Herman Laading

Herman Laading
Født		25. feb. 1813[1] Bergen
Død		29. nov. 1894[1] (81 år) Bergen
Nasjonalitet		Norge

Herman Laading (født Dometius 25. februar 1813 i Bergen, død 29. november 1894 i Bergen) var en norsk skolestyrer med privat borgerskole i Bergen. Men det var årene han fungerte som artistisk instruktør for Det norske Theater i Bergen at hans navn er kjent for ettertiden.

Foreldrene var kjøpmann og skipsmegler Søren Rasmussen Dometius (1781–1824) og hustru Maren Møller Hermansdatter Laading (1791–1844). Da Herman Dometius ble elev ved latinskolen i Bergen og bestemte seg for å bli student, valgte han å ta sin mors familienavn, Laading.

Herman Laading forble ugift, men påtok seg et helt spesielt ansvar overfor barna til fyrbøter Mathias Olai Svendsen (1827–1889) og hustru Jandine Marie Nielsdatter Hammer (1829–1878), som var oppasserkone på Borgerskolen hans i Cort Piil Smuget. Da Borgerskolen i 1871 endret navn til Laadings Skole og flyttet til Klosteret 28, rode 6, flyttet også familien Svendsen med. De ble boende sammen med skolens styrer i skolebygningen, og Herman Laading sørget for oppfostring av deres sju barn. To av dem, Carl Antonio^[2] og Ole Johan^[3], adopterte han og ga dem sitt eget etternavn.

Henrik Ibsen som gjennom bekjente fra Bergen stadig ble underrettet om folk og hendelser fra byen, kan også ha mottatt kunnskaper om Laadings adopsjon, ettersom et liknende familiært arrangement finnes lagt til grunn for Ella Rentheims krav til nevøen Erhart Borkman i dramaet John Gabriel Borkman. Hun hadde Erhart til seg som fostersønn, og gitt hans mor, søsteren Gunhild, et sted å bo, da faren måtte sone fem år i fengsel for underslag. Da hun senere fikk vite at hun var dødssyk, tilbød hun Erhart å bli hennes enearving mot at han gikk med på å skifte etternavn til Rentheim.

Herman Laading ble student i 1831, og var en ivrig dyrker av det akademiske selskapsliv i hovedstaden. Enkelte oppfattet ham som snobbete, og betegnet ham som «en intellektuell flanør». Men Laading var lite ærgjerrig på egne vegne.

Selv om han satte skjønnhetsidealene høyt, og det estetiske var en vesentlig drivkraft i alt han foretok seg, fulgte han likevel ikke Intelligentspartiet og bysbarnet Johan Sebastian Welhaven, som han hadde mindre til overs for. Derimot pleiet den konservative Laading nært vennskap med den radikale Henrik Wergeland, og delte hans interesse for det nasjonalt norske (Lorentzen 1949:98). Laading var hele livet gjennom like opptatt av litteratur som han var av naturvitenskap. Han hadde således innsikt i et vidt spekter av fagområder, og som pedagog var han alltid beredt til å formidle videre til enhver som ville lytte og lære.

Laading ble i oktober 1851 overtalt av Det norske Theaters forrige regissør, Fritz Jensen, til å overta instruktørjobben, på samme tid som Ole Bull, etter konserten i Christiania 15. oktober 1851 for å støtte teaterdriften, sendte Henrik Ibsen til Bergen med en forseglet konvolutt i lommen. Brevet meddelte at Ibsen skulle være teaterets nye instruktør. Det ble dermed ordnet slik at Laading fikk hånd om den artistiske instruksjonen, mens Ibsen skulle være sceneinstruktør og husdikter. Mens Laading drev leseprøver og forklarte skuespillerne stykkene, arbeidet Ibsen med de praktiske arrangement kulisser, dekor og kostymer. Kun når Ibsen sto som forfatter, overtok han også Laadings funksjoner.

