Jan Mayen

Jan Mayen
Geografi
Plassering		Nordishavet
Antall øyer		1
Areal		377 km²
Lengde		54 km
Bredde		15 km
Høyeste punkt		Beerenberg (2272 moh)
Administrasjon
Land		Norge
Fylke		Tilhører intet fylke, men er underlagt Statsforvalteren i Nordland
Største bosetning		Olonkinbyen
Demografi
Befolkning		Ingen fastboende. Forsvaret og Meteorologisk institutt har henholdsvis 15 og 2 ansatte stasjonert på øya
Posisjon
Jan Mayen 70°58′59″N 8°32′01″V
Jan Mayen på Commons

Jan Mayen er en 377 km² arktisk og vulkansk øy som siden 1930 er en del av Kongeriket Norge. Den er ikke et biland og omfattes ikke av Svalbardtraktaten. Øya administreres av Statsforvalteren i Nordland, men regnes ikke som en del av Nordland fylke. Daglig drift besørges av Forsvaret ved en stasjonssjef som også har politimyndighet.^[1][2][3]

Jan Mayen ligger relativt isolert nordvest ute i Norskehavet. Nærmeste avstand til annet land er Grønland 460 km mot vest, mens det til Island i sydvest er 560 km, Svalbard i nordøst 990 km og Fastlands-Norge 910 km. Persontransport skjer med forsvarets fly noen få ganger i året. Noe gods kommer med båt.^[2]

Jan Mayen er delvis tildekket av en isbre og har verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2 272 meter også er et av Norges høyeste fjell. Fiskerisonen ved Jan Mayen er 293 049 km², et areal nesten tilsvarende Fastlands-Norge. I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra Island og Grønland. I 2010 ble nesten hele øya fredet som Jan Mayen naturreservat, med unntak av 2 km² der det foregår annen virksomhet.^[4]

Før norsk annektering på 1920-tallet hadde ikke øya tilhørighet til noen stat. Øya ble ikke okkupert og var en fri del av Norge under andre verdenskrig.^[5] Tidligere hadde Sysselmesteren på Svalbard også det administrative ansvar for Jan Mayen. Dette ansvaret ble overført til Statsforvalteren i Nordland med virkning fra 1. januar 1995.^[6][7]

Første mulige belegg for kunnskap om øya stammer fra 500-tallet, og man regner med at den var kjent i vikingtiden.^[8] Henry Hudson gjenoppdaget øya i 1607 og kalte den Hudson's Tutches. Etter det ble øya observert flere ganger av navigatører og hvalfangere som gjorde krav på den eller gav nytt navn på den. Hvalfangere fra Hull i England kom til øya i 1611 og ga øya navnet Trinity Island. I 1612 kom den franske hvalfangeren Jean Vrolicq til øya og ga den navnet en Île de Richelieu. I 1614 ga den engelske kapteinen John Clarke øya navnet Isabella, samme år som Jan Mayen fikk dagens navn. Joris Carolus ga øya navnet etter en av sine kapteiner, Jan Jacobs May van Schellinkhout, som hadde kommet til øya tre år tidligere.

På begynnelsen av 1600-tallet etablerte nederlandske hvalfangere flere hvaloljekokerier på øya, slik at de kunne utvinne olje fra hvalspekket. På det meste var 1 000 mann i aktivitet på øya i sommermånedene, og flere mindre festningsverk ble bygget for å hindre plyndring. Intensiv fangst medførte at grønlandshvalen ble nesten utryddet, og hvalfangsten rundt Jan Mayen ble avsluttet mellom 1640 og 1650. Øya ble forlatt, og i løpet av de neste 230 årene besøkte kun få skip øya.

Det er fremdeles enkelte rester av spekk-kokeriene og noen hvalfangergraver. I 1962 ble to større kanoner funnet ved Kvalrossbukta. Disse ble tidligere brukt som saluttkanoner ved stasjonen.

Etter hvalfangstperioden på 1600-tallet var det ingen aktivitet på øya før mot slutten av 1800-tallet. En østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon oppførte en forskningsstasjon og gjennomførte kartlegging og utforskning av øya i 1882–1883. Deres kart var i vanlig bruk frem til 1950-årene.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn med fangst av fjellrev. Revejakten ble avsluttet i slutten av 1920-årene, da intensiv fangst hadde ført til en sterk nedgang i bestanden. Av de første 13 fangsthyttene står fem fortsatt igjen.

Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921 av Hagbart Ekerold, og med unntak av vinteren 1940–41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. Av den første meteorologiske stasjonen finnes det bare tuftene og løse rester igjen.

Deler av øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge i 1922 og hele øya i 1926, da av Hallvard Devold som var bestyrer for den norske meteorologi- og radiostasjon på Jan Mayen. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930, jf. Jan Mayen-lovens § 1.^[9] Dette skjedde uten protester.^[10]

Før de norske anneksjonsplanene var kjent, besøkte kaptein Christoffer Evensen Ruud fra Rjukan øya i 1917 og meddelte deretter Utenriksdepartementet at han hadde okkupert den. Snart måtte han imidlertid innse at han ikke hadde midler til å utnytte stedets ressurser, og 28. august 1920 rykket han inn en annonse i Norges Handels- og Sjøfartstidende der han averterte Jan Mayen for salg. Forretningsmannen Thorleif Imerslund kjøpte i 1921 okkupasjonsrettighetene for Jan Mayen av Ruud for tusen kroner, trolig med tanke på eksport av guano til Tyskland, der landbruksjorden var blitt utpint av fire krigsår med mangel på kunstgjødsel. Imerslund tapte imidlertid på dette foretaket.^[11]

Jan Mayen var administrert fra Oslo gjennom Sysselmannen på Svalbard frem til 1. januar 1995. Deretter ble Jan Mayen lagt under Fylkesmannen i Nordland. At Jan Mayen er en del av riket i motsetning til de antarktiske besittelser som er gjort til biland, gjør at konvensjoner som Norge er forpliktet av, også gjelder Jan Mayen hvis det ikke er tatt forbehold ved ratifikasjonen. Norsk lov gjelder på Jan Mayen.^{[12][klargjør]}

Med unntak av vinteren 1940-41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. I frykt for tyske angrep ble det i 1940 besluttet å brenne stasjonen og evakuere mannskapet til England. Sjøforsvarets fartøy «Fridtjof Nansen» ble sendt for å evakuere mannskapet, men da denne sank ble stasjonens mannskap samt hele besetningen fra Fridtjof Nansen hentet av «Honningsvåg» fra Marinenes Islandsavdeling den 12. november 1941.^[13]

Men overveielser om den strategiske betydning av værobservasjonene, blant annet for konvoitransporten til Murmansk, gjorde at man ønsket å starte virksomheten igjen. Året etter, i 1941, returnerte mannskapet sammen med soldater fra den norske brigaden i Skottland. På det meste talte styrken 52 mann. Det ble ikke gjort forsøk fra tysk side på å landsette tropper på øya, men tyske fly og ubåter avla flere ganger Jan Mayen visitter for å rekognosere samt skaffe seg værobservasjoner. Unntaksvis skjøt tyske fly mot menn og anlegg på bakken, men uten at større skade ble gjort, slik at mannskapet kunne levere meteorologiske data gjennom hele krigen.^[14]

To tyske fly krasjet på Jan Mayen i løpet av andre verdenskrig, og besetningene på totalt 13 omkom. Det første flykrasjet skjedde 15. juli 1942 ved Flykollen, seks kilometer sørvest for Olonkinbyen, men dette var ukjent inntil restene av et tysk Junkers Ju 88 D1 tilfeldigvis ble oppdaget av en gruppe britiske geologer 23. august 1950.^[15] Det var fire omkomne besetningsmedlemmer. Det andre flykrasjet skjedde 7. august 1942 ved Danielsenkrateret vest for Sørlaguna. Flyet var av typen Focke-Wulf Fw 200, og alle ni besetningsmedlemmene omkom. Området var dekket av tykk tåke denne dagen, så bombing var ikke mulig. Av samme grunn ble ikke flyet beskutt fra bakken, da de norske styrkene på grunn av tåka ikke kunne avgjøre om flyet var venn eller fiende.

I 1959 ble levningene av besetningene på de to flyene gravlagt på krigskirkegården i Narvik.

