Joseph Smith

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Joseph Smith
Født		23. des. 1805[1][2][3][4] Sharon[5]
Død		27. juni 1844[1][6][3][4] (38 år) Carthage[6]
Beskjeftigelse		Profet, politiker, teolog
Ektefelle		8 oppføringer Emma Smith Eliza Maria Partridge Lyman (1843–ukjent) Eliza R. Snow Zina D. H. Young Emily Dow Partridge (1843–ukjent) Lucinda Morgan Harrisová Helen Mar Kimball Sarah Ann Whitney (1842–) (bryllupssted: Nauvoo)[7][8][9][10]
Far		Joseph Smith, Sr.
Mor		Lucy Mack Smith
Søsken		6 oppføringer Hyrum Smith Samuel H. Smith Alvin Smith Don Carlos Smith William Smith Katharine Smith Salisbury
Barn		Julia Murdock Smith Joseph Smith III Alexander Hale Smith David Hyrum Smith
Parti		partiløs (1843–1844)[11] Council of Fifty (1844–1844)[11]
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Smith Family Cemetery
Signatur
Joseph Smith på Commons

Joseph Smith jr. (født 23. desember 1805 i Sharon i Vermont, død 27. juni 1844 i Carthage i Illinois) var en amerikansk religiøs leder. Han grunnla den kristne bevegelsen De siste dagers hellige, en tidlig dominerende gren innenfor mormonisme. I en alder av 24 år utga Smith Mormons bok, Smiths «oversettelse» av angivelig guddommelige tekster om jøder i oldtidens Amerika. I løpet av de neste 14 årene tiltrakk han seg tusenvis av tilhengere, grunnla byer, bygde templer og etablerte en trosretning som fortsatt består.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Joseph Smith ble født i Sharon i Vermont i USA. Han flyttet i 1817 sammen med familien til det vestlige New York, i et område som gjentatte ganger hadde blitt gjenstand for religiøs påvirkning under den andre store vekkelsesbølgen. Smiths familie trodde på åpenbaringer og profetier. Ifølge Smith fikk han selv flere åpenbaringer tidlig på 1820-tallet. Den første skal ha vært en teofani. I en senere åpenbaring førte engelen Moroni ham til en nedgravd bok bestående av gullplater der det var inngravert en jødisk-kristen fortelling fra oldtidens Amerika. I 1830 utgav han det han påsto var en engelsk oversettelse av disse platene, under tittelen Mormons bok. Samme år etablerte han Kristi kirke, som han hevdet var en gjenopprettelse av de første kristnes kirke. Kirkens medlemmer ble senere omtalt som De siste dagers hellige, eller mormonere.

I 1831 flyttet Smith og hans tilhengere vestover til Kirtland i Ohio, og de etablerte også en utpost i Independence i Missouri, hvor Smith planla å bygge en by med navnet Sion. I 1833 ble mormonerne forvist av de opprinnelige nybyggerne i Missouri, som var urolige med tanke på mormonsamfunnets raske vekst. Menigheten i Kirtland gikk i oppløsning i 1837 etter at noen av medlemmene holdt Smith ansvarlig for en bankkollaps. Smith reorganiserte de gjenværende medlemmene i det nordlige Missouri, men hans nærvær og politikk skapte spenning med nybyggere som ikke var tilsluttet bevegelsen. Etter en militær konflikt i 1838 ble De siste dagers hellige forvist fra delstaten, og Smith ble satt i fengsel. Han ble løslatt og gjenforent med sine tilhengere i Nauvoo i Illinois, hvor han fungerte som både religiøs og politisk leder. I 1844 vakte Smith og bystyret i Nauvoo sinne hos ikke-mormonere ved å ødelegge en trykkpresse som hadde vært brukt til å trykke Nauvoo Expositor, et exposé som var kritisk til Smiths makt, samt hans praktisering av polygami. Under de påfølgende urolighetene ble han fengslet i Carthage i Illinois for forræderi, hvor han ble drept da en pøbelflokk stormet fengselsbygningen.

