Hettittenes historie

Hettittenes historie er om oldtidsfolket hettittene som snakket et indoeuropeisk språk og etablerte et kongedømme i Hattusa i nordlige Kaukasus fra 18. århundre f.Kr. I det 14. århundre f.Kr. var det hettittiske kongedømmet på sitt mektigste og strakte seg over sentrale Anatolia, nordvestlige Syria så langt som til Ugarit, og til øvre Mesopotamia. Etter 1180 f.Kr., midt i en større uro i Levanten (Midtøsten) på grunn av den plutselige tilstedeværelsen av Havfolkene, et forbund av sjøfarende folk som angrep østenden av Middelhavet, gikk hettittenes rike i oppløsning i mindre bystater. Noen av disse bystatene overlevde så sent som til 8. århundre f.Kr. Historien til den hettittiske sivilisasjon er kjent hovedsakelig fra kileskrift funnet i området til deres rike, og fra diplomatiske og handelskorrespondanse funnet i ulike arkiv i Egypt og i Midtøsten.

Det er generelt antatt at hettittene kom til Anatolia en gang før 2000 f.Kr. Mens deres tidligere oppholdssted er omdiskutert er det sterke bevis for at mer enn et århundre at urhjemmet til indoeuropeerne i det fjerde og tredje årtusen f.Kr. lå i det området som i dag er Bulgaria og Ukraina. Hettittene og andre medlemmer av den anatoliske familie kom derfor antagelig nordfra, kanskje langs Det kaspiske hav. Den dominerende befolkning i sentrale Anatolia på den tiden var hattianere. Det var også assyriske kolonier i landet, og det er fra de sistnevnte at hettittene fikk deres kileskrift fra. Det tok en del tid før hettittene etablerte seg, noe som er klart fra en del tekster. For flere århundrer var det atskilte hettittiske grupper, vanligvis sentrert rundt ulike byer, men deretter maktet sterke herskere i Boğazköy å samle disse byene og erobre større deler av sentrale Anatolia for å etablere det hettittiske kongedømme.^[1]

Rundt 2000 f.Kr. var regionen sentrert rundt Hattusa det som ble kjernen i det hettittiske kongedømmet. Denne regionen var bosatt av et folk med en atskilt kultur som snakket et språk som ikke var indoeuropeisk. Begrepet «hattisk» er benyttet av forskere for skille dette språket fra det indoeuropeiske hettittiske språket som kom til regionen rundt 2000 f.Kr. og som ble det administrative språket i det hettittiske kongedømmet for de neste seks eller syv århundrene. Som nevnt overfor, «hettittisk» er en moderne konvensjon for å referere til dette språket. Den opprinnelige betegnelsen var antagelig «nesili», det vil si «i språket til Neša».

De tidlige hettittene, hvis tidligere oppholdssted er ukjent, lånte mye fra den tidligere eksisterende hattianske kulturen, og dessuten også fra assyriske handelsfolk, hovedsakelig kileskrift og bruken av sylindriske segl.

Ettersom hattisk fortsatte å bli talt i det hettittiske kongedømmet i religiøs hensikt, og det er vesentlig fortsettelse mellom de to kulturene, er det ikke kjent om hattisktalende, hattianere, ble erstattet av de som snakket hettittisk, ble opptatt av dem, eller om de kun overtok deres språk.

Den tidligste historien til det hettittiske kongedømmet er kjent ved tavler med kileskrift som kan først ha blitt skrevet på det 17. århundre f.Kr., men bevart som kopier inn i det 14. og 13. århundre f.Kr. Disse tavlene, kjent kollektivt som Anitta-tekstene^[2], begynner med å fortelle om hvordan Pithana, konge av Kussara eller Kussar (en liten bystat som ennå er ikke identifisert av arkeologene) erobret nabobyene Neša (Kanesh). Imidlertid, det virkelig emnet i disse tavlene er Pithanas sønn Anitta som fortsatte der hvor hans far etterlot ham, og Anitta erobret flere nabobyer, blant annet Hattusa og Zalpuwa (Zalpa).

Grunnleggingen av det hettittiske kongedømmet er tilskrevet enten Labarna I eller Hattusili I (det er omdiskutert om dette er samme person eller ikke), som erobret området syd og nord for Hattusa. Hattusili hadde hærtokt så langt unna som til kongedømmet Yamkhad i Syria, men han greide ikke å erobre hovedstaden Aleppo. Hans arvtager, Mursili I, erobret dog byen. De hettittiske hærtoktene inn i Syria og Mesopotamia kan ha vært ansvarlig for at kileskrift igjen ble introdusert som skriftform i Anatolia ettersom hettittisk skrift er svært forskjellig fra skrifttypen fra den foregående perioden med de assyriske koloniene.

