Ingeborg Refling Hagen

Ingeborg Refling Hagen
Født		19. des. 1895[1] Tangen
Død		30. nov. 1989[2] (93 år) Tangen
Beskjeftigelse		Skribent, lyriker
Mor		Johanne Hagen
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Tangen kirke
Språk		Norsk[3]
Utmerkelser		Mads Wiel Nygaards legat (1979) Norsk kulturråds ærespris (1975) St. Olavs Orden
Ingeborg Refling Hagen på Commons

Ingeborg Nancy Refling Hagen (født 19. desember 1895 på Tangen i Stange, død 30. oktober 1989) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Hun debuterte i 1920 med Naar elv skifter leie, noveller fra gammelt Hedmarksmiljø. I tiåret som fulgte kom det en rekke romaner og novellistiske fortellinger skrevet i en fortettet, lyrisk-musikalsk stil. I 1932 stod hun fram som lyriker med samlinga Jeg vil hem att, en nordisk salgssuksess for lyrikk.

Under andre verdenskrig gikk hun inn i motstandsbevegelsen og var aktiv i arbeidet med flyktningtransport, og utgivelse av illegale aviser. Sommeren 1941 startet hun Send Videre, en avis som i september endret navn og ble kjent som Jøssingposten. Denne virksomheten førte til at hun ble arrestert i desember 1941.

Ingeborg Refling Hagen er opphavet til et kulturarbeid som etter krigen ble kjent som Suttung-bevegelsen. Den hadde utspring i hennes eget hjem Fredheim. Et resultat av dette arbeidet var Suttungteateret på Tangen, gjennom mange år Norges eneste statsstøttede friteatergruppe.

Moren Johanne (1861–1942) var fra Ringsaker. Hun var såkalt uektefødt barn av enken Johanne Angelset (1818–1905) og overjeger Ole Simensen Lier Refling (1805–1888). Johanne fødtes og vokste opp på Saugstadbakken i Ringsaker. Som tenåring fikk hun arbeid i bokhandelen hos Edvard Olsen Bodding på Gjøvik. Der var Lars Skrefsrud gjest når han var i Norge. Skrefsrud underviste sønnen i huset, den senere misjonæren Paul Olaf Bodding, som kom til å overta etter sin læremester. Johanne lyttet til undervisningen når anledningen bød seg, og tok til seg kunnskap om språk, diktning og dikteriske bilder som hun siden ga videre til egne og andres barn. På denne tida stiftet hun også bekjentskap med Anders Sandvig. Johanne etterlot seg en solid korrespondanse, som er bevart i Nasjonalbiblioteket. Hun skrev også flere dikt og førte kontinuerlig dagbok. Hun var en from kristen, og levde etter mottoet Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren, fra Josvas Bok. Hennes siste ord var: «Jeg har vandret med Jesus hele mitt liv, nå skal jeg få se ham».

Johanne Hagen er skildret mange steder i Ingeborg Refling Hagens forfatterskap, og i Aslaug Groven Michaelsens erindringsbøker. Hun er oftest omtalt som «Johannemor», «Mormor Johanne» eller «Oldemor Johanne».

Faren Hans Petter (1862–1908) var fra Biri. Han var nesteldste sønn av gårdbrukerne Johanne Krestiansdatter (født 1838) og Ole Johannesen Undsethagen (født omkring 1827). Hans Petter avtjente militærtenesten i HMKs Garde. Siden ble han forpakter og møller på Gjøvik gård hos Augusta Mjøen. På 1880-tallet møtte han Johanne fra Ringsaker. Hun hadde tenkt å reise ut som misjonær, men giftet seg i stedet med Hans Petter. De giftet seg på Biri den 28. desember 1886. Den 1. desember 1887 ble eldstebarnet Inga Louise født. Hans Petter fikk tilbud om stilling som møller på gården Vik på Tangen. Han takket ja, og vinterstid 1889 flyttet familien til Tangen. De første årene bodde de i Møllerstua ved Vikselva, og der ble Hjalmar og Gustav født. Etter en tid bygget de sitt eget hus, Fredheim, der Ingeborg, Hilda og Ragna kom til verden.

Ingeborg Refling Hagens vokste opp i et fortellermiljø. Mye folketradisjon ble overlevert gjennom mormoren, moren og andre bygdefolk. Tradisjoner etter Hans Nielsen Hauge og Lars Skrefsrud løp sammen i hjemmet og ble videreformidlet av Johanne-mor, som også drev sin egen søndagsskole for barn i bygda.