I løpet av sin levetid utgav Smith mange åpenbaringer og andre tekster som, av hans etterfølgere, blir betraktet som inspirerte. Hans lære inkluderer unike oppfatninger av Guds natur, kosmologi, familiestrukturer, politisk organisering og religiøst fellesskap. Hans etterfølgere betrakter Smith som en profet på lik linje med Moses og Elia, om ikke større. Det Smith hadde etterlatt seg, la grunnlaget for en rekke religiøse grupper innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen, hvorav de største er Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige og Kristi Samfunn.

Joseph Smith ble født 23. desember 1805 i Sharon, Vermont. Hans foreldre var handelsmannen og gårdbrukeren Joseph Smith, og moren Lucy Mack Smith.^[12][13] Etter å ha lidd av en lammende beninfeksjon som sjuåring, gikk Smith på krykker i tre år.^[14] Etter et mislykket forretningsframstøt i 1816–17,^[15] samt tre år med feilslåtte avlinger,^[16] flyttet Smiths familie til landsbyen Palmyra^[17] i den vestlige delen av delstaten New York, hvor Smith sr. kjøpte en 400 mål stor tomt i nærheten av Manchester.^[18]

Under den andre store vekkelsesbølgen var området et arnested for religiøs entusiasme.^[19][20] I perioden 1817 til 1825 ble det avholdt flere større stevner i teltleirer i Palmyra-distriktet.^[21][22][23]

Han vokste opp i en stor familie. Selv om de var religiøse, bibellesende jordbrukere, var de i lang tid ikke tilknyttet noe bestemt trossamfunn. Faren skal ikke ha vært særlig aktiv i noe kirkesamfunn, men moren var tidvis med hos presbyterianerne. Joseph Smith den yngre sa at han var tiltrukket av metodistene, men ble aldri medlem.

Joseph Smith hevdet å ha fått religiøse åpenbaringer allerede fra fjortenårsalderen av. Etter religiøse grublerier i familien, det antas blant annet at Smith kan ha lest Emmanuel Swedenborg i biblioteket i Palmyra, og vekkelsesbevegelser i området, skal Smith våren 1820 blitt inspirert av Jakobs brev (1, 5) til å spørre Gud direkte. Han bega seg dermed ut i skogen i nærheten av familiegården, der han henfalt i alvorlig bønn. Han fortalte siden at han da ble befridd fra et mørkt angrep og at to vesener av ubeskrivelig herlighet og utseende kom ned til ham i en lyssøyle. Den første hadde pekt på den andre og sagt: «Denne er min elskede Sønn. Hør Ham!». Smith fikk vite at alle kirker var på avveier, og at han ikke skulle slutte seg til noen av dem.

Smith og brødrene hjalp faren bra med å drive gården, og Joseph tok småjobber rundt omkring (for eksempel, et kortvarig skattegraveri han lyktes å overbevise ansetteren var forgjeves, men det ble en varig forfølgelsessak for ham etterpå). Han giftet seg også med Emma Hale. Smith hadde lært nok i skolen til å kunne lese og skrive, og litt regning, men sørget selv for all senere lærdom.

Joseph Smith påstod at engelen Moroni, opprinnelig sønn av den jødiske generalen Mormon som angivelig levde i dagens USA på 400-tallet, hadde vist ham noen gullplater i en nedgravd kiste. På platene hadde Mormon og Moroni blant annet skrevet ned et sammendrag av sitt folks historie fra omkring 600 f. Kr (samt noe om en annen, meget tidligere utvandrergruppe). Smith hevdet at han kunne tyde nedtegnelsene ved hjelp av de gudommelige «seersteinene» Urim og Tummim og at skriften var «reformert egyptisk»; de mystiske gullplatene forsvant siden, da det sies at Moroni kom og hentet dem (men ikke før han viste dem til tre vitner, og åtte til fikk se dem uten en engel til stede). Mormonene har i ettertid forsøkt å forklare den fantasifulle skriftbetegnelsen som en «endret hieratisk eller demotisk skrift brukt til å skrive en hebraisk dialekt». Smith kalte sin påståtte «oversettelse» for Mormons bok og sa at den var et annet vitne på at Bibelens Jesus er «Kristus, Guds enbårne sønn». Trosbevegelsen fikk derfor binavnet sitt etter dette hellige skriftet.

