Krig

Krig er væpnet konflikt mellom to eller flere parter, for eksempel mellom stater, befolkningsgrupper, stammer eller lignende. Den nøyaktige definisjonen av når en spent konfliktsituasjon eller væpnet kamp kan kalles krig, kan likevel variere, blant annet av hensyn til internasjonal rett og politisk retorikk. Det motsatte av krig blir vanligvis kalt fred.

Krig som en væpnet kamp mellom grupper, ser ut til å være noe som oppstår med jevne mellomrom der det finnes mennesker, og ifølge Platon er det i det hele tatt en nødvendighet for at vi kan utvikle en sivilisasjon; vi må ta ressurser fra andre. Fordi krig praktisk talt alltid fører til enorme materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser, er imidlertid synet på krig som nødvendig for et samfunn, sterkt omstridt.

Fysisk styrke og våpen har i uminnelige tider vært brukt som et maktmiddel i konflikter mellom mennesker. Et organisert militærvesen av et eller annet slag har derfor vært et viktig del av maktapparatet til herskerne i et samfunn. De første stående hærstyrker ble opprettet av bystatene og keiserriket i Mesopotamia. Organisasjon og struktur har siden spilt en stor rolle i krigføring, for eksempel de høyt disiplinerte styrkene til Romerriket.

Utvikling av effektive teknikker og redskap for vold, terror, massedrap og hærverk såvel metoder og innretninger for å beskytte og forsvare seg mot slikt, har vært høyt prioritert i mange kulturer og store sivilisasjoner. Militær forskning og teknologi for krigføring har derfor ofte ledet an i den generelle teknologiutviklingen. Oppfinnelser som i utgangspunktet skal ødelegge og skade mest mulig, har således indirekte kunnet påvirke samfunnet positivt. Et av utallige eksempler er datamaskiner som opprinnelig ble utviklet for å beregne kulebaner for artilleri og knekke kryptering under andre verdenskrig, den hittil mest omfattende krigen i verdenshistorien.

PRIO og Uppsala Conflict Data Program (UCDP) ved Universitetet i Uppsala definerer krig som væpnet konflikt mellom statlige aktører (eller minst en statlig aktør) med minst 1000 drepte på ett år (tilfeller av 25 drepte på ett år regnes som væpnet konflikt). Øyvind Østerud mener at denne definisjonen ikke fanger mange voldelige konflikter for eksempel der stater bryter sammen eller omfattende voldshandlinger mellom kriminelle bander.^[1]

Østerud definerte i boka Hva er krig? krig som «organisert, kollektiv vold i større skala». Stein Tønnesson skriver at krig skiller seg fundamentalt fra annen voldsbruk ved at den organisert og institusjonalisert: I krig blir vold og drap, som ellers er uønsket atferd, tillatt, oppmuntret og premiert innenfor et organisert fellesskap. For at noe skal være krig må det ifølge Tønnesson være minst to parter som utøver volden slik at statlig vold mot en gruppe for eksempel massakrer og folkemord ikke kan regnes som krig. Ensidig vold som folkemordene i Rwanda og Holocaust skjer ofte i ly av krig. Vanlig kriminalitet kan skje i ly av krigshandlinger og vinningskriminalitet kan brukes til å finansiere krig. Definisjonen brukt i Uppsala-databasen er grunnlaget for mye av den kvantitative forskningen internasjonalt.^[2] For å gjøre kvantitative analyser av krig er empiriske definisjoner utfordrende, feks om man skal telle opp antall måneder to land har vært i krig.^[3]

Small og Singer definerte borgerkrig som med væpnet konflikt mellom parter internt i statens territorium og der den ene parten er den nasjonale regjeringen. De la også til grunn at voldsutøvelsen vedvarte (med minst 1000 døde) og partene skulle yte voldelig motstand.^[4] En viss grad av organisering kreves for å skille borgerkrig fra ensidig, statlig voldsutøvelse.^[5]

Gjennom idéhistorien har det ofte blitt stilt spørsmål ved krigens moral. Selv om mange gamle og noen moderne sivilisasjoner har sett på krigen som noe høyverdig, så har tendensen vært at moralske spørsmål om krig får mer og mer oppmerksomhet.

