John Paulsen

John Paulsen
John Paulsen som ung mann.
Født		15. feb. 1851[1] Bergen
Død		24. mars 1924[1] (73 år)
Beskjeftigelse		Forfatter
Nasjonalitet		Norge
Språk		Norsk[2]
Periode		1874–1924
Debut		Fra stille Stunder. Smaa Fortællinger af J.P. (1874).
John Paulsen på Commons

John Olaf Paulsen (født 15. februar 1851 i Bergen, død 24. mars 1924) var en norsk litterat. I sin samtid var han en anerkjent og produktiv forfatter. I dag huskes han best for sine erindringer om kjente kulturpersonligheter, spesielt sine nære skildringer av Henrik Ibsen, Edvard Grieg og Camilla Collett, men også om møter med blant andre Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Alexander Lange Kielland, som han også kom i personlig kontakt med.

John Paulsen vokste opp på Klosteret i Bergen, i samme nabolag som den 4-5 år eldre Amalie Skram,^[3] og var sønn av skipper Ole Stadt Paulsen og hustru Gurine f. Andersen. Han var elev ved Borgerskolen, som var bestyrt av Herman Laading. Laading hadde i 1850-årene ledet den artistiske instruksjonen av skuespillerne ved Det norske Theater på samme tid som Henrik Ibsen var knyttet til teateret som sceneinstruktør. Det skal ha vært Herman Laading som fremfor noen vakte den unge John Paulsens interesse for kunst og litteratur.

Skipper Paulsen døde før sønnen hadde nådd konfirmasjonsalder. Dermed ble ungdomsårene preget av arbeid. For å ta seg av moren og den yngre søsteren Andrine (senere gift Amundsen) fikk han skaffet seg en jobb på et handelskontor ved Bryggen. Han var da også fast bestemt på å fortsette innenfor handelsfagene. I 5 år var han ansatt på Det portugisiske og brasilianske konsulatet i Bergen.^[4] Om somrene, i prinsipalens fravær, fungerte han til og med som visekonsul. Det heldige med stillingen var at arbeidet bød på så mye fritid at han kunne rekke å bøte på noe av den mangelfulle utdannelsen sin.

Foruten etterutdanning i handelsfagene så han seg også i stand til å lese italiensk og fransk med franskmannen L’Abbé, som hadde vært intendant ved teatret, men nå livnærte seg som språklærer. Av en ung student mottok han litt kunnskaper i latin. En viss støtte for sine litterære interesse fikk han hos presten Georg Fasting, og, etter at han var blitt forflyttet til Sarpsborg, fra den katolske pateren Christian Holfeldt Houen, (som tilfeldigvis også hadde krysset spor med Henrik Ibsen og hadde gått i følge med dikteren, fjellføreren Sylfest Eirikson Saude og juristen Ludvig Mariboe Benjamin Aubert gjennom Bøverdalen til Sognefjorden i juli 1862).^[5]

Allerede tidlig i tyveårene fikk John Paulsen sine første dikt og små fortellinger publisert i Bergens Tidende, signert med initialene I.O.P. Bergensposten startet like etter å trykke flere av hans novelistiske fortellinger som føljetong. Tre av disse ble i 1874 samlet og utgitt med tittelen Fra stille stunder. Nå begynte han dessuten å opptre som fast teater- og kunstanmelder for avisen. Samtidig leverte han redaksjonen essays og mindre skisser om norske forfattere. En av de litterære fremstillingene som omhandlet Camilla Collett og hennes forfatterskap, ble mange år senere, i sterkt omarbeidet form, trykt opp igjen i Nyt Tidsskrift.

I 1875 kom hans første virkelige bokutgivelse Af Bylivet, og året etter utkom også hans første diktsamling, Mol og Dur, som han i forordet opplyser egentlig var blitt til før han skrev Af Bylivet. Diktboka inneholder flere gode dikt, og da begge bøkene fikk lovende omtaler, bestemte Paulsen seg for å bli forfatter. Han sa opp stillingen som handels- og konsulatkontorist og ga seg i dobbelt forstand en usikker fremtid i vold ved å reise utenlands.

Sammen med den par år eldre og allerede den gang anerkjente komponist, Edvard Grieg, forlot han Bergen våren 1876. De reiste via København, hvor de slo seg til ro i et par måneder. De danske kunstnerne åpnet gjestfritt sine hjem for de to, og John Paulsen knyttet varig vennskap med skuespillerinnen Johanne Luise Heiberg, forfatterinnen Magdalene Thoresen, Christian Hostrup, Carl Ploug og andre dansker.

