Isabella av Angoulême

Isabella av Angoulême
Født		ca. 1188
Død		4. juni 1246 Fontevraud-klosteret
Ektefelle		Johan av England (1200–)[1][2] Hugo X av Lusignan (1220*–)[1][2]
Far		Aymer, Count of Angoulême
Mor		Alice av Courtenay
Barn		14 oppføringer Henrik III av England[1] Richard av Cornwall[1] Joan av England, dronninggemalinne av Skottland[1] Isabella av England[1] Eleanor of Leicester[1] Hugh XI of Lusignan[1] Aymer de Lusignan[3] William de Valence, 1st Earl of Pembroke[1] Isabella av Lusignan[4][3] Alice de Lusignan Guy de Lusignan[3] Geoffrey I of Lusignan (Lord of Jarnac)[4][3] Margaret de Lusignan[3] Agatha le Brun[3]
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Fontevraud-klosteret
Våpenskjold
Isabella av Angoulême på Commons

Isabella av Angoulême (fransk: Isabelle d'Angoulême; født ca. 1186, død 31. mai 1246) var dronning av England som andre hustru av kong Johan av England fra 1200 og til ektemannens død i 1216. Hun var også grevinne av Angoulême suo jure fra 1202 og fram til 1246. Hun hadde fem barn med kongen, inkludert hans arving, den senere kong Henrik III. I 1220 giftet Isabella seg med Hugo X av Lusignan, greve av La Marche, som hun fikk ytterligere ni barn med.

Ingen av hennes ekteskap bedret hennes omdømme. Hennes første ektemann er fortsatt forstått som en av de verste konger i engelsk historie, og det har også preget omtalene av henne. Sin andre ektemann valgte hun selv, og denne sjeldne selvstendigheten kan muligens forklare hvorfor historien har bedømt henne som en dårlig kvinne, skjemmet av påstander av hekseri og gift.^[5] En del av hennes samtidige, foruten også senere skribenter, hevdet at Isabella i 1241 konspirerte mot kong Ludvig IX av Frankrike etter at hun offentlig hadde blitt avvist av hans mor, Blanka av Castilla, som hun fikk et inderlig hat for.^[6] I 1244, etter at sammensvergelsen hadde feilet, ble hun anklaget for å ha forsøkt å forgifte kongen. For å avverge å bli arrestert, søkte hun tilflukt i klosteret Fontevraud-klosteret hvor hun døde to år senere.

Isabella ble født i sørvestlige Frankrike en gang mellom 1186 og 1191.^[5] Hun var den eneste datteren og arvingen av Aymer Taillefer, greve av Angoulême, med hans hustru Alix de Courtenay. Hennes besteforeldre på morssiden var greve Vilhelm IV av Angoulême og Marguerite de Turenne. Hennes besteforeldre på morssiden var Pierre de Courtenay og Elizabeth de Courtenay. På morssiden slektet hun tilbake til kong Ludvig VI av Frankrike.

Svært lite er kjent om Isabellas barndom som ble raskt avsluttet ved at hennes far giftet henne bort. Når dette skjedde er ulikt beregnet, fra ni til femten år, men antagelig var hun av den kirkerettslige (kanonisk rett) av tolv år da hun ble gift.^[7] Hennes far var herre av et rikt og strategisk betydningsfullt provins i sørlige Frankrike, beliggende mellom de Plantagenet-kontrollerte områdene Poitiers og Bordeaux.

Tidlig i 1200 ble Isabella forlovet med Hugo IX le Brun, grave av Lusignan, og nylig utpekt til herre av lenet La Marche (tilsvarer omtrentlig dagens departement Creuse) av kong Johan av England.^[8] Denne ekteskapsforbindelsen var meget ødeleggende for Johan da den kunne forstyrrende maktbalansen mellom Aquitaine, Lusignan, Angoulême og La Marche, og skape en illevarslende trussel til hans besittelser i Frankrike.^[7] Hugo av Lusignan var enkemann, og det var til stor fordel for ham å gifte seg med den unge piken og få kontroll over hennes arv. Grunnet Isabellas unge alder ble bryllupet lagt på vent, noe som gjorde grev Aymer fri til å vurdere bedre ekteskapstilbud for sin datter. Da Johan selv la inn bud hadde han noe Hugo av Lusignan ikke hadde, en kongekrone.^[5] Johan giftet seg med henne den 24. august 1200 i katedralen i Bordeaux i Gascogne,^[9] året etter at han fått annullert sitt første ekteskap med Isabella av Gloucester, som var barnløst.^[7] Isabella av Angoulême ble kronet som dronning i en omfattende seremoni den 8. oktober ved Westminster Abbey i London.^[10] Hun ble grevinne av Angoulême i hennes suo jure (i egen rett) i 1202.

