Kapellkrans

Kapellkrans er en rekke mindre utbygg i form av kapeller eller absidioler som er plassert i en halvsirkel rundt en koromgang. Kapellkranser forekommer først og fremst i gotikkens arkitektur.

Bruken av kapellkranser oppstod i kirkene som lå langs pilegrimsveiene fra Frankrike over Pyreneene til Santiago de Compostela,^{[trenger referanse]} særskilt klosterkirkene i Cluny og i særdeleshet Cluny-klosteretPyreneeneden tredje, som imidlertid ble ødelagt i 1810. I disse kapellkransene kunne pilegrimer ære forskjellige helgener i forskjellige absider. Selv om de fremst kom til av funksjonelle grunner, som å kunne muliggjøre presters samtidige messefeiringer ved hvert sitt alter, tilbød de også romslige aspekter som i stor grad stimulerte arkitektene, og som blant annet kunne leke med skallforskytninger og lysspillet i de forskjellige krøkte formene.^{[trenger referanse]}

Koromgangen med kapellkrans ble typisk for ibero-burgundisk arkitektur og er ett av de mer betydelige bidrag fra denne tiden.^{[trenger referanse]} Systemet forekommer heller sparsomt i Italia og Tyskland, men tok seg fra Sør-Frankrike til Normandie og videre til England. Det var særskilt i Cluny denne arkitekturen kulminerte og i klosterkirken framtrer systemet i kanskje sin mektigste form.^{[trenger referanse]}

Noen av de mest betydelige kirkebygningene er klosterkirken i Paray-le-Monial og pilegrimskirkene Sainte-Madeleine i Vézelay og Saint-Lazare i Autun. En annen betydelig romansk kirkebygning er Saint-Sernin i Toulouse. Kölnerdomen er et eksempel på der en kapellkrans helt omgir koret.

• Donat F. Grueninger: „Deambulatorium Angelorum“ oder irdischer Machtanspruch? Der Chorumgang mit Kapellenkranz – von der Entstehung, Diffusion und Bedeutung einer architektonischen Form. Reichert, Wiesbaden 2004, ISBN 3-89500-377-8. (Online-Rezension)
• Moore, Gothic architecture (London 1890)
• Bloxam, Principles of Gothic Ecclesiastical Architecture (11th ed., London. 1882)
• Bond, Gothic Architecture in England, (London, 1906).