Faren sa opp stillingen som møller på grunn av misnøye med miljøet i mølla. Etter dette var han dagarbeider. Ved folketellingen i år 1900 står han oppført som "Sjauer ved Sagbrug". I 1907 ble han utsatt for en alvorlig arbeidsulykke som førte til at han døde i 1908. Moren måtte selge huset for å dekke legeregningen. Den nye eieren lot enken og de farløse bo på et kammers i det som tidligere var deres eget hus. Ingeborg var da 12 år gammel.

Allerede før farens sykeleie og død hadde moren og barna hjulpet til med inntjeningen. De trange levekårene hadde ført til at Louise, den eldste i søskenflokken, emigrerte til USA, mens Hjalmar reiste til sjøs. Et halvt år etter farens død emigrerte også Gustav til statene, der han med tida ble arkitekt. Moren og de gjenværende barna tok de arbeidsoppgaver de kunne få. Ingeborg og de to yngste søstrene fikk oppleve hvordan unger ble utnyttet som barnearbeidere. Ingeborg, som var den eldste av de gjenværende og dermed mest ettertraktet som arbeidskraft, måtte arbeide også i skoletida. Som fjortenåring reiste Ingeborg til England som barnepike. Her var hun i to og et halvt år.

Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda en vinter på Viken folkehøgskole på Gjøvik. Moren betalte for dem ved å vaske internatet. Folkehøyskolevinteren ble, ved siden av ufullstendig folkeskole, den eneste formelle utdannelsen hun fikk.

I 1914 kom hun til hovedstaden for å søke arbeid. Hun jobbet en tid bak disken i en melkebutikk på Simensbråten som fram til Oslos byutvidelse av 1948 lå i Østre Aker. Hun arbeidet også noe på kontor. Det hun kunne avse av sin lønn, sendte hun hjem. Hun sørget også for at de to yngre søstrene, Hilda og Ragna, fikk lærerutdannelse.

På Simensbråten ble hun kjent med kunstmaleren Birgit Abrahamsen som var kunde i melkebutikken.

Abrahamsen hadde gått på Harriet Backers malerskole, var venn av Nikolai Astrup og tilhørte en krets av intellektuelle og kunstnere. Birgits bror var lyrikeren Enok Abrahamsen. Her traff Ingeborg Refling Hagen også Anders Krogvig. Birgit Abrahamsen hadde selv sterke litterære interesser og bakgrunn fra teaterarbeid. Ingeborg hadde skrevet i det skjulte. Birgit Abrahamsen fikk se noe av det hun hadde skrevet, og oppmuntret henne til å bli forfatter. Ingeborg påtok seg også å pleie Birgits gamle mor til hun døde.

Da den første novellesamlingen forelå i 1920, ble den godt mottatt av Hans E. Kinck. Han skrev at det var framstått en «ny forfatterinde» med sans for form og stil, evne til å gjøre bruk av hedemarksdialekt i replikker, og som dertil satt inne med et helt spesielt stoff.

Dette er ikke den flate stil, den almindelige, den som læses halvt blundende som man læser et aviskauseri; den forlanger at høres, med pauser, med skiftende stemme - en stil hvis maal er at følge følsomt efter stoffet. Den har ellers det krappe, norske præg; men der kan ogsaa komme et lyrisk langsyn i sætningernes fald, som peker paa nye muligheter. ... Hvad selve valget av motivet angaar, synes der at være en kjærnesundhed i hennes syn, en stor menneskelighed; jeg skimter som hendes særpreg et ungt og usedvanlig varmt sind og et lyst humør - det kommer f.eks. frem i det fornøielige grep, hun har paa tegningen av smaabarn, det kommer frem i hendes vakre og dype tegninger av morsfølelse, av ømhet mot barn og selvoppofrelsens uutslitelighet, som hun later til at vite stundom endog kan besætte mænd ...

Hans E. Kinck, utdrag av artikkel i Tidens Tegn 1920

Hun utga en rekke bøker utover på 20-tallet; mange av dem komprimerte romaner med et dystert, til dels uhyggelig innhold. Oftest ble bøkene godt mottatt. En anmelder sammenliknet hennes gripende kortroman, Marihand, med Edvard Munchs maleri Skrik. Man har da også, men god grunn, diskutert hvilken litterær retning hun skulle plasseres i, realisme, romantikk eller ekspresjonisme.

Hun offentliggjorde etter hvert en god del arbeider i pressen, f.eks. i Tidens Tegn, Arbeiderbladet og Arbeidermagasinet.