Høsten 1943 ga den norske regjeringen amerikanerne lov til å etablere en radiolyttestasjon på Midt-Jan i den hensikt å peile inn den hemmelige tyske radio- og meteorologiske stasjonen på Grønland. Den amerikanske basen gikk under navnet Atlantic City. Et vilkår var at amerikanerne skulle fjerne stasjonen og forlate øya straks etter krigens opphør. Amerikanerne ble stående på Jan Mayen til februar 1946. Den norske regjeringen var sterkt opptatt av amerikansk tilbaketrekking for å hindre at Sovjetunionen skulle få et påskudd for å kreve liknende eller større militære anlegg på Svalbard.^[16]

Den 25. september 1944 satte tyskerne i land en ubetjent værstasjon i Krossbukta, nord på øya. Denne ble oppdaget av en peilestasjon på Island i januar 1945, og den ble hentet av norske mannskaper fra patruljefartøyet «Namsos» 27. mars 1945. Vindmåleren var da defekt.^[17]

Jan Mayen var den eneste del av Kongeriket Norge som fullt ut var under den norske eksilregjeringens (offisielle) kontroll. Nordahl Grieg bodde på Jan Mayen sommeren 1942 og skrev diktet "Øya i Ishavet".^[5]

I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra Island og Grønland. Med Island godtok Norge ved avtaler 28. mai 1980 og 22. oktober 1981 å innsnevre Jan Mayen-sonen, ved at Jan Mayens økonomiske sone ble avgrenset av den islandske 200-mils sonen og ikke ved midtlinjen. Tvisten med avgrensningen mot Grønlands økonomiske sone ble avgjort i Jan Mayen-saken mellom Danmark og Norge av den internasjonale domstolen i Haag i 1993.^[18] Avtalene med Danmark og Island ble fremmet av Kongen i statsråd 13. februar 1998^[19] og vedtatt av Stortinget 2. april 1998^[20]

Ekspedisjonen på kystradiostasjonen Jan Mayen radio ble i 1995 nedlagt og overført til Bodø radio, hvor den styres via satellitt.

De engang så hemmelige LORAN-C-stasjonene i Norge ble i 2004 besluttet nedlagt innen 1. januar 2006, inkludert stasjonen på Jan Mayen. Regjeringen kunngjorde 9. desember 2005 at de ønsket å fremme et forslag for videre drift av stasjonene,^[21] og 23. juni 2006 kunngjorde Fiskeri- og kystdepartementet at driften ved de fire norske LORAN-C-stasjonene blir forlenget til ut 2009.^[22] Årsaken til forlengelsen av driften er knyttet til økt interesse for det bakkebaserte navigasjonssystemet i Europa. Departementet har fått oppfordring fra blant annet EU, Storbritannia og Frankrike om videre drift av stasjonene.

LORAN-C-senderen på Jan Mayen ble tatt ut av drift i 2015.^[23] Det driftes i dag en sensorstasjon for Galileo^[24] og en bakkestasjon knyttet til EGNOS-satellitter på øya.^[25]

Cyberforsvaret drifter stasjonen med ca 15 ansatte, og Meteorologisk institutt er til stede med to ansatte. Stasjonen er bemannet hele året, og store deler av besetningen er tilsatt på seksmåneders basis.

Ved kongelig resolusjon 19. november 2010 ble hele Jan Mayen med noen unntak fredet som naturreservat. Unntakene omfatter Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flyplassen på østsiden av øya og et mindre område i Kvalrossbukta på vestsiden av øya.^[4] Territorialfarvannet rundt øya med unntak av et område i og utenfor Båtvika sør på øya ble også fredet.^[4] Naturreservatet er på ca. 375 km² landareal og ca. 4315 km² marint areal.^[4] Dessuten må det søkes om tillatelse for opphold på øya. Tillatelse (til andre enn autorisert personell) gis bare for kortvarige opphold (én uke). Det er ikke tillatt for andre enn autorisert personell å telte eller slå leir på øya.^[26] Det finnes egne regler for utlendingers opphold på øya.^[27]

Jan Mayen ligger isolert ute i Norskehavet 560 km nordøst for Island og 460 km øst for Grønland, og omtrent 1000 km fra både Svalbard og norskekysten mot hhv. nordøst og sydøst.

