Christian VII av Danmark og Norge

Christian VII Konge av Danmark-Norge
Født		29. jan. 1749[1][2][3][4] Christiansborg[5]
Død		13. mars 1808[1][2][3][4] (59 år) Rendsburg
Beskjeftigelse		Monark, monark
Embete		Danmarks monark (1766–1808) Norges konge (1766–1808)
Ektefelle		Caroline Mathilde av Storbritannia (1766–1772)[6]
Partner(e)		Støvlett-Cathrine Louise von Plessen
Far		Frederik V av Danmark og Norge
Mor		Louise av Storbritannia
Søsken		Arveprins Frederik Sofia Magdalena av Danmark Vilhelmine Caroline av Danmark Louise av Danmark Christian av Danmark
Barn		Frederik VI av Danmark og Norge Louise Augusta av Danmark
Nasjonalitet		Danmark-Norge
Gravlagt		Roskilde domkirke[7][8]
Medlem av		Royal Society (1768–) (Royal Fellow of the Royal Society)[9]
Utmerkelser		Serafimerordenen (1766) Elefantordenen Dannebrogordenen Royal Fellow of the Royal Society (1768)[9]
Regjeringstid		1766–1808
Valgspråk		I kærlighed til fædrelandet skal jeg søge min ære
Våpenskjold
Christian VII av Danmark og Norge på Commons

Christian VII (født 29. januar 1749 på Christiansborg Slott i København, død 13. mars 1808 i Rendsborg) av den oldenborgske slekt, var konge av Danmark-Norge og hertug av Slesvig-Holsten 1766–1808.

På grunn av kongens sinnssykdom ble alle regjeringsbeslutninger i hans tid som konge foretatt av dem som sto han nærmest. Disse kongelige rådgiverne var forskjellige personer alt etter hvem som vant maktkampene rundt tronen, men fra 14. april 1784 og frem til Christian VIIs død i 1808 var det hans sønn, den senere Frederik VI som var det uoffisielle, men i realiteten fungerende kongelige overhodet.

Christian var sønn av kong Frederik V av Danmark og Norge og dronning Louise, datter til kong Georg II av Storbritannia. Han var den første danske prinsen som ble født på det nyoppførte Christiansborg slott på Slotsholmen i det sentrale København. Som prins var Christian meget begavet og hadde et sosialt gemytt, men han var også nervøst anlagt.^[10] Dette siste karaktertrekk ble ytterligere utviklet og forsterket da han fikk Ditlev Reventlow som hovmester (dvs. lærer og oppdrager). Reventlow var ikke pedagogisk anlagt og hans oppdragelse ble for det meste utført ved hjelp av spanskrør og skjenneprekener.^[11] Kronprinsen hadde samtidig andre lærere, men de klarte ikke å bryte Reventlows kontroll med undervisningen. Christian hadde særlig et godt forhold til sin lærer, sveitseren Elie Salomon François Reverdil, men Reventlow forsto for det meste å bryte inn når Reverdil på en interessant måte hadde fanget kronprinsens oppmerksomhet.^[12]

Da han den 14. januar 1766 besteg tronen, var han ennå ikke fylt 17 år. Den 8. november 1766 inngikk han ekteskap med sin kusine, den 15-årige prinsesse Caroline Mathilde av England, den engelske kong Georg IIIs søster. Den nye kongen og dronningen ble salvet 1. mai året etter i Christiansborg slottskirke.^[13] I 1768 fødte dronning Caroline Mathilde deres sannsynligvis eneste felles barn, kronprins Frederik, den senere Frederik VI.

Christian elsket fysiske utfoldelser og var en mester i såvel dans som ridning og fekting. Hans faste følgesvenn i en periode var den prostituerte Anna Cathrine Benthagen – i Danmark kjent som Støvlet-Cathrine – som han fartet rundt på Københavns vertshus og bordeller med. Kongen og hans svirebrødre havnet stadig i slagsmål, også med ordensmakten. På et tidspunkt viste kongen stolt fram en morgenstjerne som han hadde tatt fra en vekter. Til slutt klaget vekterne til hoffet. Statsrådet grep inn og tvang igjennom at Støvlett-Cathrine skulle deporteres til Wandsbeck i Holstein, hvor hun fikk en årlig ytelse på 400 rdl. Christian viet senere meget av sin oppmerksomhet til den veldige grand danois Gourmand.