De angivelig historiske fortellingene i Mormons bok har ingen støtte i moderne vitenskap, verken når det gjelder genetikk eller arkeologi. Boka hevder blant annet at det fantes stål, hester og elefanter på det amerikanske kontinentet før europeerne kom. Genetiske undersøkelser av de fleste urbefolkningsgruppene i Amerika viser imidlertid at de stammer fra Øst-Asia, dog det er stammer som har genetiske spor fra Midtøsten. Mormonkirkens apologeter har likevel mange bortforklaringer og kreative teorier som skal støtte forestillingene deres. De hevder for eksempel at ordet «stål» i Mormons bok betyr ikke plent «jern med karbon», men like gjerne «bronse med hardt kobber» som er kjent hos inkaindianerne. Stål skal også ha vært kjent blant israelittene og andre folk i Midtøsten før jernalderen fra 600 f. Kr., men ble regnet som et sjeldent edelmetall. Mormonene foreslår at kunnskapen om stål ble etter hvert glemt i det nye landet. De hevder også at hestebein fra før Columbus' tid er blitt funnet i Amerika, og at mammuter og mastodonter, elefantdyr som døde ut lenge før historiene i Mormons bok skal ha foregått, likevel kan ha overlevd i små grupper fram til da. Mormonkirkens forsvarere hevder dessuten at gamle, indianske myter om en «stor, hvit gud» som kom ned fra himmelen og lovte å vende tilbake, for eksempel mayaenes fjærkledte slanger Quetzalcoatl og Kukulcán og inkaenes Viracocha, kan være spor av sagnet i 3. Nephis bok i Mormons Bok som forteller at Jesus besøkte Amerika etter korsfestelsen og oppstandelsen fra de døde. Tilhengerne påstår også at boka beskriver et voldsomt vulkanutbrudd på en vitenskapelig korrekt måte som Smith neppe kunne ha kjent til. Mormonene mener også at det er spor av semittisk i flere indianerspråk og lokale stedsnavn. Semittisk kultur skal også ha påvirket tempelarkitekturen hos enkelte indianske folk. Selv litterære strukturer som kiasme, en retorisk figur som er vanlig i Bibelen og som den ulærde bondegutten Smith ifølge mormonene neppe mestret, tas til inntekt for at boka har et inspirert opphav. Forfatterens eget, enkle forsvar mot kritikken som boka hans med rette møtte, var å be folk lese den, sammenligne teksten med Bibelen og andre kilder, og bestemme selv.

Mens Smith var i gang med oversettelsen, ble han og en medarbeider (Oliver Cowdery) bekymret da de leste om dåp for syndenes forlatelse. De forsto at de ikke hadde kirkelig embete til å døpe, så de bega seg i bønn til Gud om saken. Da fikk de visitt fra den gjenoppstandne døperen Johannes, som innviet dem til det gamle aroniske prestedømme han var den siste å holde, og hadde dette embete, og de døpte hverandre etter. Senere hevdes det at apostlene Petrus, Jakob og Johannes påførte dem det høyere (melkisedekske) prestedømmet de hadde.

Smith påsto også at han hadde blitt befalt å gjenopprette Kristi Kirke, som hadde forsvunnet fra jorden på grunn av frafall i de første århundrer etter apostlenes martyrium. Etter han fortalte andre om disse opplevelsene og befalet, ble han offer for mye forfølgelse og forakt.

Han stiftet Jesu Kristi Kirke i Nord-New York i 1830, med åtte medlemmer («av Siste-dagers Hellige» ble tilføyet navnet senere ved befal i en åpenbaring, for å skille det fra den tidligere evangelie-utdelings kirke, som hadde forsvunnet).

Da Smiths lære om Gud og frelse sto mestedelen i strid med de ortodokse kristne trosbekennelsene han sa Gud selv hadde avvist, og fortolkningene hans truet de eksisterende trossystemene, og syntes vanvittige til mange, økte forfølgelsen og forakt. Smith fikk befal fra Gud å flytte spedbarnskirken fra Nord-New York til Kirtland, Ohio.

