Leiermål

Leiermål (fra dansk leje = «sengeleie» + norrønt mål = «sak») er en juridisk og kirkelig betegnelse brukt om forskjellige former for seksuell omgang utenfor ekteskap.^[1] Leiermål fikk stor betydning for begge kjønn i alle alders- og samfunnsgrupper i Skandinavia på 1600- og 1700-tallet fordi det i denne perioden ble innført helt nye lover med strenge straffer på dette området.

Leiermål var gradvis betraktet som en forbrytelse og oftest oppdaget i de tilfellene det førte til graviditet, men graviditet var ikke en forutsetning for at gjerningen skulle betraktes som ulovlig og straffbar. Forskjellige former for leiermål hadde forskjellige alvorlighetsgrader. Man skilte blant annet mellom «simpelt leiermål», «hor» og «dobbelthor» (se under). I tillegg til betegnelsen «hor», omtales og -skrives leiermål også som «samleie», «sammenleie», «søke seng sammen», «besoving», «beligging» etc.

Stat og kirke hadde på 1600-tallet felles interesse i å utvikle et nytt lovverk som også regulerte seksuell adferd, og straffet dem som forbrøt seg. Motivasjonen var todelt. Man ønsket å unngå Guds vrede, hadde behov for orden og oversikt, og ønsket å ha kontroll.

Kriminalisering av leiermål var et nordisk fenomen. I katolske land var seksuell omgang utenfor ekteskapet også ansett som syndig, men det var ingen forbrytelse og sorterte under kirken. I Sverige fantes lovbestemmelser vedrørende lägersmål og i Danmark om lejermål som i hovedsak tilsvarer eller likner de norske.^[2]

Ifølge tidligere, verdslige lover var motivasjonen for slike bestemmelser familiens og kvinnenes ære. Gulatingsloven (fra ca. 900) og Magnus Lagabøtes landslov av 1274 gir menn en vid fullmakt ved brudd på den seksuelle kodeks: Den som finner sin hustru, søster, datter, mor, stemor, stedatter, brorhustru eller sønnehustru i samleie utenfor ekteskap, har rett til å drepe mannen uten å måtte svare bøter.^[3] Landsloven av 1274 fastslo at en mann som gjorde seg skyldig i utenomekteskapelig samliv, skulle bøte til den mannen som var ansvarlig for kvinnen. Det var snakk om et familieanliggende som kvinnen ikke ble straffet for.^[4] På det norrøne Island ble en mann landsforvist om han kysset en pike mot hennes vilje, og gjorde han henne gravid, ble han dømt full fredløs. På Island var det også forbudt å dikte kjærlighetskvad til en jente.^[5]

For øvrig avklarte sættargjerden i Tønsberg fra 1277 at det var innenfor kirkens, og ikke kongens, jurisdiksjon å påtale overtredelser av de kristne bud og kirkens lære, herunder saker om ekteskap, fødsel, utukt og blodskam.^[6][7]

Frem til 1600-tallet var det bare barnets far som ble straffet, med bot og pålegg om oppreisningserstatning til kvinnen som ble ansett som ærekrenket av den som var skyld i at hun ble ugift mor. Frem til 1650-tallet var det fremdeles vanlig at fedre krevde erstatning for «møykrenkelse» av en datter, eller at kvinnen selv møtte på tinget med barn på armen og krevde erstatning.^[8]

Etter kirkeordinansen av 1607^[9] skulle barn født i ekteskap døpes før prekenen, mens barn født utenfor ekteskap skulle døpes etterpå, slik at «ære og vanære» ble holdt adskilt. Ved døpefonten skulle presten attpåtil formane ugifte foreldre til straff, bot og bedring særlig rettet mot mødrene om ikke å forsømme barnet, slik «skjøger pleier». Barn født utenfor ekteskap fikk ingen arverett etter sin far; de var uønsket i laug og som faddere. Reformasjonsjubileet i 1617 ble feiret med enda en innskjerping, en forordning mot leiermål, med straff i form av offentlig skrifte i kirken, opplevd som en stor og varig skam, i tillegg til bot til kongen, for kvinner satt til seks riksdaler eller verdien av to kuer, og det dobbelte for barnets far. Kunne ikke folk betale, skulle de straffes fysisk. I forordningen av 1617 ble begge kjønn definert som «løsaktige», og også barnets mor ble straffet, et brudd med tidligere lovgivning og rettsoppfatning der bare mannen var blitt straffet, ut fra tanken om at han hadde krenket kvinnens ære.^[10]