I dag blir krig oftest sett på som uønsket og moralsk problematisk - at krig er siste utvei. St. Augustin av Hippo var en av de tidligste filosofer som argumenterte for at en krig kunne forsvares som å være rettferdig, så sant en rekke strenge kriterier var oppfylt.^[6] Pasifister mener at krig i seg selv er umoralsk, og at det ikke finnes noen unnskyldning for å gå til krig. Det siste synspunktets mest kjente forfekter er inderen Mahatma Gandhi.

Krig har hatt sine forsvarere, både historisk og i dag. Mange tenkere, slik som Heinrich von Treitschke, så krigen som menneskehetens høyeste syssel, hvor mot, ære og ferdigheter var mer nødvendig enn i noen andre aktiviteter. Ved utbruddet av første verdenskrig sa forfatteren Thomas Mann: «Er ikke fred et element av forfall og krigen en renselse, en frigjøring, et enormt håp?» Denne innstillingen var også kjennetegnet til mange sivilisasjoner, fra Sparta og romerriket i antikken til de fascistiske statene på 1930-tallet. Siden har militær heltedyrkelse og voldspropaganda fortsatt inn i moderne tid, både blant politiske opprørsbevegelser, i krigerske diktaturer og demokratiske supermakter.

Blant krigens motstandere er de mange organisasjonene som jobber for å minske krigens lidelser eller driver fredsarbeid. Mest kjent av den førstnevnte kategorien er Røde Kors, stiftet i 1863 av den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant, etter at han personlig hadde sett lidelsene på slagmarken ved slaget ved Solferino i 1859. Den folkelige fredsbevegelsen på 1900-tallet skapte et bredt engasjement blant folket, og etableringen av først Folkeforbundet i 1919 og senere De forente nasjoner i 1945 var hovedsakelig motivert av å unngå krig.

Krigføring er regulert av et sett med internasjonale regler. De mest allment anerkjente av disse er FN-paktens regler, Genève-konvensjonene fra midten av 1800-tallet og framover og Haag-konvensjonene fra rundt 1900 og framover. Disse regulerer blant annet hva som er krig, hvordan de stridende partene skal forholde seg til hverandre, hvordan man skal behandle sivile og krigsfanger samt hvilke typer våpen som er tillatt.

Noen av de sentrale prinsippene for krigføringens regler er:

• At krigen skal begrenses til å oppnå de politiske motiv som satte krigen i gang (for eksempel kontroll over et landområde) og at den ikke skal føre til unødig ødeleggelse.
• At krigen skal opphøre så snart som mulig.
• At mennesker og eiendom som ikke bidrar til krigføringen skal beskyttes mot unødig ødeleggelse og lidelse.

Krigssituasjoner oppstår når en eller begge parter foretrekker å løse en konflikt gjennom krig framfor med andre midler. Noen årsaker til konflikter er vanligere enn andre. Eksempler er:

• Regionale maktkamper, altså rivalisering om å dominere et område
• Etniske konflikter, altså mellom forskjellige folkegrupper
• Økonomiske konflikter, altså konflikter om fordeling av ressurser som vann, olje, beitemark og lignende
• Religiøse konflikter
• Ideologiske konflikter

Den norske forskeren Evelin Gerda Lindner ved Universitetet i Oslo mener i tillegg at følelse av ydmykelse er en drivkraft i flere konflikter. Hun begrunner dette ved undersøkelser rundt folkemordet i Rwanda, hvor to etnisk og religiøst svært like grupper ble satt opp mot hverandre av makthaveren. Når de undertrykkende og de undertrykte byttet plass, ble resultatet folkemord.^[7]

Før det utvikler seg en krig har ofte andre forsøk på å finne en løsning mislyktes. Den norske fredsforskeren Johan Galtung tar utgangspunkt i at en ikke bør se på flernasjonale konflikter som en tap-vinn-situasjon: Det er ikke nødvendigvis slik at den ene parten vinner og den andre parten taper. Han mener at man heller bør lete etter måter å skape en vinn-vinn-situasjon, hvor begge parter har fordeler av en løsning.

Utfyllende artikler: Prehistorisk krigføring, krigføring i antikken, krigføring i middelalderen, tidlig moderne krigføring, krigføring på 1800-tallet, krigføring på 1900-tallet og moderne krigføring

Når krigføringen tok til er fremdeles et emne under debatt. Man har funnet neandertalere med spydspisser fast i skjelettet, men ingen indikasjoner på at det var annet enn drap.^[8] Ikke før buen var oppfunnet finner man hulemalerier som viser grupper av mennesker i kamp med hverandre.