Christians far hadde i sin regjeringsperiode latt statsrådet under ledelse av grev J.H.E. Bernstorff styre landet. Eneveldet hadde dermed i realiteten blitt et embetsmannsvelde. Christian fortsatte med dette, da han lot ministrene treffe de nødvendige beslutninger. I 1768 var han på utenlandsreise, og traff under et opphold i Altona, Johann Friedrich Struensee, som han leide inn som reiselege. Kongen fattet tillit til Struensee, og de diskuterte blant annet Voltaire og andre moderne tenkere. Reisen skulle egentlig vare i 2 år, men ble avbrutt etter 8 måneder. (Reisekostnadene har blitt beregnet til rundt 250 000 rdl.) I Storbritannia ble Christian utnevnt til æresdoktor av Oxford og Cambridge, og i Frankrike konverserte han datidens store filosofer d'Alembert og Diderot.

Ved hjemkomsten ble Struensee ansatt ved hoffet som livlege. På høsten brøt det ut kopper i København, og mer enn 1 000 barn døde. Struensee hadde erfaring som stadsfysikus i Altona, og innførte koppevaksine. Caroline Mathilde var bekymret for sin svakelige sønn Frederik, og ba Struensee om hjelp. Sønnen ble vaksinert med godt resultat, og legen hadde dermed vunnet hennes tillit.

I begynnelsen av 1770 ble Struensee utnevnt til kabinettsekretær for dronningen, og foreleser for kongen. Han ga opp sitt legeembete og ble politiker. Etter kort tid ble han den forsømte 19-årige dronningens elsker, og han fikk stadig mer makt ved hoffet.

7. juli 1771 fødte Caroline Mathilde en datter, prinsesse Louise Augusta. Kongen anerkjente farskapet. Den alminnelige oppfatningen, både i samtiden og nåtiden, er at Struensee var faren.

En gruppe høytstående offiserer, embetsmenn, kabinettsekretær Høegh-Guldberg, enkedronning Juliane Marie av Danmark og hennes sønn arveprins Frederik (kongens halvbror), samlet seg 12. januar 1772 med det formål å fjerne Struensee. Natten mellom 16. og 17. januar ble Struensee og Enevold Brandt arrestert på ordre fra enkedronningen, og plassert i en celle i Kastellet etter et maskeradeball i hoffteateret. Hovedanklagen mot Struensee var maktmisbruk, og hans forhold til dronningen. Brandt ble anklaget for å ha prylt kongen ved flere anledninger samt for å ha bitt ham i fingeren.

Begge ble funnet skyldige i majestetsfornærmelse og dømt til døden. Christian VII underskrev selv dødsdommene, under stort press. Dommen ble fullbyrdet på Øster Fælled i København den 28. april 1772. Begge fikk først ødelagt sine respektive våpen, dernest ble høyre hånd hugget av før de ble halshugget. Likene ble lagt på steile og hjul.

Dronningen tilsto sitt forhold til Struensee, og ekteskapet ble opphevet. Etter forhandlinger med hennes bror, den engelske kong Georg III, ble hun deportert til Celle i Hannover, som var i den britiske kongens besittelse. Hun så aldri sine barn igjen og døde i 1775, 23 år gammel.

Enkedronning Juliane Marie og arveprins Frederik fikk plass i det gjeninnsatte statsrådet. Den som fikk størst innflytelse i rådet var en av hovedmennene bak kuppet, Ove Høegh-Guldberg, som var teolog og professor i retorikk. Han ble etter hvert regjeringens egentlige leder. Så godt som alle de reformer Struensee hadde stått bak ble avskaffet, og Høegh-Guldberg innførte en rigid kontroll med kongens gjøren og laden.

I 1784 tok kronprinsen, den senere Frederik VI, makten i et palasskupp. Høegh-Guldberg ble da fjernet fra rådet. Formelt var fortsatt Christian VII eneveldig konge. Hans rolle besto for det meste i å underskrive de dokumenter statsrådet la foran ham, samt i å konversere utenlandske gesandter.

Christian døde etter et hjerneslag den 13. mars 1808 i Rendsborg og ble begravet i Roskilde domkirke.

• Holm, Edvard, Christian VII i Carl Frederik Bricka, Dansk biografisk Lexikon (1. utgave, 1889)
• Dehn-Nielsen, Henning, Christian 7. – Den gale konge Sesam 2000. ISBN 87-11-13372-4.
• Jensen, Hans (1934). «Christian VII» (PDF). I Engelstoft, Povl; Dahl, Svend. Dansk Biografisk Leksikon (på dansk). 5 (2. utg.). København: J.H. Schultz Forlag. s. 133-137. 
• Langen, Ulrik, Den afmægtige – en biografi om Christian 7. Jylland-Postens Forlag 2008. ISBN 978-87-7692-093-7.

• (en) Christian VII of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Christian VII hos Danske konger dk
• Kongen, elskeren og det løsagtige fruentimmer; om Christian VIIs liv
• Ulrik Langen forteller om Christian 7. på Det Kongelige Bibliotek
• Christian 7., artikkel hos Store norske leksikon
• Struensees flørt med det opplyste eneveldet – og henrettelsen som fulgte, artikkel hos Norgeshistorie.no