Götterdämmerung

Götterdämmerung (Ragnarok)
WWV 86D Opera av Richard Wagner Götterdämmerung
Scenebilde av Max Brückner (1896)
Periode		Romantikken
Premieredato		17. august 1876, Bayreuther Festspielhaus
Typisk lengde		ca. 4 timer 15 minutter
Satser/akter		3
Libretto av		Richard Wagner

Richard Wagners operaer

Den tidlige perioden (1832) Die Hochzeit (Bryllupet, ufullført) (1833) Die Feen (Alvene) (1836) Das Liebesverbot (1837) Rienzi, den siste tribunen Mellomperioden (1843) Den flyvende hollender (1845) Tannhäuser (1848) Lohengrin Den sene perioden (1859) Tristan og Isolde (1867) Mestersangerne fra Nürnberg Nibelungenringen (1854) Rhingullet (1856) Valkyrien (1871) Siegfried (1874) Götterdämmerung (Ragnarok) (1882) Parsifal

Götterdämmerung (Ragnarok), WWV 86D, er en tyskspråklig opera i tre akter med tekst og musikk av Richard Wagner, og inngår som det siste verket i Wagners syklus av fire musikkdramaer med tittelen Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen). Den hadde premiere i Bayreuth Festspielhaus den 17. august 1876, som en del av den første komplette forestillingen av Ringen-syklusen.

Hovedkilden til handlingen i Götterdämmerung er det middelhøytyske helteeposet Nibelungenlied (Nibelungensangen) fra begynnelsen av 1200-tallet, men selve fortellingen er betydelig eldre, og stammer trolig fra folkevandringstiden.

Tittelen er en oversettelse til tysk av den norrøne frasen Ragnarǫkr, som i norrøn mytologi refererer til en profetert krig blant forskjellige vesener og guder som til slutt resulterer i at verden blir brent, oversvømt og fornyet. Wagners versjon, som i resten av Ring-syklusen, skiller seg vesentlig fra hans norrøne og germanske kilder.

Ytterligere informasjon: Nibelungenringen

Som en del av forberedelsene til den planlagte operaen om Siegfried, utarbeidet Wagner først en foreløpig studie av de relevante germanske og nordiske mytene, Die Nibelungensage (Mythus) (Nibelungensagaen (Myte)). Dette lange prosa-scenariet, som ble fullført den 4. oktober 1848, inneholder en oversikt over hele Ring-syklusen fra begynnelse til slutt, selv om det ikke er noe bevis for at Wagner på dette tidspunktet planla mer enn en enkelt opera om Siegfrieds død. Da han laget en kopi av denne teksten den 8. oktober, ga han den navnet Die Sage von den Nibelungen (Nibelungesagaen). I den samlede utgaven av verkene hans (Gesammelte Schriften und Dichtungen) har den tittelen Der Nibelungen-Mythus: als Entwurf zu einem Drama (Nibelungenmyten: utkast til et drama).

Ved utarbeidelsen av dette prosa-scenariet benyttet Wagner en rekke verk fra germansk og skandinavisk mytologi, både primærtekster (vanligvis i moderne tyske oversettelser, selv om Wagner hadde litt kunnskap om norrønt og middelhøytysk) og kommentarer til dem. De viktigste av førstnevnte var Volsungesaga, den eldre Edda, den yngre Edda, Nibelungenlied og Didrikssagaen, mens de viktigste av sistnevnte var Jacob Grimms Deutsche Mythologie og Wilhelm Grimms Den tyske heltesagaen. I tillegg til disse valgte Wagner imidlertid forskjellige detaljer fra minst tjueto andre kilder, inkludert en rekke viktige filosofiske tekster som informerte om symbolikken til ringen. Wagner motsa sine kilder på forskjellige punkter, siden kildene ikke alltid er enige med hverandre, omformet forskjellige historier til kontinuerlige fortellinger og skapte noen nye, minneverdige karakterer ved å kombinere mindre karakterer fra forskjellige kilder. Det endelige scenariet er like fullt en unik gjenfortelling av de opprinnelige mytene som Nibelungenlied var i sin tid.

