Komárno

Komárno
Europaplassen (Nádvorie Európy)
Land		Slovakia
Region		Nitra (region)
Distrikt		Komárno
Status		By og kommune
Ligger ved		Donau Váh
Grunnlagt		1075 (Julian)
Tidssone		Sentraleuropeisk tid
Postnummer		94501
Retningsnummer		035
Areal		103,17 km²
Befolkning		32 287[1] (2023)
Bef.tetthet		312,95 innb./km²
Høyde o.h.		109 meter
Nettside		www.komarno.sk
Posisjonskart Komárno Komárno (Slovakia)
Komárno 47°45′48″N 18°07′42″Ø
Komárno på Commons

Komárno (ungarsk: Komárom, tysk: Komorn) er en by i Slovakia. Byen ligger i Nitra, en av landets 8 regioner. Komárno er administrasjonssted i distriktet (okres) med samme navn.

Komárno ligger der Váh munner ut i Donau, ca. 108 moh. Området er en del av den lille ungarske sletten og dermed også av den større pannoniske sletten. Den lille ungarske sletten består i nord av et hovedsakelig bakkete landskap, mens man i sør finner overveiende flate partier. Byen Komárno er en del av det siste området som ligger mellom 100 og 270 moh.

Komárno er ikke bare den sørligste, men også den lavestliggende byen i Slovakia. Den lille ungarske sletten er dannet av avleiringer som på enkelte steder er dekket med sand. Det meste av disse avleiringene stammer fra Donau. Langs Donau finnes det her flodlandskaper opptil 30 kilometer brede.

Men også de øvrige elvene som løper igjennom området er av betydning for utformingen av landskapet. Det dreier seg om Váh, Nitra, Lille Donau og Žitava. Området preges av et stort våtmarkssystem som består av myr, vann og innsjøer og kanaler.

Beliggenheten, den geomorfologiske utviklingen så vel som det gunstige klimaet, har medført at dette området er meget fruktbart med tanke på landbrukdsdrift.

Tvillingbyen Komarom på motsatt side av elven er ungarsk. De to byene forbindes med bil- og jernbanebroer.

Byen hadde i 2001 37 366 innbyggere, hvorav 60,7 % ungarere og 35 % slovaker. I 2009 er folketallet økt til ca. 38000. I den tsjekkoslovakiske perioden styrket den slovakiske andelen seg, men ungarerne utgjør stadig flertallet av byens befolkning. Under den første republikken (1918 – 1939) utviklet Komárno seg til å bli et kulturelt sentrum for den ungarske minoriteten i den sørlige delen av Slovakia.

Området hvor byen ligger har vært bebodd siden tidlig bronsealder. På høyre side av Donau bygget romerne en kaserneby som de kalte Brigetio og på nordsiden (venstre side) av elven oppførte de det forskansete brohodet Celematia. I folkevandringstiden oppholdt avarene seg i her i nærmere 250 år. I alt åtte avariske gravplasser er bevart i Komárno.

Etter avarerrikets fall trengte moravisk-slaviske stammer inn i området og de gjenværende avarene søkte beskyttelse hos frankerne. Det er uklart om avarene (onogurene) som bodde her i det niende århundret, hørte til den frankiske eller slaviske maktsfæren.

Ungarske (madjarske) grupperinger gjorde seg gjeldende i området fra ca. 860 og deltok vekselvis på frankisk og moravisk-slavisk side. Mot slutten av århundret innvandret store madjarske stammer til karpatbekkenet som de til slutt helt erobret.

I løpet av det tiende århundret ble det bygget en forskanset og inngjerdet bosetting ved sammenløpet av Váh og Donau. Under oppbyggingen av den ungarske staten ble byen til sentrum for komitatet Komárom. Det administrative setet for komitatet var festningen. I de første skriftlige kildene vi kjenner, kalles festningen og byen Camarum (1075), Kamarn (1218), Kamar (1283), Camaron, Comaron (det siste fremgår av flere dokumenter fra 1372 – 1498).

Villa Camarun var navnet på en av tjuetre bosettinger som hørte under det som i dag kalles Komárno festning. Kong Bela IV ga i 1265 viktige privilegier til denne byen. Disse privilegiene som senere ble stadfestet og utvidet av andre herskere, bidro til utviklingen av Komárno videre i middelalderen. Under Matthias Corvinus opplevde byen en blomstringstid. Corvinus oppførte et slott i renessanse-stil, hvor han også gjerne selv oppholdt seg. Videre utbygde han den kongelige flåten som ga et viktig bidrag i forsvaret av byen mot tyrkerne.

