Kulturminneverdier

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2022-01

Kulturminneverdier (tidligere ble begrepet verneverdier brukt, men dette er gått bort fra^[1]) er de verdier som legges til grunn når et kulturminne vurderes med henblikk på vern. Vurderingen av et kulturminnes bevaringsverdi bygger på et samlet inntrykk av kulturminnets kvalitet og fremtoning. De ulike verdiene fungerer både som utvelgelseskriterier for vern og som retningslinjer for hvordan kulturminner skal behandles slik at deres verdier beskyttes og forsterkes. Ulike kulturminneverdier kan være motstridende og vektingen av verdiene kan endre seg over tid. Utviklingstendensene i kulturminneforvaltningen har de siste 150 år har gått fra et fokus på arkitekturhistoriske enkeltmonumenter som stavkirkene og objekt knyttet til embetsmannskulturen (bonde- og bykulturen), til mer representativ dokumentasjon av vår felles, bygde historie. De åndelige verdiene, den immaterielle kulturarven og handlingsbåren kunnskap har også vært i fokus de senere årene.

Kulturminner er ikke bare fysiske objekter, de er skapt gjennom menneskers opplevelse og fortolkning av dem. Kulturminneverdiene kan derfor sies å være basert på en subjektivistisk verditeori, da verdiene blir til gjennom et vurderende subjekt. Kulturminner kan også sies å ha egenverdi, det vil si at de har iboende verdier som er verdifulle i kraft av selv. At kulturminner bidrar til nytelse kan for eksempel sies å være av det høyeste gode ut fra et hedonistisk perspektiv eller, om det finnes mange slags ting med egenverdi, kan man si at skjønnhet, kunstverdi og arkitektonisk verdi, har egenverdi. Kulturminner har også instrumentell verdi i kraft av å være et middel, som økonomisk verdiskaper, bl.a. gjennom sin som bruksverdi, omsetningsverdi, opplevelsesverdi eller pedagogisk verdi. Kulturminners samfunnsverdi kan knyttes til turisme og opplevelsesindustrien, steds- og byutviklingen og det å skape identitet og kontinuitet for individet.

Forfatteren Verner von Heidenstam var den første i Norden som skrev om kulturminneverdier. I pamfletten Modern barbarism fra 1894 gikk han til angrep mot planene for restaureringen av Gripsholms slott. Som forfatter formulerte Heidenstam ikke noe eksplisitt verdisystem, men teksten omtaler både autentisitet (äkthetsvärde), affeksjonsverdi (affektionsvärde), kunstnerisk verdi (konstvärde), arkitekturhistorisk verdi (stilvärde), industriverdi/bruksverdi (industrivärde) og anekdoteverdi (anekdotvärde).

Et verdigrunnlag kan være de kriterier for vern som er brukt i kulturminnevernet.

Viktig i denne sammenheng er Dag Myklebusts artikkel «Verditenkning en arbeidsmetode i bygningsvern» som tok for seg Alois Riegls (1858–1905) minnesmerkefilosofi som er et viktig bidrag til kulturminnevernet. Han mente at alle overleverte vitnesbyrd om menneskelige gjerninger har historisk verdi. Kunstviljen endrer seg i tid og rom. Et hovedpoeng er at den kunstneriske smaken forandrer seg og at målestokken for kunstverdien er i hvilken grad kunstverket samsvarer med betrakterens smak. Betegnelsen minnesmerke er subjektiv og tatt i bruk av oss. Minnesmerket har også en erindringsverdi. Dets historiske verdi ligger i at det representerer et trinn i utviklingen av den menneskelige skapervirksomhet. Historikerens oppgave blir å konservere minnesmerket i den tilstand det er overlevert og deretter sørge for vedlikehold. Minnesmerkepleien må leve i konfliktfylt sameksistens med hensynet til bruksverdien.

Konflikten er ikke stor, menneskenes bruk er en del av naturkreftenes levende spill. Minnesmerker som vi er vant til å se befolket ville virke forstemmende dersom de lå øde.

Aldersverdi er det mest moderne og sentrale begrep. Denne verdien finnes i det største antall minnesmerker, og kommer til uttrykk i deres umoderne utseende. Riegls tanker brukes på følgende måte i dagens kulturminnevern:

1. At alle gjenstander har en mulighet til å bli minnesmerker.
2. At minnesmerkene har flere verdier som kan oppfattes enkeltvis og at disse innbyrdes kan komme i konflikt.
3. At minnesmerkene har psykologisk baserte, og derfor vanskelig målbare verdier for oss.

Kulturminnevernet må også ta hensyn til at det som tas vare på må ha en viss autentisitet.

Ett moment mangler selv ved den mest fullkomne reproduksjon: kunstverkets Her og Nå - dets unike eksistens, på det sted hvor det befinner seg. I denne unike eksistens, og intet annet, sammenfattes kunstverkets historie i den tid det har bestått. Dette gjelder både de forandringer som det i tidens løp har vært utsatt for med hensyn på fysisk struktur og de vekslende eierforhold som det kan ha vært berørt av

Walter Benjamin 91:37

UNESCOs konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven (1978) vektlegger steder med «fremragende universell verdi» sett fra et historisk, estetisk, naturvitenskapelig, etnologisk eller antropologisk perspektiv. Verdensarvkonvensjonen understreker videre behovet for ivaretakelse av kulturminnets eller kulturmiljøets «integritet» (helhet og tilstand) og «autentisitet» (ekthet).

