Islands historie

Islands historie er kort i forhold til den til mange andre europeiske land, idet den først starter mot slutten av 800-tallet e.Kr., men også i geologisk forstand er Island en ung øy. Island ble dannet for rundt 20 millioner år siden av en serie vulkanske utbrudd i den undersjøiske fjellryggen som kalles for Den midtatlantiske ryggen. Den eldste steinprøven som er funnet dateres tilbake til ca. 16 millioner år.

Island, en øy mellom Norge og Grønland, forble lenge en av de største øyer på jorda som ikke var befolket av mennesker. Island er blant de områder som har blitt antatt å være det land som den greske oppdager Pytheas fra Massalia kalte for «Thule», men det er ikke sannsynlig ettersom Pytheas beskrev et befolket jordbruksland med melk, honning og frukt. Det skal dog huskes at klimaet var annerledes, og det er forskere som mener at navnet Grønland faktisk kan avspeile datidens virkelighet. Den nøyaktige datering for de første mennesker på Island er usikker.

I 1904, 1923 og 1933 ble det gjort funn av tre romerske mynter på Island fra 200-tallet e.Kr. Myntene ble preget under keiserne Aurelian, Probus og Diokletian.^[1][2] Disse ble høyst sannsynlig fraktet dit på et langt senere tidspunkt.^[3]

Det foreligger litterære bevis for at irske munker bosatte seg på Island før det kom et stort antall nordmenn med samme formål fra slutten av 800-tallet. Det er derimot ikke funnet arkeologiske spor fra irske bosettere.^[4] Den irske geografen Dicuil nevner i boken De mensura Orbis terrae (Om jordklodens utstrekning, ca. 825) et land ved navn «Thule». Han kan her sikte til enten nordlige delen av Norge, som Hålogaland, eller Island. Det er således en av de aller første skriftlige kilder som nevner Island, eller et land tilsvarende som Island, hvor «mørket regjerte i løpet av vinteren, men at sommeren var lys nok til å plukke lus fra klærne».^[5]

Den islandske forfatteren Are Torgilsson Frode skrev i Islendingabok på begynnelsen av 1200-tallet at de første norske bosetterne fant små klokker da de kom, tilsvarende den type som irske munker brukte, men arkeologiske spor har ikke bekreftet dette.^[6]

• Se hovedartikkel, Landnåmstiden

Den første norrøne bosetningen av Island ble i tillegg til i Islendingabok også beskrevet i Landnåmabok (ca. slutten av 1100-tallet). På midten av 800-tallet reiste nordmenn fast til de ytre øyene som Shetland og Færøyene. Noen av disse drev ut av kurs og nådde da den ukjente øya Island. Den første som blir oppgitt å ha satt sine bein på Island var en nordmann fra Agder ved navn Naddodd, men som kun ble på øya en kort tid. Da han dro tilbake til Norge kalte han øya for «Snølandet» (Snæland). Det navnet som øya til slutt ble kjent under, Island, ble gitt av nordmannen Floke Vilgerdsson, også kjent som Ravn-Floke. Han overvintret på Barðaströnd ved Breiðafjörður.

Den første permanente bosetningen ble ifølge Landnåmaboka opprettet ved Reykjavík (= Røykvik) i år 874 ved Ingolf Arnarsson på samme sted hvor Islands hovedstad ligger i dag. Arkeologiske spor bekrefter at det var en bosetning her på 870-tallet. I løpet av de nærmeste årene fulgte en rekke nordmenn etter. Det er vanskelig vite hvorfra i Norge, men man kan at først og fremst Vestlandet som lett tilgjengelig, og fra Hålogaland i nord. Eksempelvis tyder ting på at den siste høvdingene på Borg var Olav Tvennunbrunni. Den siste høvdingen på Borg i Lofoten, dro med hele sin familie til Island på 900-tallet.^[7] Deretter også fra de norrøne bosetningene i Irland, Skottland, nordlige England og delvis også fra Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene. Kanskje var det også noen fra de øvrige nordiske landene som Sverige og Danmark, men sannsynligvis i langt mindre antall.

De som kom fra De britiske øyer hadde muligens med seg treller og tjenestefolk av irsk og gælisk opprinnelse. Genetiske studier av den islandske befolkningen synes å bekrefte dette, og viser at den både er av skandinavisk og irsk opprinnelse. Et studium av Y-kromosomer som ble publisert i år 2000, fant at 41,4 % tilhørte haplogruppe 1, 34,2 % haplogruppe 2 og 23,8 % haplogruppe 3. Studiet viste også at genene fra haplogruppe 1 hadde gælisk/irsk opprinnelse, mens 2 og 3 syntes å ha skandinavisk opprinnelse. Dette betyr at mellom 20 % og 25 % av islandske menn hadde irske forfedre.^[8] Et studium av mtDNA, viser at stam-mødrene til dagens islandske befolkning hovedsakelig kommer fra Skandinavia og De britiske øyer, men også har innslag fra samer, og sentraleuropeiske befolkningsgrupper.^[9][10]

Ifølge Islendingaboka ble hele Island bosatt i løpet av 60 år. Antagelig var antallet innbyggere i 930 kommet opp i rundt 20 000 mennesker.

De første høvdingene tok det meste av jorda, og senere innflyttere måtte få jord tildelt av disse. Klimaet var mindre barskt enn det senere ble, og i tillegg til kveg- og sauedrift drev man også fiske, hval- og seljakt. Matressursene var svært knappe. I 1118 kom det 35 skip, hvorav bare åtte kunne returnere til Norge. At 27 skip måtte overvintre på Island, var nok til å skape matmangel i mange deler av landet.^[11]

Masseinnflytningen av nordmenn har blitt forklart med overbefolkning, men samtidskildene nevner også misnøye med dannelsen av det norske kongedømmet, spesielt Harald Hårfagres, hvilket også er akseptert som historisk korrekt ved at det brøt opp det lokale selvstyret og høvdingdømmet.