Hugo av Lusignan, som var et betydelig medlem av adelen i Poitou, og bror av grev Raoul av Eu, som eide landområder langs den utsatte grensen av østlige Normandie.^[11] Samtidig som ekteskapet med Isabella ga ham strategiske fordeler, truet det interessene til Hugo av Lusignan og hans slekt. Framfor å forhandle fram en form for kompensasjon til Hugo, truet Johan ham «med forakt», noe som utløste et opprør som han måtte slå ned, og deretter angripe Raoul i Normandie.^[11] Selv om Johan som grev av Poitou var den rettmessige føydale overherre over slekten Lusignan, kunne de lovlig klage på Johans handlinger til hans egen føydale overherre som var den franske kongen.^[11] Hugo gjorde det i 1201, og Filip II av Frankrike innkalte Johan til Paris i 1202.^[11] Da Johan nektet å møte, erklærte Filip at han hadde brutt sine føydale forpliktelser og omfordelte alle de besittelser som Johan hadde som lå under den franske kronen, og begynte en ny krig med Johan. Ved å gifte seg fikk han kontroll over Isabellas arv, men sto i fare for å miste sine egne som hadde langt større verdi.^[5]

På den tiden da Isabella var gift, var den blonde og blåøyde 14 år gamle piken allerede omtalt som en skjønnhet.^[12] En del moderne historikere har sammenlignet henne med Helena, antikkens skjønnhet som fikk skylden for Trojakrigen.^[13] Selv om hun var langt yngre enn sin ektemann, og i realiteten et barn tvunget til å bli voksen for tidlig, hadde hun etter sigende et temperament som ikke sto tilbake for hans eget. Johan var betatt av sin unge hustru, men hans ekteskap hadde mer med behovet for å kontrollere landområder og skaffe en legitim arving enn romantisk kjærlighet. Hun ble akseptert av sin svigermor, Eleonore av Aquitaine.^[14] I 1202 døde Isabellas far og ble grevinne av Angoulême, men grunnet hennes unge alder ble hun ikke formelt anerkjent som grevinne før i 1206.^[7]

Istedenfor å gi Isabella hennes egen husholdning, kom Johan opp med den uvanlige ideen å tvinge sin fraskilte første hustru, Isabella av Gloucester, til å ta imot hans ny hustru. Hun hadde blitt lovet ulike besittelser som dronning, hvilket hun ikke fikk, og da hans mor Eleonore av Aquitaine døde i 1204 hadde Isabella fått løfter om land i medgift i England og Normandie, men Johan ga disse videre til lokale magnater og deretter konfiskerte inntektene. Hun fikk heller ikke den obligatoriske dronninggullet som hennes forgjengere Eleonore av Aquitaine og Berengaria av Navarra hadde fordeler av. I 1207 bestemte han at han ville beholde disse pengene selv.^[7]

Den 1. oktober 1207 fødte Isabella ved Winchester Castle en sønn og arving som ble gitt navnet Henrik etter kongens far. Han ble raskt fulgt av enda en sønn, Richard, og deretter av tre døtre: Joan, Isabella, og Eleanor. Alle de fem barn overlevde barndommen og ble godt gift. Joan ble en tid lovet bort som hustru til Hugo X av Lusignan som kompensasjon, sønn av den forulempete Hugo IX le Brun, men da Johan døde, trakk Isabella denne avtalen og hun ble isteden giftet bort til den skotske kongen.^[15]

Da kong Johan døde i oktober 1216 av dysenteri mens han drev innbyrdeskrig mot opprørske adelige, var Isabellas første handling å sørge for en rask kroning av hennes da 9 år gamle sønn Henrik i byen Gloucester. Da den kongelige kronen hadde gått tapt i bukten The Wash, sammen med resten av kongens rikdommer, sørget hun for at hennes egen hodebånd av gull ble benyttet istedenfor en krone.^[16] I juli året etter kroningen etterlot hun sønnen til omsorgen av William Marshal, 1. jarl av Pembroke, som allerede fungerte som regent mens kongen var mindreårig, og reiste til Frankrike for å ta kontrollen over sin arv i Angoulême. Med seg hadde hun sin eldste datter Joan, tilsynelatende for å overgi henne til hennes kommende ektemann. Forlovelsen av hennes datter Joan til Hugo X av Lusignan skjedde i mai 1214, og som ble medgift ble det gitt løfter om Saintes, Saintonge og Île d'Oléron. Hun ble sendt til sin kommende ektemann for å bli oppfostret ved hans hoff inntil hun var gammel nok til å bli gift. Hugo X gjorde krav på hennes medgift allerede før bryllupet, og da det ikke ble akseptert skal han ha blitt mindre interessert i å gifte seg.