Fra København reiste Grieg og Paulsen videre til Bayreuth for å overvære de storslåtte Wagner-forerstillingene der. Herfra tok de jernbanen til Gossensass i Tyrol (i dag: Colle Isarco), for å besøke Henrik Ibsen, som uten presiserende arbeid ferierte der med familien. Edvard Grieg hadde nemlig noen forretninger å diskutere med ham i anledning samarbeidet med den forestående premieren på sceneversjonen av Peer Gynt. John Paulsen ble nå knyttet til familien Ibsen, og han fulgte med dem til München hvor dikteren den gang var bosatt.

Henrik Ibsen ga ham litterær veiledning, men formanet ham også til å skaffe seg mer utdannelse. Han ble en husvenn, som i flere år vanket i familien Ibsens hjem. Som bysbarn av Suzannah Ibsen hadde også de to mangt å snakke om, og under sommeroppholdene fulgte han gjerne med henne på fjellturer, noe ektemannen ikke gadd begi seg ut på. Han fulgte også enkelte forelesninger ved Universitetet i München sammen med deres intelligente sønn, Sigurd Ibsen, som var åtte år yngre enn litteraten.

Ved juletider i 1876 bestemte John Paulsen seg for å bryte opp og forlate familien Ibsen og München. Han reiste alene videre til Roma, og senere til Paris. Ibsen var bekymret for hva det utsvevende kunstnerlivet i Paris kunne påføre en uformet og lett begeistret drømmer som John Paulsen, og i et brev nærmest befalte ham å komme tilbake til München for å utdanne seg videre. Dette ble, ifølge litteraten selv, avgjørende for hans senere utvikling. Han fulgte det velmenende råd, og 7. april 1877 satte Ibsen seg ned og skrev en anbefaling om tildeling av Statens kunstnerstipendier til John Paulsen:

… Jeg har under flere måneders dagligt samvær med ham havt fuld anledning til at lære ham at kende, ligesom jeg med interesse har sat mig ind i hans literære produktion, og det er min faste overbevisning at ingen af vore yngre literater i højere grad end han fortjener at komme i betragtning ved uddelingen af de her omhandlede stipendier. Hans fremtid som poetisk forfatter vil være afhængig af den anledning, der gives ham til at udvikle og uddanne sine medfødte åndsgaver, og i hans fine og varme digteriske sind, i hans noble natur og i hans rene og i enhver henseende mønsterværdige sæder ligger efter min bedste overbevisning garantier for en betydelig udviklingsmulighed.

Jeg vil gentagende fremhæve at han er ubemidlet; hidtil har han bestridt rejseomkostningerne ved sine forfatterhonorarer; men disse vil i længden vise sig utilstrækkelige, og er det allerede nu. Han er derhos ikke stærk af natur; hans bryst er svagt, uden dog endnu at være angrebet, og jeg anser det derfor som muligt at et længere ophold i syden kunde for ham i dobbelt betydning være et livsspørgsmål.

Beløpet som ble søkt var kr 1.600, men Ibsen visste at det alltid ble kortet ned, så han hadde tatt litt ekstra i. Svaret ble dessverre nei, men i 1878 etter en ny søknad fra Ibsens hånd, fikk Paulsen kr 1.400 i stipend til ett års utenlandsopphold. Faktisk klarte han å være på reisefot rundt i Europa i ti år.^[6] Dette var til gjengjeld den eneste sum han noensinne mottok fra det offentlige. Men baron Gerhard Hoff-Rosenkrone på baroniet Rosendal opptrådte trofast som hans mesen når det røynet på og pengemangelen ble merkbar.

John Paulsen levde i de kommende år tett på familien Ibsen, men forholdet til Sigurd Ibsen ble etterhvert noe anstrengt. Edvard Grieg spøker stadig i brevvekslingen med John Paulsen med om det snart har lyktes Ibsen å plukke av ham «naivismen». Ibsen la virkelig atskillig vinn på å belære sin yngre kollega alt fra etikette til å instruere ham hvorfra han skulle søke inspirasjon til sine bøker, og hva slags kunnskaper han trengte å tilegne seg. Selv den spesielle ibsenske ortografi, basert på det skandinaviske språkmøtet i Stockholm i 1869 tok Paulsen etter sin veileder og velgjører.