Fordi Die Sage von den Nibelungen allerede inneholdt en detaljert redegjørelse for den dramatiske handlingen til den foreslåtte operaen, forsømte Wagner å utarbeide prosaskisser i henhold til sin vanlige praksis. I stedet skrev han straks et prosautkast til det nye verket, som skulle kalles Siegfrieds Tod (Siegfrieds død).

Den 28. oktober 1848 leste Wagner prosautkastet til Siegfrieds Tod for Eduard Devrient, og etter noen kritiske kommentarer fra sistnevnte om emnets uklarhet, utarbeidet han en to-sceners prolog som fylte ut noe av bakgrunnshistorien.^[1] Dette nye prosautkastet ble skrevet nesten utelukkende i dialog, mye av det allerede veldig nær den endelige versformen det ville ta. Innen den 12. november var det reviderte utkastet til Siegfrieds Tod ferdig, og innen den 28. november var det blitt omgjort til alliterativt vers, og ble i prosessen en fullverdig libretto for en tre-akters opera med en to-sceners prolog. Den følgende måneden (antagelig) forberedte Wagner den første renskriften (Zweitschrift des Textbuches), men nesten umiddelbart ble verket grundig revidert og en annen renskrift (Drittschrift des Textbuches) ble utarbeidet for å gjenspeile disse revisjonene. Det var på dette stadiet at episoden kjent som «Hagens vakt» (den siste delen av Akt 1, Scene 2) gjorde sin entre.

Med sin to-sceners prolog og tre-akts struktur var Siegfrieds Tod etter alle formål et utkast for det som til slutt ville bli den siste delen av tetralogien, Götterdämmerung.

På dette tidspunktet virker det imidlertid som Wagner tvilte på ideen om å skrive en opera om et så obskurt tema. Selv i Tyskland var Nibelungenlied ikke veldig kjent, og flere av de andre kildene han konsulterte var enda mer abstruse. Uansett årsak er det et faktum at etter å ha fullført librettoen til Siegfrieds Tod, la Wagner arbeidet til side og vendte oppmerksomheten mot andre prosjekter. Mellom desember 1848 og mars 1850 skrev han flere innflytelsesrike essayer, noen av dem ganske lange. Han brukte også mye av denne tiden på å utarbeide detaljerte scenarier for flere andre operaer om en rekke historiske og mytiske figurer: Jesus Kristus, Akilles, Friedrich Barbarossa og Wieland der Schmied. Ingen av disse operaene så noensinne dagens lys, selv om en musikalsk skisse har overlevd for Jesus von Nazareth.^[2]

Den tidligste omtale vi har av et festivalteater som er spesielt konstruert for en forestilling av Siegfrieds Tod, er i et brev til kunstneren Ernst Benedikt Kietz, datert den 14. september 1850. En uke senere i et brev til vennen Theodor Uhlig, utdypet Wagner denne ideen: nå håpet han å sette opp tre forestillinger av Siegfrieds Tod i et spesialkonstruert festivalteater, hvoretter både teatret og partituret skulle ødelegges: «Hvis alt er ordnet tilfredsstillende, vil jeg tillate tre forestillinger av Siegfried [dvs. Siegfrieds Tod] som skal gis over en uke under disse omstendighetene: etter den tredje forestillingen skal teatret rives og partituret mitt brennes ...»

Etter hvert begynte forestillingen om en trilogi av operaer som kulminerte med Siegfrieds Tod, å danne seg i Wagners sinn. Ideen var ikke en ny. I 1847 hadde han lest og blitt dypt imponert over Aiskhylos' greske trilogi Orestien i en tysk oversettelse av Johann Gustav Droysen; og i 1849, etter å flyktet fra Dresden, hadde han lest Droysens rekonstruksjon av den samme dramaturgens trilogi, Prometevs-trilogien, som inkluderer den velkjente tragedien Promethevs i lenker. Det virket bare riktig at en lignende trilogi av tyske tragedier, skrevet av en siste dagers Aiskhylos, skulle fremføres i sitt eget dedikerte teater og som en del av en «spesielt utnevnt festival».^[3]