I den tyrkiske ekspansjonstiden i det sekstende århundret ble byen liggende i grensen mellom habsburgerriket og det osmanske riket. Middelalderfestningen ble derfor ombygget og forsterket under ledelse av Ferdinand I. Nye ombygginger ble igangsatt på 1760 og 1770-tallet i forbindelse med kampene mot tyrkerne i denne perioden.

Tyrkerne klarte aldri å erobre festningen i Komárno. Da tyrkerne hadde forlatt landet i det attende århundret, lå Komárno i et krysningspunkt av viktige handelsveier, og byen opplevde en økonomisk oppgangstid. Maria Theresia tildelte 16. mars 1745 Komárno status som kongelig fristad. Borgerskapet og adelen oppførte bygninger i barokkstil, mens fransiskanerne og jesuittene bygget klostre og kirker. Barokkbyen ble imidlertid sterkt ødelagt av to jordskjelv, det første 28. juni 1763 og det neste tjue år senere, 22. april 1783. Senere ble byen rammet flom, brann, pest- og koleraepidemier. Likevel holdt Kománo stillingen som et viktig handels- og håndverkssentrum, helt til midten av det nittende århundret.

Under napoleonskrigene startet byggingen av et omfattende festningssystem. Byggingen ble imidlertid avbrutt under den ungarske oppstanden og revolusjonen 1848–1849, da festningen tjente som en siste skanse for de ungarske revolusjonære. Etter branner og en flere måneder lang beleiring var byen ruinert. I enevoldstiden ble det i byen hovedsakelig foretatt utbygginger for militære formål. Da festningen var ferdig mot slutten av 1870-årene var Komárno et strategisk viktig sted for Østerrike-Ungarn. Byen mistet imidlertid sin økonomiske betydning og dermed også sin betydning blant de øvrige byene i landet.

Jernbanebroen over Donau og Váh ble bygget ved overgangen fra det nittende til det tjuende århundret. Den forbedrete jernbaneforbindelsen med de øvrige delene av landet, som man dermed oppnådde, førte også til et økonomisk oppsving. I denne perioden ble bosettingen Ujszöny på Donaus høyre bredd, innlemmet i Komárno og byen fikk større rom for sin utvikling.

Ved Østerrike-Ungarns fall i 1918 og dannelsen av Tsjekkoslovakia, ble statsgrensen trukket langs Donau. Dermed ble også det historiske komitatet Komárno og byen med samme navn, delt i to.

Den første voldgiftsdommen i Wien av 2. november 1938 overførte byen til Ungarn. Fra 30. mars 1945 er grenselinjen i Donau gjenopprettet.

Komárno ble sterkt skadet av bombing under krigen 1939 – 1945. Etter krigen bidro byggingen av et skipsverft til økt aktivitet i byen, og det ble bl.a. bygget nye boliger for arbeiderne ved verftet. Flommen i 1965 medførte også økt aktivitet mht nybygging og ombygging i Komárno.

Fra 2004 er Komárno hovedsete for det ungarskspråklige Selye János universitetet.

Komárno består av to matrikkelområder. Komárno besto inntil 1979 av åtte bydeler. Fra 1979 ble Nová Stráž (tysk Neudörfel, ungarsk Őrsújfalu) innlemmet i byen, med sine tre bydeler.

1. Komárno
   1. Komárno
   2. Ďulov Dvor,
   3. Hadovce,
   4. Nová Osada,
   5. Malý Harčáš,
   6. Veľký Harčáš,
   7. Malá Iža,
   8. Lándor
2. Nová Stráž
   1. Nová Stráž
   2. Čerhát
   3. Pavol

Europaplassen (Nádvorie Európy) ble bygget 1999 til 2000 og består av 45 bygninger som forestiller landene i Europa. Museum for ungarsk kultur i Donauområdet (Podunajské múzeum) inneholder arkeologiske, historiske og folkloristiske samlinger samt malerier fra det attende og det nittende århundret. St. Andreakirken (sv. Ondreja) er bygget i barokkstil på 1700-tallet. En viktig attraksjon er den gamle og den nye festningen fra det sekstende og syttende århundret. I Kalamantia ca. 3 kilometer sør for Komárno, finnes ruiner fra romertiden. Ruinene ligger innenfor et område på 175 m x 175 m og hadde opprinnelig 20 tårn og fire porter. Anlegget ble oppført mellom det andre og det fjerde århundret.

• Blansko
• Komárom
• Kralupy nad Vltavou
• Lundo (Lieto)
• Sebeş
• Terezin
• Weissenfels

• Mór Jokai, (1825–1904), forfatter
• Franz Lehár (1870–1948), komponist
• Hans Selye (ungarsk Selye Janos), biolog som byens universitet er oppkalt etter

• Offisielt nettsted
• (en) Komárno – kategori av bilder, video eller lyd på Commons