Parallelt med forfatterskapet skapte Ingeborg Refling Hagen sammen med Birgit Abrahamsen et kulturmiljø på Nordjordet i Ekebergskrenten. Nordjordet var en tidligere husmannsplass under Ekeberg Hovedgård som de fikk kjøpt i 1922. Ingeborg Refling Hagen bodde i første etasje, mens Birgit Abrahamsen innrettet seg på kvisten der hun også hadde sitt atelier. Miljøet som oppsto på Nordjordet fikk tilnavnet Ekebergkolonien i pressen. Det ble drevet litteraturstudier, og det ble dannet en friteatergruppe med utadrettet virksomhet: «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret».

Blant dem som vanket i miljøet var billedkunstnerne Gunnar Janson, Dagfin Werenskjold, etter hvert Henrik Sørensen og musikere som pianisten Melvin Simonsen.^{[Note 1]} Komponisten Eivind Groven kom inn i miljøet gjennom Ingeborgs yngste søster Ragna, som han giftet seg med i 1925. Svogerskapet resulterte i et samarbeid, idet Eivind Groven skrev musikk inspirert av Ingeborg Refling Hagens verk, først og fremst Marihand og Brudgommen. Man hadde også kontakter med kunstnere og litterater i nabolandene.

I 1932 debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med samlingen Jeg vil hem att. Den besto av emigrantdikt og små noveller preget av eventyr og sagn. Samlingen, som er tilegnet «mine landsmænd i Amerika», ble en salgssuksess for lyrikk det året.

Lyrikkhistorikeren Ivar Havnevik regner lyrikeren Ingeborg Refling Hagen blant «kvinnepionerene», og plasserer henne sammen med Halldis Moren Vesaas, Zinken Hopp, Aslaug Vaa og Inger Hagerup.^[4] Han skriver at hun er formfornyende, og sier bl.a. om titteldiktet at «et frirytmisk ordnet talespråk bygger seg opp mot en rytme som puster som vers». Et avsnitt fra diktet kan illustrere hennes frirytmiske stil med varsom bruk av rim. Situasjonen er at en gammel emigrantkvinne på et sykehus i det fremmede landet der hun har levd og arbeidet hele sitt voksne liv, på dødens terskel gjenkaller i erindringen hjemstavnen hun måtte forlate som ung, og som til sist faller sammen med hennes paradisdrøm:

«Langs gutu, stig og kongsvei er det dype blomstergrøfter,

der væks smørblom og balblom i frodige kjærr.

Og på mosegrodde steingar blomstrer nypetorn,

væks der renfang, væks det bring og vildripsbær.

Å du søster! Slike veier findes itte her.

Der er klokkeklang og brudeferd langs mitt lands landeveier.»

Diktet avsluttes på denne måten:

«Her er ingen fare her i skogen min.

Jeg veirer det på duften av Linnea.

En sansløs glæde risler gjennem sjæl og sind.

Jeg hører det paa kvitrningen at retnu er det morgen,

jeg hører det paa susingen. 'Jeg er i skogen min.»

Fra tidlig på 1930-tallet var hun oppmerksom på den økende trusselen fra fascismen og nazismen i Europa. Forfatterskapet fikk et tiltagende radikalt, politisk preg, og hun fikk venner som soknet til «Mot Dag». Hun arbeidet raskt, og gav ut opp til flere bøker i året, noen av dem under pseudonym.

Hun skrev mange samfunnsengasjerte dikt, blant annet om tilstanden i Spania, og gav opplesninger til støtte for kampen mot Franco. Hennes dikt «Den internasjonale brigades kirkegård» skal være oversatt til minst 16 språk, og siste strofe er sitert på det monumentet som i 1989 ble reist i Birkelunden i Oslo over nordmenn som falt i kampene i Spania:

For verden ga brigaden,

men den ga verden tro,

og fylte svikets avgrunn

og la seg selv til bro.

Når verdensharpen engang kan varsle bedre kår,

senk flagget, kamerater, for brigadens kirkegård.^[5]

Et høydepunkt i produksjonen fra slutten av 1930-tallet, er romantrilogien Tre døgn på storskogen 1937-39. Den tar utgangspunkt i norsk virkelighet, men handler like mye om stemningen i Europa og varsler om krigsutbruddet som hun så måtte komme. Verket kan i så måte sammenliknes med Olav Duuns Menneske og maktene (1939) og Tarjei Vesaas' Kimen (1940), skjønt det er store forskjeller i fortellerteknikk og stemning.

