Lance Armstrong

Lance Armstrong
Lance Armstrong i 2009
Født		Lance Edward Gunderson 18. sep. 1971[1][2][3][4] (53 år) Plano
Beskjeftigelse		Sykkelrytter, selvbiograf, podkastvert, triatlet
Utdannet ved		General William J. Palmer High School Plano East Senior High School Austin College
Partner(e)		Tory Burch
Far		Eddie Charles Gunderson[5]
Mor		Linda Gayle Mooneyham[5]
Parti		Det republikanske parti
Nasjonalitet		USA
Utmerkelser		7 oppføringer Fyrsten av Asturias' pris for sport (2000) Ridder av Æreslegionen (2005–2014)[6] Associated Press Athlete of the Year (2002) Associated Press Athlete of the Year (2003) Associated Press Athlete of the Year (2004) Associated Press Athlete of the Year (2005) Vélo d'Or (–2012)
Kallenavn		Mellow Johnny
Rytterinformasjon
Disiplin		Landeveissykling
Rolle		Kaptein
Ryttertype		All-rounder
Høyde		177 centimeter
Profesjonelle lag
1992–1996 1997 1998–2005 2009 2010–2011		Motorola Cofidis U.S. Postal/Discovery Channel Astana RadioShack
Meritter
VM		Gull, landevei (1993)
Nasjonal mester		Landevei (1993)
Andre		La Flèche Wallonne (1996) Clásica de San Sebastián (1995)
Lance Armstrong på Commons

Lance Armstrong (født 18. september 1971 i Plano i Texas) er en amerikansk tidligere profesjonell syklist. Han hadde status som en av verdens beste landeveisryttere, men ble i 2012 avslørt for doping og innrømmet i 2013 å ha dopet seg systematisk i en årrekke.^[7][8]

Armstrong ble profesjonell landeveisrytter i 1992, og ble verdensmester i 1993. I 1996 ble han alvorlig kreftsyk, men kom tilbake og vant Tour de France for første gang i 1999. Han la opp etter sin syvende seier, men i 2008, tre år senere, ble det kjent at han ville satse som profesjonell syklist på ny. Han la opp igjen tidlig i 2011. I august 2012 ble det kjent at amerikanske antidopingmyndigheter fratok Armstrong samtlige Tour-titler, pengepremier og andre premier han har vunnet etter august 1998 samt at han ble utestengt fra sykkelsport på livstid.^[9][10][11] I oktober samme år bestemte UCI at avgjørelsen ville bli opprettholdt også av dem og ikke ankes inn for CAS.^[12] I januar 2013 innrømmet han for første gang bruk av ulovlige midler.^[13]

Armstrong begynte sin idrettskarriere i triatlon, men bestemte seg etterhvert for å konsentrere seg om landeveissykling. I 1992 ble han profesjonell syklist på Motorola, og tok sin første av i alt 22 etappeseiere i Tour de France i 1993.

Armstrong ble verdensmester i 1993 i Norge foran den daværende sykkelkongen Miguel Indurain, som samme år hadde vunnet både Giro d'Italia og Tour de France. Armstrong takket nei til en audiens med Kong Harald fordi moren hans ikke var invitert. Kongen svarte sporenstreks med å sende også henne en invitasjon.

I 1995 tok han nok en etappeseier i Tour de France da han vant den 18. etappen – få dager etter at lagkameraten Fabio Casartelli omkom i en styrt. I 1996 brøt han pga. sykdom etter syv etapper.

Karrieren holdt på å ta en brå slutt i 1996, da Armstrong fikk konstatert testikkelkreft på et sent stadium. Kreften hadde spredd seg til hjerne og lunger. Han overlevde, og gjorde comeback i 1998 for US Postal med blant annet en fjerdeplass i Vuelta a España.

I 1999 tok han fire etappeseire og vant Tour de France sammenlagt foran Alex Zülle. De kommende årene var det ingen som klarte å slå han, og han endte på syv sammenlagtseire på rad. Før Armstrong hadde ingen syklist vunnet Tour de France mer enn fem ganger på rad. Armstrong ble den andre amerikaneren som har vunnet Tour de France, den første var Greg LeMond, som vant tre ganger. Lance Armstrong la opp som profesjonell syklist rett etter sin syvende Tour de France-seier.

