Timuridriket

Timuridriket (persisk:تیموریان, Timuriyān), også kalt Gurkani (persisk:گورکانیان, Gurkāniyān) var et persiskspråklig tyrkisk-mongolsk imperium som eksisterte fra 1369 til 1507 og omfattet store deler av dagens Usbekistan, Turkmenistan, Kaukasus-regionen, Afghanistan, Persia, Mesopotamia og noe av dagens India, Pakistan, Syria og Tyrkia.

Imperiet ble etablert av den tyrkisk-mongolske erobreren Timur Lenk som konsoliderte riket fra 1369 og fram til sin død i 1405. Hans visjon var å gjenskape Mongolriket som var skapt av Djengis Khan, og selv om Timur selv ikke nedstammet fra Djengis så han på seg selv som hans rette arvtaker og som tilhørende den mongolske borjigin-klanen. Han står som grunnlegger av Timurid-dynastiet som styrte riket i hele dets levetid.

Etter Timurs død oppsto arvefølgestrider, men hans sønnesønn Shah Rukh holdt riket samlet og mektig fram til 1447. Etter Shah Rukhs oppsto det på nytt strid om arvefølgen, og Ak Koyunlu-dynastiet styrket seg på timuridenes bekostning mens Timurs rike ble delt og styrt av flere arvtakere, av enkelte benevnt som «timuride-emiratene». På slutten av 1400-tallet ble området invadert av usbekere som gjorde endelig slutt på Timuridriket da de inntok provinshovedstaden Herat i 1506. Usbekerne opprettet Bukhara-khanatet på timuridenes territorium. Den siste av de ledende timuridene, Babur dro med sin hær og etablerte seg i Kabul hvor han bygde opp et nytt maktsentrum. Derfra erobret han store landområder på det indiske subkontinentet og etablerte i 1526 Mogulriket hvor han utropte seg selv til den første stormogul. Timuridene styrte dette riket helt fram til 1858 da det ble innlemmet det i det britiske imperiet.

Timur Lenk var født i Shahrisabz i dagens Usbekistan og ble etter hvert emir i nabobyen Samarkand, i det daværende Tsjagataikhanatet. Fra denne litt beskjedne posisjonen erobret han store deler av Sentral-Asia, først og fremst Transoxiana og Stor-Khorasan, fra 1363 med skiftende allianser. I 1366 var han alliert med Samarkand og i 1369 med Balkh. I 1370 ble han anerkjent som hersker over disse områdene. Formelt lot imidlertid Timur herskeren i den vestlige delen av Tsjagataikhanatet, Khan Suurgatmish, være overhodet for riket. Suurgatmish nedstammet – i motsetning til Timur selv – direkte fra Djengis Khan og dette legitimerte styret.^[1] Khanen var imidlertid en ren marionett for Timur som styrte de facto med tittelen emir. ^[2] Det var Timur selv som styrte utnevnelsen av Tsjagatai-khanen og hans etterfølgere kunne fortsette denne praksisen også i det 15. århundre.

Timur organiserte et felttog vestover i 1380 hvor han invaderte deler av det fragmenterte Ilkhanatet som, i likhet med Tsjagataikhanatet, opprinnelig var en del av Djengis Khans Mongolrike som ble delt mellom hans fire sønner. I løpet av 1380-årene fordrev han kartide-dynastiet fra den viktige byen Herat og kunne derfra erobre store områder i Persia. Disse erobringene omfattet byen Isfahan (i 1387), fordrivelsen av muzzafaridene fra Shiraz i 1393 og fordrivelsen av jalayiridene fra Bagdad. I 1394-95 slo han Den gylne horde (det tredje av Mongolrikets etterfølgere) og erobret Georgia, noe som skaffet ham en maktposisjon i Kaukasus-regionen ved siden av Gylne horde-khanen Tokhtamysh. Han underla seg også byene Multan og Dipalpur (i Punjab i dagens Pakistan) i 1398.^[3] Khizr Khan fra det avsatte Tughlaq-dynastiet i Dehli-sultanatet ble innsatt som leder og han grunnla Sayyid-dynastiet. Etter Timurs død fikk Dehli-sultanatet tilbake sin uavhengighet.