Da Suzannah og Sigurd Ibsen reiste på ferie til Norge sommeren 1880, ble John Paulsen invitert med Henrik Ibsen til opphold i Berchtesgaden. Det ble en givende periode, som han senere har øst anekdotisk stoff av til sine populære erindringsbøker. Ibsen hadde friår, men var så vidt begynt å tumle med planene for sitt neste drama, Gengangere. Like i nærheten var Jonas Lie opptatt med å forfatte sin sjøroman Rutland (1880). Når Lie hadde behov for å være i fred med sine skriverier, og Ibsen foretrakk å være alene med sine grublerier, var John Paulsen gjerne ute og gjorde fantestreker med Mons og Erik Lie, noe som også førte til reprimander fra en irritert Henrik Ibsen.

Mye tyder på at Ibsen så for seg at han som belønning for veiledningen kanskje samtidig hadde oppdratt og utdannet sin egen fremtidige biograf? I 1882 utga imidlertid John Paulsen nøkkelromanen Familien Pehrsen, som av et samlet kritikerkorps straks ble oppfattet og utlagt som en dårlig fordekt og stygt fordreid fremstilling av Henrik Ibsens husliv. Jonas Lie skrev at boken var «personligere og dertil uretfærdigere rettet mod en af mine Venner end Kunstens Lov for Optagelse af Emner behøver tilsige». Georg Brandes skrev skarpt til Paulsen at man ikke kan utlevere sine venner slik, det er «et Brud på Gjæstevenskabets Pligter».^[7]

Reaksjonen fra Henrik Ibsen selv lot heller ikke vente på seg. Skulle denne offentlige uthengingen være takken for at Paulsen fritt hadde kunnet komme og gå som han ville i hjemmet? Ibsen sendte John Paulsen en kort, men megetsigende brevtekst: «Skurk!» og dermed var kontakten for all tid brutt.

Var beskjeden mulig å misforstå? John Paulsen fikk det til at bruddet skyldtes noe ganske annet, nemlig at Sigurd Ibsen måtte ha løyet på ham. Paulsen sikter tydeligvis til at hans gode forhold til fru Suzannah Ibsen var blitt misoppfattet av dikteren, etter at Sigurd hadde hvisket ham noen ord i øret om hva som hadde passert.

Året etter, i 1883, utga Paulsen for øvrig enda en nøkkelroman, Moderne Damer, som fikk ham i ytterligere konflikt med andre skribenter. Boken handler om fraskilte fru Schønberg i Homansbyen som holder fransk salong, og ikke helt kan bestemme seg for hvilken beiler som er best tilpasset hennes behov.^[8] Paulsen og Amalie Skram var omgangsvenner mens de begge bodde i Kristiania, og Erik Skram mislikte dette. Amalie mente nå at romanen tegnet et negativt portrett av henne som fru Schønberg, og attpåtil skulle Paulsen ha stjålet tittelen fra henne.^[9] Hun prøvde forgjeves å få til en boikott av sin venninne Mathilde Schjøtts anmeldelse av romanen.^[10]

Etter Ibsens død i 1906 tok Paulsen opp igjen kontakten med Suzannah og ble gjest i hennes hjem, mens han også gjorde alt for å unngå å treffe på Sigurd igjen. Da de til sist møttes i Suzannah Ibsens begravelse i april 1914, uttrykte John Paulsen senere sin overraskelse, i brev til søsteren, over at Sigurd hadde gått like bort til ham og hilst som om ingen ting var hendt, og uten minste tegn til å be om unnskyldning for at han, gjennom sine løgner, angivelig hadde spolert Paulsens litterære løpebane og gode fremtidsutsikter som farens følgesvenn.^[11]

John Paulsen la også skylden for bruddet på Georg Brandes. I sitt etterlatte manuskript Aftnerne i Arbinsgade hevder Paulsen at det var Brandes «og ham alene, som har reist den beskyldning mod min roman Familien Pehrsen, at den skulde ha sat sig til mål at gie en nedsættende skildring av Ibsen». Ifølge Paulsen skulle Brandes en gang i et selskap hos forlegger Hegel i København ha spurt fru Ibsen om hun hadde lest Paulsens bok, og tilføyd: «Både Deres mand og søn er der skildret som det rene snavs [dvs. rent skitt].» Ifølge Paulsen delte ikke fru Ibsen Brandes' syn på dette.^[12]

Fra 1880-årene av flakket John Paulsen hvileløst omkring mellom Europas hovedsteder. Han oppsøkte litterære minnesteder, og viste seg som den fødte kavaler overfor kunstnerinner som var atskillig eldre enn ham selv. Blant annet var han på reise til Sorrento sammen med Camilla Collett. Her fikk han se hvor Ibsen skrev Gengangere (1881), og hun fikk besøke stedet hvor Welhaven bodde da han, i 1856, gjennomførte sin «italienske reise».^[13] De to dikterne hadde nemlig med 24 års mellomrom begge vært gjester på det samme Hotel Tramontano ytterst på kalksteinsklippene, som danner byens mektige front mot havet.