Nybyggerne organiserte seg i tingkretser hvor en jordeier ble akseptert som gode (den som ledet blotet) og tingleder. Jordeiernes selvstendighet var stor, og felles beslutninger ble fattet på lokale ting. I år 930 ble representanter fra alle tolv tingkretser, hver bestående av tre godord, samlet ved et felles ting, kalt Alltinget (norrønt Alþingi) ved Tingvoll (Þingvellir) for å fastsette lover, avgjøre tvister og dømme lovbrytere. Lovene var ikke nedskrevne, men memorert av lovsigemannen (logsogumaðr). Ulvljot ble valgt som den aller første lovsigemannen og satt i tre år. Han hadde på forhånd blitt sendt til Norge for å utarbeide en felles lov for hele Island, «Ulvljots lov» som ble vedtatt i 930, og var bearbeidet etter den norske Gulatingsloven.

Det ble opprettet to institusjoner på Alltinget, en lovgivende forsamling som ble kalt for «lagrett» og en felles domstol som ble kalt for «alltingsdomstolen». Disse ble holdt strengt fra hverandre. Lagretten besto av de 36 godene, senere 48 godene, og av bisitterne som hver gode valgte to av. Det årlige Alltinget som varte i to uker besto således av 108, og senere av 144 representanter utenom lovsigemannen.

Med tiden ble store og folkerike fylker inndelt i flere godord, det område en gode representerte. Flere fylker kunne også gå sammen om et felles ting i det som da ble kalt for et tingslag.

Den islandske fristaten var en aristokratisk rettsstat. Ettersom det ikke eksisterte noen form for sentralmyndighet som kunne tvinge dommen igjennom, var det opp til den enkelte å gjøre dommen gyldig ved hjelp av sin egen ætt. Rettergang var basisen for alt offentlig liv. Gjennom denne nådde den islandske retten en selvstendig utvikling, basert på de samnordiske rettsinstanser. Islands selvstendige regler merkes spesielt på ættens gjennomgripende betydning, ikke bare i sivilretten, men også i kriminalretten. Her ble det, spesielt ved drap, utmålt en bot som ble beregnet etter slektsforholdene til partene i saken. Det ble også vist hensyn til den personlige æresfølelsen, blant annet ved bestemmelsen av straff. En rettstvist var en åpen kamp hvor retten var et middel framfor våpen mellom frie og myndige menn under påsyn og medvirkning av samfunnsmedlemmene. Ingen autoritetsperson opptrådte som partenes veileder. Lovsigemannen ledet forhandlinger, ble kun rådspurt om hva som var lov og hadde ingen myndighet utover dette. Ved en rettergang ble det krevd nærvær av et stort antall tingsmenn som fungerte dels som vitner, dels som dommere, dels som medlemmer av kviðr, den nemnd som skulle avgjøre den anklagedes skyld eller uskyld, dels også som voktere av orden ved tinget. Derfor var også en niendedel av tingsmennene i godordet pliktig til følge goden eller høvdingen til tinget.

• Se hovedartikkel, Gode
• Se hovedartikkel, Liste over islandske lovsigemenn

Usikkerheten om Alltingets domstolsmyndighet utløste blodige strider, til og med på selve tinget, og som en følge av disse ble det i år 965 besluttet, etter forslag av Tord Gell (Þord Gellir), at landet skulle inndeles i fire fjerdinger med hvert sitt fjerdingsting. Inndelingen av fjerdinger var gyldig ennå på 1900-tallet. Fjerdingene var sørlendingenes (Sunnlendingafiórðungr) mellom Jökulsá på Solheimasand under Eyjafjöll og Hvalfjorden; vestfjordingenes (Vestfirdingafiórðungr) til Bitrufjorden; nordlendingenes (Norðlendingafiórðungr) til Langanes samt østfjordingenes (Austfirðingafióðungr). I hver fjerding ble det også holdt tre herredsting, unntatt i den nordlige hvor det ble holdt fire.

Inndelingen var dog ikke fullstendig basert på landområde. Hver bonde kunne når som helst stille seg inn under en hvilken som helst gode eller høvding og således slutte seg til en annen fjerding enn den han bodde i. På samme tid ble tidsregningen ordnet. Hittil hadde islendingene regnet året i 364 dager (12 måneder med tretti dager hver og fire skuddager, aukanætr), men på forslag fra Torstein Surt ble det i tillegg besluttet at skudduke skulle settes inn for hvert syvende år. Denne tidsregningen, med senere rettelser, ble beholdt ved siden av den romerske tidsregningen helt inn på 1900-tallet.

Under de stadige ættestridene, som har gitt materiale til den rike sagalitteraturen, tvang det seg fram en stats- og rettsutvikling. Perioden da Skapte Toroddsson var lovsigemann (1003–1030) var en urolig tid, men ved dens slutt hadde utviklingen av forfatningen gjort Island til en fristat. Det siste leddet i rettsforfatningen ble avgjort i 1004 da en femte domstol ble opprettet på Alltinget som en høyesterett (overdomstol eller kassasjonsdomstol). I tillegg ble holmgang avskaffet i 1006. Samtidig ble lovrettens former for å sette lover fastlagt.

Islendingene hadde på denne tiden en aktiv kontakt med utlandet. De deltok som vikinger og hærmenn, som kjøpmenn og skalder, tok tjeneste i hirden hos konger og høvdinger i hele Norden, men kanskje først og fremst i Norge, men også på De britiske øyer og til og med i Normandie, Gardariket og Miklagard. Som nasjon hadde Island ingen kontakt med andre land eller herskere. Kong Olav Haraldsson av Norge, den senere Olav den hellige, gjorde et mislykket forsøk på å lokke islendingene til å overlate Grimsøy til ham. Før Olav den hellige hadde Olav Tryggvason av Norge truet islendingene til å gå over til kristendommen.

