I (med og uten prikk)

I, ı og İ, i (stor og liten I uten prikk, og stor og liten I med prikk) er, henholdsvis, den ellevte og tolvte bokstaven i det tyrkiske alfabetet, og brukes også i alfabetene til andre tyrikske språk, som baserer seg på det tyrkiske.

İ og i (begge med prikk), representerer den samme lyden som i gjør på norsk.
I og ı (begge uten prikk), representerer lyden /ɯ/. Denne lyden er beskrevet som «en urundet norsk o […], altså som en i som artikuleres svært langt tilbake i munnen.»^[1]

Forholdet mellom i og ı er som forholdet mellom u og ü og o og ö. De to siste bokstavene ble adoptert fra tysk, mens ı er en tyrkisk oppfinnelse. Bokstavene uten prikk representerer en fremre vokal, mens bokstavene med prikk representerer en bakre vokal.

Den tyrkiske utgaven av J er den samme som i det ordinære latinske alfabetet: minuskelen har prikk, mens majuskelen ikke har det.

Det er ikke uvanlig at nye tegn legges til det latinske alfabetet (norsk har for eksempel lagt til Æ, Ø og Å), men det som er uvanlig med disse tyrkiske bokstavene er at man ikke har lagt til en ny stor og liten bokstav i par: I stedet har man laget en ny majuskel for den allerede eksisterende minuskelen i (İ), og en ny minuskel for den allerede eksisterende majuskelen I (ı). Dette har bydd på problemer for programmerere, for eksempel skaperne av Unicode, fordi man har måttet opprette bokstavtegn som ikke hører sammen, men som utgjør et bokstavpar et annet sted i tegnsettet.^[2] Minuskel ı (uten prikk) har Unicode-kode U+0131, mens majuskel İ (med prikk) har Unicode-kode U+0130.