Hardrock

Hardrock er en løst definert undersjanger av rockemusikk som begynte i midten av 1960-årene med garasjerock, psykedelisk musikk og bluesrock. Den kjennetegnes med tung bruk av aggressiv vokal, vrengte gitarer, bass og trommer, og tidvis også akkompagnert av tangentinstrumenter.

Hardrock utviklet seg til en betydelig form for populærmusikk i 1970-årene med band som The Who, Led Zeppelin, Queen, Black Sabbath, Deep Purple, Aerosmith, Kiss, AC/DC og Van Halen. I løpet av 1980-årene var det en del hardrockband som begynte å bevege seg vekk fra deres hardrockrøtter og mer mot en form for poprock,^[1][2] mens andre begynte å vende tilbake til en hardrock-sound. Etablerte band gjorde en tilbakekomst i midten av 1980-årene og det fikk en kommersiell topp det samme tiåret med glamrockband som Bon Jovi og Def Leppard og det råere lydbildet til Guns N' Roses, som fulgte opp med større suksess i den siste halvdelen av tiåret. Hardrock begynte å tape popularitet opp mot den kommersielle suksessen til R&B, hiphop, urban popmusikk, grunge og senere britpop i 1990-årene.

Til tross for dette, mange post-grungeband tilpasset seg en hardrock-sound og i 2000-årene kom det en fornyet interesse i etablerte band, forsøk på en gjenopplivelse, og nye hardrockband oppsto fra garasjerocken og post-punkmiljøet. Ut av denne bevegelsen kom garasjerockband som The White Stripes, The Strokes, Interpol og senere også The Black Keys. I 2000-årene kun noen få hardrockband fra 1970- og 1980-årene fortsatte å opprettholde vellykket karriere med å spille inn nye plater.

Hardrock er en form for høy, aggressiv rockemusikk. Elektriske gitarer er ofte framhevet, brukt med forvrenging og andre effekter, både som et rytmeinstrument ved gjentatte riff i varierende grad av kompleksitet, og som et hovedinstrument med solospill.^[4] Trommespillet fokuserte karakteristisk på å drive rytmene, sterk basstromme og en backbeat på skarptrommen, tidvis med cymbaler for trykk.^[5] Bassgitaren spilte i samspill med trommene, tidvis riff, men vanligvis ga støtte for rytme og førstegitaren.^[6] Vokalen er ofte knurring, raspete eller involverer skriking eller jamring, tidvis i høye toner eller til og med i falsett.^[7]

På engelsk kalles hardrock tidvis for «cock rock» («pikkrock») grunnet dens framheving av dens åpenbare maskulinitet og seksualitet, og grunnet at den historisk sett har vært overveiende framført og dominert av menn: i tilfellet med dets publikum, er den i overveiende grad preget av hvite ungdommer og voksne fra arbeider- og middelklassen.^[5]

I slutten av 1960-årene ble begrepet heavy metal eller tungmetall benyttet som synonymt med hardrock, men har gradvis gått over til å beskrive en rockemusikk med enda mer volum og intensitet.^[8] Mens hardrock har beholdt en bluesbasert rock-identitet, inkludert en del swing i dens backbeat og riff som tenderer til å streke opp akkordprogresjonen, fungerer riffene til heavy metal mer som enkeltstående melodier og har ingen swing.^[4] Heavy metal fikk et mørkere eller dystrere preg etter Black Sabbaths gjennombrudd i begynnelsen av 1970-årene. I 1980-årene utviklet den til en rekke undersjangre, ofte betegnet som ekstremmetal, en del som påvirket hardcore punk, og som ytterligere adskilte de to stilene.^[6] Til tross for denne differensieringen, hardrock og heavy metal har eksistert side om side med band som jevnlig står på grensen av sjangrene, og eller som krysser dem.^[9]

• Kahn-Harris, Keith (2007): Extreme Metal: Music and Culture on the Edge, Oxford: Berg, ISBN 1-84520-399-2.
• Weinstein, Deena (1991): Heavy Metal: A Cultural Sociology. Lexington. ISBN 0-669-21837-5. Revdiert utgave: (2000): Heavy Metal: The Music and its Culture. Da Capo. ISBN 0-306-80970-2.

(en) hard rock – kategori av bilder, video eller lyd på Commons