Der, i sin fattigdom, bygde de et flott tempel hvori viste seg Jesus og åndelige og andre gjenoppstandne vesener — noen av som hadde vært profeter i forrige evangeliums-utedlinger, for å overføre åndelige "nøkler" til ham og kirken i forberedelse til Jesu Kristi annen tilkomst, som Smith hevdet ville komme umiddelbart, som så mange i mange daværende kirkesamfunn anventet (en ikke-mormon hadde spådd at det ville skje i 1844, for eksempel, etter grundig gransking av bibelske profetier — særlig Daniels bok, som ble en av grunnlagene for adventistbevegelsen).

Ved denne tid ble samlingsdoktrinet fremhevet, at alle som sluttet seg til trossystemet skulle flytte til hovedkvarteret hvor Smith var, da det troddes at Jesu annen tilkomst skulle skje straks.

Smith hadde fortrefflig lederskapsevner, og mange folk som var utilfreds med den strenge New England kirkegangen, og lengtet etter Sion (Kristi annen tilkomst og kongedømme) sluttet seg til ham i kirken.

Det var finansielle vansker i USA ved denne tid, og bankrott slo mange. Da de eksisterende finansielle enhetene ikke anså mormonerne som kredittverdige, stiftet mormonerne en "anti-bank" i Kirtland som til å begynne med Smith støttet. Men spekulasjon økte, han tok tilbake sin støtte, og banken etterhvert gikk konkurs på grunn av spekulasjonen. Mange mistet alt de hadde investert, og skyldte Smith for det. Det var et frafall, mange av dem ledere på høyt nivå i kirken, som ble til fanatiske fiender.

Ved denne tiden begynte kirken, i respons til åpenbaringer, å oppsette visse kommunale økonomiske strukturer som lignet mange andre amerikanske samfunners som eksperimenterte med sosialisme, men kirkens fremgangsmåte bevarte privat eiendom, og behandlet eiere som forpaktere av det Gud hadde skjenkt dem.

Smith også fortalte at han hadde fått befal å gjøre en ny “oversettelse” av Bibelen. Dette var ikke en oversettelse fra gamle språk (som med Mormons bok), men en inspirert gjentydning av teksten ved Den hellige ånds hjelp hvori feil-oversatte skrifter skulle rettes, fradradde skrifter bli tilføyd på nytt, og dårlig-skrevne seksjoner forbedret. Mens i gang med 1. Mosebok og 1. Kongebok av dette, støtte Smith mot mangegifte hos noen av patriarkene som Abraham og Jakob, og hos kongene David og Salomo. Forundret på grunn av sin egen streng puritaner-etikk om at Gud syntes å ha tillatt denne ekteskapskikken, bega Smith seg igjen til alvorlig bønn for forklaring og fikk beskjed at det var tillatt av Gud kun når befalt av Ham, og at Smith skulle stifte det i kirken for ham og en élite som det skulle bli åpenbart til ham. Smith nølte i mange år med å utføre budet, inntil etter det en dagboksfører (Benjamin F. Johnson) skriver, en engel ble sendt ham med dradd sverd for å true ham til å lye.

Da mormonerne samlet i Kirtland, fikk Smith åpenbaring om et nytt samlingssted: Independence, Missouri. En åpenbaring røpte at Missouri var staten hvor Edens Hage hadde vært, og at byen Independence var stedet det Nye Jerusalems Sion skulle bygges, hvortil Kristus skulle komme i sin annen tilkomst etter Jerusalem i Palestina. Så, flere mormonere fikk beskjed at de skulle samle seg dit. Hovmod, grådighet, og skryt om at de skulle arve området viste seg blant dem, og de grove innvånerne som allerede var der hadde nøyaktig den samme reaksjon som andre til mormonernes bokstavelig tro til bibelen og ivrighet for Smiths samlingsdoktrin.

