Ligurere

Folk i Gallia Cisalpina, 391–192 f.Kr., på fransk kart.

Ligurere (gresk: Λίγυες) var et indoeuropeisk folk i oldtiden som har gitt navn til Liguria, en region i nordvestlige Italia.[1] Det er lite som er kjent om det gamle liguriske språket. Det er antatt at det var indoeuropeisk med sterkt keltisk slektskap. Kun en del personnavn og stedsnavn er bevart, de med endelsen -asca eller –asco har betydningen «landsby».[2] På grunn av den sterke keltiske (galliske) innflytelsen på deres språk og kultur, var de allerede i antikken kjent som kelto-ligurere (gresk: Κελτολίγυες, Keltolígues).[3]

Historie

[rediger | rediger kilde]

I henhold til den greske historikeren Plutark kalte liguerne seg selv for ambronere. Det er mulig det indikerer et forhold til annen folkegruppe/stamme av samme navn i nordlige Europa.[4]

Den greske geografen Strabon kunne legge til at liguerne var et annet stammefolk enn keltere (gallere) som var bosatt i resten av Alpene, skjønt de hadde samme levevis som sine nabofolk.[5]

Den greske dramatikeren Aiskhylos lot helten Herakles kjempe mot ligurerne på en steinete slette i nærheten av munningen av elven Rhône (som renner fra Sveits gjennom Frankrike og ned i Middelhavet). Den greske historikeren Herodotos omtalte liguerne som boende på landet overfor Massilia (dagens sørfranske by Marseille) som ble grunnlagt av grekere.

Også historikeren Thukydides omtalte liguerne ved at de forviste sikanere, et folk på Sicilia som han mente opprinnelig kom fra Iberia,[6] noe som synes å gi liguerne altfor stor geografisk utstrekning.[1] Periplus (manuskript med som omhandler havner og sjøreiser) til Pseudo-Skylaks beskrev ligyere (liguere) som boende langs kysten av Middelhavet fra Antion (Antibes) så langt som munningen av Rhône, og deretter sammenblandet dem med iberere fra Rhône til Empúries i nordlige Spania.[7]

Ligurene synes å hatt tatt arbeid som leiesoldater i andres tjeneste. Liguriske hjelpetropper er nevnt i hæren til den kartagiske hærføreren Hamilcar I i 480 f.Kr.[8] Greske ledere på Sicilia fortsatte å rekruttere leiesoldater fra samme sted så sent som på tiden til Agathokles (361-289 f.Kr.).[1][9]

Liguerne kjempet lenge og hardnakket mot omerne, men motstanden førte til sist at de ble forvist fra sitt hjemland.[10] I løpet av 100-tallet f.Kr. ble de assimilert i romersk kultur og ligurisk var blitt erstattet av latin i løpet av det neste århundret. Romerske kilder beskrev ligurerne som mindre enn gallere, men fysisk sterkere, mer grusomme og fryktelige som krigere, derav deres omdømme som leiesoldater.

Den romerske poeten Marcus Annæus Lucanus beskrev ligurerne i sitt epos Pharsalia (ca. 61 f.Kr.) som langhårete og at deres hårfarge var rødbrunt.

« ... Liguriske stammer, nå forskjøvet, i gamle dager
Første blant de langhårete folk, på deres nakker
en gang flommet rødbrune lokker i stolt overlegenhet.»[11]

Folk med liguriske navn bodde sør for Placentia (dagens italienske by Piacenza) så sent som 102 e.Kr.[4]

Moderne teorier om opphavet

[rediger | rediger kilde]

Moderne forskere har fremmet ulike og avvikende teorier om ligurernes opprinnelse. Hva som mangler er DNA-undersøkelser.

På 1800-tallet knyttet den franske historikeren Amédée Thierry dem til iberere,[12] mens den tyske filologen Karl Müllenhoff, som studiet av kildene til Ora maritima av den latinske poeten Avienus fra 300-tallet e.Kr. (som selv bygde på lån fra en eldre inneholde lån fra en eldre, fønikisk periplus),[13] hevdet at navnet «ligurere» refererte til ulike folk som bodde i vestlige Europa, inkludert keltere, men mente at de «virkelige» ligurere var en befolkning fra før den indoeuropeiske innvandringen fra neolittisk tid.[14]

Arturo Issel, geolog og paleontolog fra Genova på slutten av 1800-tallet, betraktet ligurerne som direkte etterkommere av Cro-Magnon-befolkningen som levde over hele Gallia fra den mesolittiske perioden.[15]