Rettspraksis fortsatte derfor uendret i lengre tid; tingbøker og sakefallslister frem til 1650-tallet viser at det fortsatt nesten var utelukkende menn som ble bøtelagt for leiermål. Ofte ble bøtene også nedsatt ut fra personens økonomiske evne. Men mot slutten av 1600-tallet slapp mannen straff, mens kvinnen måtte bære skammen og bøtene alene. Leiermål ble en kriminell handling som sorterte under ordinære domstoler, der man i katolske land overlot sakene til kirkelig rett. Straffen for ugifte kvinner som fødte et barn, ble så strenge at det i Danmark-Norge kom en lov om «fødsel i dølgsmål», der hvert dødfødt barn nå vakte mistanke om drap, med bevisbyrden lagt på moren. Hadde hun ikke skaffet babyklær i forkant av nedkomsten, eller fortalt andre at hun ventet barn, og barnet deretter viste seg å være dødfødt, var det opp til henne å bevise at hun ikke hadde drept det.^[11]

I anledning forordningen av 1617 anførte kong Christian V at leiermålsbøtene fastsatt i 1558 ikke var store nok til å avholde folk fra utenomekteskapelige forhold.^[12] Han stod for en voldsom innskjerping som også innebar privilegier for militærvesenet, slik det ses i hans forordning av 3. januar 1671: «Militære Betjente, Ryttere og Soldater skulle være frie for Kirkens Disciplin for Leyermaal.» Fra da av kunne soldater drive hor uten å risikere straff eller bøter, mens kvinnen som var involvert, måtte betale bot.^[13]

I egne lovparagrafer i Christian Vs Norske Lov av 1687 står det at: «Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre, skal miste sin hals, og deres hoder settes på en stake.»^[14] Også etter døden skulle moren straffes.

I enevoldstiden var barnemordersker den største gruppen dødsdømte i Norge. På 1700-tallet ble gjennomsnittlig fem slike kvinner halshogd hvert år, men mot slutten av hundreåret ble det vanlig å omgjøre straffen til mange års straffarbeid.^[15] På 1800-tallet var fremdeles de fleste mord i Norge spedbarnsdrap.

Etter forordning av 5. januar 1714 skulle menn som ikke kunne betale leiermålsbøten sin, settes til festningsarbeid, mens kvinner skulle innsettes i «spinnehuset». Fra 1756 var det bare leiermål som resulterte i et barn, som skulle straffes.^[16] Mange kvinner fikk ettergitt leiermålsbøten fordi det var klart at de ikke maktet å betale den; men først i juni 1812 ble leiermålsbøtene avskaffet.^[17]

Christian Vs Norske Lov ble, i store trekk, gjeldende norsk lov frem til 1842. Disse lovene bygde blant annet på Bibelen, inkludert mange gammeltestamentlige regler og mosaiske rettsprinsipper. Lovene preges derfor av det vi i dag vil kalle barbariske straffeutmålinger, tortur og uakseptable definisjoner av og regler om sedelighet og sedelighetsforbrytelser, samt et stigmatiserende menneskesyn.

De tre kongene Christian IV, Fredrik III og Christian V fikk fra 1611 til 1678 til sammen 9 barn utenfor ekteskap med 5 forskjellige kvinner, altså ved leiermål. Men disse barna fikk etternavnet Gyldenløve, grevetitler, og flere inntok fremtredende posisjoner i statsforvaltningen, også i Norge. Christian Gyldenløve ble utnevnt til stiftamtmann i Bergen som fireåring.^[18]

Markus Pedersson var prest i Jelsa 1622–68. Egentlig ville han gifte seg med en av de lokale jentene, men så dukket Sofie Jensdatter Vønster opp fra København og minnet ham på ekteskapsløftet han hadde gitt henne som student der. Først da biskopen innstevnet herr Markus for domkapitelet, gikk han med på å gifte seg med Sofie.^[19] Ryktet sa at de alt hadde et barn sammen, og at hun var gravid igjen da hun kom til Jelsa. Gravid var hun nok, for presten ble bøtelagt for å bære sitt barn for tidlig til dåpen, og for – i likhet med sin samtidige Petter Dass – å ha gått til sengs med sin «festemø» for tidlig. Både fru Sofie og herr Markus måtte stå offentlig skrifte for dette i Jelsa kirke. Det var en ydmykende start på ekteskapet. Hensikten med offentlig skrifte for leiermål hadde vært at de skyldige skulle tilgis og gjenopptas i menigheten, men på 1600-tallet vek tilgivelsen og tilbakeføringen til fellesskapet plassen for et preg av straff til skrekk og advarsel. Fru Sofie ble ikke kvitt ryktet om at hun hadde vært en ren hore, og herr Markus stevnet folk i menigheten for utsagn de var kommet med.^[20]