Kristendommen kom først til Island med islendinger som ble omvendt i utlandet. En slik var Torvald den vidfarne (Þorvaldr viðforli) fra Skagafjord som hadde med seg en biskop fra Sachsen ved navn Fredrik, men uten å lykkes med noen misjonsvirksomhet. En annen, Stefnir Thorgilsson, seilte til Island på oppfordring av Olav Tryggvason i 996–997, men heller ikke han hadde større hell med seg i å få islendingene til å oppgi det de trodde på. Kong Olavs neste sendebud var den tyskfødte stridsmannen Tangbrand (Þangbrandr) som oppnådde å få en høvding fra det islandske østlandet, Hall Torsteinsson, til å ta dåpen, og senere også en rekke andre stormenn. Samtidig begikk Tangbrand en rekke drap i sin misjonsiver, noe som fikk andre islendinger til å gjøre motstand.

I 999 måtte Tangbrand forlate Island. En av hans omvendte, Hjalte Skeggesson, ble også landsforvist da han hånte gudene på Alltinget med et niddikt mot Frøya. Hjalte dro til Norge hvor han kort tid etter ble fulgt av trosfrenden Gisurr. Det påfølgende året dro de tilbake til Island da Alltinget var samlet og lyktes med Halls hjelp å få religionsspørsmålet avgjort. Avgjørelsen ble tatt av lovsigemannen, en høvding fra nordlige Island, Torgeir fra Ljósavatn (Þorgeir Ljósvetningagoði), og både hedninger og kristne måtte rette seg etter hans råd. Han forkynte som lov at alle skulle la seg døpe, og at bloting kun skulle skje i det private. Kristendommen ble således lovfestet år 1000 på Island, delvis på grunn av trusselen fra Olav Tryggvason, som tilfeldigvis døde samme år i slaget ved Svolder.

Først etter ættefeidenes avslutning vant til slutt kristendommen også sinnene. Godene og andre jordeiere bygde kirker på sine gårder og ble enten selv prester eller holdt prester ved dem. Det hedenske godesystemet gikk sømløst over til det nye systemet. Det kom også utenlandske prester til øya. Are Torgilsson Frode nevner 11 stykker, blant dem flere fra Irland. Island fikk sin egen biskop i år 1056, Isleiv Gisursson (død 1080). Hans sønn og etterfølger, Gisurr Isleivsson (1082–1118) fikk ved hjelp av presten og høvdingen Sæmund Frode på Oddi og lovsigemannen Markús Skeggesson drevet igjennom den kirkelige skatten tiende i 1096, og skjenket i tillegg sin fedregård Skálholt til Islands første bispesete.

Med dennes hjelp ble det andre bispesetet opprettet for nordlige Island, Hólar. Den første biskopen her var Jón Ögmundsson (1106–1121). Ved begge bispesetene ble det opprettet presteskoler. Omkring 1120 grunnla biskop Jón det første klosteret, benediktinerklosteret Thingeyri ved Húnaflói, som ble innvigd i 1133. Senere ble det opprettet fire augustinerklostre for munker og ett for nonner. Gudstjenesten ble holdt på vanlig romersk-katolsk vis med latinsk sang, men prekenen ble oftest holdt på morsspråket. Så vel presteskolene som klostrene ble betydningsfulle for kirkelig lærdom, hvor spesielt biskop Thorlákr Thorhallsson på Skálholt (1177–1193) må nevnes. På slutten av 1100-tallet fikk Island sin egen helgen, Thorlákr (1198), landets fremste helgen, og Jón Ögmundsson (1200).

Den islandske kirken var fra år 1104 underordnet erkebiskopen i Lund, men fra 1152 erkebiskopen i Nidaros i Norge. Island fulgte den europeiske utviklingen, men beholdt en del særegne trekk, spesielt sitt folkelige preg. Sølibat ble ikke praktisert og kirker og prestegårder var på private hender. Valget av biskoper ble gjort av prestene, men disse var underlagt kirkeeierne, det vil si de lokale høvdingene. Kirkeretten ble tillempet etter den nasjonale retten. Biskopens domsrett var innskrenket til kirkelige tjenestesaker, og ingen kirkerettslige bestemmelser var gyldige før de ble godkjent av lagretten hvor dog også biskopene hadde sete på embetets vegne.

Gjennom sin overlegne personlige status kunne biskopene, «kongene på Island» som Adam av Bremen kalte dem, likevel øve stor innflytelse på samfunnsutviklingen. Under kristendommens innflytelse hersket det fred på Island, en tilstand som kom dit tidligere enn i andre nordiske land. Farlige tvister på tinget var sjeldne. Mens Bergthórr Hrafnsson var lovsigemann (1118) ble lovene nedskrevet. Dette arbeidet ble gjort ferdig i løpet av den første halvdelen av 1100-tallet. Islands materielle kultur, spesielt jordbruket nådde sitt høydepunkt og befolkningsantallet var kanskje på rundt 100 000 mennesker på begynnelsen av 1100-tallet.

Gjennom arv og oppkjøp ble flere godord samlet og begrenset på stadig færre menns og ætters hender. Da ble også stabiliteten i den islandske samfunnsstrukturen forstyrret. De øvrige bøndene måtte bøye seg for de få mektige stormennene og loven måtte vike for makten. I kirken ble det hierarkiske systemet dominerende, hvilket har blitt beskrevet som at kristendommens fredsbevarende ånd ble minsket. Følgen var forvirring og moralsk oppløsning. Periodens historie vrimler av troløshet, brudd på inngåtte eder og avtaler, ulykkelige tilstander, ekteskap inngått og oppløst av politiske årsaker, og blodige strider ble utkjempet. Stridene var ikke begrenset til et tyvetalls menn som under ættestridenes tidsalder, men omfattet bondehærer på opptil 1 000 mann eller mer. Denne oppløsningens tid la grunnen for og påskyndet den islandske fristatens undergang. Tiden fikk navn, Sturlungatiden – Sturlungaöld, etter både den mest begavede og samtidig mest stridslystne av Islands stormannsætter, sturlungerne.