Men, siden de ikke var så tilbakeholdne som folk i New York og Ohio, ble forfølgelsene i Missouri grove. Flommen av mormon-innvandrere truet å gjøre dem til flertall, og derved til å kunne erobre politisk overmakt. Mange av missourianerne var fra sørstatene, mormonerne holdt ikke med slaveri av afrikanere, så det frembrakte bekymringer om handel med sørstatene. Smith måtte prøve å føre diplomati på lang avstand fra Ohio, og til og med gikk en to-tusen-kilometers marsj med tilhengere for å "forløse Sion," uten særlig resultat: Mormonerne ble drevet til Nord-Missouri, og etter hvert, i en bitter vinters kulde, til Quincy, Illinois.

Etter de snille folkene i Quincy hadde tatt imot, næret, og reddet de utstyrtede Missouri-mormonerne, fikk Smith kjøpt en mygg-infestert liten bykrok i Mississippi-elva som het Commerce, ga den det hebraisk-deriverte navnet Nauvoo (for “vakkert sted”), flyttet folket sitt dit (nesten alle i Kirtland også), og bygde en by som var en gang større enn Chicago. Smith var alltid ordfører, men ikke-mormonere var velkommne, og noen var også i bystyret. I motsetning til mange andre frontierbyer, ble Nauvoo til en fredelig og velstandig.

Mormonere stiftet også småbyer omkring, men deres innbyggeres flittighet og suksess ble til misunnelse for mange av Illinois-folka, og så kom det igjen det samme uforsiktige, tåpelige skrytet av noen om at mormonerne skulle arve alt; og igjen truet mormonerinnvandringen å sette dem i politisk flertall til å kontrollere politikken.

I Nauvoo bygde de ett til tempel, og Smith fikk åpenbaringer som tilkjennega ham at det var mulig for levende å stå fortreder for døde i dåp. Derved begynte mormonernes bekjeftigelse med familie-historie. Det ble også nye ordinanser åpenbart i tempelet, samt at ektefeller kunne vies for all evighet (ikke bare til livets slutt), og at barn kunne “segles” til sine foreldre for å gjøre familien evig. Dette kunne gjøres for de døde, også. Også kom en innviklet ordinanse-serie hvori medlemmer fikk høyere lære om den jordlige tilværelses hensikt, forrige evangelie-utedelingers rekkefølge og særegenhet, osv. Mange av Smiths mest avanserte doktriner (om theosis, som skaper sterkest strid med ortodokse kristne) ble offentliggjort i åpne møter i Nauvoo i samheng med dette, rett før han ble drept.

Var om at det ville gå ille for mormonerne i Illinois også, begynte Smith med å planlegge én til flytting til et nytt samlingssted — langt bort til Rocky Mountain området, hvor mormonerne kunne leve sin religion uten forfølgelser.

I løpet av våren 1844 hadde et skille oppstått mellom Smith og flere av hans nærmeste medarbeidere.^[24] Et kjent tilfelle var Smiths betrodde rådgiver, William Law, og Robert Foster, en general i Nauvoo-legionen,^[25][26][27] som begge var uenige i hvordan Smith administrerte Nauvoos økonomi. Både Law og Foster påsto dessuten at Smith skal ha fridd til deres ektefeller.^{[28][29][30][31][32]} Smith utstøtte dem fra kirken 18. april 1844, dissidentene dannet sin egen konkurrerende kirke,^[33], og den påfølgende måneden ble Smith, i fylkeshovedstaden Carthage, gransket av en storjury for polygami og andre kriminelle handlinger.^[34]

I hva synes å ha vært en dristig, uforsiktig, og farlig gjerning, befalte Smith (som var byens ordfører) politiet å ødelegge avispressen fordi den hadde publisert disse artiklene kritisk mot ham, da det fryktedes det ville fremkalle mer forfølgelser, og som mormonerne allerede hadde opplevd flere ganger. Presseeierne gikk straks sammen med Smith’s fiender i byen Warsaw sør fra Nauvoo, og andre, og fikk staten til å arrestere og hale Smith til county-setet Carthage for landsforræderi-rettssak. Mens han var i fengselet brøt en gjeng med tilgriste fjes seg inn og skjøt Smith og broren Hyrum i hjel. Før dette hadde Smith sagt “jeg går som et lam til slakt,” og at siden det var ham de ville avskaffe, skjedde det, ville det svekne forfølgelsen av resten av folket.