I Isabellas fravær hadde hennes fetter overtatt hennes rettigheter i Angoulême, og hun benyttet tre år på å gjenvinne sine rettigheter og etablere sin egen regjering. I en merkelig endring besluttet Isabella å gifte seg med Hugo X, hennes datters forlovede og sønn av hennes tidligere forlovede. Bryllupet ble inngått den 10. mai 1220.^[17] Det var åpenbart at hun trengte en allierte som grevinne av Angoulême, men hun hevdet selv at det var for å redde sin lille datter fra farene med et tidlig ekteskap og graviditet. «Gud vet,» skrev hun til sin sønn i England, «at vi gjorde dette for din fordel framfor vår egen.»^[5][7]

Isabella giftet seg med Hugo X uten tillatelse fra kongens råd i England, noe en enkedronning var påkrevet. Rådet hadde ikke myndighet til ikke bare å påtvinge henne en annen ektemann, men også om hun i det hele tatt skulle få lov til å gifte seg. Da Isabella satte seg opp mot rådets autoritet ved nettopp å gifte seg, konfiskerte rådet hennes land og eiendommer og stoppet utbetalingen av hennes pensjon.^[18] Isabella og Hugo X svarte ved å holde Joan tilbake som rådet krevde utlevert. Isabella beholdt sin datter i praksis som et gissel. Rådet hadde allerede forhandlet med Skottland og hvor Joan ble lovet bort som hustru til Aleksander II av Skottland. Rådet svarte med å sende rasende brev til paven, signert i navnet på hennes sønn, kongen av England, og som krevde at moren skulle bli ekskommunikasjon. Da situasjonen ble fastlåst, besluttet rådet å komme til en minnelig ordning med Isabella og hennes ektemann for å unngå konflikt med Skottland i fraværet av en uteblivende brud. Isabella ble gitt inntektene fra tinngruver i Devon, og inntektene fra Aylesbury for en periode på fire år som kompensasjon for hennes eiendommer i Normandie som hadde blitt konfiskert. Hun fikk også 3 000 pund i etterskudd på sin pensjon.^[18] Joans bryllup med Aleksander ble feiret den 19. juni 1221.^[5]

Da Hugo X ble gift med Isabella ble han greve av Angoulême i retten til sin hustru. Det oppfylte nettopp det som Johan hadde forsøkt å unngå da han giftet seg med henne. I de neste tjue årene var de i en maktfaktor i sørvestlige Frankrike. Paris og den franske kongen lå langt unna, noe som ga dem frihet til å hevde selvstendighet.^[5] De grunnla et kloster i Valence, og de fikk ni barn sammen, hvor de fleste overlevde barndommen. Antallet barn var ikke et vitnemål på et godt ekteskap. Hugo X var ikke trofast, og samværet var preget av bitter krangling og mange trusler om skilsmisse. Isabella hadde imidlertid en grad av personlig autoritet, og utstedte flere chartere i eget og i ektemannens navn.^[7]

Isabella hadde fiender; som enke etter kong Johan ble hun anklaget for hans svake styre som tapte Normandie, og den uavhengigheten hun forsøkte å hevde overfor den franske kronen førte til at heller ikke i Frankrike fikk hun positiv omtale i samtiden. «Forfengelig, lunefull og vanskelig» var noen av samtidige beskrivelser,^[19] som åpenbart er preget av det faktum at hun var kvinne. Selv om hun var dronningmor i England, var hun kun grevinne av La Marche i Frankrike og måtte gi forrang til andre kvinner.^[20]

I 1241 ble Isabella og Hugo X innkalt til det franske hoff for å sverge troskap til kong Ludvig IX av Frankrikes bror Alphonse, grev av Poitou, og i denne tittelen var han deres overherre i regionen. Den franske dronningmoren, Blanka av Castilla, var en direkte fiende av Isabella, noe som var gjensidig da Blanka hadde støttet den franske invasjonen av England og mot kong Johan under den første baronenes krig i mai 1216. Med dette bakteppet av misnøye begynte Isabella aktivt å konspirere mot kong Ludvig IX sammen med sin ektemann og andre misfornøyde franske adelsmenn, inkludert hennes kommende svigersønn Raimond VII av Toulouse (som også var et barnebarn av Henrik II av England via sin mor Johanna) som i 1243 giftet seg med hennes datter Margaret. De forsøkte å få til en engelskstøttet konføderasjon eller sammenslutning som forente provinsene i sør og vest mot den franske kongen.^[21] Hun hadde oppmuntret sin sønn Henrik III av England i hans invasjon av Normandie i 1230, men ga ham ikke den støtte som hun hadde gitt løfter om.^[22] I sin tid som grevinne vaklet hun fram og tilbake i sin støtte og allianse mellom den engelske og den franske kongen, både militært som diplomatisk. Opprøret mot den franske kongen feilet og den 26. juli 1242 i Taillebourg måtte Isabella og Hugo X ydmyke seg ved å knele foran kongen og be om hans nåde og tilgivelse.^[5]

