer enn gjennomsnittlig andel overnaturlige elementer. I andre sagaer kan disse elementene være med, men mer skjult. Det overnaturlig i Grettes saga benyttes blant annet for å vise den ontologiske usikkerheten i fortellingen, hvilket kan bli sett på den måten som Glåm (Glámr) blir portrettert. Det oppstår en usikkerhet hos leseren om dennes natur, om han er en ånd fra hedenske tider, en vættir, eller en diabolsk djevel i kristen forstand. Spørsmålene leder leseren også til å mistro eller sette spørsmålstegn ved Grettes egen natur.

Til sammenligning var beskrivelsen av Skallagrims død i kapittel 58 av Egils saga mindre gåtefull, men like preget av det overnaturlige: Egil Skallagrimson unnlater å se sine døde far i øynene når han tar ham ut av huset gjennom et hull i veggen for å forhindre at faren kommer tilbake som en ånd. I Grettes tilfelle har det overnaturlige en særlig psykologisk motivering og bekrefter at han er en ulykkesmann.^[6]

Grette tilbringer det meste av sitt voksne liv på Island som fredløs, men Grette gjør en reise til Lofoten i Norge tidlig i sagaen. Han besøker Vágar i Hålogaland ca. 1012/1013:

«Grette fór nå nord til Vågan, og der var det folksomt. Mange som han aldri før hadde sett, hilste vennlig på ham, fordi de hadde hørt om storverket han hadde gjort, da han drepte vikingene. Mange gjeve menn ba ham til seg; men han ville heller dra tilbake til Torfinn, vennen sin.

Han kom seg med et handelsskip, som en mann ved navn Torkjel eide, han bodde i Salten på Hålogaland og var en gjev mann.

Nå var de der vinteren over, og om våren fór Grette nord til Vågan med mennene til Torkjel. De skiltes som venner, Torkjel og han.»(Grettes saga; 54-59)

I tillegg strandet han på Haramsøy på Sunnmøre og bodde der en periode. (Grettes saga; 17ff)

Teksten er kjent fra 1400-tallshåndskrifter, hvorav AM 551 a er det viktigste.^[5][7]

Sagaen er oversatt til bokmål som Grettes saga (Ludvig Holm-Olsen, 1952) og til nynorsk som Soga um Grette Aasmundsson (Olav Røkke, 1912; Arne Ommedal, 1977 i serien Norrøne bokverk).^[8]

Den varme kilden Grettislaug på Reykir i Reykjaströnd på Island er oppkalt etter sagaens Grette. Det er ellers en lang rekke steder på Island som gjør krav på at Grette skal ha oppholdt seg der under sine mange år som fredløs.^[9]

• heimskringla.no, dansk fulltekst