Smith hadde tusenvis av hengivne etterfølgere ved sin død i 1844,^[35] og millioner før det var gått ett århundre.^[36] Smiths rolle for De siste dagers hellige-bevegelsen er sammenlignbar med Muhammeds i tidlig islam.^[37][38][39] Han blir, av sine tilhengere, regnet som profet og apostel, på lik linje som Moses, Elia, Peter eller Paulus,^[40][41][42] og innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen framholdes han som den med størst betydning etter Jesus Kristus.^[43][44]

Både tidligere og nåværende medlemmer av trossamfunn innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen har skrevet en anselig mengde avhandlinger som omhandler Smith. Mens mormonere har en tendens til å skjerme om sin profets omdømme, inkluderer de som har brutt med bevegelsen oftere en rettferdiggjøring av sin beslutning.^[45] Oppfatningene av Smith varierer fra å betrakte ham som en profet som har gjenopprettet den sanne lære,^[46][47] til en «from svindler» som trodde at han var kalt av Gud for å forkynne omvendelse, og som følte han kunne rettferdiggjøre oppdiktede åpenbaringer for å konvertere mennesker,^[48] til en begavet «myteskaper», som var et produkt av sine pietistiske omgivelser i det nordøstlige USA.^[49] Både mormonske og ikke-mormonske biografer er imidlertid enige om at Smith var en de mest innflytelsesrike, karismatiske og innovative personlighetene i amerikansk religionshistorie.

Smiths liv og lære vakte betydelig motstand. Enkelte aviser omtalte Smith som en svindler så tidlig som 1829,^[50][51] en betraktning som fortsatt deles av mange evangelikalske kristne.^[52] Smith ble to ganger fengslet som følge av anklager om forræderi,^[53][54] og han ble offer for en pøbelflokk som stormet fengselet hvor han satt.^[55] Etter at Smith ble drept 38 år gammel, mente medlemmer av bevegelsen Smith hadde lidd martyrdøden for å forsegle sitt tros vitnesbyrd.^[56] Smith selv hevdet ikke at han var ufeilbarlig; han betraktet seg selv med en uslepen diamant.^[A][45]

Blant de minnesmerker som er dedisert til Smith, kan nevnes Joseph Smith Memorial Building i Salt Lake City, the Joseph Smith Building, som ligger i universitetsområdet tilknyttet Brigham Young University, samt en granittobeliks som markerer stedet hvor Smith ble født.

Smiths død førte til en suksesjonskrise.^[57][58] Han hadde foreslått ulike måter for å velge sin etterfølger,^[59][60] men aldri presisert hvilken av dem han foretrakk.^[57] Smiths bror Hyrum ville, dersom han hadde overlevd, vært den sterkeste kandidaten,^[61] etterfulgt av Josephs bror Samuel, som døde under mistenkelige omstendigheter en måned etter sine brødre.^[62][63] En annen av Josephs brødre, William, hadde meldt sitt kandidatur, men ble etterhvert ansett som uaktuell^[64][65], fordi av hans voldelig rykte. Smiths to sønner, Joseph III og David ville, hadde stillingen vært arvelig, også hatt rett til stillingen, men Joseph III var for ung, og David var ennå ikke født^[66][67]. Rådet på femti hadde en i teorien rett til suksesjonen, men dette var en hemmelig organisasjon.^[68]. Etter det som står i Lære og Pakters åpenbaringer hevdedes det at apostlene, de Tolvs Kvorum, ble kirkens ledende enhet når Førstepresidentskapet som Smith var overhode til ble oppløst ved hans død, og Brigham Young var dets president. Enkelte av Smiths andre foreslåtte etterfølgere, som Mormons Boks vitner Martin Harris, Oliver Cowdery og David Whitmer, hadde forlatt kirken^[69], men Harris og Cowdery kom seg til forlik og anerkjente Youngs rett til presidentskapet.

