Kangyur

Kangyur eller Kanjur (tibetansk: བཀའ་འགྱུར, wylie: bka'-'gyur, THL: kagyur, forenklet kinesisk: 甘珠尔, tradisjonell kinesisk: 甘珠爾, pinyin: gānzhūěr) er den ene av to store tekstsamlinger i den tibetanske buddhistiske kanon. Kangyur betyr «oversatte ord», og består av en løst definert liste av hellige tekster som anerkjennes av ulike skoler innenfor tibetansk buddhisme. Tengyur, som er den andre tekstsamlingen, betyr «oversatte avhandlinger», og består av kommentarer og avhandlinger av indiske forfattere, samt abhidharmatekster fra mahāyānaskoler og andre kilder.

De fleste tekstene i Kangyur er oversatt fra originaler på sanskrit; i noen tilfeller har de blitt oversatt fra kinesisk eller andre språk.

Det er usikkert når tekstsamlingen ble påbegynt. Fra 600-tallet e.Kr. ble buddhistiske tekster oversatt til tibetansk og samlet i ulike samlinger med forskjellig innhold – avhengig av sekterisk ståsted. Samlingene gjennomgikk forandringer over tid, der noen tekster ble tilføyd, mens andre ble utelatt. Den tidligste katalogen over tekster er fra 818 e.Kr. Den endelige samlingen av tekster fant sted under ledelse av abbeden Buton Rinchen Drub (1290–1364) på Shaluklosteret, som fikk katalogisert 4 569 tekster.

På tross av ulike katalogiseringer og standardiseringer, finnes det likevel ikke noen ensartet Kangyur. Det finnes minst 12 forskjellige tibetanske utgaver. I tillegg finnes det flere forskjellige utgaver på mongolsk. Mongolia hører inn under sfæren til tibetansk buddhisme, og både Kangyur og Tenguyr ble oversatt til mongolsk på 1600-tallet.

Uansett utgave, er Kangyur delt inn i fem seksjoner:

• Vinaya
• Prajnaparamita
• Avatamsaka
• Ratnakuta
• Andre sutraer
• Tantra

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Tshalpa Kagyu er en tidligere linje innenfor tradisjonen Kagyu. Den ble grunnlagt av Zhang Yudrakpa Tsöndru Drakpa (1123–1193) som også grunnla klosteret Tsel Gungtang. Linjen døde ut på 1400-tallet, da den ble absorbert av Gelug eller «gulhattene».^[1]

Elleve forskjellige trykte utgaver og to håndskrevne utgaver knyttes til denne tradisjonen:

Yǒnglè Kangyur (永乐版, yǒnglè bǎn) er den eldste kjente xylografiske eller trykte utgaven.^[2] Det ble tidligere antatt at den ble trykket med kobberplater. Dette er ikke tilfelle; trykkplatene var av tre, og teksten ble trykket med rødt blekk.^[3]

Yǒnglè Kangyur kalles også «sinober-utgaven». Ordet «sinober» (མཚལ, mtshal) er navnet på den røde fargen til blekket; det er også et homonym med det første ordet i benevnelsen tshal pa (ཚལ་པ), «fragmenter».^[2]

Analyser av en Yǒnglè-folio fra University of Michigan, viser et veldig tynt dratt papir (8–9 stk. pr cm) laget av hvitmorbærtre, limt sammen i seks eller flere lag. Limet er laget med en dyppeteknikk hvor det er brukt en bevegelig form for sil. Strekpunkt-linjene er knapt synlige etter limingen av myke og absorberende papirlag.^[4]

Den ble utgitt i den daværende hovedstaden Nánjīng (南京), under Mingdynastiet i regjeringstiden til Yǒnglèkeiseren (永樂, 1360–1424).^[5] Utgaven er datert 9. mars 1410 – i det 8. året av Yǒnglè, eller metalltigerens år i den 7. syklus av den tibetanske kalenderen.^[3]

Utgaven består i dag av 105 bind samt et indeksbind (དཀར་ཆག, dkar chag).^[5] To bind mangler og det originale antallet bind var 108. Utgaven er videre organisert i syv seksjoner (སྡེ, sde):

¹⁾ Finnes i Wanli Kangyur. I Yǒnglèutgaven er bind 1 fraværende og tilsvarer bind 23 i Wanli Kangyur

På tittelsiden til hvert bind finnes portretter av de ti dhyanibuddhaer, de syv buddhaer, de 35 tathagathaer, de åtte tathagathaer og de åtte disipler, såvel som de fredfulle og vredesfylte guddommer i øvre og nedre Tantra.