Det fortelles at to kongelige kokker ble arrestert for å ha forsøkt å forgifte den franske kongen, og ved forhør ble det hevdet at de innrømmet at Isabella hadde betalt dem å gjøre det.^[19] Uansett om dette var riktig eller ikke, dro hun til Fontevraud-klosteret i Anjou, og på sitt dødsleie i trakk hun sløret som nonne. Hun døde den 4. juni 1246.^[23] og på egen anmodning ønsket hun å bli gravlagt utenfor klosteret, som bot for sine synder.^[24] Det var gravritualer for henne i England, og det ble gitt gaver og legater. Hennes barn fra hennes andre ekteskap kom til å spille en betydningsfull rolle i mange år under styret til hennes sønn Henrik III av England.

Isabellas eldste sønn Hugo XI av Lusignan etterfulgte henne som greve av Angoulême, og da hans far Hugo X døde i juni 1249 overtok han også sin fars tittel som greve av La Marche. Hennes yngste sønner hadde få framtidsutsikter i Frankrike og reiste til England. Deres halvbror kong Henrik III ønsket dem velkommen. Da han ni år senere kom til Fontevrault for vise sin respekt, ble han sjokkert over å oppdage at hun var gravlagt utenfor klosteret. Han forlangte at hun ble gravlagt på nytt innenfor klosteret ved siden av Johans foreldre, Henrik II av England og Eleonore av Aquitaine.^[24]

Med kong Johan av England: 5 barn som alle overlevde barndommen:

1. Kong Henrik III av England (1. oktober 1207 – 16. november 1272) Gift med Eleanor av Provence
2. Richard, jarl av Cornwall og «romernes konge» (5. januar 1209 – 2. april 1272). Gift først med Isabel Marshal, andre gang med Sanchia av Provence, og for tredje gang med Beatrice av Falkenburg.
3. Joan (22. juli 1210 – 1238), ektefelle av kong Alexander II av Skottland
4. Isabella (1214–1241), ektefelle av keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike
5. Eleanore (1215–1275), som giftet seg først med William Marshal, 2. jarl av Pembroke, og andre gang med Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester.

Med Hugo X av Lusignan, greve av La Marche: ni barn som alle overlevde barndommen:

1. Hugo XI av Lusignan (1221–1250), greve av La Marche og greve av Angoulême. Gift med Yolande de Dreux av Bretagne, grevinne av Penthièvre og av Porhoet
2. Aymer de Valence (1222–1260), biskop av Winchester
3. Agnès de Lusignan (1223–1269), gift med William II de Chauvigny
4. Alice av Lusignan (1224 – 9. februar 1256), gift med John de Warenne, 7. jarl av Surrey og hadde barn
5. Guy de Lusignan (ca. 1225 – 1264), drept i slaget ved Lewes.^[25]
6. Geoffrey de Lusignan (ca. 1226 – 1274), gift i 1259 med Jeanne, vicomtesse av Châtellerault og hadde barn
7. Isabella de Lusignan (ca. 1226/1227 – 14. januar 1299). Giftet seg først før 1244 med Maurice IV de Craon (1224–1250),^[26] som hun hadde barn med; hun giftet seg for andre gang med Geoffrey de Rancon.^[27]
8. William de Valence, 1. jarl av Pembroke (ca. 1228 – 1296) Gift med Joan de Munchensi (barnebarn av William Marshal, og hadde barn
9. Marguerite de Lusignan (ca. 1229 – 1288), gift i 1243 med Raymond VII av Toulouse, gift på nytt en gang rundt 1246 med Aimery IX de Thouars, vicomte av Thouars

• Fougère, Sophie (1998): Isabelle d'Angoulême, Reine d'Angleterre, Edit-France,.
• Costain, Thomas B. (1949] 1962): The Conquering Family, Doubleday and Company, Inc., Graden City, New York
• Costain, Thomas B. (1959): The Magnificent Century, Doubleday and Company, Inc., Garden City, New York,
• Goldstone, Nancy (2007): Four Queens: The Provençal Sisters who ruled Europe. New York: Viking Penguin. ISBN 9780670038435.
• Richardson, H.G. (September 1946): «The Marriage and Coronation of Isabelle of Angoulême» i: The English Historical Review.
• Snellgrove, Harold (1950): «The Lusignans in England, 1247–1258» i: University of New Mexico Publications in History, #2.

(en) Isabella of Angoulême – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• «Isabella d'Angoulême», The Peerage