Dominique-François-Louis Roget, baron de Belloguet, hevdet en «gallisk» opprinnelse for ligurerne.[16] I løpet av jernalderen var språket, de fremste guddommene og håndverkskunsten (som ble avdekket i området Liguria), særlig torquer (halssmykker av metall) var lik de galliske naboene.[17]

Den franske historikeren Henri d'Arbois de Jubainville var tilhenger av en indoeuropeisk opprinnelse, og argumenterte for de første indoeuropeiske talerne i vestlige Europa var liguerne. Hans liguriske hypotese fant sin refleksjon mengden av samtidig filologisk arbeid. I hva som senere ble kalt for keltisk-ligurisk, ble de Jubainvilles teori ekspandert i andre utgave av hans innledende studie, og snart også støttet av arkeologi. Den ble assosiert med traktbegerkulturen i nordlige Europa som hadde ekspandert til også å dekke Sentral-Europa.[18] Lingvisten Julius Pokorny adopterte den keltisk-ligurisk-teorien som grunnlag for sin illyriske teori, og knyttet den til en oppstilling av lignende bevis fra østlige Europa (hovedsakelig Balkan), og deretter ble ligurere-illyrere knyttet til den forhistoriske urnemarkskulturen.[19]

En tradisjonell oppfatning er at ligurerne representerte den nordlige grenen av en meget gammel og annerledes etnisk-lingvistisk lag fra det urlatinske språket, i seg selv en gren av uritaliske språk på den italienske halvøya. Denne nordlige grenen er antatt å ha dekket et område som strakte seg fra Liguria til Sicilia (det lugriske-sikanske lag).[20]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «Liguria» i: Smith, William, red. (1854): Dictionary of Greek and Roman Geography
  2. ^ Endelsene -asca eller -asco synes ikke å være beslektet med keltiske -brac, muligens i betydningen «sump».
  3. ^ Baldi, Philip (2002): The Foundations of Latin. Walter de Gruyter. s. 112.
  4. ^ a b Boardman, John (1988): The Cambridge Ancient History: Persia, Greece and the Western Mediterranean c. 525–479 BC, s. 716.
  5. ^ Strabon: Geography, book 2, chapter 5, section 28.
  6. ^ Thukydides: Historie, VI,2,3,4.
  7. ^ Shipley, Graham (2011): Pseudo-Skylax's Periplous - The Circumnavigation of the Inhabited World: Text, Translation and Commentary. University of Exeter Press (Omtale Arkivert 30. juni 2016 hos Wayback Machine.)
  8. ^ Herodotos 7.165; Diodorus Siculus 11.1.
  9. ^ Diodorus Siculus 21.3.
  10. ^ Broadhead, William (2002): Internal migration and the transformation of Republican Italy (PDF) (Ph.D.). University College London. s. 15.
  11. ^ Lucanus: harsalia, I. 496, fra Edward Ridleys engelske oversettelse (1896).
  12. ^ Thierry, Amédée (1828): Histoire des Gaulois depuis les temps les plus reculés.
  13. ^ Postumius Rufius Festus (qui et) Avienius, Ora maritima, 129–133 (nel quale in modo oscuro indica i Liguri come abitanti a nord delle 'isole oestrymniche'; 205 (Liguri a nord della città di Ophiussa nella penisola iberica); 284–285 (il fiume Tartesso nascerebbe dalle 'paludi ligustine').
  14. ^ Müllenhoff, Karl Viktor (1870): Deutsche Alterthurnskunde, bind 1 av 5.
  15. ^ Issel, Arturo (1892): Liguria geologica e preistorica, Genova, bind II, s. 356–357.
  16. ^ Belloguet, Dominique François Louis Roget de (1868): Ethnogénie gauloise, ou Mémoires critiques sur l'origine et la parenté des Cimmériens, des Cimbres, des Ombres, des Belges, des Ligures et des anciens Celtes. Troisiéme partie. Preuves intellectuelles. Le génie gaulois, Paris.
  17. ^ Oneto, Gilberto (2002): Paesaggio e architettura delle regioni padano-alpine dalle origini alla fine del primo millennio, Priuli e Verlucc, s. 34–36, 49.
  18. ^ McEvedy, Colin (1967): The Penguin Atlas of Ancient History, ISBN 0-14-051151-2, s. 29ff.
  19. ^ Henning, Andersen (2003): Language Contacts in Prehistory: Studies in Stratigraphy. John Benjamins Publishing. s. 16–17.
  20. ^ Sciarretta, Antonio (2010): Toponomastica d'Italia. Nomi di luoghi, storie di popoli antichi. Milano: Mursia, ISBN 978-88-425-4017-5, s. 174–194.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Ligures – kategori av bilder, video eller lyd på Commons


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ligurere&oldid=24139863»