Alexander Kielland var blant de som ergret seg over Paulsens «snurrige Lyst til å snuse om i Stuer og Senge, hvor Byron og Musset havde drukket og horet». Også Bjørnson ergret seg og skrev til Kielland i 1906: «John Paulsen, dette husjomfru-talent...tigger sig gjennem verden på falske værdier og store mænds og kvinners forfængelighed, der pirres ved at gnides av hans nysgjerrige næse, - nej, så pine-død, lad andre klæde og bespise ham; jeg har andre å hjælpe.»^[14]

John Paulsen skrev dikt som har blitt stående i folks bevissthet, om ikke alltid forfatternavnet bak er like kjent. Iblant kunne Paulsen komme opp med veritable fulltreffere og fullbårne romanser. Spesielt Edvard Grieg likte godt Paulsens stemningsfulle dikt og har tonesatt mange av dem, likeså Johan Svendsen. Kantaten «Hilsen til Nidaros» satte Johan Selmer musikk til.^[15] Alfred Paulsen tonesatte hans dikt «Når fjordene blåner».

Som skjønnlitterær og dramatisk forfatter var skrivestilen ofte lys og optimistisk, og han har fra tid til annen hatt en viss tendens til å bli for ordrik. Her er altså ikke mye av Ibsens bistre innhold og ordknappe stil.

Georg Brandes syntes det ble for mye føleri: «...det er den bare Sentimentalitet, altsammen. Linie efter Linie er sentimentalt skreven.» Publikum likte som regel bøkene hans langt bedre enn anmelderne gjorde. Flere av Paulsens bøker ble oversatt, særlig til tysk, og han fikk oppført skuespill både i Bergen, Kristiania og ulike tyske byer.^[16]

Paulsens roman Margharita fra 1880 om en «fallen kvinne» som angrer seg og søker seg til et kloster, vakte stor forargelse blant norske anmeldere, mens den i Danmark ikke ble kalt umoralsk, bare talentløs. Kristian Elster d.e. forsvarte Paulsen og mente han hadde «et meget betydeligt Fortællertalent» og «engang vil frembringe en Digtning, som vil blive nævnt med Ære i vor Literaturhistorie».^[17]

Parallelt med sine romaner og skuespill (hvorav flere er oppført, men ikke er blitt publisert), skrev også Paulsen sine reiseberetninger og skildret møter med kunstinstitusjoner, dikterhjem, venner og kolleger. Med Julehistorier (1899) og senere Billeder fra Bergen (1911) ble også Ibsen-minnene berørt, mens de i bøkene Mine Erindringer (1900), Flere Erindringer (1901) og Erindringer. Siste samling (1903), vies atskillig plass i fremstillingene. Suzannah Ibsen skal ha senere ha meddelt Paulsen at Ibsen satte stor pris på disse skildringene. Først etter Ibsens død kom to bøker som kun fokuserte på forbindelsen til dramatikeren, Samliv med Ibsen [1]. Nye erindringer og skitser (1906) og Samliv med Ibsen. Anden samling. Sommeren i Berchtesgaden (1913).

Sin nyvunne kontakt med Suzannah Ibsen brukte han til å samle flere intime historier.^[18] Et utdrag av et manus John Paulsen arbeidet med i perioden 1912-14, kalt «49 aftner i Arbiens gade», ble trykket av Harald Beyer i tidsskriftet Edda i 1943. Flere av Ibsenbiografene har gjort flittig bruk av tidsskriftartikkelen, men ingen later til å vite hvor det upubliserte originalmanuskriptet befinner seg. Etter utdraget å dømme er Paulsens originalmanuskript, ved siden av enkelte tapte dikt og malerier fra dikterens egen hånd, Ibsenlitteraturens største forsvunne skatter.

