Harald Hardråde

Harald III Hardråde Konge av Norge
Født		1015 Ringerike
Død		25. september 1066 Stamford Bridge
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, hersker, militært personell
Embete		Konge
Ektefelle		1) Elisabeth av Kyiv 2) Tora Torbergsdotter
Far		Sigurd Syr[1]
Mor		Åsta Gudbrandsdatter[1]
Søsken		Olav den hellige Halfdan Sigurdsson
Barn		Med Elisabeth av Kyiv: Maria (ca.1046-1066) Ingegjerd (1046-1120) Med Tora Torbergsdotter: Magnus (1048-1069) Olav (ca.1050-1093)
Nasjonalitet		Norgesveldet
Gravlagt		Trondheim (1066–) Helgeseter kloster (–)
Annet navn		Harald Sigurdsson
Regjeringstid		1046–1066
Harald Hardråde på Commons

Harald III Hardråde (norrønt: Haraldr harðráði), født 1015, død 25. september 1066, var sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Sigurd Syr på Ringerike, og Norges konge fra 1046 – først sammen med brorsønnen Magnus den gode, siden enekonge fra 1047 til 1066 da han falt i slaget ved Stamford Bridge (september 1066). Han ble senere begravet i Mariakirken i Trondheim. Da denne kirken ble revet, ble han begravet på nytt i Helgeseter kloster på den andre siden av Nidelva. Han var halvbror til Olav den hellige med samme mor.

Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere, var Harald med som en av de meget få blant Olavs menn som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants.

Keiseren i det bysantinske rike holdt en livvakt av skandinaviske leiesoldater, den såkalte væringgarden. De var viden kjent som fryktløse, sterke og dristige, og Harald sluttet seg til dem. I årene 1034-43 tjenestegjorde han først ved fyrst Jaroslavs hird i Kijev og siden i den bysantinske hæren. Han kjempet på Sicilia, i Bulgaria og Lilleasia. Siden ble han forfremmet til offiser med sin egen tropp og fine titler, der den fremste var manglabites som han ble kalt når han gikk i keiserens følge med ordensmaktens symbol.^[2] Harald ble kalt «Bulgarernes brenner» etter at han deltok i keiserens herjing av Bulgaria i 1041, noe Snorre ikke hadde fått med seg, men Tjodolv den kvinværske kjente til det.^[3]

Harald stod så høy i kurs hos fyrst Jaroslav at han fikk gifte seg med fyrstens datter Jelisaveta som i Norge ble kalt Ellisiv av Kyiv. Stuv den blinde Tordsson kvad om dette:

Svogerskap slik han ønsket

vant egders fyrste.

Mennenes venn fikk gullet

i mengde og kongens datter.^[4]

Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i. Det skal være i alt 18 større slag rundt om i middelhavslandene, og han var med å erobre hele 80 byer. Snorre forteller i Harald Hardrådes saga at han fikk vite om at brorsønnen Magnus Olavsson var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem.

Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald, oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:

Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.

Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem med skipet søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Ved den bysantinske keiserens død var det skikk at gardistene fikk rett til å plyndre palasset og stikke til seg alle kostbarheter de fant. Og selvfølgelig hadde de rett til krigsbytte. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Han og hans menn har vært rike da de kom hjem; rike nok til å påvirke politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme.

I løpet av et par år kjøpte Harald seg støtte fra flere hold i Norge, i tillegg til danskekongen Svein Estridsson og svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere sin farbror Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe.

Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Østlandet, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Kaupang og Skien må ha vært ganske innbringende.

Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i væringgarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det var da han fikk tilnavnet «hardråde».

Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har påvist Vikens og Grenlands nære tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo vokste frem på grunnlag av handel med Danmark. Videre fremgår at den norske kongemakten gjorde forsøk på å hevde overherredømme her, men det begrenset seg til kortere perioder. Harald Hardråde mente seg berettiget til å legge under seg Danmark, og utkjempet en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson.

Hans nedbrenning av Hedeby i 1050 og også på England i 1066 kan ses som uttrykk for at han anså disse områdene som sin rettmessige arv etter Knut den mektige.^[5] Først etter slaget ved Niså i 1062 ble det fred. Da gikk Harald i gang med å konsolidere riket innad. I tre somre slo Harald og hans lille, men meget kompetente hær all motstand ned i Viken og Opplandene. Her benyttet de de brutale metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller at de etterlot «plogen stående i marka». Det vil si at krigerne slaktet alle husdyr og brente alt korn, slik at hungersnød ventet de overlevende.

Erkebiskop Adalbert av Hamburg-Bremen klaget over at Harald Hardråde hentet til Norge biskoper som var vigslet i England og Frankrike, eller ikke vigslet overhodet. På Adalberts klage over tilstanden i den norske kirke skal Harald, ifølge Adam av Bremen, ha svart at han «ikke kjente til noen annen erkebiskop eller herre i Norge enn ham selv».^[6]

Ifølge Snorre ble Oslo grunnlagt rundt år 1048 av Harald Hardråde, men arkeologiske utgravninger i 1970-årene avdekket at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000.^[7] Imidlertid kan han ha tatt kontroll over byen og gjort den til et administrativt og militært støttepunkt.

Harald ønsket å ta over den engelske tronen da denne ble ledig, og reiste i starten av september over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orknøyene. I følget var den engelske kongen Harold Godwinsons bror Toste Godwinson. Mens Harald og Toste kjempet i Yorkshire, kom Harold Godwinsson raskt opp sørfra med store styrker og overrasket nordmennene. Harald Hardråde og store deler av hans styrker tapte slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Harold Godwinssons hær led også store tap, og ble dermed et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Slaget ved Stamford-broen anses som vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen i Norge.

