Hafez

Hafez
Født		ca. 1325[1][2][3] Shiraz (Muzaffaridene)
Død		1389[2][3][1] Shiraz (Timuridriket)
Beskjeftigelse		Lyriker, sangtekstforfatter, skribent
Nasjonalitet		Muzaffaridene Timuridriket
Gravlagt		Tomb of Hafez
Hafez på Commons

Shams al-din Hafiz eller Hafez (egentlig Khwāje Šamsod-dīn Mohammad Hāfez-e Šīrāzī, خواجه شمس‌الدین محمد حافظ شیرازی ; født 1320 i Shiraz i det nåværende Iran, død 1390 i Shiraz) var en persisk dikter og mystiker.

Hafez regnes som en persisk/iransk nasjonalpoet, og hans dikt er fremdeles i levende bruk. Diktene er skrevet i formen ghazal, med dobbeltvers og monorim. Hans forfatterskap omfatter mellom 500 og 600 dikt, selv om så mye som 709 dikt tilskrives ham. Standardutgaven Divân-e Hâfez inneholder snaut 500 dikt. Han anses for å ha et tvetydig forhold til religion og religiøs autoritet, selv om mange av hans lesere anser at diktene er skrevet med guddommelig autoritet, og det er en vanlig praksis å bruke oppslag i diktsamlingen som utgangspunkt for spådommer.

Man vet svært lite om hans biografi og det har vært en store utfordringer knyttet til det å kartlegge hans liv. Forskere har vært nødt til å nøye seg med komparative analyser av historiske begivenheter og Hāfez' poesi for å danne et helhetlig bilde av Hāfez.

Som tenåring skal han ha gått på koranskole (maktab), hvor han fikk tilnavnet «Hāfez» («den som memorerer»), på grunn av sin evne til å memorere Koranen i sin helhet. Ved siden av studiene arbeidet Hāfez på et bakeri, hvor han ofte leverte brød til kunder i rikmannstrøket i byen. Ifølge folketradisjonen skal det ha vært her han forelsket seg i den unge og vakre Shākh-e Nabāt.

Han levde i en overgangstid i Irans historie; etter det mongolske Ilkhanatet utgått fra Djengis Khan, og stort sett før Timur Lenk tok kontroll over Iran og byen Shiraz. Hafez ble støttet av flere følgende herskere. Først den lokale kongen Abu Eshāgh, senere den strenge Amir Mobarezeddin fra muzaffariddynastiet og etter ham sønnen Shah Shuja. På slutten av sitt liv ble Hafez støttet av Timur Lenk.

Under Mobarezeddins styre ble Hāfez avsatt fra sin posisjon som lærer i koranstudier, og under Shah Shuja ble han gjeninnsatt som lærer. Avsettelsen gjenspeiler seg i Hāfez diktning der han kritiserer tyranniet:

Pious clergy! Don't mind libertines like me, for you won't account for other people's sin.

They closed the tavern door; O'Lord, do not permit. That they open the door of shame and deceit.

Finn Thiesen mener at Hafez «forener dionysisk inspirasjon og skjønnhetsbegeistring med mystiske temaer og moralske emner, og besynger dessuten sin høyt elskede fødeby, Siraz.» Thiesen sier også at budskapet i diktene er tvetydig, både fordi det er tilsiktet tvetydig, og fordi mange utgaver inneholder diktene med uriktig rekkefølge på versene. «Nettopp det at Hafez nesten aldri uttrykker seg direkte, og kun indirekte antyder hva som ligger ham på hjertet, gjør hans diktning universell og allmenngyldig. […] for meg handler Divân-e Hãfez først og fremst om kjærlighet. Kjærlighet i seg selv, uten hensyn til om den er sanselig eller åndelig, om den er guddommelig eller kjødelig. Eller om det er abstrakt kjærlighet […] til musikk, litteratur og tilsvarende lidenskaper. Det er kjærligheten som gir livet mening.»^[4]

Hāfiz må ha hatt bred kunnskap innen teologi, filosofi, litteratur og historie. Gjennom symboler som nattergal, rose, sypress, vin og vertshus skildrer han ulike former for kjærlighet, og dertil samfunnskritikk og satire. Nattergalen symboliserer den elskende som alltid transformeres, ødelegges eller ruineres i kontrast til rosen som er symbolet på den elskede, den som alltid forblir, er vakker og ubøyelig. Dette blir beskrevet i et av hans vers:

Rosen har blitt skjønnhetens venn og nattergalen er kjærlighetens venn.

For rosen finnes det ingen forandring, men for nattergalen bare en forvandling.

Med sin åpne symbolbruk har Hāfez fått en uensartet tilhengerskare. Publikum tolker hans poesi forskjellig, avhengig av egen livsfilosofi. Deriblant vil eksempelvis en geistlig kunne tolke munnskjenkens vin som et symbol på kjærlighet skjenket fra gud. Sagt på en annen måte er Hāfez´s poesi gjennomsyret av spirituell kjærlighet. På en annen side kan andre lese hans poesi og fornemme verdslig kjærlighet.

