Index librorum prohibitorum

Index librorum prohibitorum

Index librorum prohibitorum, Fortegnelse over forbudte bøker, var en oversikt, etter hvert i katalogformat, over forbudte bøker i henhold til den katolske kirke. Indeksen ble til i lyset av den protestantiske reformasjonen og ble med tiden et viktig verktøy for inkvisisjonen. Listen var på høyden av sin gjennomslagskraft på 1600-tallet, men ble ajourført helt opp til 1961. I 1966 ble indeksen offisielt avskaffet.

Indeksen var bare en del av kirkens sensurapparat. Alle katolske skrifter skulle, og skal fortsatt, igjennom en forhåndssensur som skal sikre at innholdet er i overensstemmelse med den katolske lære. En slik forhåndsgodkjennelse kalles Imprimatur (latin for la det trykkes).

Historie

[rediger | rediger kilde]

Ideen om en liste over forbudte bøker var ingen katolsk kirkelig oppfinnelse. Etter boktrykkerkunstens gjennombrudd i 1455 kunne skrifter og litteratur spres i et antall og med en hastighet som tidligere ikke var mulig. I en rekke land, blant annet i Frankrike, ble det tidlig opprettet et statlig bokorgan som hadde til hensikt å regulere og kontrollere bokmarkedet, både politisk og religiøst.

I 1515 vedtok Det femte Laterankonsil prinsippet med en liste over forbudte bøker. Den første oversikt av denne typen kom ikke i Roma, men i de katolske Nederlandene (1529), Venezia (1542) og i Paris (1551, under begrepet Châteaubriant-ediktet). Den første indeks fra sentralt katolsk hold ble utarbeidet av pave Paul IV og så dagens lys idet den katolske kirken ble rystet av reformasjonen. Det første Index Librorum Prohibitorum (1559) inneholdt først og fremst verker av Martin Luther og Jean Calvin som den katolske kirke oppfattet som kjettersk materiale. Motivet var å beskytte folk mot kjettersk teologi og på den måte verne om den sanne tro.

Arbeidet til sensorene ble dog bedømt som for strengt, og etter at konsilet i Trient hadde revidert den kirkelige lovgivningen omkring forbudte bøker, kunngjorde pave Pius IV i 1564 den såkalte tridentinske indeks. Alle derpå følgende oversikter baserte seg på denne – inntil pave Leo XIII i 1897 utga sin Index Leonianu.

Den første katalogen over forbudte bøker ble utgitt av den Den romersk-katolske kirkes Hellige kongregasjon for Inkvisisjonen, senere kalt Det hellige officium, mest kjent som Inkvisisjonen, fra latin undersøkelse.

Forbudet omfattet også vitenskapelige verker, og dertil en rekke verker om magi og trolldomskunst. Indeksen ble således brukt som et verktøy for Inkvisisjonen. Indeksens storhetstid var mellom 1559 og fram til midten av 1600-tallet da Europa gjennomlevde en ustabil periode med store religionskriger. Katalogen ble revidert flere ganger, og den siste trykte utgaven, som utkom i 1948, tok for seg 4000 titler. Opp gjennom 1800- og 1900-tallet ble imidlertid indeksen stadig mer kontroversiell. Ved Det første vatikankonsil i 1870 lå en avskaffelse på dagsordenen, men konsilet ble avbrutt på grunn av den fransk-tyske krig. Index ble deretter stadig ajourført, og på 1930-tallet ble for eksempel nazistiske og rasistiske verker oppført. Først etter andre vatikankonsil på 1960-tallet ble listen formelt avskaffet. Den inneholdt da 6000 titler.

Forbudte skrifter

[rediger | rediger kilde]

Index Librorum Prohibitorum inneholdt verker av René Descartes, Blaise Pascal, Voltaire, Victor Hugo (De elendige sto på listen frem til 1959), Peter Abelard, Erasmus av Rotterdam, Immanuel Kant, Alfred Rosenberg, Emile Zola og Jean-Paul Sartre. De to sistnevnte sto oppført med opera omnia, det vil si med «samtlige verker».

Et utvalg av personer med verker på Index Librorum Prohibitorum:

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Index_librorum_prohibitorum&oldid=23971498»