Mursili fortsatte erobringene til Hattusili og nådde gjennom Mesopotamia og faktisk herjet selveste Babylon i 1595 f.Kr., men istedenfor å legge Babylonia inn i Hettitterriket synes han å ha gitt det videre til sine kassittiske allierte som hersket over det for de neste fire århundrene. Denne langvarige hærkampanjen synes å ha vært anstrengende for hettittenes ressurser, og etterlot byen Hattusa i en tilstand av nær kaos. Hurrittene, et folk som levde i fjellregionen langs den øvre delen av elvene Tigris og Eufrat, dro fordel av situasjonen og erobret Aleppo og de omliggende områdene, foruten kystregionen Adaniya som døpte om til Kizzuwatna (senere Cilicia).

Etter dette gikk hettittene inn i en svak fase i dunkle opptegnelser, ubetydelige herskere, og med redusert kontroll i områder og omgivelser. Dette mønsteret av utvidelser under sterke konger som ble fulgt av tap av områder under mindre konger synes å ha gjentatt seg på nytt og nytt gjennom det hettittiske kongerikets 500 år lange historie, noe som gjør hendelsene i periodene med svake konger vanskelig å rekonstruere.

Den neste monark av betydning som fulgte Mursili I var Telepinu (ca. 1500 f.Kr.) og som vant noe seirer i sørvest, tilsynelatende ved å alliere seg med en hurrisk stat (Kizzuwatna) mot en annen (Mitanni).

Telepinus regime markerte slutten for «det gamle kongedømmet» og begynnelsen av en lengre svak fase kjent som «det midtre kongedømmet», en periode fra 15. århundre f.Kr. med meget sparsommelige bevarte skriftlige nedtegnelser. Denne fasen er like mye en overgang fra det gamle til det nye kongedømmet som et selvstendig fase i seg selv.

Bortimot ingenting er kjent fra hettittenes historie fra denne perioden. Den siste monarken fra det gamle kongedømmet, Telepinu, regjerte fram til rundt 1500 f.Kr. Det midtre kongedømmet er den dunkle og uklare perioden som fulgte og varte i rundt 70 år inntil framveksten av det nye kongedømmet med kong Tudhaliya I fra rundt 1430 f.Kr.

En oppfinnelse som kan bli kreditert til disse tidlige hettittiske herskerne var praksisen med å behandle avtaler og allianser med nabostater. Hettittene var blant de aller første kjente foregangsmenn i kunsten med internasjonal politikk og diplomati.

Med regimet til Tudhaliya I (som kanskje ikke var den første med dette navnet, se også Tudhaliya) kom det hettittiske riket ut av dunkelhetens mørke. I løpet av hans regime (ca. 1400 f.Kr.) ble riket igjen allierte med Kizzuwatna, overvant de hurriske statene Aleppo og Mitanni, og utvidet riket vestover på bekostning av Arzawa, en luvisk stat.

Styrkeforholdet var dog kortvarig da en ny svak periode fulgte etter Tudhaliya I, og hettittenes fiender i alle retninger var i stand til rykke fram helt til Hattusa og herje byen. Imidlertid klarte kongeriket å komme tilbake til tidligere storhet under kong Suppiluliuma I (ca. 1350 f.Kr.) som igjen erobret Aleppo, reduserte Mitanni til en vasallstat under hans svigersønn, og beseiret Karkemisj, en annen syrisk bystat.

Med sine egne sønner plassert i alle de nye erobrede stedene, Babylonia fortsatt kontrollert av kassittene, og Assyria kun nylig blitt uavhengig etter at Mitanni var blitt knust, etterlot det Suppiluliuma som den mektigste makten utenfor Egypt, og det var ikke lenge før at landet søkte en allianse ved å gifte en annen av sine sønner med enken etter Tutankhamon. Beklageligvis ble denne sønnen øyensynlig myrdet før han nådde fram til Egypt og denne alliansen ble derfor aldri gjennomført.

Etter Suppiluliuma I, og et kort regime ved hans eldste sønn, en annen sønn, ble Mursili II konge (ca. 1330 f.Kr.). Etter å ha arvet en styrkeposisjon i øst var Mursili i stand til å vende sin oppmerksomhet mot vest og hvor han angrep Arzawa og en by kjent som Millawanda i kystlandet til akajerne, sannsynligvis en referanse til Milet og Akhaía som er kjent fra gresk historie, skjønt det er noen forskere som har betvilt denne forbindelsen.