Ideen om å utvide Siegfrieds Tod til en serie med to eller flere operaer ville ha vært spesielt tiltalende for Wagner, da han nå hadde forstått at det ville være umulig å si alt han ønsket i en enkelt opera uten et overdrevent antall digresjoner. De politiske begivenhetene de siste årene og hans nylige oppdagelse av Ludwig Feuerbachs filosofi hadde utvidet omfanget av ideer som han håpet å utforske i sin nye opera. Han ønsket også å innlemme ulike ideer som han hadde overveid i verkene om Jesus, Frederick, Akilles og Wieland (alle fire som nå hadde blitt effektivt forlatt). Disse ideene varierte fra politikken til Pierre-Joseph Proudhon og Mikhail Bakunin og filosofien til Hegel og ung-hegelianerne.

Vinteren 1850–1851, mens han jobbet med essayet Oper und Drama, lekte Wagner med ideen om å skrive en komisk opera basert på et velkjent folkeeventyr, Vor einem, der auszug, das Fürchten zu lernen (Eventyr om en som satte seg fore å lære frykt), som han hadde kommet over i brødrene Grimms eventyr. «Tenk deg min overraskelse,» skrev han senere til sin venn, fiolinisten Theodor Uhlig, «da jeg plutselig innså at denne ungdommen var ingen ringere enn den unge Siegfried!»

Den tidligste omtale av en festival med tre operaer basert på Nibelungenlied, er i det selvbiografiske verket Eine Mittheilung an meine Freunde (En kommunikasjon mine venner), som Wagner opprinnelig skrev i august 1851: «Jeg foreslår å produsere myten min i tre komplette dramaer...»

Der junge Siegfried og Siegfrieds Tod ble nå tydelig betraktet som det andre og tredje dramaet i en trilogi. I oktober hadde Wagner imidlertid bestemt at denne trilogien krevde et forspill. Han tenkte igjen på Aiskylos og de gamle grekerne, hvis trilogier vanligvis ble ledsaget av et satyrspill, og teksten til Eine Mittheilung ble endret for å gjenspeile endringen. Til setningen sitert ovenfor la han til ordene «som vil bli innledet av et lengre forspill». Ikke desto mindre refererte Wagner alltid til Ringen som en trilogi i stedet for en tetralogi. Han så for seg at den skulle framføres som en del av en tredagers festival innledet av en Vorabend (foraften).

I oktober 1851 utarbeidet Wagner en kort prosaskisse for den innledende operaen som skulle gå foran selve trilogien. Han vaklet over tittelen på verket og prøvde ut Der Raub: Vorspiel (Tyveriet: forspill), Der Raub des Rheingoldes (Det stjålne Rhingullet) og Das Rheingold (Vorspiel) (Rhingullet (forspill)). Måneden etter utarbeidet han noen prosaskisser for den første av de tre hoveddramaene, Siegmund und Sieglinde: der Walküre Bestrafung (Siegmund og Sieglinde: Valkyriens straff). Mellom mars og november 1852 utarbeidet han disse korte skissene etter sin vanlige praksis, og utviklet prosautkast fra dem, som han fortsatte med å gjøre om til versutkast. På den tiden hadde han omdøpt operaene henholdsvis Das Rheingold og Die Walküre.

Utålmodig med å fullføre sin episke syklus, begynte Wagner arbeidet med det foreløpige utkastet til Götterdämmerung den 2. oktober 1869, mens han fremdeles arbeidet med akt 3 av Siegfried. Det skulle ikke være noen renskrift av denne siste operaen i syklusen, så de tre aktene gikk gjennom bare tre trinn: foreløpig utkast (Gesamtentwurf), orkesterskisse (Orchesterskizze) og partitur-skrift (Partiturerstschrift). Wagner hadde endret sin modus operandi igjen mens han arbeidet med de to siste aktene til Die Meistersinger: nå var det hans praksis å fullføre begge de komplette utkastene til hver akt etter tur før han startet med partituret for hele operaen.