Det første varslet om en ny ufredstid var Hvamm-Sturlas tvist med Jón Loftsson i 1181. I løpet av den påfølgende menneskealderen kom det så til hendelser som blant annet Gudmund Dyres strid og den store Önundarbrenna i 1197, drapene av Kolbeinn Tumason 1208, Hrafn Sveinbjørnsson i 1213 – og av biskop Gudmund Arasson på Hólar (1202–1237), som voldet ufred i mange år som de eiendomsløses leder mot bøndene og høvdingene.

I mellomtiden hadde Hvamm-Sturlas sønner – Tord Sturlasson, Sigvart Sturlasson og Snorre Sturlasson – blitt mektige menn som etter hvert kom i stadig økende strid med andre stormenn, og i tillegg med hverandre. En tvist mellom sturlungerne og oddimennene førte nesten til åpen kamp på Alltinget i 1216, men ble avverget av biskopen i Skálholt. Senere oppsto det sammenstøt stadig oftere og de ble stadig blodigere. Oddaboerne og Haukadalsboerne havnet i arvestrid hvor menn fra den første ætten drepte haukdalingen Bjørn Torvaldsson i 1221. Snorre Sturlasson støttet først Oddiætten, men da disse senere greide å fornærme ham knyttet han i stedet bånd til Haukadalsætten i 1225. Haukadalsætten under Snorres måg Gisurr Torvaldsson hevdet sin makt over det sydlige Island. Samtidig havnet Sturlungaene i intern strid ved at Snorre og hans sønn Órækja kom i konflikt med broren Sigvart og dennes sønn Sturla. Disse stridene, som også den tredje broren Tord og mange andre høvdinger ble dratt inn i, førte til at Snorre ble fordrevet fra sin gård Reykholt i 1236 og til slutt også fra Island ved at han dro til Norge i 1237.

Gisurr kjempet deretter med Sigvart og Sturla som til slutt ble nedkjempet i 1238 ved Örlygsstaðir. Året etter kom Snorre tilbake til Island til tross for at kong Håkon Håkonsson av Norge hadde gitt forbud mot det, og havnet således også i uvennskap med norskekongen. Ved at Snorre var den nærmeste til å hevne sin drepte bror og nevø ble han også fiende av svigersønnen Gisurr. Denne gjorde seg til alliert med norskekongen, og på dennes oppfordring om å bringe Snorre til Norge overfalt Gisurr Snorre i 1241 og drepte ham.

For å forhindre et norsk hærtog mot Island hadde Snorre i 1229 lovet å bidra til at islendingene la seg frivillig inn under Norgesveldet, men han gjorde likevel ingenting med denne saken. Deretter hadde så vel Sturla Sigvartsson som Gisurr gitt kong Håkon lignende løfter. Etter Snorres død fortsatte de indre stridighetene, hvor også Sigvarts andre sønn Tord, den eldre Tords sønn Sturla og dennes nevø Torgils Skarði trådte i forgrunnen. Etter Tords død i 1257 og Torgils fall i 1258 sto omsider Gisurr igjen som seierherre.

Gisurr ble i 1258 kong Håkons mann og jarl og maktet med både vold og overtalelser å få Islands bønder til å gi seg inn under Norges konge (1262–1264). Gjennom denne overenskomsten (sáttmáli) ble det bestemt at Norges konge skal være Islands overherre og kreve skatt av landet, men ikke at Island skulle være en del av Norgesveldet. Kongen ga islendingene fri ankomst til Norges havner for den handel som de var avhengig av, og lovte samtidig at minst seks skip skulle årlig seile fra Norge til Island. Ved Gisurrs død i 1268 forsvant jarlverdigheten og deretter ble Island styrt av kongelige sysselmenn, noe som betydde at tinglovsinndelingen ble avskaffet og sysselinndelingen ble innført.

Alltinget fortsatte å være domstol og med makt til å innstifte lover, men både den dømmende og lovstiftende myndigheten ble utøvd av lovretten hvor dommerne besto av 36 stemmeberettigede. Dette var menn utnevnt av sysselmannen og som ordførende ble det ikke valgt en lovsigemann, men en kongelig embetsmann som etter norsk skikk ble kalt lagmann. Den første lagmannen ble Sturla Tordsson i 1272.

Tord hadde sluttet seg til kong Magnus Lagabøte og blitt dennes skald og sagaskriver. De gamle lovene ble også endret i henhold til den omfattende moderniseringen av lovverket som kong Magnus hadde startet. Det første forslaget, lovboken Járnsíða (1272), ble forkastet ettersom det gjenspeilte norske forhold i altfor stor grad. Da ble en ny lov, Jónsbók, stadfestet av kongen og godkjent på Alltinget under lagmannen Jón Einarssons ledelse. Med unntak av mindre tillempninger var forordningen gyldig i de neste 500 år. Visse forskrifter fra Jónsbók gjelder den dag i dag.