De to sterkeste kandidatene til å etterfølge Smith, var Brigham Young, president i Rådet på tolv apostler, og Sidney Rigdon, som var fremste gjenlevende medlem i Det første presidentskap. I en generalkonferanse 8. august 1844 valgte et flertall av kirkens medlemmer Young,^[70] som førte dem til Utah territoriet som Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, et trossamfunn som skulle passere 14 millioner medlemmer i 2010.^[71][72] Mindre grupper innenfor bevegelsen fulgte Sidney Rigdon^[73] og James J. Strang, hvor sistnevnte hadde basert sin rett til å etterfølge Smith, på et forfalsket utnevnelsesbrev.^[74][75] Andre av bevegelsens medlemmer fulgte Lyman Wight^[76] og Alpheus Cutler^[77]. Mange av bevegelsens medlemmer som befant seg i en av de mindre gruppene, de fleste i Smiths familie inkludert, slo seg sammen i 1860 under ledelse av Joseph Smith III, og formet det som i lengre enn et århundre var kjent som Den Reorganiserte Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (nå kjent som Kristi Samfunn), som nå har omtrent 250 000 medlemmer. Per 2011 hadde antallet medlemmer av trossamfunn med opprinnelse i Joseph Smiths lære kommet opp i anslagsvis 14,5 millioner.^[78]

Joseph Smith giftet seg i januar 1827 med Emma Hale. Sammen fikk de ni barn, hvorav fire døde før eller kort tid etter fødselen (Alvin, født i 1828, tvillingene Thaddeus and Louisa, 30. april 1831, og en dødfødt gutt, ikke navngitt, 26. desember 1842), samt en som døde fjorten måneder gammel (Don Carlos, født 13. juni 1840).^[79] Da tvillingene døde, adopterte Joseph og Emma et tvillingpar, Julia og Joseph,^[80] hvis mor nylig hadde dødd under tvillingenes fødsel (Joseph døde av meslinger i 1832).^[B] Joseph og Emma hadde også fire sønner, som levde til voksen alder: Joseph Smith III (6. november 1832), tvillingene Frederick Granger Williams Smith (29. juni 1836) og Alexander Hale Smith (29. juni 1836), og David Hyrum Smith (17. november 1844, født etter Josephs død).^[79] Per 2011 har DNA-tester ikke kunne påvise at Smith hadde barn med andre kvinner enn Emma Smith.^[81][82]

Emma Smith benektet gjentatte ganger, også ved sitt dødsleie, for at hennes ektemann hadde tatt seg flere koner^[83], at første gang hun ble klar over at en polygamisk åpenbaring til mormonerne ble tilskrevet Joseph Smith, var da hun leste om det i brosjyren The Seer, utgitt av Orson Pratt i 1853.^[84]

• Brodie, Fawn M. (1971), No Man Knows My History: The Life of Joseph Smith (2nd ed.), New York: Knopf, ISBN 0-394-46967-4 (en)
• Bushman, Richard Lyman (2005), Joseph Smith: Rough Stone Rolling, New York: Knopf, ISBN 1-4000-4270-4 (en)
• Quinn, D. Michael (1994), The Mormon Hierarchy: Origins of Power, Salt Lake City: Signature Books, ISBN 1-56085-056-6 (en)
• Quinn, D. Michael (1998), Early Mormonism and the Magic World View (2nd ed.), Salt Lake City: Signature Books, ISBN 1-56085-089-2 (en)
• Shipps, Jan (1985), Mormonism: The Story of a New Religious Tradition, Chicago: University of Illinois Press, ISBN 0-252-01417-0 (en)
• Smith, Joseph, jr (1830/1950), Mormons bok - Et annet testamente om Jesus Kristus, Oslo: Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige
• Vogel, Dan (2004), Joseph Smith: The Making of a Prophet, Salt Lake City, UT: Signature Books, ISBN 1-56085-179-1 (en)
• Weber, Max (1978), Economy and society: an outline of interpretive sociology, 1, University of California Press, ISBN 0-520-03500-3 (en)

• Offisielt nettsted
• Offisielt nettsted
• (en) Joseph Smith (LDS founder) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Joseph Smith, Jr. – galleri av bilder, video eller lyd på Commons