I antikken ble krigføringen organisert, blant annet av Romerriket.

I middelalderen i Europa forandret teknologiske, kulturelle og sosiale endringer krigføring fra antikkens dager, spesielt taktikk og rollen til kavaleriet og artilleriet. Lignende endringer kunne sees i andre deler av verden. I Kina rundt 400-tallet ble arméene gjort om fra infanteri til kavaleri, etter mønster av nomadene på steppene. I Midtøsten og Nord-Afrika ble det brukt lignende, om ikke mer avansert, teknologi som Europa. I Japan ble krig etter middelaldermodell ført helt til 1800-tallet.

Det kanskje viktigste teknologiske framskrittet i middelalderen var innføringen av stigbøylen, som kom til Europa på 900-tallet, på en tid hvor den allerede var i bruk i Kina og Midtøsten. Stigbøylen, sammen med hesteavl og bedre metallurgi, gjorde det mulig med kraftigere kavaleri. Tidligere, som for eksempel i romerriket, ble kavaleri primært brukt til oppklaring og som støttetropper. Ridende soldater kom nå til sin rett, med mulighet til å effektivt bruke våpen fra hesteryggen. I Europa ble tungt pansrede riddere sentrale, mens lettpansrede bueskyttere ble viktige i Mongolia. I Kina og Midtøsten lå man midt i mellom.

Kruttet og våpen basert på krutt var egentlig en kinesisk oppfinnelse fra 800-tallet. I løpet av senmiddelalderen kom kruttet også i bruk i Europa, noe som gjorde at kanonen ble den viktigste artilleritypen utover på 1400-tallet. Kanoner ble imidlertid på denne tiden hovedsakelig brukt til beleiringer, da størrelsen og vekten hindret deres bruk i feltslag. Denne begrensningen gjaldt generelt for kruttvåpen, noe som hindret kruttet i å dominere europeiske slagmarker.

Senere kom kruttvåpen til å dominere, både for håndvåpen og artilleri. Fra tiden rundt Napoleonskrigene vokste det fram store folkehærer som møtte hverandre på slagmarken. På slutten av 1800-tallet ble piggtråden og maskingeværet oppfunnet, og krigføringen stagnerte i skyttergravskrig fram til ny taktikk og stridsvognen gjorde sitt inntog. Krigenes omfang nådde i samme periode nye, uante dimensjoner med to verdenskriger, hvor nasjoner på alle kontinenter var involvert. På samme tid ble også sivilbefolkningen sterkt skadelidende under såkalt total krig.

Etter andre verdenskrig levde menneskeheten i en balanse kalt den kalde krigen, hvor både øst og vest hadde store mengder atomvåpen, men uten å bruke dem. Krigføringen ble igjen begrenset til lokale konflikter, hvor de krigførende ofte hadde skjult eller åpen støtte fra stormaktene. På begynnelsen av 1990-årene falt Sovjetunionen og Warszawapakten fra hverandre, og verden ble stående med USA som eneste supermakt.

• Verdenskrig
• Borgerkrig
• Uavhengighetskrig eller frigjøringskrig
• Religionskrig eller hellig krig
• Krigen mot terror

• Hundreårskrigen
• Den engelske borgerkrigen
• Den amerikanske uavhengighetskrigen
• Den amerikanske borgerkrigen
• Den fransk-prøyssiske krig
• Første verdenskrig
• Den russiske borgerkrigen
• Den spanske borgerkrigen
• Andre verdenskrig
• Koreakrigen
• Vietnamkrigen
• Den afghansk-sovjetiske krig
• Falklandskrigen
• Gulfkrigen
• Krigen i Afghanistan (2001-)
• Irakkrigen

• Militærhistorie
• Krigsrett
• Våpenhvile
• Krigserklæring
• Norges forsvar
• Krigsskolen
• Kriger
• Ikke-vold

• Overy, Richard (2024), Why War?, W. W. Norton & Company, ISBN 978-1-324-02174-2

• (en) War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• apollon.uio.no Definisjon, typologi og mindre krig i verden artikkel om hvordan definere "krig" av Stein Tønnesson 31.05.2010