Den myndige biskopen på Skálholt, Arne Torláksson (1269–1298), også kalt for Prestgårds-Arne (Staða-Arne), lyktes i 1275 å drive igjennom en «kristenrett». Det innebar en betydelig utvidelse av biskopenes makt. Ved hjelp av ren vold og trusler om kirkens straff ble prestegårdene (staðir) og kirkene overgitt fra bøndenes eie til kirken selv. For samme mål arbeidet også biskopen i Hólar, Jörund (1267–1313), i sitt stift, og omkring 1300 var forandringen gjennomført over hele landet. En følge av dette var at prestevalget ble underlagt biskopene. Videre drev Arne gjennom et forbud mot at prester skulle kunne gifte seg. Avslutningsvis strakte kirkens domsmakt seg ikke bare til det som angikk kirkens egne menn og gods, men også til alle ekteskaps- og sedelighetsbrudd. Da kirken til stadighet straffet med høye bøter ble denne domsretten tillempet med dispensasjoner og avlat (innført 1275) – noe som ble en betydelig kilde til kirkens rikdom.

En tid blomstret det kirkelige livet – i romersk-katolsk mening – under delvis gode biskoper, framfor alt under den fromme og lærde Laurentius i Hólar (1324–1330). To nye klostre ble grunnlagt og Island fikk sin tredje helgen, Gudmund Arasson. Over tid ble likevel kirken stadig mer verdsliggjort og årbøkene ble fylt med beretninger om kirkelige prosesser, samt om usedeligheter og griske biskoper. Disse var generelt utlendinger, som den tyskfødte Jöns Gerekesson (Jón Gerreksson) som tidligere var blitt fordrevet fra Uppsala i Sverige. Under de ytterst herskelystne biskopene Olaf (1459–1499) og Gottskálk (død 1520) i Hólar samt Stefan i Skálholt (1491–1519) nådde misbruket sitt høydepunkt, og et forsøk fra lekmenn på å begrense deres makt ble mislykket da 23 nord-vestlandske bønder fattet den såkalte Leiðarholmsbeslutningen i 1517, men ikke fikk få støtte fra det øvrige folket eller fra kongens ombudsmann.

Selv den verdslige styringen ble korrumpert. Overenskomsten med kongen ble fornyet flere ganger, både i 1302 og 1319, hvor islendingene fikk aksept for at lagmenn og sysselmenn skulle være islandske, at ingen ny skatt skulle pålegges og at kongen årlig skulle sende seks skip til Island med livsnødvendigheter. Dessverre ble disse vilkårene ikke overholdt: skipene uteble ofte, og sysselmenn og lagmenn var ofte utlendinger. Kongens skatteinndrivere og befalingsmenn, de såkalte hirdstyrere (hirðstjórar) var også ofte utlendinger og kunne dessuten være korrupte og drev utpresning. Enkelte ætter kunne stundom samle seg store formuer, eksempelvis Vatnsfirðingaætten med Bjørn Jorsalafare, Lopt Guttormsson og Bjørn Thorleivsson (død 1467), men disse synes å ha gjort felles sak med kongens embetsmenn.

En viktig årsak til Islands store tilbakegang i løpet av denne perioden var de stadige naturkatastrofene som jordskjelv, vulkanutbrudd, avlingssvikt og farsotter, framfor alt svartedauden (svartidauði) i årene 1402–1404, noe som rev vekk 2/3 av befolkningen, omtrent som i Norge. Befolkningstallet sank antagelig ned til knappe 25 000–30 000 mennesker. I løpet av 1400-tallet vokste befolkningen på nytt, men minsket så igjen under den store pesten (plágan mikla) i 1493–1494. Under slike katastrofer og en dårlig regjering måtte gammel velstand og materiell kultur gå under. Med forfallet i skipsfarten kom også all handel på fremmedes hender, samtidig som kongene begynte å betrakte all handel som «skattland» og trakk alle fordeler av den. På begynnelsen av 1400-tallet havnet den islandske handelen på Hansaens hender. I tillegg til tapet av handelen tapte Island også fisket da Hansaen rundt 1500 anla anlegg på Island og lot islendere være dårlig lønnede arbeidsfolk.

Den romersk-katolske kirken hadde – tross sin undertrykkelse – dype røtter i islendingenes sinn. Biskopene, når de var innfødte, var i egenskap av de mest betydningsfulle makthaverne, en motstand mot de utenlandske embetsmennene. Reformasjonen støtte derfor på sterk motstand fra folk flest. De første tegnene på reformasjonen på Island var Jón Einarssons preken i Skálholts kirke ca. 1530, at Oddur Gottskálksson i hemmelighet oversatte Det nye testamentet, og den hemmelige protestanten Gisurr Einarssons tilbakekomst fra Hamburg. Ögmundur Pálsson i Skálholt, som var blind, utpekte i 1536 Gisurr som sin etterfølger og sendte ham til Norge for å bli vigslet, men Gisurr kom tilbake til Island som evangelisk «overoppsynsmann». Han kunne derimot ikke utrette noe med lekmennenes og prestenes motstand. De siste ble ledet av biskopene Ögmundur og Jón Arasson i Hólar.

Da et dansk krigsskip kom til Island i 1541 lot Gisurr den blinde Ögmundur bli overlevert til danskene, som førte ham som fange til Danmark. Gjennom Gisurrs arbeid ble reformasjonen gjennomført i hans stift. Ved hans død i 1548 valgte stiftets prester en luthersk biskop, Marteinn Einarsson. Da Marteinn ble vigslet i Danmark forsøkte Jón Arasson å gjenopprette den romersk-katolske kirken og bryte hirdstyremakten, og var således et par år eneveldig hersker på Island. Men i 1550 ble han sammen med sine to sønner tatt til fange og halshugget. Ved hjelp av danske soldater fikk den nye hirdstyreren Otte Stigssøn bønder og embetsmenn til å sverge troskapsed til den danske kongen, og en evangelisk biskop, Ólafur Hjaltason (død 1569), ble innsatt ved Hólar i 1552.

Ólafur ga Island en evangelisk kirkehåndbok og salmebok i 1555, og gudstjenesten ble holdt i henhold til den protestantiske praksis. Fullstendig gjennomført ble reformasjonen først ved biskop Guðbrandur Torláksson i Hólar (1571–1627), støttet av de lærde Skálholtbiskopene Gísli Jónsson (1557–1587) og Oddur Einarsson (1588–1630). Island fikk en fullstendig bibeloversettelse i 1584, salmebok i 1589, og graduale i 1594. Som kirkelov gjaldt først den danske ordinanten av 1539, deretter den norske av 1607. Den verdslige styringen og lovstiftningen fortsatte i henhold til de gamle formene.

For å bryte Hansaens handelsdominans lot den danske regjeringen handelen bli overtatt av danske kjøpmenn. Det skjedde i 1602 da borgere i København, Helsingør og Malmö fikk monopol på all handel med Island mot en mindre avgift til kronen. Islendinger som selv handlet med fremmede skip ble straffet hardt. Ved at handelen ble forpaktet til selskaper (1619, 1684, 1733, 1743, 1763), og deretter drevet for kongelig regning (1757–1763, 1774–1786) ble ikke situasjonen forbedret. Et par ganger ble det gjort forsøk på å hjelpe islendingene til en egen handelsflåte (1758, 1670), men begge gangene strandet forsøkene. I 1627 gjennomførte pirater fra Algerie flere angrep på kystsamfunn på Island og bortførte rundt 400 mennesker som slaver til Algerie, mens flere hundre ble drept.

Monopolsystemet medførte stadig større fattigdom for landet som ble økt med store naturkatastrofer: jordskjelv, vulkanutbrudd, harde vintrer, avlingssvikt og farsotter. Tre ganger på 1700-tallet hadde Islands befolkning økt til rundt 50 000, men sank igjen til 18 000, nær 10 000 og deretter litt over 10 000, siste gangen under de forferdelige vulkanutbrudd ved Skaptá i 1783.

Allerede på 1700-tallets begynnelse hadde håndskriftsinnsamleren Árni Magnússon og lagmannen Páll Vídalín undersøkt landet for å opprette en ny jordbok. De fant rundt 1200-1300 øde gårdsbruk og ble overbevist om at handelen måtte frigjøres for å redde Island. Senere ble denne tanken fremmet oftere. I 1786 ble handelen på Island endelig fri for alle kongens undersåtter, og statens handelsselskaper, varelager og skip ble solgt til frie kjøpmenn til langt under deres reelle verdi.

Islands statsrettslige forhold til Norge hadde formelt ikke blitt endret siden 1264, da øya ble norsk skattland, men i virkeligheten hadde Island blitt forvandlet til en dansk koloni for utbytting og ble styrt fra København. Eneveldet ble innført på Island i 1662, ikke på lovlig vis, men tvunget fram ved hjelp av trussel om bruk av våpenmakt i Kópavogur slik at også lovstiftningen kom på kongens hender. Island forble like fullt et eget lovstiftingsområde hvor norsk eller dansk lov ikke uten videre var gyldig. Fra 1685 ble den lokale styringen utøvet av amtmenn, som regel dansker, en for hvert amt eller «fjerding», og hvor den fremste av disse var stiftsamtmannen (som alltid var dansk) i Bessastaðir.

Det gamle lovstiftingsordningen ble beholdt med unntak av at den årlige sammenkomsten av lovretten ved Öxará – som siden 1691 holdt sine sesjoner innendørs – kunne velges til høyesteretten i København. Dansk og norsk rett begynte å tillempes og fortrengte stadig den gamle islandske. Kjøpmennene, hvor flertallet var dansker, hadde den egentlige makten i landet og misbrukte den på den mest skamfulle måte.

På begynnelsen av denne perioden forsvant de siste rester av fortidens selvstendighet da Alltinget ble opphevet i 1800 og ble erstattet av «landsoverrett» med tre medlemmer. År 1801 ble bispesetet i Hólar opphevet. Skálholt var allerede i 1796 blitt flyttet til Reykjavík. Således ble Island redusert til kun en biskop, samtidig som regjeringen solgte de betydelige bispegårdene, og lovte, men uten å følge opp, at statskassen skulle overta utgiftene til undervisning.

Under Danmarks krig mot Storbritannia i 1807–1814 ble Island overlatt til seg selv. Da lot en dansk kaperkaptein, Jørgen Jørgensen, seg i juni 1809 utrope til «Islands beskytter og øverste befalshavende til sjøs og til lands», holdt en livvaktstyrke på åtte menn og besatte sitt hovedkvarter ved Reykjavík. Han ble tatt til fange allerede i august samme år av britiske styrker og ble fraktet vekk fra Island. Ved freden i Kiel 1814 ble Island uttrykkelig overført til Danmark fra Norge, som kong Fredrik VI overga til den svenske kongen Karl XIII. Dermed ble den siste rest av at Island formelt sett hadde ligget under Norge fjernet. Derimot hadde Island i løpet av krigen erfart fordelene med fri samferdsel og handel med Storbritannia.

I løpet av 1800-tallet endret klimaet seg til det verre og resulterte blant annet i en storstilt emigrering til Amerika, spesielt til Manitoba i Canada. Samtidig vokste en ny nasjonal bevissthet på Island, ledet av Jón Sigurðsson, inspirert av nasjonalromantiske strømninger i Europa. Etter freden begynte islendingene stadig høyere å kreve at handelen skulle frigjøres helt. Et allting som rådgivende representasjon ble innrettet i 1843. Dette krevde at alle lover som angikk islandske forhold skulle rådføres før de ble innført.

I sammenheng med eneveldets sammenbrudd i Danmark fikk selvstendighetsbevegelsen stadig fastere former. På et folkemøte i august 1848 på Tingvollen ved Öxará ble det sendt et krav til kongen i København der man krevde en egen islandsk nasjonalforsamling (Þjóðfundur) for å legge grunnlag for en islandsk forfatning, og hvor man uttalte håpet om at ingenting måtte besluttes som angikk Islands forhold til Danmark uten en slik forsamlings samtykke. Regjeringen holdt dog fast ved at Island var en del av Danmark.