Da blokktrykkingen var ferdig, skrev keiseren to lovprisninger, som var daterte 9. mars 1410: «Lovprisning til Kangyur utgitt av den store Mingkeiseren» og «lovprisning tildelt Kangyur av den store Mingkeiseren». Disse ble trykt på kinesisk og tibetansk på de første sidene av bindene. Ved begynnelsen av hver tekst var følgende ord:

Jeg er takknemlig overfor min keiserlige far og mor, som skjenket min fødsel og oppdro meg, og jeg søker etter en måte å gjengjelde deres godhet. Jeg sendte derfor folk til den vestlige regionen for å hente hjem tibetanske sūtraer, og jeg fikk dem trykket for utgivelse. Alle levende vesener i verden vil dra endeløse fordeler av det. Dåden det bringer oss kan ikke beskrives i ord. Jeg skrev fororde for å lovprise den, for at den skal vare evig.

Registerbindet inneholder en kinesisk og en tibetansk katalog over tekster. Den tibetanske katalogen bærer tittelen «katalog over sūtraene til Buddha Tahagata, Sugata», og sier: «Katalogen er laget på grunnlag av den tibetanske mesteren Bu-stons [1290–1364] klassifisering av de fem større og de fem mindre greiner av kunnskap, og inneholder sūtraer, mahāyāna, hinayana og Tantra, såvel som oversetternes navn.»

Sakyaklosteret vest for Shigatse og Seraklosteret i Lhasa ble tildelt hvert sitt sett, og i 1996 var de fortsatt bevart, nesten komplette.^[6] Settet i Sakyaklosteret ble tildelt lama Thegchen Chöje Künga Trashi (ཀུན་དགའ་བཀྲ་ཤིས་ཐེག་ཆེན་ཆོས་རྗེ, 1349–1429), overhodet av Lha khang-greinen av Sakya, av Mingkeiseren (omtalt under tempelnavnet Chéngzǔ 成祖) i 1411. Dette settet ble overført fra Sakyaklosteret til Potalapalasset i Lhasa under kulturrevolusjonen (1966–1976).^[7]

Potalasettet inneholder 106 av 108 bind. Serasettet inneholder 103 av 108 bind. De fraværende bindene i Serasettet ble skjenket av Mingkeiseren til Jamchen Chöjé Shakya Yeshe (བྱམས་ཆེན་ཆོས་རྗེ་ཤཱཀྱ་ཡེ་ཤེས་, 1354–1435), en disippel av Tsongkhapa (ཙོང་ཁ་པ།, 1357–1419). Dette skjedde i 1419, samme år som hans lærer døde, og samme år som han grunnla Seraklosteret.^[8]

Det har også eksistert et tredje sett i Labrangklosteret i Gansu.

Et fjerde sett som befant seg i et kloster på fjellet Wǔtáishān (五台山) i Shānxī i Kina i 1940, har sannsynligvis forsvunnet.^[9] En enkelt folio befinner seg også i Special Collections Library ved University of Michigan.^[5] Ved Harvard-Yenching Library, Harvard University, finnes det to ukomplette bind, som har vært en avsluttende del av denne utgaven.^[10]

Denne utgaven ble redigert under Wanli-keiseren (萬曆, 1563–1620), og er datert 1606.^[3] Den er basert på Yongle Kangyur.^[3] Utgaven består av 105 hovedbind, 1 registerbind og 42 bind med supplementer. Teksten ble trykket med svart blekk.^[3]

Teksten har samme organisering som Yongle Kangyur.