To av hennes bøker vakte særskilt debatt: Hvor kom vi fra? og Utenfor balkongen. Utenfor balkongen utkom 1936, men var skrevet tidligere. Den tar for seg forholdene i Italia under Mussolini. Hvor kom vi fra? fra 1935 forteller i en poetisk form om hvordan barn blir til. Debatten om bøkene nådde blant annet til Stortinget, der det skulle avgjøres om hun skulle få kunstnerlønn. Hun fulgte selv med fra publikumsplass. Da avstemningen var over, var resultatet at hun, som den yngste norske dikter noensinne, var tildelt Statens kunstnerlønn i 1936.

Refling Hagen overførte Henrik Wergelands bok Jødesaken i det norske Storting til moderne norsk og fikk den utgitt i 1936. Her satte hun også inn et eget dikt om Wergeland som blant annet inneholder formuleringer som «Han blir den seige rota, som hver voldsmann snubler i», og «Wergeland oppstanden er et farlig, brennbart lyn».^[6] Hun oppfattet Wergelands diktning som en «vaksine mot nazistisk ideologi». Hun inviterte til det første Wergelandstevnet på Eidsvoll 17. juni 1938, på Henrik Wergelands fødselsdag. Hun holdt selv hovedtalen det året. Neste år gjentok hun stevnet, men med en annen taler.

Stein skole på Romerike kalles i dag «Eventyrskolen». Sammen med lærer Erling Elverhøy bidro Ingeborg Refling Hagen til utsmykningen av skolen. Dette ble en oppgave hvor hun utnyttet sitt nettverk av venner blant samtidskunstnerne, mellom dem Reidar Aulie, som malte et bilde av Henrik Wergeland som såmann. Maleriet dekker en vegg i et av klasserommene.^{[Note 2]} inspirert av Refling Hagens diktning om ham, slik som boka I natt red'n Henrik forbi, og «Steinbarnas Wergelandsang». I mellomkrigstiden arbeidet Ingeborg Refling Hagen arbeidt utrettelig for å samle inn penger til dette prosjektet.

Ved krigsutbruddet i 1940 var Ingeborg Refling Hagen allerede svartelistet som forfatter, på grunn av bøker som Utenfor Balkongen og Den gamle pionér, som inneholder krass kritikk av fascismen og nazismen. Hun gikk inn i det illegale motstandsarbeidet, og redigerte undergrunnsavisen Jøssingposten.^[7] Parallelt opprettet hun, på initiativ fra venner, en litterær barnehage. Hun skrev sanger og fortellinger med emne fra norrøne myter med tanke på barna, og hun skrev også en litteraturhistorie for barn på vers som kunne synges på kjente melodier. Arbeidet med barna fungerte tildels som dekkoperasjon for det illegale arbeidet hun drev, med utgivelse av illegale aviser og flyktningtransport. I desember 1941 ble hun arrestert i sitt hjem på Nordjordet. Birgit Abrahamsen ble av venner smuglet over til Sverige.

Hagen ble hardt forhørt og torturert, og holdt i fangenskap i to og et halvt år, dels på Grini fangeleir, dels på Ullevål sykehus, der åtte mann skiftesvis holdt vakt over henne døgnet rundt.^[8] Hun røpet ingen hemmeligheter, og unngikk å bli skutt eller sendt til Tyskland ved å spille sinnssyk, og ved å påføre seg selv livsfarlige sykdommer, blant annet difteri, som hun bare så vidt overlevde. Professor P.M.Holst, overlege på «Smitten» på Ullevål, har fortalt om denne tida:

«Dag og natt lå hun anspent og parat til å ta imot inspeksjon. Aldri lykkedes det noen uvedkommende å se annet enn et elendig menneskevrak, som lå apatisk, klynkende i sengen. Men i hennes indre flammet en hellig ild, som ingen tysker kunne slukke. Når jeg bøyet meg over sykesengen, skiftet ansiktet øyeblikkelig uttrykk. Den imbecile maske falt bort, og man opplevde plutselig å stå på randen av en vulkan hvor det kokte og boblet. Man sto ansikt til ansikt med et temperament som selv da evnet å juble med de glade og hulke med de bedrøvede. I 2 1/2 år kjempet Ingeborg Refling Hagen sin kamp mot mørkets makter, en vill, fortvilet og betagende kamp, hvor hun seiret stort. Mine fattige ord er ikke gode nok til å skrive det epos hun fortjener.» (Fra den danske avisen Land og Folk, 25. juli 1946.)

Hun ble løslatt sommeren 1944, da man mente hun uansett ikke ville overleve. Ettersom hun ikke kunne stå på bena, ble hun sendt på båre til barndomshjemmet Fredheim. Hennes mor Johanne Hagen var død i 1942 mens Ingeborg Refling Hagen var i fangenskap, men søsteren Hilda Hagen, som hadde kjøpt huset tilbake i 1930, tok i mot henne. På Fredheim lå hun i varmebøyle for å holde kroppsvarmen, og huset var stadig bevoktet av tyske soldater.

I 1947 laget Henrik Sørensen bildet "Friheten", der motivet er en kvinne som bryter seg løs fra lenkene som har holdt henne fast. Ingeborg Refling Hagen er brukt som inspirasjon og modell for skikkelsen. Den samme skikkelsen ses i tredje midtfelts høyre del på det store fondbildet "Arbeid. Administrasjon. Fest" som han malte til Oslo rådhus. En krigsfange befridd fra sine lenker kommer ut fra et mørkt fangehull, og er et symbol på motstand og seier over nazismens destruktive krefter.

Utdypende artikkel: Suttung-bevegelsen

Etter krigen blev Ingeborg Refling Hagen boende på Fredheim. Det litterære arbeidet hun begynte i fangenskapet grep om seg, og utviklet seg til det kulturarbeidet som med tida fikk navnet Suttung, og som er kjent som Suttung-bevegelsen. Det heter i norrøn mytologi at den som drikker av skaldedrikken Suttungs mjød enten blir skald eller vis. Suttungarbeidet gikk hånd i hånd med hennes dikteriske virksomhet. Wergelandsstevnet fra Eidsvoll ble tatt opp igjen på Romerike i 1948 med Stein skole som base, men siden 1950 har det vært avviklet på Tangen, med Blomsterprosesjonen som en sentral del av programmet.^{[Note 3]}

Fredheim utviklet seg til et særegent studiesenter. Parallelt med litteratur- og teaterstudiene med Fredheim som arnested, tok studentene gjerne gymnas, lærerskole og universitetseksamener. Mange regner studietiden på Fredheim som sin viktigste utdanning.

Ingeborg Refling Hagen reiste også til Oslo hver uke, og drev i en årrekke lesesirkler og undervisning i opplesning og teaterarbeid der. Noen av pleierskene fra Ullevål var av dem som var på Fredheim. Hun tok aldri betalt for sin undervisning. Etter hvert arrangerte de elevene som hadde fordypet seg i særlige emner, egne studieleirer i sommermånedene. Det ble det også i noen grad studert bakgrunnslitteratur/sekundærlitteratur i samband med leirene. Etterhvert ble det arrangert teaterleirer der man forberedte Suttungteaterets hovedsatsing kommende år. Tradisjonen med litterære sommerleirer for barn og ungdom er siden ført videre, bl.a. av Wergelandakademiet.

Kultur- og teaterarbeidet og 17.-juni-stevnet vokste gradvis og var på sitt aller største på 1970- og inn på 1980-tallet. I 2015 ble foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim stiftet. Foreningen kjøpte Ingeborg Refling Hagens kunstnerhjem Fredheim av arvingen, det var da meget forfallent. Foreningen arbeider for å restaurere og ta vare på stedet, og å drive det som et åpent kulturhus, inspirert av Ingeborg Refling Hagen liv og virke.

Utdypende artikkel: Suttungteatret

Utgangspunktet for Suttungteatret var husteatret på Fredheim. Da samfunnshuset på Tangen sto ferdig i 1965, hadde kommunen gått inn for å bygge scene og sal med tanke på Ingeborg Refling Hagens teaterarbeid. Suttungteatret oppførte heldagsforestillinger av blant annet Wergeland og Kincks verker på Tangen samfunnshus. Også verker av Gunnar Heiberg, Jonas Lie, H.C.Andersen, greske tragedier, ungdomsverk av Henrik Ibsen, og dramatiseringer av prosatekster fra bibel, myte og store klassikere som Dante, Dostojevskij og Dickens ble framført. Suttungteatret kom inn som fast post på statsbudsjettet og oppnådde god omtale også i hovedstadspressen. Ingeborg var også interessert i Oslos middelalderhistorie, spesielt i kjærlighetshistorien mellom Harald Hardråde og den norske dronningen Ellisiv av Kyiv. Ellisiv og Harald Hardråde (1970) var en teaterproduksjon av Suttungteatret.^[9] Produksjonen ble spilt på Tangen Samfunnshus, og reiste på turné i Hedmark og Oppland. Svein Gundersen og Karen Høie^[10] var skuespiller som spilte Skalden og Skaldens følge.