Komposisjonen av Götterdämmerung gikk uten store vanskeligheter, siden Wagner nå var grundig kjent med sitt musikalske materiale og hans forstørrede orkester. Det var et kort avbrudd over jul, men arbeidet ble gjenopptatt tidlig på nyåret (9. januar 1870). Det andre komplette utkastet - orkesterutkastet - ble startet bare to dager senere, og Wagner jobbet med begge utkastene samtidig. Det var ikke før den 5. februar 1871 at ferdigstillelsen av Siegfried ga ham tid til å konsentrere seg om Götterdämmerung.

Sommeren 1871 var begge utkastene til prologen og akt 1 ferdig, og Wagner hadde påbegynt det foreløpige utkastet til akt 2. Orkesterutkastet ble imidlertid ikke startet før den 18. november samme år. Akt 2 ble fullført innen utgangen av året.

En gang i 1871 eller 1872 laget Wagner et versutkast av den såkalte Schopenhauer-avslutningen for akt 3 av Götterdämmerung, selv om den ikke ble tatt i bruk. Dette var ikke den eneste endringen han gjorde av teksten til akt 3. Mens han satte denne akten til musikk, bestemte han seg for at Gutrune skulle dø (i tidligere utkast besvimte hun bare). Under øvelser til verdenspremieren i Bayreuth i 1876 påpekte Wagner til sin assistent Heinrich Porges den nøyaktige takten hvor hun dør.^[5]

Arbeidet med det foreløpige utkastet til akt 3 begynte den 4. januar 1872, etterfulgt kort tid etter av orkesterutkastet. Førstnevnte var ferdigstilt den 9. april og sistnevnte den 22. juli. I april samme år forlot Wagner og Cosima Tribschen og bosatte seg i Bayreuth, den lille byen i Bayern hvor det skulle bygges et festivalteater for premieren av Ring-syklusen. Et år senere, den 28. april 1873, flyttet de inn i Wahnfried, Wagners nye herskapshus i Bayreuth.

Den 3. mai 1873, bare fem dager etter at han bosatte seg i Wahnfried, begynte Wagner med det fullstendige partituret til Götterdämmerung. På julaften hadde han nådd slutten av akt 1. Den 26. juni 1874 ble den andre akten fullendt, og mindre enn fem måneder senere, den 21. november 1874, var partituret for hele operaen klart. På den aller siste siden skrev Wagner: Vollendet in Wahnfried am 21. November 1874. Ich sage nichts weiter !! RW («Fullført i Wahnfried den 21. november 1874. Jeg sier ikke mer !! RW»).

Etter mer enn et kvart århundre ble Nibelungenringen ferdigstilt.

Götterdämmerung er komponert for følgende instrumenter:^[6]

• 2 pikkolofløyter; 3 tverrfløyter; 3 oboer; engelsk horn; 3 klarinetter; bassklarinett; 3 fagotter

• 8 valthorn; 4 wagnertubaer; 4 trompeter; basstrompet; 3 tromboner; kontrabasstuba
• 2 sett med pauker; cymbaler; tam-tam; triangel; skarptromme; glockenspiel
• 16 førstefioliner; 16 andrefioliner; 12 bratsjer; 12 celloer; 8 kontrabasser; 6 harper
• på scenen: signalhorn; torden-maskin

Sted: Valkyrieklippen, Gibichung-hallen, Rhinens bredd.

Tid: mytisk fortid.

De tre nornene, Erdas døtre, samles ved Brünnhildes klippe og vever skjebnetråden. De synger om fortid og nåtid, og om fremtiden når Wotan vil sette fyr på Valhall for å signalisere slutten på gudene. Uten advarsel revner tauet deres. Nornene lamenterer sin tapte visdom, og forsvinner.

Når det gryr av dag, kommer Siegfried og Brünnhilde ut av hulen sin, på en høy klippe omgitt av magisk ild. Brünnhilde sender Siegfried ut på nye eventyr og oppfordrer ham til å minnes kjærligheten deres. Som et troskapsløfte gir Siegfried henne ringen som han tok fra Fafners skatt. Siegfried mottar Brünnhildes skjold og hesten Grane, han rir bort til et orkesterintervall, «Siegfrieds rhinferd» begynner.

Akten begynner i gibichungenes hall, et folkeslag som lever ved Rhinen. Gunther, gibichungenes konge, sitter på tronen. Hans halvbror og høye hånd, Hagen, råder ham til å finne en kone til seg selv og en ektemann til søsteren Gutrune. Han foreslår Brünnhilde som Gunthers kone, og Siegfried som Gutrunes mann. Han minner Gutrune om at han har gitt henne et drikkehorn som hun kan bruke til å få Siegfried til å glemme Brünnhilde og bli forelsket i Gutrune; under drikkens innflytelse vil Siegfried vinne Brünnhilde for Gunther. Gunther og Gutrune er entusiastisk enige i denne planen.

Siegfried dukker opp utenfor gibichungenes hall og spør om å møte Gunther. Gunther retter sin gjestfrihet til helten, og Gutrune tilbyr ham kjærlighetsdrikken. Uvitende om bedraget skåler Siegfried for Brünnhilde og deres kjærlighet. Da han drikker brygget, mister han minnet om Brünnhilde og blir forelsket i Gutrune i stedet. I sin berusede tilstand tilbyr Siegfried å vinne en kone til Gunther, som forteller ham om Brünnhilde og den magiske ilden som bare en fryktløs helt kan krysse. De sverger blodsbrorskap (Hagen holder drikkehornet der de blander blodet sitt, men han slutter seg ikke til eden) og drar til Brünnhildes klippe. Hagen holder vakt utenfor hallen, han gleder seg over at hans såkalte mestere ubevisst bringer ringen til ham (monolog: «Hagens vakt»).

I mellomtiden får Brünnhilde besøk av hennes valkyrie-søster Waltraute, som forteller henne at Wotan kom tilbake fra vandringene med spydet knust. Wotan er forferdet over å ha mistet spydet sitt, da det har alle traktater og avtaler han har inngått - alt som gir ham kraft - hugget inn i skaftet. Wotan beordret at verdenstreet skulle hugges ned og grenene stables rundt Valhall; han sendte sine magiske ravner for å spionere på verden og bringe ham budskap; og nå venter han i Valhall på slutten. Waltraute ber Brünnhilde om å gi ringen tilbake til rhindøtrene, siden ringens forbannelse nå påvirker deres far, Wotan. Brünnhilde nekter imidlertid å gi fra seg Siegfrieds kjærlighetstegn, og Waltraute rir fortvilet vekk i en tordensky.

Siegfried ankommer, forkledd som Gunther ved tarnhjelmens trolldom, og hevder Brünnhilde som sin kone. Selv om Brünnhilde stritter voldsomt imot, overmanner Siegfried henne, river ringen fra fingeren hennes og plasserer den på sin egen.

Hagen, som venter ved Rhinens bredd, blir besøkt i sin halvvåkne søvn (han sitter oppreist, øynene åpne, men urørlig) av faren Alberich. På Alberichs oppfordring sverger han å drepe Siegfried og skaffe seg ringen. Alberich forsvinner når det gryr av dag. Siegfried ankommer hurtig ved hjelp av tarnhjelmen, etter å ha gjenopptatt sin naturlige form og forlot Brünnhilde i båten sammen med Gunther. Hagen kaller på gibichung-vasallene for å ønske Gunther og hans brud velkommen. Han gjør dette ved å slå krigsalarmen. Vasallene blir overrasket over å høre at anledningen ikke er kamp, ​​men herrens bryllupsfest.

Gunther leder en nedslått Brünnhilde, og kunngjør et dobbelt bryllup: Brünhilde for seg selv, og Gutrune til Siegfried. Brünhilde, forvirret og engstelig, legger merke til ringen på Siegfrieds hånd og innser at hun er blitt forrådt - at mannen som erobret henne og tok ringen ikke var Gunther, men Siegfried i forkledning. Hun fordømmer Siegfried foran Gunthers vasaller og anklager Siegfried for å ha forført henne selv. Siegfried, som ikke husker at han noen gang har vært Brünhildes elsker, legger hånden på Hagens spyd og sverger at anklagene hennes er falske. Brünnhilde griper spydspissen og sverger at de er sanne. Nok en gang overvåker Hagen i stillhet når andre tar ed til hans fordel. Men denne gangen, siden eden er sverget på et våpen, er forståelsen at hvis eden er falsk, bør dets eier hevne det ved å drepe menederen med våpenet.