I 1874 ble Island innvilget en viss form for selvstyre av Danmark, og dette ble utvidet i 1904. Forfatningen, skrevet i 1874, ble revidert i 1903, og en minister for islandske anliggender ble plassert i Reykjavík og ble gjort ansvarlig overfor Alltinget. Unionsloven av 1. desember 1918 i enighet med Danmark anerkjente Island som en suveren stat, men forent med Danmark under en felles konge: Christian X av Danmark. Island tok i bruk sitt eget flagg, men Danmark krevde fortsatt å ha råderetten over utenrikspolitikken og militærvesenet.

Den 9. april 1940 ble Danmark okkupert av Tyskland, og kommunikasjonene mellom Island og Danmark brøt sammen. Som et resultat valgte Alltinget den 10. april å ta egen kontroll over utenrikspolitikken. Det ble valgt en egen guvernør, Sveinn Björnsson, som senere ble valgt til Islands første president.

I løpet av den andre verdenskrigen fulgte Island en konsekvent nøytralitetspolitikk, og motsatte seg både at Tyskland og Storbritannia brøt nøytralitetslovene. Den 10. mai 1940 seilte britiske styrker inn i havnen i Reykjavík^[12] og okkuperte landet i strid med nøytralitetslovene. Okkupasjonen varte krigen ut, og Storbritannia har hevdet at okkupasjonen var en nødvendighet for å forhindre at Tyskland gjorde det.

Den islandske regjeringen protesterte mot okkupasjonen, men landet hadde ikke egne militærstyrker og landets politistyrke var på en treningsleir utenfor hovedstaden. På okkupasjonsdagen talte statsministeren i radioen og ba islendingene behandle okkupantene som de ellers ville behandle gjester. I forholdet til okkupantene utviklet Regjeringen hurtig en samarbeidspolitikk som var til forveksling lik den Danmark benyttet under Tysklands okkupasjon.

Da den britiske okkupasjonen var på sitt høyeste hadde Storbritannia rundt 25 000 menn stasjonert på Island. De fleste var stasjonert i nærheten av Reykjavík og på andre strategiske steder. I juli 1941 ble ansvaret for forsvaret av Island overgitt til USA og under en amerikansk-islandsk enighet. Britene trengte alle de militære styrkene de hadde andre steder. Amerikanerne hadde på det meste opp til 40 000 soldater i landet, hvilket var flere enn Islands mannlige befolkning i samme alder.^{[trenger referanse]} Islands totale befolkning besto da av rundt 120 000 mennesker.

Som en følge av en folkeavstemning ble Island formelt en uavhengig republikk den 17. juni 1944. Ettersom Danmark fortsatt var okkupert av Tyskland var det mange i Danmark som følte seg sveket av at islendingene valgte dette tidspunktet til å bryte båndene med Danmark. Til tross for disse følelsene sendte den danske kongen, Christian X, sine gratulasjoner til det islandske folket.

Island blomstret i løpet av den andre verdenskrig og samlet betydelige valutareserver i utenlandske banker. Regjeringen, ledet av en usannsynlig majoritet av tre partier, de konservative (Sjálfstæðisflokkurinn), sosialdemokratene (Alþýðuflokkurinn) og sosialistene (Sameiningarflokkur alþýðu - Sósíalistaflokkurinn), besluttet at kapitalen skulle plasseres i fond som skulle gå til å fornye fiskeriflåten, byggingen av fiskeri- og ferdiggjøringsfabrikk, og en generell modernisering av jordbruket. Denne politikkens hensikt var å bevare Islands generelle levestandard på det nivå den hadde fått under krigen.

Regjeringens fiskeripolitikk var konsekvent keynesianisme, og målet var å skape den nødvendige industrielle infrastruktur for et velstående industrialisert samfunn. Det ble betraktet som nødvendig å holde arbeidsledigheten nede på et absolutt minimum og beskytte eksportindustrien, det vil si fiskeindustrien, ved å styre valutaen og med andre midler. Ettersom Island var fullstendig avhengig av et ustabilt fiske og utlandets behov for fiskeprodukter forble Islands økonomi ustabil til godt inn på 1990-tallet da landets økonomi i stor grad ble forgrenet utenlands.

I oktober 1946 ble de islandske og amerikanske regjeringene enige om å avslutte USAs ansvar for å forsvare Island, men USA beholdt Keflavík for å kunne ha en betydelig militær tilstedeværelse i atlanterhavssonen. Til tross for betydelig uenighet over hele Island og store demonstrasjoner utenfor parlamentshuset ble Island medlem av NATO den 30. mars 1949, men med den reservasjon at landet aldri ville delta i offensive militære handlinger mot en annen nasjon. Etter utbruddet av krigen i Korea i 1950 og forspørsmål fra NATO ble USA og Alltinget enige om USA igjen skulle ha kontrollen over Islands forsvar. Denne avtalen ble signert den 5. mai 1951 og stadfestet det kontroversielle amerikanske militære nærværet på Island, noe som varte helt fram til 2006.

I mars 2006 informerte USA om at de aktet å trekke tilbake mesteparten av styrkene som utgjorde Islands forsvar; Icelandic Defence Force. Den 12. august 2006 forlot de siste fire jagerflyene F-16 det islandske luftrommet. USA har gjort det klart at de vil nedlegge Keflavík-basen i løpet av midten av september 2006.

Island er det eneste NATO-land som ikke har en fullstendig militærstyrke. Landet har en politistyrke som inkluderer en egen spesiell våpenenhet, og en kystvakt med en mindre flåte av lette, armerte skip. Island har også eskadroner av bevæpnete fredsbevarende styrker i militæruniformer som har blitt utstasjonert i Bosnia og Afghanistan.