Ingeborg Refling Hagen mente at den litterære arven, kunst, teater, sanger, musikk, filosofi og gammel visdom virket personlighetsutviklende og bevisstgjørende, og kunne være en motvekt som ville hindre at nazistiske tendenser fikk blomstre opp igjen. Erfaringene fra fangenskapet var nok også medvirkende til at hun skapte verket Livsfrisen. Dette litterære verket skrev hun parallelt med det omfattende kultur- og studiearbeidet som daglig fylte tilværelsen på studiestedet Fredheim. Livsfrisen er i seks bind, fire bind 1948–1950 og to i 1975–1977. Det er blitt karakterisert som et folkepedagogisk verk. I en kombinasjon av diktning og søkende refleksjoner i rammefortellingen kaster hun lys over sin egen utviklingsvei gjennom sitt alter ego, ledefiguren Ingrid Mostua. Til Livsfrisen hører også seksbindserien Eventyr og historier fra Mostua (1967–1973), som er gjennomillustrert av Olav Bjørgum. Også Livsfrisen fikk senere illustrasjoner av denne kunstneren.

Mellom 1979 og 1982 skrev hun tre erindringsbøker. Den første av dem, De unge, omhandler begivenhetene i 1920- og 1930-årene. I Gnister i mørket forteller hun om de første Wergelandstevnene og om krigsårene, mens hun i Løftet må holdes forteller om kulturarbeidet etter krigen.

Hun fortsatte dessuten å gi ut lyrikksamlinger til det siste. Diksamlingen Vårvåt Lørdagskveld kom i 1984, og kan sies å knytte forbindelsen tilbake til Jeg vil hem att.

I 1984 begynte Ingeborg Refling Hagens helse å svikte, og hun lot arbeidet med Wergelandsstevnet gå over til yngre krefter. Hun døde i sitt barndomshjem i 1989 nesten 94 år gammel, og er begravet på kirkegården ved Tangen kirke, under samme gravstein som søsteren Hilda Johanne Hagen (1898–1972). I gravsteinen står en Kristusstatuett, laget av billedhuggeren Gunnar Janson.

• 1967 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
• 1971 tildelt Hedmarksprisen
• 1975 tildelt Norsk kulturråds ærespris.
• 1979 tildelt Mads Wiel Nygaards legat

I 1977 ble hun tildelt Teskjekjerringprisen. Hun leverte prisen tilbake etter kort tid, fordi hun mente NRK hadde gjort noen urimelige redigeringer i et tv-innslag i forbindelse med tildelingen.^[11]

Mange av hennes elever ble lærere på alle nivåer i skoleverket. Flere har gått inn i barne- og ungdomsarbeid med foranking i Ingeborg Refling Hagens virke. Impulsene har og gitt støtet til friteatergrupper, kulturarbeid og kunstnerisk virksomhet av ymse slag - og enkelte av hennes elever har havnet ved institusjonsteatre. Wergelandakademiet i Oslo og foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim er også avleggere av hennes kulturarbeid.^{[trenger referanse]}

Wergelandsstevnet 17.-juni, som hun startet opp på Tangen holdes fortsatt i hevd, og de spesielle 17.-juni-blomstene er fremdeles en tradisjon, om enn i beskjeden målestokk i forhold til da hun ledet stevnet, og en praktfull parade med tusenvis av blomster gikk gjennom Tangenbygda .^[12] Fra 2015 har Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim stått for Wergelandsfeiringen, som er flyttet til nærmeste helg opp mot 17. juni, og stevnet arrangeres igjen ved Ingeborg Refling Hagens kunstnerhjem. Et lødig program for barn og voksne, med taler, forestillinger, opplesing, sang og aktiviteter fyller dagen, og kunstnere som Ellen Seiersted Bødtker og Jan Erik Vold, Marianne Beate Kielland m.fl. har tolket Wergelands tekster på kveldskonserten som avslutter dagen.

I Norsk litteraturhistorie ved Harald og Edvard Beyer^[13] kan man lese bl.a. dette:

I hennes beste diktning lever kjærligheten til småfolk i Mjøsbygdene, til de store skogene og til hele Norge. Hennes utvikling går - sterkt forenklet - fra vill uhygge og krass, ofte barokk realisme gjennom eventyrstemning og frodig fabulering til øm og jordnær lyrikk. Hennes sterke tradisjonskjensle henger sammen med et kulturkonservativt grunnsyn. Samtidig er hun politisk og sosialt radikal ...