I 1400-1401 erobret Timur også Aleppo, Damaskus og det østlige Anatolia. Han ødela Bagdad og slo osmanene i et slag ved Ankara i 1402^[4], noe som gjorde ham til den tids mektigste muslimske hersker. Hans hovedsete var i Samarkand.

Timur Lenk døde i 1405. Han hadde fire sønner, men to av dem døde tidligere enn ham selv. De to gjenlevende, Miran Shah og Shah Rukh, ble av Timur sett på som uskikket til å lede imperiet. Timurs førstevalg, sønnesønnen Muhammad Sultan, døde i 1403, og det var dermed ingen opplagt arvtaker. Det oppsto arvefølgestrid mellom Muhammad Sultans bror Pir Muhammad, hans fetter Khalil Sultan og Shah Rukh, en strid som Shah Rukh gikk seirende ut av. Shah Rukh konsoliderte imperiet og styrte det fram til sin død i 1447.

Shah Rukh kontrollerte de viktigste handelsrutene mellom Asia og Europa, inkludert den legendariske Silkeveien, og skaffet seg enorme inntekter fra dette. Han flyttet hovedstaden fra Samarkand til Herat og gjorde denne byen til timuridenes politiske sentrum.

Han interesserte seg for kunst og vitenskap og lot dette utvikle seg i sin regjeringstid, samtidig som han fremmet stabilitet i politiske og økonomiske forhold og fred med nabolandene. I motsetning til sin far, Timur, regjerte ikke Shah Rukh som en krigsherre og erobrer, men som en islamsk sultan. I samtidige krøniker fremstilles han som en beskjeden mann med diplomatiske evner som rettet opp mye av rikets voldelige preg etter Timur.^[5] Sammen med sin keiserinne Goharshad Begum utviklet han byggekunsten i riket og flere store byggverk fra perioden står fortsatt. Deres sønn Ulugh Beg styrte riket en kort periode etter farens død, men er mest husket som en betydelig astronom og vitenskapsmann.

Etter Shah Rukhs død i 1447 ble riket delt mellom flere arvtakere som kjempet innbyrdes om makten. Mye av territoriet ble tapt til erobrere i omkringliggende riker. Store områder i Persia, Kaukasus, Mesopotamia og det østre Anatolia ble erobret av det framvoksende Safavide-dynastiet og sentralasiatiske områder ble overtatt av usbekiske styrker. Abu Sa'id Mirza, en sønnesønn av Shah Rukhs bror Miran Shah, klarte å samle riket igjen og styrte fram til sin død i 1469. Etter dette ble imperiet fragmentert og på 1490-tallet drev usbekerne de siste timuridiske herskerne ut av Herat. En av timuridenes ledere, Zahir-ud-din Mohammad Babur, bygget et maktsentrum i Kabul og erobret områder på det indiske subkontinentet hvor han etablerte Mogulriket i 1526 og utropte seg selv til den første Stormogul. Hans etterkommere styrte dette riket fram til britenes maktovertakelse i 1858 da Britisk India ble opprettet.^[6]

• Sir William Wilson Hunter (1909). The Imperial Gazetteer of India, bd 2 (The Indian Empire: Timur's invasion 1398). 
• Ådne Goplen. «Store Norske Leksikon, Bayezit 1». Besøkt 24.03.2020. 
• Knut Kristiansen og Gunnar Filseth. «Store Norske Leksikon, Indias historie». Besøkt 24.03.2020. 

• Thomas W. Lentz, Glenn D. Lowry (1989). Timur and the Princely Vision, Persian Art and Culture in the Fifteenth Century. Smithsonian Institution Press. ISBN 978-0874747065. 
• Hamad Subani (2013). The Secret History of Iran. ISBN 978-1-304-08289-3.