I september 2008 kunngjorde Lance Armstrong at han ville gjøre comeback som profesjonell landeveissyklist.^[14][15] Han hevdet først at han ville prøve å ta sin åttende seier i etapperittet Tour de France, og at hensikten var å skape økt oppmerksomhet om kreftsaken.^[16] Armstrong inngikk en avtale med sykkellaget Astana og sin tidligere sjef Johan Bruyneel. Første målet var deltakelse i etapperittet Tour Down Under i Australia i januar. En mulig hindring var at han ikke på det tidspunkt hadde vært innenfor UCIs dopingtest-program i seks måneder. Armstrong ville derfor ikke kunne delta før 1. februar 2009, en uke etter at Tour Down Under var ferdig. Men UCI ga Armstrong en to ukers dispensasjon til å stille.^[17] Neste ritt ble Tour of California i februar, og deretter comeback i Europa med Milano–Sanremo og Vuelta a Castilla y León. Han måtte bryte under første etappe av Vuelta a Castilla y León (23. mars) pga. en velt som førte til kragebeinsbrudd. Armstrongs stilte til tross for skaden i Giro d'Italia i mai, i hovedsak som hjelperytter for Levi Leipheimer. Dette var Armstrongs debut i det italienske etapperittet, og han endte som nummer tolv sammenlagt. Under Tour de France ble Alberto Contador for sterk, men Armstrong endte på tredjeplass sammenlagt. Under rittet annonserte han at han fra 2010 skulle sykle for Team RadioShack. Han sesongdebuterte igjen i Tour Down Under, der han til slutt endte på 25.-plass. Den europeiske sesongdebuten kom i Vuelta a Murcia, som han avsluttet som syvendemann sammenlagt. Armstrong kjørte også i flere klassikere som Milano–Sanremo, Amstel Gold Race, Liège–Bastogne–Liège, og Flandern rundt, men problemer med gastroenteritt gjorde at han brøt fra tre av de fire løpene.^[18] Armstrong reiste deretter til USA i midten av april for å forberede seg til Tour de France med rittene Tour of Gila og Amgen Tour of California. Uheldigvis veltet han på 5. etappe av Tour of California, og måtte bryte rittet.^[19][20] Skaden viste seg å ikke være så alvorlig, og dette gjorde at Armstrong oppnådde andreplass i Sveits rundt og tredjeplass i Tour of Luxembourg.

Den 28. juni 2010 kunngjorde Armstrong på Twitter at 2010-utgaven av Tour de France ble hans siste.^[21] Armstrong innledet Tour de France med imponerende tredjeplass på prologen, men på grunn av velt og uhell hadde han ingen mulighet til å hevde seg i sammendraget. Han avsluttet Touren på en 23. plass – 39 minutter og 20 sekunder bak Alberto Contador.^[22] Armstrong spilte imidlertid en nøkkelrolle for RadioShack-laget i lagkonkurransen, som de vant 9 min og 15 sek foran Caisse d'Epargne.

I oktober 2010 kunngjorde Armstrong at han ville avslutte karrieren sin i Tour Down Under, men sa etter rittet at han fortsatt ville kjøre for RadioShack under ritt i USA. Likevel kom det den 16. februar kontramelding om at han ville legge opp for godt. Samtidig etterforsket føderale myndigheter påstandene om at Armstrong hadde dopet seg.^[23][24]

Etter å ha overvunnet kreftsykdommen, grunnla Armstrong i 1997 en organisasjon, Lance Armstrong Foundation, dedikert til kamp mot kreft og til støtte for kreft-syke og overlevende. Sommeren 2004 utviklet Armstrong og organisasjonen i samarbeid med Nike et gult plastarmbånd med bokstavene LiveStrong inngravert. Inntektene fra salg av båndet skulle gå til økt kunnskap om kreft og til støtte av de som var rammet. Fargen gult ble valgt etter fargen fra ledertrøyen i Tour de France, som Armstrong selv hadde vunnet en rekke ganger. Armbåndet ble raskt svært populært over store deler av verden, ikke minst fordi en rekke sportshelter og andre kjendiser begynte å bære det.

The Wall Street Journal rapporterte i 2008 at Lance Armstrong som del av en større investeringsavtale med Trilantic Capital Partners investerte flere millioner dollar i den amerikanske sykkelkomponentprodusenten SRAM Corporation.^[25]

I sin senere karriere ble Armstrong en rekke ganger beskyldt for bruk av ulike dopingmidler. Armstrong hevdet på sin side at han aldri har testet positivt eller er blitt tatt med prestasjonsfremmende midler, og kalte anklagene for en heksejakt. Etter hvert var det flere indisier som pekte mot at han brukte prestasjonsfremmende midler i perioden da han vant Tour de France syv ganger. Diskusjonen blusset opp da hans tidligere lagkamerat Floyd Landis hevdet at Lance Armstrong, sammen med flere, regelmessig brukte doping gjennom karrieren.^[26][27] I 2011 sluttet Tyler Hamilton og George Hincapie opp om anklagene. Hincapie var Armstrongs mangeårige støttespiller, og den eneste rytteren som var med på laget under alle de syv seierne til Armstrong i Tour de France.^[28]