Når elv skifter leie, Steenske forlag 1920. Svartsnær, Steenske forlag, 1921. Loke sår havre, 1922. Ugild, Aschehoug 1923 Valvarsel, Aschehoug 1924 Glaam, Aschehoug 1925 Marihand, Asch. 1926 Brudgommen, Asch. 1927, ny utgivelse 1966, illustrert av Olav Bjørgum Fostersverdet, Asch. 1928 Tidhvervsklokken, Asch. 1929 I skreddertimen, noveller, Asch.1930 Har du hørt det?, noveller, Asch. 1931. Jeg vil hem att, dikt og noveller, Asch. 1932. Lørdagskveld, dikt og noveller, Asch. 1933. Jeg har møtt en engel, dikt og noveller, Asch. 1934. Himmeriks hellesten, barnebok, illustrert av Reidar Aulie, Asch. 1935. Hvor kom vi fra?, dikt og noveller, Asch. 1935. Livets dans, Roman, Asch. 1936 Henrik Wergeland, dikt, utgitt sammen med oversettelsen av Jødesaken, Tiden 1936. Utenfor Balkongen, Roman, Asch. 1936 Kjørekaren (Tre døgn på Storskogen 1), roman, Asch. 1937 Den gamle pioner, dikt, ill. av Dagfinn Werenskjold, Tiden 1937. Sognebudet (Tre døgn på Storskogen 2), roman, Asch. 1938 Annendagsfesten, dikt, Asch. 1938 Den nye læreren (Tre døgn på Storskogen 3), Asch. 1939. Låndag på Skolen, litterør ønskeliste for barn, stensil-utgave 1939, nye opplag på Suttung forlag. Ridderleken, barnebok 1940 (Stensilutgave) Mytesanger, norrøn mytologi for barn, stensilutgave 1940 Fedrenes guder, mytologi illustrert av Per Teigen. stensilutgave 1941, opptrykk Suttung 1980 og 1992. Hva er forskjellen på fengsel og dødsdom, dikt mot dødsstraff, eget forlag 1945. Vi må greie oss selv, Livsfrisen 1, Asch. 1948. Jeg vil lete og banke, Livsfrisen 2, Asch. 1949. Den første morgentimen, Livsfrisen 3, Asch. 1950. Jeg så det, Livsfrisen 4, Asch. 1953. Livsfrisen samlet utgitt på Suttung forlag 1977. Agnes – ga du alt, barnebok, utgitt av Suttung 1962. Elva flyt så stille under bakkelandet, dikt, Asch. 1954. Kongen farer forbi Tangen, dikt, Asch. 1956.

I natt red´n Henrik forbi, en samling Wergelandsminner, Asch. 1958. Livet svikter ikke livet, dikt, Asch. 1960. Jeg foretrekker lyset, dikt, Asch. 1962. Ellisiv og Harald Hardråde, noveller og dikt, Asch. 1966. Også vi når det blir krevet, barnebok, barnebladet Magne 1967. Underveis, prolog til åpningen av DNAs landsmøte, DNA 1967. Jeg vil hem att – Utvandrerdikt, Suttung forlag, 1970. Eventyr og historier fra Mostua, I–VI, Suttung forlag, 1967–73. Guds Tuntre, dikt, Suttung forlag 1972 Vi løfter de lenkede hendene våre, Skuespill til minne om Andrew Furuseth, Suttung forlag 1972 Jesabels latter, dikt, asch. 1973. Lyst for og mørkt bak, prolog, Asch. 1974. Spekulanten (livsfrisen 5), Suttung forlag 1975 «Når du går til kvinnen, så glem ikke pisken», dikt, Asch. 1975 Sigrid og de andre, barnebok, Suttung forlag 1976. Min venn jeg drømte det jo bare (livsfrisen 6), Suttung forlag 1977. Ellisiv og Harald, dramatiserte dikt, utvidet utgave, Suttung forlag 1977. Hilda og de andre, barnebok, suttung forlag 1978. Lynglimt fra landeveien, enaktere, Suttung forlag 1979. De unge, selvbiografi, Asch. 1979 Gudmund og de andre, barnebok, Suttung forlag 1980. Gnister i mørket, selvbiografi, Asch. 1980. Løftet må holdes, Selvbiografi, Asch. 1982. Vellystinger, dikt, Asch. 1983. Vårvåt lørdagskveld, dikt, Asch. 1984. Louise og de andre, 1984. Tre dagers moro og tre dagers vent, 1996. Under psevdonymet Inge Borg Vi må greie oss selv, Tiden norsk forlag 1934 Verden er så stor så stor, Tiden norsk forlag 1935 Ingen penger, ingen billett, Tiden norsk forlag 1936 Skole og gode dager, Tiden norsk forlag 1937 Under psevdonymet Hans Haga Møllerkammerset, første natt, Tiden Norsk Forlag 1936. Møllerkammerset, annen natt, Tiden Norsk Forlag 1937.