Et sett som ble bragt til Tokyo i Japan, gikk tapt under det store jordskjelvet den 1. september 1923.^[11]

Deler av et annet sett ble bragt til Berlin av den russiskfødte tyske professoren Eugen Pander (1854–1894).^[12] Fra 1881 til 1889 bodde han i Peking. I 1889 ble han professor ved Pekinguniversitetet,^[11] og samme år ble han overlevert 59 bind fra Yongle-, Wanli- og Jiajing Kangyur i et av de keiserlige klostrene i Peking.^[13] Trolig var dette biblioteket til Yõnghétempelet (雍和宮, Yõnghéhōng) – «tempelet for evig fred», som ble stengt under kulturrevolusjonen.^[14]

Samlingen består av bind 1–57 og bind 59–60, og omfatter dermed seksjonene Tantra, Prajñāpāramitā, Avatamsaka og Ratnakūța.^[15] I tillegg inneholder samlingen tibetansk-mongolske ordbøker, verker av Tsongkhapa (1357–1419) – grunnleggeren av gelugpa eller «gulhattene», og verker av Lcang skya ho thog thu rol pa'i rdo rje (1717–1786).^[3]

I 1889 ble samlingen overlevert til Ethnographische Sammlung i Berlin, og deretter til Königliche Bibliothek zu Berlin.^[16] Under andre verdenskrig ble samlingen gjemt bort som en del av samlingen «Berlinka», og skjult i 505 bokser i borgen Fürstenstein i den tidligere prøyssiske provinsen Nedre Schlesien.^[16] Senere ble samlingen flyttet til Cistercienserordenens kloster Grüssau i Grüssau (dagens Krzeszów), for å beskytte den mot den allierte bombingen.^[16] Som en følge av Potsdamkonferansen i 1945 ble nedre Schlesien en del av Polen. I 1946 ble samlingen oppdaget av en gruppe forskere under ledelse av dr. Stanisław Sierotwiński, en delegat fra utdanningsministeriet ved biblioteket til det jagellonske universitet.^[16] Samlingen har siden den gangen vært eid av den polske stat. Den ble holdt hemmelig inntil 1977, da lederen for kommunistpartiet i Polen, Edward Gierek, skjenket flere manuskripter i gave til DDRs leder Erich Honecker.^[17] Gaven bestod bl.a. av originalmanuskriptet til Mozarts symfoni Tryllefløyten, originale notater til den niende symfonien Ode til gleden av Ludwig van Beethoven og originalmanuskriptet til Tysklands nasjonalsang, som også var en del av samlingen «Berlinka».^[17] Eiendomsretten til samlingen har i mange år vært gjenstand for en disputt mellom Tyskland og Polen.

Dette er en håndskrevet utgave av Kangyur fra 1680. Utgaven består av 108 bind.^[18]

Utgaven befant seg fra 1889 i Königliche Bibliothek i Berlin; etter at Preussen ble republikk i 1918 ble biblioteket omdøpt til Preußische Staatsbibliothek. Utgaven befant seg fra 1945 i Staatsbibliothek Preußischer Kulturbesitz i Vest-Berlin. Siden Tysklands gjenforening i 1990 har utgaven tilhørt Staatsbibliothek zu Berlin.^[18]

Berlin Kangyur ble videreformidlet i januar 1889 av den keiserlige gesandt Max August Scipio von Brandt (1835–1920),^[19] som ervervet den fra det lamaistiske klosteret Yong-ho-kung i Peking. Det er i utgangspunktet ingen indikasjoner på en mer presis bestemmelse av utgavens opprinnelsessted. Det faktum at Berlin Kangyur er et manuskript, indikerer at den er en avskrift av en eldre xylografisk utgave. Tekstens varierende stil og feil (på tross av dens overveiende vakre og tydelige språk) taler for den antagelse at det dreier seg om en sekundær håndskrift.^[18]

Den tyske indologen og tibetologen Hermann Beckh (1875–1937) påpekte i 1914 at slike avskrifter vanligvis er gjort av originaler fra Tibet. Han begikk også den feiltagelse å hevde at utgaven enten var blitt produsert i kongedømmet Derge i regionen Kham eller i Narthangklosteret, 15 km vest for Shigatse. Begge disse stedene var kjent for sine trykkerier.^[18]