• Se hovedartikkel, Slaget ved Kadesj

Hettittenes framgang var hovedsakelig avhengig av kontroll av handelsrutene og av tilgang til ressurser på metall. På grunn av nordlige Syrias viktighet til de vitale rutene som forbant De kilikiske portene med Mesopotamia var forsvaret av dette området avgjørende, og ble snart satt på prøve av den egyptiske ekspansjon ved farao Ramses II av Egypt. Hettittene og egypterne møttes til et veldig slag, og sannsynligvis det største slag med stridsvogner som noen gang hadde blitt utkjempet men selve avgjørelsen av slaget er noe uklart, skjønt det synes som egyptiske forsterkning som kom i tide forhindret en total hettittisk seier. Egypterne tvang hettittene til å ta tilflukt i festningen i Kadesj, men deres egne tap forhindret dem fra å beleire byen. Dette slaget skjedde i det 5. året av Ramses’ regime, ca. 1274 f.Kr. er den mest hyppigste brukte kronologi.

Etter denne dato begynte hettittenes rike igjen å svekkes da assyrene hadde tatt anledningen å erobre Mitanni og ekspandert til Eufrat mens Muwatalli var opptatt med egypterne. Assyria var nå en like stor trussel mot hettittenes handelsruter som Egypt hadde vært. Muwatallis sønn, Urhi-Teshub, overtok tronen og styrte som konge i syv år som Mursili III før han ble avsatt av sin onkel Hattusili III etter en kort borgerkrig. Som svar på den økende assyriske inntrengingen langs grensen fikk han inngått en fred og en allianse med Ramses II, og giftet sin datter med farao. «Kadsj-traktaten», en av de eldste komplette bevarte avtaler i historien, fastsatte deres felles grenser i Kanaan, og ble signert i Ramses IIs 21. år, det vil si rundt 1258 f.Kr.^[3]

Hattusilis sønn, Tudhaliya IV, var det siste sterke hettittiske konge som var i stand til holde assyrerne ute av Syria og kunne for en stakket stund også underlegge seg øya Kypros. Den aller siste kongen, Suppiluliuma II, greide også å vinne del slag, blant annet et sjøslag mot Havfolkene ved kysten av Kypros, men det var for sent. Havfolket hadde allerede begynt å presse seg nedover kystlinja ved Middelhavet, fra Egeerhavet og hele vegen nedover til filisternes land, erobret Kilikia og Kypros undervegs og kuttet hettittenes handelsruter. Det etterlot hettittenes hjemland sårbart for angrep fra alle kanter, og Hattusa ble brent ned til grunnen en gang rundt 1180 f.Kr. etter et kombinert stormangrep fra kaskaere, brygere, og luviere. Det hettittiske riket forsvant således fra de historiske opptegnelsene.

I 1160 f.Kr. var den politiske situasjonen i Lilleasia helt annerledes fra hva den hadde vært kun 25 år tidligere. I dette året var assyrerne opptatt med mushkiene, et jernalder folk i Anatolia som kun kjennes fra assyriske opptegnelser, men ikke hettittiske. Dette folket presset i den nordligste delen av Mesopotamia fra fjellene i Anatolia. Gasga-folket, hettittenes gamle fiender fra de nordlige fjellandskapene mellom Hattusa og Svartehavet, synes å ha slått seg sammen med mushkiene kort tid etter. Mushkiene hadde øyensynlig erobret Kappadokia fra vest i henhold til en nylig oppdaget epigraf som bekrefter deres opprinnelse som en stamme fra Balkan, presset ut av makedonierne.

Selv om hettittene forsvant fra Anatolia på dette tidspunktet dukket det opp et antall såkalte etter-hettittiske kongedømmer i Anatolia og nordlige Syria. Disse var etterfølgere av det hettittiske riket. Det mest kjent syriske etter-hettittiske kongedømmet var det ved Karkemisj og Melid (dagens Arslantepe, i nærheten av Malatya). Disse rikene falt etterhvert inn under kontrollen til assyrerne som erobret Karkemisj i løpet av regimet til Sargon II på slutten av det 8. århundre f.Kr. og Milid noen tiår etter.

En stor og mektig stat kjent som Tabal okkuperte det meste av sørlige Anatolia. Kjent på gresk Τιβαρηνοί (Tibarenoi), latin som Tibareni, hos forfatteren Josefus som Thobeles. Deres språk kan ha vært luvisk^[4], bevitnet på monumenter skrevet med luviske hieroglyfer.^[5]

Til syvende og sist ble både luviske hieroglyfer og kileskrift foreldet og døde ut ved nye invasjoner. Alfabetet som synes å ha kommet til Anatolia samtidig med den egeiske kultur (sammen med brygerne som endret deres til frygiere) og fra fønikerne og andre nabofolk i Syria.

• Bryce, Trevor R. (1998): The Kingdom of the Hittites, Oxford

• Egypt and the Hittites
• Hittites.info