• Jørgen Bukdahl. Om Ingeborg Refling Hagen i Det skjulte Norge. København, 1926. Gjenutgitt 1981; ISBN 82-521-2031-8.
• Alfhild Kraugerud. Dikteriske virkemidler hos Ingeborg Refling Hagen. Aschehoug, 1951.
• Svein Gundersen. Jeg vil hem att. Samtale med Ingeborg Refling Hagen om hennes utvandrerdiktning. Gammalt frå Stange og Romedal 1975, s. 99-102; ISBN 82-90139-04-7
• A. Thorsen (red.): Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, 1980
• Svein Gundersen (red.) «Av skalden fikk vi landet» – Festskrift til Ingeborg Refling Hagen på hennes 85-årsdag 19. des. 1980, Suttung forlag, 1980. ISBN 82-7066-212-7.
• Dagne Groven Myhren (red.): etterord i Livet svikter ikke livet, diktantologi, 1985
• Aslaug Groven Michaelsen “Ingeborg Refling Hagen som teaterbygger” i "Velkommen til samarbeid". Innledninger til Suttungteatrets forestillinger, bd. 2, Tangen 1990
• V. Ystad. «Ingeborg Refling Hagen» I Norsk kvinnelitteraturhistorie. 1988-1990. ISBN 82-530-1433-3.
• Svein Gundersen: Under samme tak? (s. 119-129) i Tankeblikk, utgitt på Oplandske Bokforlag 1992 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111201080#119
• Siri Lappegård (red.). Ingeborg Refling Hagen – uklar myte eller bevisst pedagog?: artikler om pedagogiske ringvirkninger. Oplandske bokforlag, 1995. ISBN 82-7518-051-1.
• Vigdis Ystad. «Ingeborg Refling Hagen som modernist og ekspresjonist». i Norsk litterær årbok, 1995, s. 134–150.
• A. G. Michaelsen: “Ingeborg Refling Hagens kultursyn”, i Bokvennen nr. 3/1995
• Ingrid Elise Wergeland. Slik som kjærlighet vekker deg En bok om Ingeborg Refling Hagen. Aschehoug, 1995. ISBN 82-03-26114-0.
• D.G. Myhren: “Ny biografi om Ingeborg Refling Hagen, presentasjon og kommentar”, i Bokvennen nr. 1/1997
• I. E. Wergeland. «Ingeborg Refling Hagen: en magisk realist», radioforedrag trykt i NRK P2-akademiet; bind F. 1996.
• G. A. Steen (red.): Eventyrets landeveier. Foredrag ved Ingeborgdagene 1995, Tangen 2000, ISBN 82-7066-334-4.
• Svein Gundersen: Jeg foretrekker lyset. En dikter - et århundre – publikasjon til Sommerutstillingen om Ingeborg Refling Hagen på Aulestad, 2001
• Svein Gundersen: Ingeborg Refling Hagen - og noen av kvinnene rundt henne. I Gammalt frå Stange og Romdal 2013, s. 204-238
• Svein Gundersen: Ulikheten er vår styrke - i Livets nøkkel, bok 1, Gunnar Ljødal (red), Balder Forlag 2016
• Svein Gundersen: Suttung forlag - i Livets nøkkel, bok 2, Gunnar Ljødal (red), Balder Forlag 2018
• Svein Gundersen: Når skjønnheten dekker hver vegg - i Livets nøkkel, bok 3, Gunnar Ljødal (red), Balder Forlag 2017, s. 206-2010
• Marta Breen (tekst), Jenny Jordahl (illustrsjoner): 60 damer du skulle ha møtt - norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, Manifest forlag 2016.

• (no) Ingeborg Refling Hagen hos Sceneweb
• (no) Ingeborg Refling Hagen hos Roseslottet
• (no) Digitaliserte bøker av Ingeborg Refling Hagen og om Hagen hos Nasjonalbiblioteket
• (no) Lenke til NRK. Ukens lyriker. Ingeborg Refling Hagen leser egne dikt sendt 18. mars 1996
• (no) Lenke til Ingeborg Refling Hagens kulturhus - Fredheim
• (no) Lenke til Suttungrørsla og Ingeborgmuseet
• (no) Lenke til Wergelandakademiet
• (no) Johanne Hagen, Hagens mor på Lokalhistoriewiki