Boka L. A. Confidentiel kom ut før United States Anti-Doping Agency (USADA) i 2012 publiserte en omfattende rapport som levnet liten tvil om Armstrongs dopingbruk. En rekke profilerte syklister og støtteapparat hevdet at de hadde sett eller deltatt i Armstrongs dopingprogram, som hadde blitt regissert av den kontroversielle treneren og legen Michele Ferrari. Bevismaterialet inkluderer blant annet: I 2004 ble nedfryste urinprøver fra Tour de France 1999 tatt frem og testet for EPO av det franske anti-doping byrået. Årsaken var at det i 1999 ikke fantes en test som kunne oppspore bruk av EPO. Armstrong testet positivt på seks av disse prøvene, og resultatet ble publisert i L’Equipe med overskriften "The Armstrong Lie". Men siden prøvene i 1999 ble oppfattet som negative, ble det ikke utført en B-prøve som kunne bekrefte A-prøven, og advokat Emile Vrijman – som var oppnevnt av UCI – konkluderte derfor i 2006 at testene var ugyldige. I tillegg til EPO, ble Armstrong beskyldt for bloddoping og bruk av testosteron og kortison. Han testet positivt på kortison etter prologen i 1999 men etter intens diskusjon ifølge Tyler Hamilton og massøren Emma O’Reilly, skal trenerne ha blitt enige om en dekkhistorie hvor Armstrong hadde fått utskrevet en kortisonsalve mot et sår rett før touren. Denne årsaken ble akseptert av UCI og Armstrong fikk fortsette rittet. Rapporten fra USADA forteller videre detaljert om dopingrelaterte observasjoner og hendelser fra 1998 til 2009, deriblant bortsminkede sprøytemerker, kunnskap om dopingtester og når de ble utført, distribusjon og hvordan Armstrong oppfordret andre til bruk av doping. Som et resultat av at Armstrong ikke ønsket å bekjempe disse dopingbeskyldningene fra USADA ble han i august 2012 fratatt^{[av hvem?]} samtlige Tour de France-titler^[7], samt frakjent pengepremiene, som sies å være et beløp på 22 millioner kroner.^[11][10]

I et intervju med Oprah Winfrey som ble sendt 17. januar 2013 innrømmet Armstrong at han hadde dopet seg systematisk gjennom karrieren som proffsyklist.^[29] I et brev til Armstrong 16. januar 2013 ba Den internasjonale olympiske komité om at bronsemedaljen Armstrong mottok for i temporittet i OL 2000 ble returnert.^[30]

Armstrong ble utestengt fra sykkelsporten på livstid etter at dopingskandalen var et faktum.^[31]

I 2010 tok den tidligere syklisten Floyd Landis ut sivilt søksmål i USA mot Armstrong, med hjemmel i loven om falske krav (False Claims Act).^[32] Dersom Landis vant frem i USAs føderale rettsvesen, kunne Armstrong bli dømt til å betale en erstatning til USA for å ha tilegnet seg fellesskapets goder på falske premisser, ville Landis kunne få rett til «en belønning på rundt 15–25 prosent av det utmålte erstatningsbeløpet».^[33]

Etter dopinginnrømmelsen i januar 2013, ble det klart at det kunne bli tatt ut enda flere søksmål mot Armstrong.^[34]

I 2004 innledet Armstrong og rockestjernen Sheryl Crow et forhold, som imidlertid tok slutt tidlig i 2006.^{[trenger referanse]} Armstrong skal dessuten ha hatt et forhold til skuespiller Kate Hudson en kortere periode i 2008.^{[trenger referanse]}

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Lance Armstrong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Lance Armstrong – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Lance Armstrong på Internet Movie Database
• (en) Lance Armstrong hos The Movie Database
• (en) Lance Armstrong på Genius — sangtekster
• (de) Lance Armstrong – Munzinger Sportsarchiv
• (en) Lance Armstrong – Olympics.com
• (en) Lance Armstrong – Olympedia
• (en) Lance Armstrong – ProCyclingStats
• (en) Lance Armstrong – Cycling Archives
• (en) Lance Armstrong – Cycling Quotient
• (en) Lance Armstrong – CycleBase
• (en) Lance Armstrong på Facebook
• (en) Lance Armstrong på X (tidligere Twitter)
• (en) Lance Armstrong Foundation Offisiell side
• (no) Her er Armstrongs norske aner