Beckh gjennomgikk Narthang Kangyur i 102 bind fra 1732 til 1734,^[20] så vel som St. Petersburg Kangyur fra 1629 og analysen av Kangyur som ble publisert av Sándor Kőrösi Csoma (1784–1842) i 1835. Beckh kom frem til at Berlin Kangyur ikke var en avskrift noen av disse, fordi strukturen og innholdets organisering var helt forskjellig fra de nevnte utgaver.^[18] I analysen til Csoma oppgis det for eksempel 60 kapitler i vinayottaragrantha, mens Berlin Kangyur mangler dette kapittelet; Csoma oppgir at prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers består av 303 bampos, mens teksten i Berlin Kangyur består av 300 bampos, etc.^[18]

Beckh trodde at den originale trykte utgaven var blitt produsert i kongedømmet Derge.^[18] Dette er ikke riktig; Berlin Kangyur er en avskrift av Wanli Kangyur fra 1605. Avskriften ble foretatt i Peking, og stammer fra 1680.^[21]

Dette var den tredje trykte utgaven av Kangyur. Den kalles også Lijiang Kangyur. Navnet skyldes det forhold at trykkplatene etter endt bruk ble lagret i det tibetanske Lithangklosteret øst for Tibet, i Lithang i Gansu.

Kāngxī Kangyur (康熙版, Kāngxī bǎn), også kalt Běijīng Kangyur (北京版, Běijīng bǎn), er den fjerde trykte utgaven.

Et annet manuskript som også er basert på Wanli Kanguyr, befinner seg i National Palace Museum i Taipei, Taiwan.

Dette er en kopi av Derge Kangyur, som ble trykket i det østlige Tibet fra 1737 til 1744.

• Beckh, Hermann (1914). Verzeichnis der Tibetischen Handschriften der Königlichen Bibliothek zu Berlin, Vol. 1: Kanjur (Bkah-Hgyur). Berlin, BBHREND & Co 1914. 
• Beckh, Hermann (2018). Verzeichnis der Tibetischen Handschriften der Königlichen Bibliothek zu Berlin, Vol. 1: Kanjur (Bkah-Hgyur). Forgotten Books, 16. februar 2018 (nytrykk). ISBN 978-0484781459. ISBN 0484781456. 

• Buddhist Digital Resource Library (2017). bka' 'gyur (lha sa), TBRC Resource ID W26071. Buddhist Digital Resource Library, 2017. 
• Buddhist Digital Resource Library (2017). bka' 'gyur (snar thang), TBRC Resource ID W26071. Buddhist Digital Resource Library, 2017. 
• Dorje, Gyurme; Tsering, Tashi; Stoddard, Heather; Alexander, Andre (2010). Jokhang: Tibets most sacred Buddhist Temple. Thames and Hudson, London, 1. mai 2010. ISBN 0-500-976-929. ISBN 978-0-50097-692-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Eimer, Helmut (2000). «Spurensicherung: Das verschollene Berliner Fragment des Wanli-Kanjur». Zentralasiatische Studien, no. 30, 2000, side 27-51. 
• Hall, Bruce Cameron (1979). «A Descriptive List of the Tibetan (Tib.) Collection in the Rare Books of the Harvard-Yenching Library». Et ikke publisert notat revidert i 1980 som en PhD tese ved Sanskrit Department ved Harvard University, Cambridge, 1979. 
• Helman-wazny, Agnieszka (2009). «Recovering a lost literary heritage. Preliminary research on the Wanli Kanjur from Berlin». Journal of the Internasjonal Association of Tibetan Studies, no. 5 (december 2009), side 1–27. 
• Silk, Jonathan Aron (1996). «Notes on the History of the Yongle Kanjur». I Hahn, Michael (red); Hartmann, Jens-Uwe (red); Steiner, Roland (red). Suhṛllekhāḥ: Festgabe für Helmut Eimer, side 153-200. Swisttal-Odendorf: Indica et Tibetica, 1996. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)

• (en) Kangyur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons