Håkon Herdebrei

Håkon II Herdebrei Konge av Norge
tittelfrise fra Heimskringla
Født		1147 Norge
Død		1162 ved Sekken i Romsdalsfjorden
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Norges konge (1157–1162)
Far		Sigurd Munn
Mor		Thora
Søsken		Cecilia Sigurdsdatter Sigurd Sigurdsson Markusfostre Sverre Sigurdsson
Nasjonalitet		Norge
Annet navn		Håkon Sigurdsson
Regjeringstid		1159–1162
Håkon Herdebrei på Commons

Håkon Sigurdsson Herdebrei (tilnavnet betyr «skulderbrei») (født 1147, død 7. juli 1162) var en guttekonge av Norge fra 1159 og til han døde i 1162, 15 år gammel.

Hovedkildene til Håkons liv er Håkon Herdebreis saga og Magnus Erlingssons saga i Snorres Heimskringla. Håkon var uekte sønn av Sigurd Munn med Tora, ei tjenestejente fra Viken. Ifølge sagaen ble Sigurd lokket til å ligge med Tora fordi hun sang så vakkert. Håkon ble født på gården der Tora arbeidet, hos bonden Simon Torbergsson og kona Gunnhild. Her ble Håkon fostret opp av Simon og Gunnhild, sammen med deres egne sønner Ånund og Andres.^[1] Etter at Håkons far Sigurd og farbroren Øystein Haraldsson var blitt drept av den tredje broren Inge Krokrygg, ble unge Håkon tatt til seg av tilhengerne til Sigurd og Øystein. De ga ham kongsnavn på Øretinget i 1159. Flokken rundt Håkon hadde fotfeste først og fremst i Trøndelag, men også på Opplandene og i Viken rundt Ranrike. Med Håkon som konge fortsatte de kampen mot Inge Krokrygg, under ledelse av Sigurd Hallvardsson fra Røyr i Ringsaker. Flokken besto stort sett av ætteløse, lovløse og «markmenn» fra grensetraktene. Da de seilte sørover fra Trøndelag våren 1159 ga de seg til å plyndre og herje på Møre. Dette var første gang på over 150 år at det ble herjet langs kysten, forteller Snorre Sturlason, og enkelte steder samlet bøndene seg til spontan motstand mot Håkon.

Inge Krokrygg hadde støtte i Viken og på Vestlandet. Selv var han ingen hærfører, men i kretsen rundt ham var det to lederskikkelser; den handlekraftige og impulsive Gregorius Dagsson og den slu og beregnende Erling Skakke. Sistnevnte var gift med Kristin Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Flokken til Håkon Sigurdsson burde ha vært enkel å overvinne, men de sterke lederne Gregorius og Erling havnet i en krangel om strategi i 1160, våpen kom fram, det ble drept folk på begge sider uten at Inge Krokrygg greide å megle mellom partene, og etterpå dro hæren avsted med Inge og Gregorius mens Erling Skakke ble igjen. Ved en trefning i Ranrike valgte den impulsive Gregorius å gå over isen, men ble drept av en pil da han falt gjennom. En snau måned senere valgte Inge Krokrygg selv å ta kommandoen over hæren, men uvant og uten erfaring ble han drept i slaget ved Ekeberg.^[2]

Mot alle odds sto da den unge Håkon Herdebrei igjen som seierherre og som den eneste kongssønn. Alle andre kongsemner, yngre frillesønner av hans far, hørte hjemme i hans egne rekker. Håkon ble hyllet som enekonge på Øretinget, og gjorde Sigurd Håvardsson til jarl. Det ble sendt ut folk i hele Norge for å overta krongods og kongsombudene.

Lite av dette var Håkons verk. Han var bare tenåring, altfor liten for den store oppgaven han var blitt tildelt. Snorre gir ham noen vennlige ord: han var en vakker mann, velvoksen, høy og smal og svært bred over skuldrene. Han var glad og omgjengelig, ville gjerne være med på lek og hadde lynne som annen ungdom. Til tross for at han av utseende så ut som en mann var han ikke eldre enn alder tilsa. Det skulle også bli hans bane.

Et års tid kunne tilhengerne rundt Håkon glede seg over sin seier, men mot dem samlet flokken rundt Inge og Gregorius seg om den ene mannen som hadde viljekraft og evner til å samle motstanden; Erling Skakke. Mer enn noen annen hadde han like mye makt, om ikke mer, enn Håkon, men han hadde ikke retten til å styre Norge. Han fikk utnevnt sin unge sønn Magnus Erlingsson som kongsemne gjennom en ny lov: Magnus var ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter, noe kirken så seg tjent med å støtte – for over menneskenes rett sto Guds rett. Unge Magnus hyllet som konge da han ble født, og for ytterligere sikre seg makt bak kravet dro Erling Skakke til Danmark og forhandlet fram støtte fra den danske kongen Valdemar den store i 1161.

Alt den samme sommeren stevnet han nordover med en stor styrke. Håkon og Sigurd forlot da Viken og dro landvegen til Trøndelag. Neste vår bød de leidang og stevnet sørover. Ikke langt fra kjøpsstaden Veøya (som nevnes i kildene for første gang) i Romsdal tok de en pause. Snorre forteller at den unge kongen var opptatt av leik mens lendmennene satte seg ventende i nærheten. Her ble de overrasket over flåten til Erling Skakke som kom brått på dem. I uorden kastet de seg i skipene og dro innover fjorden til øya Sekken hvor det oppsto et uryddig slag. Av en eller annen grunn kom Håkon over på galt skip, og i forvirringen som oppsto ble han drept.

Erling Skakke og hans lille sønn sto da som seierherre. Han dro videre til Trøndelag og Magnus ble hyllet som enekonge på Øretinget. Det var ingen sønner etter guttungen Håkon, og kroppen hans ble først ført i land i Romsdalen, forteller Snorre, og gravlagt der. Senere fikk hans såkalte bror, kong Sverre Sigurdsson, liket hans fraktet til kaupangen i Trøndelag og gravla det i steinveggen i Kristkirken på sørside i koret.^[3]

Det står bautaer på Sekken og Veøy som ble reist i moderne tid til minne om slaget. På Sekken arrangeres det også hvert år en turmarsj, «Herdebreimarsjen», til minne om Håkon Herdebrei.

• Borgerkrigstiden
• Slaget ved Sekken