Siegfried fører deretter Gutrune og de andre tilskuerne bort til bryllupsfesten, og etterlater Brünnhilde, Hagen og Gunther alene ved bredden. Gunther er dypt skamfull etter Brünnhildes utbrudd og godtar Hagens forslag om at Siegfried må drepes for at Gunther skal få tilbake sin ære. Brünnhilde, som søker hevn for Siegfrieds forræderi, slutter seg til handlingen og forteller Hagen at Siegfried vil være sårbar for et stikk i ryggen. Hagen og Gunther bestemmer seg for å lokke med Siegfried på en jakttur og myrde ham. De synger en trio der Brünnhilde og Gunther sverger i Wotans navn, «eders verge», å drepe Siegfried, mens Hagen gjentar løftet til sin far, Alberich: å skaffe seg ringen og styre verden gjennom dens makt.

I skogen ved bredden av Rhinen sørger rhindøtrene over det tapte gullet. Siegfried dukker opp, atskilt fra jaktlaget. Rhindøtrene oppfordrer ham til å gi dem ringen og unngå forbannelsen, men han ler av dem og sier at han foretrekker å dø i stedet for å trygle for livet. De svømmer bort og forutsier at Siegfried vil dø denne dagen, og at hans arving, en vis kvinne, vil behandle dem mer rettferdig.

Siegfried slutter seg til de andre jegerne, som inkluderer Gunther og Hagen. Mens han hviler, forteller han dem om eventyrene fra hans ungdom. Hagen gir ham en ny drikk, som gjenoppretter minnet hans, og han forteller om da han oppdaget den sovende Brünnhilde og vekke henne med et kyss. Gunther reagerer. Hagen stikker Siegfried i ryggen med spydet. De andre ser forferdet på, og Hagen forklarer med tre ord (Meineid rächt 'ich! «Jeg har hevnet mened!») at siden Siegfried innrømmet å ha elsket Brünnhilde, var eden han sverget på Hagens spyd åpenbart falsk, derfor var Hagens plikt å drepe ham med det. Hagen går rolig bort i skogen. Siegfried minnes da han vekket Brünnhilde og dør. Kroppen hans blir ført bort i en høytidelig likferd (Siegfrieds sørgemarsj) som danner mellomspillet når scenen endres, musikken rekapitulerer mange av temaene knyttet til Siegfrieds og volsungenes tragiske skjebne.

Tilbake i Gibichung-hallen venter Gutrune på Siegfrieds hjemkomst. Hagen kommer foran begravelsesprosesjonen. Gutrune bli knust når Siegfrieds lik bringes inn. Gunther anklager Hagen for Siegfrieds død, som svarer at Siegfried hadde pådratt seg menedens straff, og videre hevder han ringen på Siegfrieds finger ved erobringsrett. Når Gunther protesterer, appellerer Hagen til vasallene for å støtte hans påstand. Gunther trekker sverdet, men Hagen angriper og dreper ham lett. Imidlertid, mens Hagen beveger seg for å ta ringen, stiger Siegfrieds hånd truende. Hagen trekker seg tilbake i frykt.

Brünnhilde gjør sitt inntog og gir ordre om at et enormt likbål skal konstrueres ved elvebredden (starten på immolasjon-scenen). Hun tar ringen og ber rhindøtrene om å kreve den fra asken hennes, når ilden har renset den for forbannelsen. Når hun tenner bålet med en fakkel, sender hun Wotans ravner hjem med «engstelig etterlengtede budskap», og å fly forbi den magiske ilden for at Loge skal oppfylle sin oppgave. Etter en apostrofe til den døde helten, rir Brünnhilde hesten Grane inn i flammene.