Den aristokratiske Laading ble verdsatt langt høyere enn ungdommen Henrik Ibsen. De skulle begge motta 300 spesiedaler i årlig lønn, men da Laading kun skulle være til stede mellom klokken 9 og 12, og Ibsen oppholdt seg i teateret hele dagen, og kveldene med, var timesatsene temmelig ulike (Lorentzen 1949:105).

Delingen førte til tallrike problemer, og en hissig Ibsen utfordret også Laading til duell (Paulsen 1911:57). Da Ibsen i 1857 sa opp stillingen sin for å bli artistisk direktør for Kristiania norske Theater, påpekte han i avskjedsbrevet at forholdene hadde virket svært trykkende på ham: «... frie Hænder har jeg aldrig havt, og jeg har derfor daglig følt mig betynget af Tanken om at maatte arbeide uden at kunne virke» (Rojahn og Edvardsen 2020:34). På sin side klagde Laading over at Ibsen mang en gang blandet seg i hans affærer, mens han selv forsikret om aldri å ha brydd seg med Ibsens gjøremål. Det ble altså nødvendig å skjelne skarpt mellom «replikkinstruksjonen, som var nyttet til leseprøvene, og sceneinstruksjonen, som omfattet all senere instruksjon i forbindelse med selve spillet og all bevegelse på scenen» (Lorentzen 1949:100).

Herman Laading var en dannet mann som ga strenge råd om hvordan skuespillerne skulle føre seg med eleganse på scenen. En av hans tidligere elever, litteraten John Paulsen (1851-1924), har fortalt hvordan de også på skolen måtte lære å te seg og deklamere.

Bergens Borgerskole ble startet av Magnus Prøys (1785–1835) i 1830, og etter hans død ble skolen i 1836 overdratt av hans enke til Herman Laadings bror, Rasmus Møglestue Dometius (1811–1888). Han ble assistert av presten Klaus Reimers, kandidat Voss og Valeur (Geelmuyden og Schetelig 1915:427). Herman Laading tok over ansvaret for undervisningen i 1845 og drev skolen videre helt til 1887.

Undervisningen foregikk som et dobbeltklasse-system da skolen var toårig og læreren parallelt måtte lede to kull på samme tid. Elevene ble nektet å snakke kav bergensk, ettersom Laading anså gatespråket som både platt og vulgært. I stedet drillet han elevene i å deklamere dikt og foredra skjønnlitterære tekster. Dessuten stilte han opp regler for høytlesning, som skulle etterfølges til punkt og prikke.

Fra sin egen lærer, Lyder Sagen (1777-1850), hadde Laading fått innprentet at deklamasjonen skulle foregå «lydelig, tydelig og prydelig» (Paulsen 1911:59). Laading var gjennom hele sin personlige fremferd en formens og skjønnhetens mann. Hans elever var senere i livet kjennetegnet av sin sirlige, vakre håndskrift.

• Blytt, Peter 1907: «Theatrets Instruktører Henr. Ibsen og Herman Laading» (s. 9-19). Minder fra Den første norske Scene i Bergen i 1850-Aarene. Et kulturhistorisk Forsøg. Bergen: Fr. Nygaard.
• Geelmuyden, Carl og Haakon Schetelig 1915: Bergen 1814–1914. Bergen: John Griegs Forlag (1915:427).
• Lorentzen, Bernt 1949: «Herman Laading og Henrik Ibsen» (s. 96–119). Det første norske teater. Bergen: John Griegs Forlag.
• Paulsen, John 1911: Billeder fra Bergen. Barndoms- og ungdomsminder. Kristiania og Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel nordisk Forlag.
• Rojahn, Brita og Erik Henning Edvardsen 2020: «Kongs-Emnerne - en dramatisk milepæl» (s. 23–53). Eivind Tjønneland (red): Henrik Ibsens Kongs-Emnerne - teatret, historie og resepsjon. Oslo: Vidarforlaget.

• (no) Herman Laading hos Sceneweb