• Se hovedartikkel, Den islandske torskekrigen

I 1991 dannet Davíð Oddsson, lederen av det konservative Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet), en koalisjonsregjering med sosialdemokratene (Alþýðuflokkurinn). Denne regjeringen hadde en markedsorientert politikk og privatiserte et antall store og små bedrifter. På samme tid stabiliserte den islandske økonomien seg og den tidligere kroniske inflasjonen ble dramatisk redusert. Island ble medlem av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) i 1994.

I 1995 dannet Davíð Oddsson en koalisjonsregjering med Framsóknarflokkurinn, og denne regjeringen fortsatte den frie markedspolitikken, privatiserte to forretningsbanker og det statseide Iceland Telecom. Inntektsskattene ble redusert til 18 % (fra rundt 50 % på begynnelsen av tiåret), arveavgiften ble sterkt redusert og formuesskatt avskaffet. Et system som gjorde det mulig å overføre individuelle fiskekvoter, første gang introdusert på slutten av 1970-tallet, ble utviklet videre.

Koalisjonsregjeringen forble ved makten etter gode valg i 1999 og 2003, men i 2004 gikk Davíð Oddsson av som statsminister etter 13 år i posisjonen og ble utenriksminister for en kort stund og trakk seg deretter helt fra politikken i 2005. Halldór Ásgrímsson, lederen av Fremskrittspartiet overtok som statsminister fra 2004 til 2006, fulgt av Geir H. Haarde, Oddssons etterfølger som leder av Selvstendighetspartiet.

Regjeringen sprakk etter alltingsvalget 2007 da Fremskrittspartiet trakk seg etter et sviende valgnederlag. Selvstendighetspartiet etablerte deretter en ny koalisjonsregjering sammen med det sosialdemokratiske Samfylkingin, som ble etablert som en valgallianse i 1998 nettopp for å være en motvekt til Selvstendighetspartiets dominans i islandsk politikk.

Etter en midlertidig konjunkturnedgang tidlig på 1990-tallet var den økonomiske veksten betydelig, omtrent 4 % årlig fra 1994 og Island ble nå ett av de mest velstående land i verden ifølge statistikk publisert av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Regjeringene på 1990-tallet og 2000-tallet har holdt fast ved den kontroversielle, men stabile proamerikanske utenrikspolitikken, gitt nominal (symbolsk) støtte til NATOs militære aksjoner i Kosovokrigen og deltok som en del av koalisjonen som støttet USA i invasjonen av Irak i 2003. Island var det første landet som anerkjente suvereniteten til de tidligere sovjetrepublikkene i Baltikum; Litauen, Latvia og Estland, samt den tidligere jugoslaviske republikken Montenegro.

I oktober 2008 kollapset det islandske banksystemet og førte til at Island måtte søke om store lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og vennligsinnede land. Omfattende protester på slutten av 2008 og begynnelsen av 2009 førte til at regjeringen Geir Haarde måtte gå av og ble erstattet 1. februar 2009 av en koalisjonsregjering ledet av Samfylkingin (Sosialdemokratene) og Vinstrihreyfingin – grænt framboð (Venstrebevegelsen – de grønne). Samfylkingins Jóhanna Sigurðardóttir ble utpekt til statsminister, og ble samtidig verdens første åpent lesbiske regjeringssjef i moderne tid.^[13] Det ble holdt valg i april 2009 og fortsatt koalisjonsregjering bestående av Samfylkingin og Vinstrihreyfingin – grænt framboð ble etablert tidlig i mai 2009.

Den islandske sentralbanken henvendte seg i november 2008 til Norge og de øvrige nordiske land og ba om bidrag til et større langsiktig lån. I begynnelsen av juli 2009 ble det bekreftet at Danmark, Finland, Norge og Sverige har gått sammen om et langsiktig lån på totalt 1,775 milliarder euro, noe som tilsvarer rundt 16 milliarder norske kroner. Norges andel av lånene utgjør 480 millioner euro, noe som tilsvarer rundt 4,3 milliarder kroner. Lånet skal støtte opp under Islands økonomiske stabiliseringsprogram som er etablert sammen med Det internasjonale pengefondet^[14]

• Axel Kristinsson. «Is there any tangible proof that there were Irish monks in Iceland before the time of the Viking settlements?» (2005) på engelsk på islandsk Arkivert 4. februar 2009 hos Wayback Machine.
• Bergsteinn Jónsson og Björn Þorsteinsson. «Íslandssaga til okkar daga» Sögufélag.[1] Reykjavík. (1991) (in Icelandic) ISBN 9979-9064-4-8
• Byock, Jesse [2]; «Medieval Iceland: Society, Sagas and Power» University of California Press (1988) ISBN 0-520-06954-4 [3]
• Guðmundur Hálfdanarson Arkivert 12. februar 2009 hos Wayback Machine.; «Historical Dictionary of Iceland». Scarecrow Press Maryland, USA. (1997) ISBN 0-8108-3352-2
• Gunnar Karlsson. «History of Iceland» Univ. of Minneapolis. (2000) ISBN 0-8166-3588-9
• Gunnar Karlsson. «Iceland's 1100 Years: History of a Marginal Society». Hurst. London. (2000) ISBN 1-85065-420-4.
• Helgi Skúli Kjartansson «Ísland á 20. öld»; Reykjavík. (2002) ISBN 9979-9059-7-2
• Miller, William Ian; «Bloodtaking and Peacemaking: Feud, Law, and Society in Saga Iceland» [4], University Of Chicago Press. (1997) ISBN 0-226-52680-1
• History of Iceland from the Icelandic embassy in Japan – Den islandske ambassade i Japans informasjon om Islands historie
• U.S. Government text – tekstdokumenter fra amerikanske myndigheter, offentlig tilgjengelig

• History of Iceland: Primary Documents