Mens forlovelser, giftemål og samliv i forbindelse med dette først og fremst var private, familiære anliggender i norrøn tid og også i katolsk tid i middelalderen, fikk det gammeltestamentlige synet, kirken og samfunnet sterk innflytelse i tiden like før og etter reformasjonen. Christian Vs norske lov var utformet for å verne om den rette, evangelisk-lutherske religion, sedeligheten, kongens myndighet over undersåttene og husbondens myndighet over sin familie og husstand. De ti bud var retningsgivende, og straffene for religionsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser og drap hentet fra Mosebøkene. Med skriftemål kunne man slippe unna mindre forsyndelser, men alvorligere tilfeller måtte tas opp på tinget.^[21] I Sverige ble Andre Mosebok trykt som appendiks til den svenske landsloven i 1608 og brukt som svensk straffelov. I Christian Vs danske og norske lov fra 1683 og 1687 var sjette bok (straffelovene) ordnet etter de ti bud.^[22]

Forordningen av 1617 gjorde både kvinner og menn strafferettslig ansvarlige. I første omgang ble ikke loven fulgt bokstavelig, og frem til 1661 var det i hovedsak menn som måtte betale bøter for sine leiermål. Det nye var at leiermål representerte brudd på både verdslige og kirkelige regler, og både menn og kvinner måtte derfor gjøre opp overfor de krenkede parter. Det var påkrevd at de først bekjente sine synder offentlig for prest og menighet i kirken, deretter måtte de betale sine respektive leiermålsbøter.

Om få kvinner ble straffet før 1661, ble stadig flere strafferettslig forfulgt og måtte gjøre opp med bøter og kroppsstraff (pisking, straffarbeid) utover på 1660-tallet. En årsak til innstramningene på dette tidspunktet er at eneveldet som ble innført i 1660, førte til skjerpet kontroll med og oppfølging av lokale myndigheters forvaltningspraksis i Norge.

Om de anklagede ikke kunne betale, noe som ofte gjaldt den kvinnelige parten, skulle de idømmes subsidiærstraff. For øvrigheten var to forhold viktige. Rent økonomisk var bøteinntekter viktige i statskassen, rent moralsk var det av betydning at lovens bokstav ble etterlevd.

Det var forskjell på offentlige lover og folkelige normer. Nattefrieri var vanlig og langt på vei akseptert, og forlovelse ble ansett bindende og dermed akseptert som startpunkt for seksuelt samliv. Det var forholdsvis vanlig med samliv før ekteskapet. På 1500-tallet var samleie å forstå som en forpliktende handling som førte til ekteskap. Hvis ikke dette ble av, ble mannen dømt, mens kvinnen ble sett på som den krenkede part.^[23]

Giftet partene seg, ble barnet regnet som ektefødt, og foreldrene slapp med en bot for «for tidlig sammenleie». Etter 1791 falt denne boten bort om paret giftet seg før fødselen, og i 1812 ble første og annengangs simpelt leiermål avkriminalisert, og bøtene opphevet.^[24][2]

Loven tok opp en rekke forskjellige former for seksuell omgang, vurdert som mer eller mindre alvorlige. Den som ble funnet skyldig, risikerte streng straff, til og med dødsstraff, som ved gjentagelser. Den inndelingen som ble brukt, illustrerer tenkemåten og en del av utviklingen frem til i dag.

Følgende forbrytelser var ansett som de alvorligste:

• Hor i form av ett ekteskapsbrudd, dvs. seksuell omgang mellom en gift og en ugift person (også kalt halvt hor).
• Dobbelthor i form av to ekteskapsbrudd, dvs. seksuell omgang mellom to personer som er gift på hver sin kant (også kalt helt hor).
• Leiermål i forbudte ledd, dvs. seksuell omgang mellom søskenbarn, tremenninger eller personer i svogerslekt.
• Blodskam (incest) ble definert som seksuell omgang mellom personer som er i nær slekt med hverandre, til og med 3. ledd, og inkluderer også personer som er inngiftet/svogerslekt.
• Homofili - seksuell omgang mellom personer av samme kjønn.
• Bestialitet – seksuell omgang med dyr.
• Sodomi – fellesbegrep for homofili og bestialitet.