Nedfelt i Veneziacharteret fra 1964 er målsetningen med konservering og restaurering av kulturminner å «bevare både kunstverket og det historiske vitnesbyrdet». I Burracharteret (1979, revidert 1999) vektlegges det at kulturell betydning omfatter både estetiske, historiske, vitenskapelige, sosiale og åndelige verdier for tidligere, nåværende og fremtidige generasjoner. For å bevare slike verdier anbefales en "forsiktig tilnærming" og et minimum av inngrep.

I kulturpolitikken brukes begrepet «kvalitet» som vurderingskriterium. På miljøområdet har verdisettingssystemet beveget seg i retning av naturvitenskapelig metode og biologisk systematikk.^{[trenger referanse]} Praksis på kulturmiljøfeltet går i retning av et ressursforvaltningsparadigme, der kulturminner registreres, konserveres, overvåkes og forvaltes som om det var «natur». Kulturminneforvaltningen i Norge bruker i dag følgende kriterier for å identifisere, velge ut og forvalte kulturminner:

Dokumentasjonsverdier eller kunnskaps- og kildeverdi:

• Bygningshistorisk verdi
• Teknikkhistorisk eller håndverkshistorisk verdi
• Arkitekturhistorisk eller stilhistorisk verdi
• Samfunnshistorisk eller sosialhistorisk verdi
• Personalhistorisk verdi

Dette er verdier som i stor grad er objektive og målbare.

Opplevelsesverdier:

• Arkitektonisk verdi
• Kunstnerisk eller estetisk verdi
• Brukspreget, alderspreget verdi, «patina»
• Miljøskapende verdi
• Identitetsskapende eller kontinuitetsskapende verdi
• Forbløffelses- eller nysgjerrighetsskapende verdi
• Symbolverdi

Dette er verdier som i stor grad ikke er målbare og må vurderes etter faglig skjønn.

Forsterkende eller overgripende forutsetninger som fremmer kulturminneverdiene:

• Autentisitet, ekthet eller troverdighet
• Kvalitet eller vedlikeholdstilstand
• Representativitet eller sjeldenhet
• Bruk

For å vekte kulturminneverdiene brukes gjerne begrepene liten–middels–høy eller lokal-regional-nasjonal-internasjonal kulturminneverdi. Sistnevnte speiler norsk lovverk og forvaltningsnivåer: kommunal, fylkeskommunal og statlig. For å fastsette nasjonal verdi kan kulturminner og kulturmiljøer fredes etter kulturminneloven. Tilskriving av regional eller lokal verdi gjøres ved regulering til vern gjennom plan- og bygningsloven. Fylkeskommunene har innsigelsesmyndighet til kommuneplaner eller reguleringsplaner som er i konflikt med regionale og nasjonale kulturminneverdier. I forbindelse med konsekvensutredninger til planarbeid skilles det gjerne mellom prissatte og ikke-prissatte konsekvenser i den samfunnsøkonomiske analysen. I samferdselssektorens analyser er kulturminner og kulturmiljøer del av de ikke-prissatte konsekvensene og plantiltakene vurderes etter en ni-delt skala som går fra meget stor positiv til meget stor negativ konsekvens. Riving av et kulturminne vil i en slik analyse bety meget stor negativ konsekvens, men analysemetoden vil ikke fange opp om konsekvensen gjelder et kulturminne av lokal verdi eller verdensarven. Organisasjonen International Council on Monuments and Sites anbefaler en analysemetode som skalerer konsekvensgrad i forhold til kulturminnets verdi og endringskapasitet. Planer som fører til mindre endringer på verdensarven får i denne metoden middels/store konsekvenser, mens samme tiltak som gjelder et kulturminne av lokal verdi får ingen/små konsekvenser.

• Benjamin, Walter (1991): Kunstverket i reproduksjonsalderen, Oslo
• Bore, Ove Magnus (høsten 1985): «Evalueringsproblemet i kulturhistorisk vernearbeid», Hovedfag kunsthistorie, Universitetet i Bergen
• Bull, Lisen (1987): «Verneverdi og utvelgelseskriterier», hefte utgitt av Riksantikvaren
• Myklebust, Dag (1981): «Verditenkning – en arbeidsmåte i bygningsvern», Fortidsminneforeningens årbok, s. 85–106
• Myklebust, Dag (1984): «Domkjærka no` igjæn», Fortidsminneforeningens årbok

• Kulturminner og kulturmiljøer – hvilke verdier representerer de? Nou
• Riksantikvarens ordforklaringer
• Miljøstatus i Norge: Kulturminner Arkivert 11. august 2013 hos Wayback Machine.
• Regjeringskvartalet - Riksantikvarens utredning om verneverdi og ny bruk, 4.1 Vernekriterier - kunnskapsverdier, opplevelsesverdier, bruksverdier
• Kulturminnevern. Kulturminneloven med kommentarer 2020