Landarealet til Jan Mayen er 377 km², som til sammenlikning er noe større enn Osterøy på fastlandet. Jan Mayen kan inndeles i tre deler, i hver ende de berglendte Nord-Jan og Sør-Jan, og det lave midtpartiet Midt-Jan. Nord-Jan domineres totalt av vulkanen Beerenberg, mens Sør-Jan har den lavere Rudolftoppen som sitt landemerke. De to delene er da forbundet med et lavt eid mellom Rekvedbukta i syd og Engelskbukta i nord. Jan Mayen strekker seg 53 km i retning sørvest til nordøst mellom 70° og 72°N og mellom 8° og 9°V. Den er bare 2,5 km bred på det smaleste og 15,8 km på det bredeste.

Jan Mayen er en del av den midtatlantiske ryggen. Denne undervannskjeden strekker seg helt sør til Bouvetøya, og består av vulkansk fjell, dannet for inntil en million år siden i sprekksonen mellom kontinentalplatene til Amerika på den ene siden og Europa og Afrika på den annen. Jan Mayen er den synlige toppen på et av disse vulkanske fjellene, der fjellfoten ligger ca. 3000 meter under havet. Jan Mayens kjennetegn er den 2272 meter høye vulkanen Beerenberg som for en stor del er dekket av isbreer og utgjør hele den nordlige delen av øya (Nord-Jan). Beerenberg, som fortsatt er en aktiv vulkan, hadde sitt siste utbrudd i 1985. Hele øya er av vulkansk opprinnelse, men om sommeren gir mose, gress og hardføre blomster farge til det ellers svarte landskapet. Berggrunnen ligner mye på store deler av Island. 113 km2 av øya har isdekke; noe som utgjør ca. 30 % av det totale areal.^{[trenger referanse]}

Jan Mayen er det eneste området i Norge som har aktive vulkansystemer og vulkanske bergarter avsatt etter istiden. Den snødekkede vulkanen Beerenberg er fremdeles aktiv og er dessuten verdens nordligste aktive vulkan. Beerenberg er en stratovulkan og har hatt seks utbrudd siden 1732, hvorav siste utbrudd var i 1985. Fremdeles siger det damp både fra hovedkrateret og enkelte andre steder på øya.

Ved den smaleste delen av øya ligger øyas to innsjøer, Nordlaguna og Sørlaguna. Nordlaguna er 40 meter på det dypeste og var en viktig ferskvannskilde. Men i løpet av de siste tiårene har området som skiller lagunen fra sjøen blitt smalere, slik at høye bølger slår over og gjør vannet brakt. Sørlaguna er mye større, men så grunn at den kan tørke ut om sommeren.

Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima med relativt milde vintre og kalde somre, med en månedlig middeltemperatur på Midt-Jan som varierer mellom +5 og −6 ℃. Øya ligger i en lavtrykksbane som ofte fører mild luft sørfra. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan. Øya er ofte dekt av tåke, og de omkringliggende havområdene er islagt mellom februar og april.^[28][29]

Store deler av Jan Mayen er dekket av svart vulkansk sand eller stein nesten uten vegetasjon, men noen steder kan man finne tykke, fargerike tepper av småvokste urter, lav og moser. Floraen omfatter 73 arter av karplanter, langt færre enn Svalbard, selv om Jan Mayen ligger mye lenger sør. Det vokser ikke busker og trær på Jan Mayen med unntak av dvergbusken musøre, som bare blir én–to cm høy. De fleste planteartene har ellers en vid sirkumpolar eller amfiatlantisk utbredelse i nordlige strøk. Det er tre endemiske plantearter, alle i løvetannslekta.^[30][31]

Avstand fra andre landområder gjør at artsrikdommen er begrenset på Jan Mayen, men øya er likevel et viktig hekkested for flere sjøfuglarter, og 27 fuglearter hekker fast på øya.^[32] De store koloniene med havhest, alkekonge og polarlomvi anses å ha både nasjonal og internasjonal verneverdi.^[33] Andre store forekomster av fuglearter er krykkje og lunde. Totalt er det observert 98 forskjellige fuglearter som besøker øya periodisk.

Fjellrev var tidligere det eneste tallrike pattedyret på øya, men intensiv fangst i begynnelsen av 1900-tallet førte til at fjellreven nå er utryddet på øya^[34]. Klappmyss og grønlandssel har yngleplasser på den nordvestlige delen av Jan-Mayen. Isbjørn opptrer streifmessig når iskanten ligger opp mot Jan Mayen vinterstid. Siste sikre observasjon av isbjørn var i 1990.^{[trenger referanse]}

De to mest kommersielt verdifulle marine ressursene rundt øya er dypvannsreke og haneskjell.