Diktenes religiøse innhold er i beste fall tvetydig. «Når det overhodet var mulig å forvandle Hafez, denne forherdede synderen, til en muslimsk helgen, skyldtes det også diktverkets alt annet enn entydige karakter. Enkelte ghazaler er rett og slett fromme uttrykk for religiøs følelse, uten at man derfor trenger å klassifisere [hele forfatterskapet] som religiøs diktning.»^[4] Et mulig teologisk budskap i diktene er at han stiller opp kjærlighetens religion som en motsetning til å følge religiøse forskrifter. «Velger vi denne fortolkningen sier Hafez at når mørkemennene klarer å følge alle den ortodokse religions forskrifter, er det fordi de ikke elsker. Den som elsker klarer ikke å følge budene. […] Det var og er en utbredt oppfattelse blant sufier og dervisjer at de er hevet over islams formelle påbud og forbud.»^[4]

Da Shiraz noen år senere ble invadert av Timur Lenk (1336–1405) skal det ifølge folketroen ha vært et møte mellom Timur Lenk og Hāfez. Timur Lenk skal ha bebreidet poeten for å ha skrevet diktet

Om den shiraziske tyrkeren ville tatt mitt hjerte i sin hånd,

ville jeg for hennes føflekk i ansiktet gitt bort Samarkand og Bukhara.

Dette er et av Hāfez' mest berømte dikt, og viser hvordan Hāfez forholdt seg til sin omverden. Han anså kjærlighet som mer verdifullt enn materiell rikdom. Timur Lenk kunne ikke forstå hvordan Hāfez kunne gi bort de to vakre byene Samarkand og Bukhara i bytte mot føflekken til en kvinne i fra Shiraz. Hāfez svarte: «Deres majestet, det er på grunn av slik sløseri jeg har havnet i fattigdom.»

Hāfez blir helt opp til vår egen tid brukt som orakel. Det er vanlig i persisk kultur å bruke vilkårlige oppslag i Divân-e Hâfez til å konsultere fremtiden, motta råd eller få trøst og lindring i en vanskelig tid. Særlig i persisktalende land som Iran, Afghanistan, Tadsjikistan, Usbekistan, stater i Kaukasus, deler av Pakistan, India, Irak, Tyrkia.

Et gravminne ble reist allerede i 1453, omgitt av en hage. Et nytt gravmausoleum ble reist i 1773, og revet i 1899. Dagens minne fra 1931 er tegnet av den franske arkitekten André Godard.

Hāfez' poesi brukes i billedkunst, kalligrafi og musikk. I persisk tradisjonell musikk synges Hafez' dikt til ulike slag- og strykeinstrumenter.

Briten William Jones oversatte Hafez til latin, gresk, fransk og engelsk i 1771, og ble med det den første som introduserte ham for et vestlig publikum. Goethe ble på slutten av sitt liv sterkt grepet av Hafez, og utga i 1819, 72 år gammel, diktsamlingen West-Östlicher Divan som var inspirert av persisk litteratur. Goethes innsats førte til flere tyske oversettelser, og både Schubert og Strauss skrev musikk til enkelte av diktene. Nietzsche, Walt Whitman og Ralph Waldo Emerson lot seg også inspirere.^[5]

Den første norske oversettelsen var én ghazal hos Seippel i 1912, deretter 23 ghazaler i Hafiz av Shiraz av Bjarne Aagaard i 1927 («Boken sier nok mest om Aagaards forestillinger om det gamle Persia, og boken bør forbigås i stillhet i dag»^[4]). Johannes Gjerdåker gjendiktet 6 ghazaler i 1978, Thiesen og Kittelsen oversatte 23 dikt i 2003 og Vahdat/Hillestad utga i 2010 et utvalg på 100 dikt i samlingen I vinens speil.^[4]

Norske utgaver

• I vinens speil, 100 utvalgte dikt, oversatt av Mahsa Vahdat og Erik Hillestad. Forlaget Press, 2010. ISBN 978-82-7547-373-6
  • I vinens speil : 100 utvalgte dikt / Hafez ; i utvalg og oversettelse ved Mahsa Vahdat og Erik Hillestad ; innledende essay av Finn Thiesen. Bokklubben, 2010. (Verdens hellige skrifter; 65) ISBN 978-82-525-7653-5
• Koret SKRUK utga i 2010 plata I vinens speil med tekster fra Rumis Mathnawi og av Hafiz
• Fra vinhus og moské, Rumi, Hafez og andre persiske diktere, gjendiktet fra persisk av Finn Thiesen og Erling Kittelsen, Solum forlag, 2003. ISBN 82-560-1358-3
• Johannes Gjerdåker. Skot på gamal stuv. Noregs boklag, 1978 ISBN 82-522-0383-3
• Persiske vers etter Omar Kajjam, Hafis, Karabkuhi, ved Alexander Seippel. Norli, 1912.

Andre språk

• Hafiz, Dikter, i svensk oversettelse från persiskan av Ashk Dahlén med forord av Finn Thiesen, Umeå, 2007. ISBN 91-85503-04-5
• Ashk Dahlén, Hâfiz ställning inom klassisk persisk poesi, Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademiens Årsbok, Stockholm, 2009. (svensk)
• Hafiz, Divan-i-Hafiz, oversettelse av Henry Wiberforce-Clarke, Ibex Publishers, Inc., 2007. ISBN 0-936347-80-5 (engelsk)
• Jan Rypka, History of Iranian Literature. Reidel Publishing Company, 1968. ISBN 90-277-0143-1 (engelsk)

• Hafiz liv och verk Ashk Dahléns essayer om dikteren
• Hafiz on Love Arkivert 17. mai 2014 hos Wayback Machine. Shahriar Shahriaris nettside om dikteren
• Divān-e Hāfez Persisk tekst og recitasjon
• Viktor Ullmann "Das Liederbuch des Hafis / Sangen bok Hafiz" ARBOS – Society for musikk og teater