Hyperventilasjonssyndrom

Hyperventilasjonssyndrom
Område(r)Psykiatri, nevrologi, pulmonologi
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeR 064 r00
ICD-9-kode786.01
ICPC-2R 98
DiseasesDB31118
eMedicine807277

Hyperventilasjonssyndrom er en tilstand som skyldes overpusting og typisk har en psykisk årsak, som for eksempel panikkangst. Tilstanden opptrer oftest som anfall og er i nesten alle tilfeller uønskelig, og den karakteriseres av en prikkende følelse i lepper, hender og føtter, eventuelt også kramper og bevisstløshet. Årsaken er for store pustebevegelser (gjerne kalt hyperventilasjon eller hyperventilering) over tid,[1] noe som fører til hyperoksi, en tilstand med overmetning eller opphopning av oksygen (O2) i blodet, med et dertil tap av karbondioksid (CO2).[2]

CO2 er viktig for syre- og basebalansen hos dyr og mennesker. Ved frykt og angst er det naturlig å trekke pusten dypere enn man trenger. Da pustes og ventileres det mer enn hva som er hensiktsmessig for kroppen, og CO2 forsvinner fortere fra blodet enn det bør. Derfor blir det mindre CO2 og dermed mindre syre i blod og kroppsvæsker.

For at nervefibrene skal fungere normalt er det viktig å opprettholde syrebalansen. Dette har sammenheng med mengden av ionisert calsium i og utenfor nervefibrene som påvirkes av syrenivået og temperaturen. For lavt syrenivå (for høy pH), og lav temperatur gir en prikkende følelse, som man gjerne merker først i lepper, hender og føtter, og det kan utvikle videre seg til kramper og bevisstløshet. Dersom personen besvimer vil denne puste mindre, slik at CO2-nivået vil normalisere seg.

Hyperventilasjonssyndrom er ikke farlig, men det kan være en skremmende opplevelse. Tilstanden kan behandles ved å puste i en plastpose i noen minutter, slik at personen puster inn den samme lufta som ble pustet ut. Den er nemlig svært CO2-rik. Et par ganger i minuttet bør man imidlertid trekke inn frisk luft utenfor plastposen, for å få nok O2.

Ønsket hyperventilasjon

[rediger | rediger kilde]

Hyperventilering betyr overpusting og er overdreven kraftig pusting i forhold til kroppens behov. I noen få tilfeller kan hyperventilering faktisk være ønskelig. Dette gjelder for eksempel når man behandler et anfall av klasehodepine med 100 % ren medisinsk O2 over ikke-gjenpustermaske eller munnstykke. For å oppnå raskest mulig smertelindring hyperventilerer pasienten. Slik hyperventilasjon består imidlertid ikke av hurtige, korte (med for dype) ut- og innpustinger (som er typisk ved for eksempel panikkangst), men av hurtige, lange og tunge åndedrag. For å kunne puste mest mulig effektivt, er det viktig å tømme lungene for så mye CO2 som mulig, for deretter å fylle dem med så mye O2 man klarer. Lungekapasiteten spiller derfor en viss rolle, for dette er en voldsom fysisk belastning for kroppen.

Det man ønsker med slik hyperventilasjon er å bytte ut CO2 og nitrogenet (N2) i størst mulig grad med O2. I denne sammenheng er nemlig N2 inert (altså unyttig). Man ønsker å oppnå respiratorisk alkalose så raskt som mulig, noe som oppstår når pH>7,45 og PaCO2<4,7 kPa (hypokapni) og skyldes at ventilasjonen er øket i forhold til CO2-produksjonen. Hypokapni motvirker nemlig vasodilatasjon (utvidelse av blodårene), noe som initierer avslutningen på et anfall.

Gjort riktig og med rett utstyr (typisk over en demand-ventil) kan slik hyperventilasjon avslutte et anfall på 10–15 minutter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Malt, Ulrik. (2016, 14. september) Hyperventilasjonssyndrom. I Store medisinske leksikon. Hentet 21. oktober 2018 fra https://sml.snl.no/hyperventilasjonssyndrom.
  2. ^ Skjønsberg, Ole Henning. (2018, 25. september). Hyperventilasjon. I Store medisinske leksikon. Hentet 21. oktober 2018 fra https://sml.snl.no/hyperventilasjon.