Like før slaget tok Harald seg tid til å demonstrere skaldskap for troppene sine. To strofer diktet han, for å sammenligne god skaldskap med dårlig. Først deklamerte han et dårlig kvad:

Frem la oss gå i fylkingen

brynjeløse mot blåsvart egg.

Hjelmer skinner, jeg er brynjeløs.

Nå ligger vår rustning nede på skipene.

Dette regnet han som slett diktet, siden kvadet bare var enkelt fortellende, «jeg får gøre et annet vers som er bedre». Han fortsatte med en komplisert strofe - dette fremgår ikke av oversettelsen - med bruk av kjenninger og henvisninger til norrøn mytologi:

Ikke vi i kampen kryper sammen bak skjoldet

av frykt for våpenbraket,

slik bød den ordfaste kvinne (= valkyrjen).

Hun som bar halsbånd, ba meg hodet høyt å bære

i kampen der sverdet og skallene møtes.^[8]

Olav tok farens lik tilbake til Norge hvor det ble gravlagt i Trondheim, i Haralds egen Mariakirke i Nidaros. Men Mariakirken ble revet på 1100-tallet, og steinen brukt til å bygge Elgeseter kloster. Da det stod ferdig, skal ifølge Ågrip kong Harald ha blitt flyttet dit. I 2019 ble det foretatt utgravninger i ruinen av Elgeseter kloster, ettersom klosterkirken her fungerte som Harald gravkirke. Klosteret er for lengst forsvunnet, og kanskje ligger kongen under Klostergatas asfalt.^[9]

Med dronning Ellisiv etterlot han seg fire barn:

Maria Haraldsdatter

Ingegjerd Haraldsdatter

Magnus Haraldsson

og den senere kongen Olav Kyrre.

En norsk penning-standard på ca. 0,90 gram ble etablert under Harald Hardråde. Penningstandarden tok utgangspunkt i den gammelnorske markvekten på ca. 214 gram, og det gikk 240 penninger på en mark. Gjennom hele sin kongetid utmyntet Harald penninger av én hovedtype, med trikvetra-tegnet på adversen.

Kong Haralds myntsteder var Nidarnes og Hamar. Ved å følge utviklingen av denne utmyntningen via stempelkoblinger og kjeder av slike koblinger, ser vi at det skjedde en planmessig forringelse av myntenes sølvinnhold.

Harald Hardråde stod bak den første inflasjon i Norges historie ved å slå underlødig mynt. Mens sølvinnholdet i penningene tidligere var bortimot 90 %, ble det etter 1055 redusert til under 30 %. Kongen var i pengenød, og kom i konflikt med kirken da han skattla valfarten til Nidaros. At også forringelse med kobber i myntmetallet møtte motstand, viser en episode i Morkinskinnas versjon av Harald Hardrådes saga, der den islandske hirdmannen Halldor Snorresson som hadde tjent sammen med Harald i Konstantinopel, nektet å godta betaling med denne «Haraldsslåtten»: «Det vet jeg at aldri har jeg vist kongen slik forsømmelse i tjenesten som han har vist meg i betalingen.»^[10] Som følge av denne inflasjonen tok erkebiskop Øystein sine forholdsregler da han samlet midler til å få oppført Nidarosdomen. For å si seg villig til å krone Erling Skakkes sønn Magnus Erlingsson til konge (1163/64), forlangte erkebiskopen å få bøtene innbetalt etter metallverdien, dvs. «veid» og ikke «opptalt» mynt, uten hensyn til pålydende verdi. En slik oppjustering av bøtene til metallets faktiske verdi fordoblet erkebiskop Øysteins bøteinntekter.^[11]

Myntfunn viser nå likevel at disse myntene ble brukt og spart på rundt omkring i landet. Utenlandske mynter – særlig angelsaksiske og tyske penninger – som inntil kong Haralds første regjeringstid dominerte norske skattefunn, forsvant nå fra pengesirkulasjonen i Norge. Det er norskekongens egen mynt som rår.

Kong Harald Hardråde er omtalt i et scenario av sanntidsstrategivideospillet Age of Empires II: The Age of Kings (1999), nærmere bestemt i Conquerors-kampanjen til Conquerors utvidelsespakke (utgitt i 2000). Scenariet der Kong Harald Hardråde er inkludert er Slaget ved Hastings fra 1066, selv om han i virkeligheten bare kjempet i Slaget ved Stamford Bridge to uker før, hvor han også ble beseiret.^[12] I tillegg ble Kong Harald Hardråde også omtalt i Age of Empires IV (2021) i et scenario kalt Hastings (1066).^[13]

I 2016 ble Norge for første gang brukt som nasjon i spillserien Sid Meiers Civilization da Civilization VI kom ut. Serien er kjent for å bruke kjente ledere gjennom historien for å personifisere de aktuelle nasjonene historisk. Harald Hardråde («Harald Hardrada» i spillet) ble valgt som representant for norsk sivilisasjon.^[14] Norge var tidligere innlemmet i den danske sivilisasjonen i Civilization V som ble ledet av Harald Blåtann («Harold Bluetooth» i spillet).

Harald Hardråde er i tillegg en spillbar karakter i 1066 i Paradox Interactives Crusader Kings II og Crusader Kings III, hvor han fører krig mot Harald Godwinson av England.

• (en) Harald III of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Vil verne glemt vikingeslagmark», Aftenposten 23. april 2006
• «Om Harald Hardrådes grav i Klostergata i Trondheim», NRK 25. oktober 2006
• Myntherrer - Harald Hardråde 1047-1066, Dokumentasjonsprosjektet (Universitetet i Oslo):
• «Ut av Danmarks skygge?», om Harald Hardråde som norsk riksgrunnlegger, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Ellisiv og Harald av Ingeborg Refling Hagen - dikt, monloger