En sekvens av ledemotiver skildrer brannen som flammer opp, og hallen til gibichungene tar fyr og kollapser. Rhinen flyter over sine bredder og slukker ilden, og rhindøtrene svømmer inn for å hevde ringen. Hagen prøver å stoppe dem, men de drar ham ned i dypet og drukner ham. Når de feirer ringen og rhingullets tilbakekomst til elven, ser man en rød glød på himmelen. Mens de forskrekkede overlevende ser på, blir endelig Valhalls indre åpenbart, med guder og helter synlige som beskrevet av Waltraute i akt 1. Flammer blusser opp i gudeborgen og skjuler den helt fra syne. Når gudene blir fortært i flammene, faller forhenget til lyden av forløsningsmotivet.

To lengre orkesterstykker, «Daggry» og «Siegfrieds rhinferd», et forkortet utdrag fra prologen uten sangere og «Siegfrieds sørgemarsj», hentet fra akt 3, blir ofte presentert utenfor operahuset, og blir fremført separat fra det lange verket. Tidlige versjoner av disse utdragene ble godkjent av Wagner. Disse utdragene inkluderer spesialkomponerte avslutninger slik at utdraget er bedre i stand til å stå alene som en fullkommen komposisjon.

Andre bemerkelsesverdige utdrag inkluderer:

• Siegfried og Brünnhildes duett (Prologen). Dette er en del av «Daggry» og «Siegfrieds rhinferd».

• Hagens vakt (akt 1)

• Hagen kaller vasallene og bryllupsmarsjen (akt 2)

• Brünnhildes immolasjon (akt 3) som en sopransolo med orkester (Hagens enkeltlinje er utelatt).

Ifølge Albert Speer var Berlinfilharmoniens siste forestilling før evakueringen av Berlin ved slutten av andre verdenskrig i Europa «Brünnhildes immolasjon» fra slutten av operaen.^[7]

Robert A. Hall, Jr. har analysert operaen med tanke på kulturell symbolikk.^[8] Hermann Danuser har diskutert dramaturgien til avslutningen av Götterdämmerung i sammenheng med hele Ring-syklusen.^[9] William Kinderman har evaluert en storskala forekomst av musikalsk rekapitulering i akt 3 av operaen.^[10] Warren J. Darcy har redegjort for den potensielle innflytelsen av Wagners forståelse av filosofien til Arthur Schopenhauer på musikken til Ring-syklusen, spesielt på slutten av Götterdämmerung.^[11]

Historikeren John Roberts antydet at drapet på Siegfried av Hagen med et stikk i ryggen ga inspirasjon til myten om at den tyske hæren ikke tapte første verdenskrig, men i stedet ble beseiret av et forrædersk «dolkestøt» fra sivile, særlig jøder og sosialister.^[12]

Den tyske bassen Kurt Moll påpekte at rollen til den viktigste skurken, Hagen, er unik i bassrepertoaret, siden den krever en ropende, larmende vokalteknikk som risikerer å skade sangerens stemme. Bare svært høyrøstete, kraftige sangere kan synge den. Moll selv unngikk rollen.^[13]

• Dieter Borchmeyer (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); Engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2.
• Deryck Cooke (1979). I Saw The World End. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-315318-9.
• Carl Dahlhaus(1971). Über den Schluss der Götterdämmerung. Regensburg.
• Robert Donington (1963). Wagner's 'Ring' and its Symbols. London: Faber and Faber.
• J.K. Holman (2001). Wagner's Ring: A Listener's Companion & Concordance. Portland, OR: Amadeus Press. ISBN 978-1-57467-070-7
• Barry Millington (1992). "The Music: Operas". In Barry Millington (ed.). The Wagner Compendium. London: Thames and Hudson. ISBN 978-0-50028-274-8.
• Ernest Newman (1949). Wagner Nights. London: Putnam. ASIN B0000CHKMY.
• Heinrich Porges (1881). Die Bühnenproben zu den Bayreuther Festspielen des Jahres 1876. Chemnitz, E. S. Schmeitzner.
• Roger Scruton (2016). The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London: Penguin Books. ISBN 978-0-141-98072-0.

• (en) Götterdämmerung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Partitur hos Indiana University School of Music

• Libretto på tysk og engelsk
• Götterdämmerung Arkivert 27. april 2021 hos Wayback Machine. foredrag av John Culshaw (lydspor på engelsk)