• Jomfrukrenkelse, dvs. samleie med en ugift kvinne etter å ha gitt falskt eller ugyldig ekteskapsløfte. Begrepet og tenkningen kommer fra middelalderen og har sin grunn i tanken om at ugifte kvinners ærbarhet er verdifull.
• Simpelt leiermål, dvs. samleie mellom to ugifte (også kalt løst leiermål).
• Komme for tidlig i barsel, dvs. å føde et barn tidligere enn 7 måneder etter inngått ekteskap (også kalt ekte leiermål).

Leiermål måtte være en utbredt og hyppig forekommende synd og forbrytelse. 2⁄3 av de som skriftet offentlig på 1700-tallet, var involvert i leiermål.^[25] Kirkebøkene viser at over halvparten av de jentene og kvinnene som inngikk ekteskap, allerede var gravide.^[26]

Straffen for førstegangs, såkalt simpelt leiermål og andre, mindre alvorlige tilfeller var bøter, 6 riksdaler for kvinner og 12 riksdaler for menn. De som ikke kunne betale, måtte sone en subsidiær fengselsstraff. Det var mange som ikke hadde penger til så store bøter, spesielt kvinner. Norges Banks priskalkulator regner ut at 6 og 12 riksdaler i 1617 tilsvarer henholdsvis ca. 12 000 og 24 000 kroner i 2008.^[27] En årslønn for en tjenestepike lå på ca. 1 riksdaler^[28]

I 1715 ble to tremenninger dømt på tinget i et skipreide på Vestlandet etter at de hadde tilstått at de hadde ligget med hverandre. Hun var gift med en annen. Begge ble dømt til å skrifte offentlig i kirken innen åtte uker. Dessuten fikk hun to års straffarbeid og formuesinndragelse. Han fikk to års straffarbeid.^[29]

I en sak fra 1736 hvor en stefar gjorde sin stedatter gravid, ble begge dømt til døden. Han hadde begått både incest og hor. Kongen la imidlertid vekt på hennes unge alder, og dødsstraffene ble omgjort til livstid i nærmeste festning for ham, mens hun fikk dom på livstid i tukthuset.^[30]

I 1761 ble en 47 år gammel enke som hadde fått barn utenfor ekteskap, dømt til døden fordi den hun hadde fått barn med var bror til en hun hadde ligget med ca. 5 år tidligere og blitt gravid med, men dette barnet var dødfødt. Forbrytelsen denne gang var like fullt å betrakte som blodskam. Barnefaren ble dømt til straffarbeid i 8 år.^[31]

Leiermål var utbredt, men det kan synes som om embetsmenn og såkalt velstående slapp lettere unna enn tjenestegutter og -jenter. Tre tilfeller hvor prester er involvert viser at én ble fradømt embetet og to fikk en noe forsinket karriere. Men ingen av disse sakene nevner at de ble idømt bøter eller fengselsstraff.

Sogneprest Sevald Thomassøn Bang (død ca. 1648) var enkemann med to små gutter. I 1635 ble han fradømt presteembetet på grunn av leiermål. Noe nytt embete fikk han ikke.^[32]

Margrethe Andersdatter, en kapellansdatter som var forlovet med Petter Dass, ble gravid før de hadde giftet seg. Leiermålet skjedde like etter at Petter Dass i 1671 hadde søkt kongen om en stilling som residerende kapellan i Nesna, Rana og Dønnes. Han fikk stillingen formelt 28. januar 1672. Kapellanen reiste til København for å be om tilgivelse for sin synd. Benådningsbrevet, som «tilgir og forlater» hans leiermål med Margrethe, er datert i København 17. september 1673.^[33]

Didrik Nielssøn Muus (1633-1706) var prest og kunstner. Han giftet seg ca. 1667, men paret fikk en sønn før ekteskapet var inngått og ble dømt for leiermål. Først i 1673 ble Muus benådet av kongen og kunne søke embete igjen. Og først i 1686 fikk han et sogneprest-embete på Stord.^[34]

Forbudet mot utenomekteskapelig samliv, og de strenge straffene, skulle beskytte samfunnsordenen. Det innebar også at 1600- og 1700-tallets kriminelle og innsatte i fengsler og straffeanstalter var av en helt annen type enn i våre dager. De store bøtene måtte dessuten ha betydning for statens (kongens) inntekter ettersom opptil 80 % av sakene som ble fremlagt på bygdetingene i enkelte deler av landet, dreide seg om leiermål.^[35]