Som biograf blir Paulsen gjerne sett på som lite troverdig, men dette skyldes nok spesielt hans forsøk på å etablere bakgrunnsinformasjon, kontekster og tolkninger av Ibsens litterære tekster. Her har det vært lett å påpeke feilslutninger og mindre etterrettelige påstander. Om en derimot sammenlikner de samme historiene, slik de iblant forekommer i flere av erindringsbøkene med noe annen retning, er de ganske konforme og enslydende. Opplevelsen er nødvendigvis subjektiv og for det meste selvopplevd, og gjengitt akkurat slik de har festet seg og blitt aktivt bearbeidet gjennom flere tiår, men på grunnlag av oppfattelsen i øyeblikket. Selvfølgelig kan folk oppleve de samme begivenheter ulikt, og det kan ikke påstås at hukommelsen har sviktet innen erindringsbøkene ble produsert. Ofte er Paulsens beretninger de eneste vi har om enkelte forhold, og det eneste en kan stille spørsmål om, er vurderingen han gir av de ulike hendelsene.

I Samliv med Ibsen [I]-II som utkom etter dikterens død har Paulsen også kunnet støtte seg til Halvdan Koht og Julius Elias' utgivelse av Ibsenbrevene i 1904. Her har han iblant gitt seg ut på å nytolke sine opplevelser, men har også i noen tilfeller gitt tilleggsopplysninger og verdifulle bakgrunnskommentarer til disse. Paulsens erindringsbøker har derfor vært en viktig kilde for de vitenskapelig kommenterte utgavene av brevbindene i Henrik Ibsens skrifter.

Den siste forsvunne samling, som i hovedsak gjengir Suzannah Ibsens minner, tanker og vurderinger, er naturligvis av litt annet slag enn de foregående. På grunn av tiltakende sykdom kunne imidlertid Suzannah Ibsen, etter hva en kan lese ut av brevene til søsteren Andrine, sjelden motta besøk, slik at det neppe kan være snakk om at han tilbrakte så mange som 49 kvelder sammen med henne i hjemmet i Arbins gate. Det knytter seg likevel stor spenning til om det tapte manuskriptet dukker opp igjen fra noens gjemmer.

John Paulsen har også skrevet en rekke tidsskrifts- og bladartikler, og var en populær bidragsyter til ukeblader og julehefter.

• Fra stille Stunder. Smaa Fortællinger af J.P. [1. Søgny, 2. ModKunstens Høider, 3. Et Barndomsminde. Føljentonger fra Bergensposten.] Bergen 1874.
• Af Bylivet.P.T. Mallings Forlag. Christiania 1875, 1890.
• Mol og Dur. Digte. P.T. Mallings Forlag. Christiania 1875.
• Sjødronningen. Fortælling. Gyldendal. Kjøbenhavn 1876, 1893, 1906, 1921.
• Dorothea. Fortælling. Kjøbenhavn 1877.
  • (Pasquarella. 1877, 1880.)
  • Et romersk Æventyr. Ny illustreret Tidende No. 14-19. Kristiania 1879.
• Margeritha. Fortælling. Kjøbenhavn 1880.
• Langt fra Norge. Fortællinger og Skitser. Kjøbenhavn 1881.
• Norsk Provinsliv. Kjøbenhavn 1881.
• Paa Vandring. Skitser. København 1882.
• Familien Pehrsen. København 1882.
• Moderne Damer. Kristiania-Billeder. København 1883, 1915.
• En Digters Hustru. København 1884.
  • (Falkenström & Söhne. 1885.)
• Stedbørn. Fortællinger. København 1886.
• En fremtidskvinde? Fortælling. København 1887.
• Fru Cecilia. København 1888.
• Lillemor. Fortællinger. København 1889.
• Julehistorier. København 1890, 1899.
• Brose fra Bergen udenlands. København 1891.
• Jødinden. København 1892.
• Haidée. En kunstnerhistorie. København 1893.
• Nye melodier. København 1894. [Diktsamling].
• Kunstnernaturer. To fortællinger. København 1895.
• I september. København 1897.
• Erindringer om Fru Collett. København 1897.
• Mine Erindringer. Kbh. 1900.
• Enkens søn. København 1901.
• Flere Erindringer. Kbh. 1901.
• Den lille Fru Thea. København 1902.
• Erindringer. Siste samling. København 1903.
• Bergenske Originaler. København 1904.
• Samliv med Ibsen [1]. Nye erindringer og skitser. Kbh. & Kra. 1906. [Tysk utgave: Erindrungen an Henrik Ibsen. Berlin 1907.]
• Min første Sommer i København og a.e.. København 1908.
• Reisen til Monaco. København 1909
• Billeder fra Bergen. Kristiania 1911.
• Samliv med Ibsen. Anden samling. Sommeren i Berchtesgaden. Gyldendal. Kbh. & Kra. 1913.
• Siste Sange. Kbh. & Kra. 1916.

• Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen: Bruddet mellom Henrik Ibsen og John Paulsen

John Paulsen – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden