Hans Richter (dirigent)
| Hans Richter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. apr. 1843[1][2][3][4] Győr | ||
| Død | 5. des. 1916[5][2][3][4] (73 år) Bayreuth[6] | ||
| Beskjeftigelse | Dirigent, komponist, musikkforsker | ||
| Utdannet ved | Universität für Musik und darstellende Kunst Wien | ||
| Far | Anton Richter | ||
| Nasjonalitet | Ungarn | ||
| Gravlagt | Stadtfriedhof Bayreuth | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Opera | ||
Hans Richter (János Richter) (født 4. april 1843, død 5. desember 1916) var en østerriksk-ungarsk orkester- og operadirigent.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Richter ble født i Raab (ungarsk: Győr), Kongedømmet Ungarn, det østerriksk-ungarske imperiet. Faren hans var en lokal komponist, dirigent og regens chori Anton Richter. Hans mor var operasanger Jozefa Csazenszky. Han studerte ved konservatoriet i Wien. Han hadde en særlig interesse for hornet, og utviklet sin dirigentkarriere ved flere forskjellige operahus i det østerriksk-ungarske imperiet. Han ble assosiert med Richard Wagner på 1860-tallet, og spilte solo-trompetdelen i den private premieren av Siegfried Idyll i 1870. I 1876 ble han valgt til å dirigere den første komplette forestillingen av Wagners Der Ring des Nibelungen i Bayreuth Festspielhaus.
I 1877[7] assisterte han den skrantende komponisten som dirigent for en stor serie med Wagner-konserter i London, og fra da av ble han et kjent innslag i engelsk musikkliv, og dukket opp på mange korfestivaler, inkludert som hoveddirigent for Birmingham Triennial Music Festival (1885–1909) og som leder av Hallé Orchestra (1899–1911) og det nyopprettede London Symphony Orchestra (1904–1911). I Europa var hans arbeid hovedsakelig basert i Wien, hvor han (ved å overskride den bitre splittelsen mellom tilhengerne av Wagner og de av Johannes Brahms) gav mye oppmerksomhet til verkene til Brahms, Anton Bruckner (som en gang la en mynt i hånden etter en konsert som et tips) og Antonín Dvořák (han ga London og Wien premierene av Symfoniske variasjoner); han fortsatte også å arbeide i Bayreuth.
I senere år ble Richter en helhjertet beundrer av Sir Edward Elgar, og han kom også til å akseptere Pjotr Iljitsj Tsjaikovskij. Ved en anledning la han ned taktstokken og tillot et London-orkester å spille hele den andre satsen av Tsjaikovskijs Pathétique-symfoni selv. Aldri redd for å eksperimentere på vegne av musikken han elsket, lånte han sin autoritet til en engelskspråklig produksjon av Ring-syklusen ved Covent Garden (januar og februar 1909). I 1909 dirigerte han den britiske premieren, kort tid etter verdenspremieren, i Boston, av Ignacy Jan Paderewskis symfoni i h-moll "Polonia". Sviktende syn tvang frem pensjonisttilværelsen i 1911. Han døde i Bayreuth i 1916.
Hans Richter ble først brakt til England av Wagner i 1877 for å gjennomføre seks operakonserter i London. Virkningen Richter (da 32 år gammel) hadde på hovedstadens orkesterspillere var enorm. De hadde aldri blitt innøvd så grundig, og heller ikke med en slik disiplin som av en ekte musiker snarere enn en showmann; ingenting fikk slippe gjennom da det grunnleggende ble revidert. Intonasjonen ble gransket, detaljer brakt frem, tempoet rasjonalisert, noter korrigert. Hans praktiske kunnskap (han spilte hvert eneste orkesterinstrument) viste seg å være formidabel og ingen svak spiller følte seg trygg. Han dirigerte vanligvis øvelser og fremførelser av orkesterkonserter og operaer fra minnet.
«De levende komponistene hvis verk han introduserte for et britisk publikum, var de største i hvis selskap han kunne befinne seg, Wagner, Brahms, Bruckner, Dvořák, Tsjajkovskij, Glazunov, Stanford, Parry og Elgar. I 20 år fra 1879 turnerte han Storbritannias lengde og bredde med sitt Richter-orkester.»
— Christopher Fifield, Hans Richter's impact as a career conductor[7]
Kjente premierer
[rediger | rediger kilde]- Wagner: Siegfried (1876)
- Wagner: Götterdämmerung (1876)
- Brahms: Symfoni nr. 2 (1877)
- Brahms: Tragisk ouverture (1880)
- Brahms: Konsert nr. 2 for piano og orkester (1881)
- Tsjajkovskij: Fiolinkonsert i D (1881; Adolph Brodsky, solist)
- Bruckner: Symfoni nr. 4 (1881)
- Brahms: Symfoni nr. 3 (1883)
- Bruckner: Te Deum (1885)
- Bruckner: Symfoni nr. 8 (1892)
- Elgar: Enigmavariasjonene (1899)
- Elgar: The Dream of Gerontius (1900)
- Elgar: Symfoni nr. 1 (1908)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Hans Richter Hungarian conductor, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hans-Richter-Hungarian-conductor, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, «Hans Richter (conductor)», SNAC Ark-ID w6gq6z99[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hans-Richter-Hungarian-conductor, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Christopher Fifield, abstract: Hans Richter's impact as a career conductor on music making in England 1877-1911. "Conference Abstracts". Sixth Biennial Conference on Music in 19th-Century Britain, University of Birmingham, July 2007.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Christopher Fifield (1993). Foreword by Georg Solti. True Artist and True Friend: A Biography of Hans Richter. Oxford University Press. ISBN 0-19-816157-3.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Hans Richter (conductor) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Hans Richter på MusicBrainz
- (en) Hans Richter på AllMusic