Nordlaguna på Midt-Jan er det eneste ferskvannsøkosystemet som ikke tørker inn i tørre perioder og har en bestand av ferskvannsrøye som man antar har vært isolert fra omverdenen mellom 1500 og 4000 år.^[35]

I 1922 okkuperte Meteorologisk institutt deler av Jan Mayen på vegne av Norge og i 1926 hele øya.^[36] Ved kongelig resolusjon av 8. mai 1929 ble Jan Mayen lagt inn under norsk statsoverhøyhet og ved lov av 27. februar 1930 ble øya gjort en del av Kongeriket Norge.^[36]

Det er gitt en rekke forskrifter til loven og i forskrift om administrasjonen av 21. november 1980 er det fastsatt at Sysselmannen på Svalbard tjenestegjør inntil videre som sysselmann på Jan Mayen^[37], med samme «forretningsområde» som i Svalbardloven, unntatt forretningene som politimester, notarius publicus og hjelpedommer. Denne ordning ble endret høsten 1994, slik at arbeidsoppgavene fra 1. januar 1995 ligger til fylkesmannen (senere statsforvalteren) i Nordland, men uten at Jan Mayen er del av noe fylke eller selv er gjort til noe fylke.^[23] Samferdselsdepartementet har overordnet samordingsansvar for Jan Mayens driftsbudsjett.^[23] Salten tingrett er førsteinstansdomstol for Jan Mayen.

De eneste innbyggerne på øya er personell fra Forsvaret og Meteorologisk institutt, i alt 18 personer. Av disse er 14 personer ansatt i Forsvaret mens de resterende fire er ansatt av Meteorologisk institutt.^[38] Antall innbyggere øker i sommerhalvåret da vedlikehold blir utført på øyas installasjoner. Tjenestetiden er normalt seks måneder, og personellbytte skjer i april og oktober. Den meteorologiske stasjonen ligger ca. tre kilometer fra Olonkinbyen, hvor alt personell bor.

Det finnes ingen utnyttbare naturressurser på Jan Mayen, unntatt fisk i havet. Den økonomiske aktiviteten er begrenset til drift av stasjonen som bemannes av Cyberforsvaret og Meterologisk institutt. Det er også etablert en referansestasjon for EGNOS^[39] og en referansestasjon for satellittnavigasjonssystemet Galileo på Jan Mayen.^[40] Det var tidligere en Jan Mayen LORAN-C-sender på øya, men denne er nå nedlagt og revet.

Utfyllende artikkel: Jan Mayen radio

Jan Mayen radio var en norsk kystradiostasjon på Jan Mayen som ble bygd i 1921. I september 1940 ble stasjonen ødelagt av norske styrker og besetningen sendt til Island. I 1941 ble en ny stasjon bygd. Etter krigen ble den flyttet til et nytt sted. Stasjonen kontrolleres i dag fra Bodø Radio via satellitt, men kan tas i lokal kontroll ved sambandsbrudd mot Eik jordstasjon.

Atkomstmulighetene til Jan Mayen er begrenset. Enkleste adkomst er med fly, hvor man lander på øyas 1585 meter lange flystripe. Jan Mayens flyplass er værutsatt og brukes hovedsakelig av Forsvarets C-130J Hercules, som kommer med forsyninger hver andre eller tredje måned. Byggingen av Jan Mayen flyplass ble påbegynt i august 1960 og det første flyet, et Catalina-fly fra Luftforsvaret, landet 17. september 1960 for å hente en person akutt syk med bukhinnebetennelse. Det første sivile flyet landet 29. oktober 1961 og var en Douglas DC-4 fra Braathens S·A·F·E. Før flyplassen ble bygget fikk Jan Mayen postforsendelser på vinterstid ved flyslipp fra Consolidated PBY Catalina. Øya har ingen naturlig havn og ilandstigning fra båt kan være farlig, men er mulig både på nord- og sørsiden.

Veinettet ble bygget ut og forbedret med hjelp fra Ingeniørbataljonen i 2015.^[41]

Under en tur til Jan Mayen, Bjørnøya og Spitsbergen i 1954 forulykket postflyet på Bjørnøya.