Ved landets forskjellige straffeanstalter, festninger, arbeids- og tukthus, var de fleste fangene rubrisert som løsgjengere og tiggere. Men også gruppen av leiermålsdømte av forskjellige kategorier var stor. Gruppen «kvinner fradømt livet for blodskam, men benådet» var betydelig, trolig unge kvinner som representerte en stor arbeidsressurs for tukthuset. Blodskam, seksuell omgang med et søsken, søskenbarn, tremenning, forelder eller andre slektninger var en alvorlig forbrytelse som innebar risiko for dødsdom. Om en farbror fikk barn med en niese, skulle begge bøte med livet ved halshugning og deretter brennes på bål. Det fantes også et betydelig antall kvinner og menn som satt inne for gjentatte samleier utenom ekteskap, samt kvinner som hadde født barn og forsøkt å holde det skjult («dølgsmål»). Av 122 innsatte fant man bare 10-12 personer som ville kvalifisert til fengselsstraff i dag.^[36]

Kvinner som ble dømt for tredje gangs leiermål fikk piskestraffer og menn ble i slike saker enten dømt til døden eller måtte tåle en kombinasjon av fengselsstraff og inndragning av formue. For hor mellom to som var gift hver på sin kant (såkalt dobbelthor) var straffen inndragning av formue. Halve boet/formuen ble inndradd til fordel for kongens kasse. Den andre halvdelen fikk den uskyldige ektefellen beholde.

For andre gangs forbrytelse ble gifte foreldre dømt til forvisning fra stiftet eller amtet. Dersom de forbrøt seg en tredje gang, kunne de forvente dødsstraff.

De som ble dømt for leiermål i forbudte ledd, dvs. også mellom personer som hadde slektskap i form av å være søskenbarn, tremeninger eller var i svogerslekt, fikk formuesstraff med tillegg av straffearbeid i to til fire år. Om noen forbrøt seg en gang nummer to på tilsvarende vis, var det dødsstraff som ventet. Blodskam ble straffet med døden. Blodskam var definert ikke bare som barn som fikk barn med en forelder eller et søsken, men innbefattet også søskenbarn, tremenning og andre slektninger, også de som var inngiftet.

Dødsdømte kunne anke til kongen. Om de ble benådet, ble som regel dødsstraffen omgjort til livsvarig straffearbeid.^[37]

Den mest alvorlige straffen ble idømt hvis en gift kvinne og en gift mann hadde et utenomekteskapelig forhold. Ifølge loven skulle disse synderne, hvis de ikke avsluttet forholdet, dømmes hardt. Mannen skulle halshugges og kvinnen skulle legges i en sekk og druknes.^[38] Hvis man hadde hatt tredje gangs leiermål, skulle kvinnen piskes offentlig, mens mannen ble halshugd. (Forordningen av 1619)

I 1767 ble det offentlige skriftemålet i forbindelse med simpelt leiermål opphevet, og straffen omgjort til åtte dagers fengsel. For rikfolk var det mulig å kjøpe seg fri fra denne straffen, men det var dyrt, ti riksdaler, tilsvarende nesten 10 000 kroner i dagens pengeverdi. For unge tjenestejenter som hadde en årslønn på 1 daler, var det umulig å betale en slik bot. I prinsippet forble leiermål straffbart i norsk lov (straffeloven § 379) frem til 1972, men lovbestemmelsen var sovende de siste tiårene den eksisterte.

Det etterreformatoriske synet på menn og kvinner kommer klart frem i leiermålssakene. Dokumentene fra tingbøker viser at menn oftest blir nevnt ut fra sin sosiale status, sitt yrke. Kvinnen nevnes ikke ut fra sosial status, men seksuell status, dvs. om hun var seksuelt krenket eller løsaktig. Det ble brukt graderende betegnelser som «quindfolk», «quindisperson», «hore» eller «festemø». Kvinner som var gjengangere, som ikke giftet seg og som forarget menighet og gode borgere, ble betraktet som «løsaktige» og kalt «horer». Menns æresbegrep var i liten grad knyttet til seksualitet. Å bli kalt «tyv» var verre for en mann enn å ha begått et leiermål eller to. Han kunne fremdeles anses som ærlig og rettskaffen. Kvinners ære og fremtidige muligheter og verdi på ekteskapsmarkedet var sterkt knyttet til et plettfritt seksuelt rykte. En kvinne som var dømt for leiermål, var mindre attraktiv.^[39]

• Elsker/elskerinne
• Samboerskap
• Forlovelse
• Ekteskap
• Hor
• Seksualliv
• Seksualforbrytelser