Kammermusikk

Kammermusikk er etter en definisjon instrumentalmusikk fremført av noen få utøvere, der hver av musikerne fremfører en selvstendig stemme. Kammermusikk kan også defineres etter spillestillen. I så fall karakteriseres musikken ved intimitet og høyt oppdrevet raffinement i presisjon, dynamikk og uttrykk, men ellers uten faste grenser.^[1]

Kammerorkesteret og -verkene har navn etter hvor mange musikere som medvirker, for eksempel snakker man om en duett, trio, kvartett, kvintett, sekstett, septett, oktett og nonett osv. Instrumentsammensetningen i kammerorkestre kan variere, men har sjelden mer enn ti utøvere. Den mest vanlige formen er strykekvartetten som består av to fioliner, bratsj og cello. Musikken fremføres gjerne i mindre og mer intime lokaler enn for eksempel en konsertsal. Kammermusikk blir oftest spilt uten dirigent, og har derfor ofte et solistisk preg.

Opprinnelig ble begrepet kammermusikk brukt om musikk som ble fremført ved hoffene, i motsetning til kirkemusikk. I barokken ble begrepet utviklet og avgrenset til kun å omfatte ren instrumentalmusikk arrangert for små besetninger. I wienerklassisismen ble formen videreutviklet, først og fremst strykekvartetten. Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart skrev gjerne strykekvartetter som kunne framføres av amatører for hyggens og atspredelsens skyld, og ofte var de ikke beregnet for offentlig framførelse. Disse verkene har gjerne form som en sonate.^{[trenger referanse]}

Ludwig van Beethoven skrev også kammermusikk beregnet for «hjemmebruk», men hans senere strykekvartetter er komplekse arbeider og er oftest regnet for å være for vanskelige for amatører. I romantikken ble kammermusikken videreutviklet som musikk for profesjonelle ensembler.^{[trenger referanse]}

• Oslo Kammermusikkfestival