Jan Mayens postnummer er 8099 og amatørradiokoden er JX. Internettdomenet .sj er tildelt Svalbard og Jan Mayen, men er ikke tatt i bruk.

Puppebu er en hytte som ligger i Kvalrossbukta på nordkysten av Jan Mayen. En liten vei forbinder Puppebu og Olonkinbyen på sørkysten. ^[42]

• 1607 – Henry Hudson oppdaget øya i og kalte den Hudson's Tutches
• 1614 – Jan Mayen får det navnet den har i dag, da Joris Carolus ga øya navnet etter en av hans kapteiner, Jan Jacobs May van Schellinkhout
• 1882 – En østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon gjennomførte kartlegging og utforskning av øya

• 1922 – Deler av øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge
• 1926 – Hele øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge, da Hallvard Devold var bestyrer på øya^[43].
• 1929 – Jan Mayen ble annektert av Norge ved kongelig resolusjon 8. mai.
• 1930 – Jan Mayen ble en del av kongeriket 27. februar, jf. Jan Mayen-lovens § 1.^[44]
• 1940 – Den meteorologiske stasjonen ble brent og mannskapet evakuert til England.
• 1941 – Virksomheten ved den meteorologiske stasjonen ble gjenopptatt.
• 1942 – Et tysk fly av typen Junkers Ju 88 D1 krasjet ved Flykollen og besetningen på fire omkom. Hendelsen forble ukjent frem til 23. august 1950.
• 1942 – Et tysk fly av typen Focke-Wulf Fw 200 krasjet ved Danielsenkrateret 7. august og besetningen på ni omkom.
• 1943 – Amerikanerne etablerte en lyttestasjon på Midt-Jan.
• 1960 – Jan Mayen flyplass ble åpnet.
• 1970 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd.
• 1973 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd.
• 1980 – Fiskerisonen ved Jan Mayen ble utvidet til 200 nautiske mil.
• 1985 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd.
• 1987 – Den 18. april omkom Arne Martin Svendsen og Asbjørn Olufsen under ilandføring av pasient fra M/S Polarbas i Båtvika.
• 1995 – Administreringen av Jan Mayen ble overført fra Sysselmannen på Svalbard til fylkesmannen i Nordland.
• 2010 – Jan Mayen ble fredet som naturreservat 19. november.
• 2021 – To sivilt ansatte ved Forsvarets stasjon omkom i et snøskred^[45]

• Jan Mayen radio
• Liste over norske øyer

• Susan Barr (1991). Jan Mayen : Norges utpost i vest : øyas historie gjennom 1500 år. Schibsted i samarbeid med Norsk polarinstitutt. ISBN 8251613531. 
• Torbjørn Braset: Jan Mayen, et besøk i bilder. ISBN 82-92096-15-9
• Geir Wing Gabrielsen, Bente Brekke, Inger Greve Alsos, John Richard Hansen: Natur- og kulturmiljøet på Jan Mayen : med en vurdering av verneverdier, kunnskapsbehov og forvaltning, Norsk Polarinstitutt, Oslo 1997, ISBN 82-7666-126-2,
• Søren Richter (1946). Jan Mayen i krigsårene. Oslo: Brøgger. 
• (en) Andreas Umbreit, Bradt Travel Guide: Spitsbergen: Svalbard, Franz Josef, Jan Mayen. ISBN 1-84162-092-0
• (en) Stig Skreslet: Jan Mayen Island in Scientific Focus. ISBN 1-4020–2956-X
• Kampen om Øya i Ishavet Podcastepisode om Jan Mayen under krigen, Polarpionerene, Avtrykk.no, 04.07.2021

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Jan Mayen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jan Mayen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• The World Factbook om Jan Mayen

Norske offentlige etater

• Norsk Polarinstitutts side om Jan Mayen
• TopoJanMayen – Interaktivt kart over Jan Mayen, fra Norsk Polarinstitutt
• Meteorologisk institutts side om Jan Mayen
• NOU 1999:21. Lov om miljøvern på Svalbard (kapittel 11 omhandler Jan Mayen)
• Lovdata.no: Jan Mayen-loven
• Åpningsprosess for norske havområder ved Jan Mayen, Olje- og energidepartementet 2012-13