Magnus Eriksson

Magnus VII Konge av Norge og Sverige
Født		april eller mai 1316 Norge
Død		1. desember 1374 Bømlafjorden
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Svensk monark (1319–1364) Norges konge (1319–1355)
Ektefelle		Blanka av Namur
Far		Erik Magnusson av Södermanland
Mor		Ingebjørg Håkonsdatter
Søsken		Eufemia Eriksdotter
Barn		Erik (1339-1359) Håkon (1340-1380)
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Varnhems kloster
Annet navn		Magnus Eriksson
Regjeringstid		Norge: mai 1319 – 1355 Sverige: 8. juli 1319 – 8. februar 1364
Våpenskjold
Magnus Eriksson på Commons

Magnus Eriksson (født 1316, død 1. desember 1374) var konge av Norge i perioden 1319–1355, konge av Sverige 1319–1364 og av Skånelandene 1332–1360.

Magnus var sønn av den svenske hertugen Erik Magnusson av Södermanland, sønn av Magnus Ladelås, og Ingebjørg Håkonsdatter, datter av Håkon V Magnusson av Norge. Da Håkon døde sønneløs i 1319, ble dattersønnen hans valgt til konge, bare tre år gammel. Han ble samtidig konge av Sverige. Han var den første av Folkungaætten på den norske tronen. I 1355 overlot han makten i Norge til sin yngre sønn Håkon VI Magnusson.

I 1319 ble Magnus tre år gammel valgt til konge av Norge. Etter at en unionstraktat hadde blitt inngått mellom de to rikene Norge og Sverige, ble han den 8. juli samme år også hyllet som konge av Sverige. Til å begynne med fikk hans mor, hertuginne Ingebjørg, stor innflytelse over styret i de to rikene, men i 1322 slo de svenske stormennene seg sammen, fratok henne styret og overlot det til riksrådet, ledet av drotten Knut Jonsson. Dette eksempelet fulgte nordmennene i 1323 da de valgte herr Erling Vidkunsson til riksforstander. Unionen mellom de to rikene ble deretter innskrenket til et forsvarsforbund, slik unionstraktaten foreskrev. Magnus ble kronet i 1336 i Stockholm.

I 1332 henvendte Skånes innbyggere seg til ham med ønske om beskyttelse mot de holsteinske panteinnehaverne som da regjerte landet. Magnus var villig til å oppfylle ønsket deres, og for ytterligere å forsikre seg om at han kom til å besitte Skåne og Blekinge med Listerlandet samt øya Ven, kjøpte han det formelt av panteinnehaverne for 34 000 mark sølv. Magnus endret tittelen sin til Rex Sveciae, Norvegiae et terrae Scaniae (= «konge av Sverige, Norge og Skåne»), og var nå regent for en personalunion av tre riker. Den danske kongen Valdemar Atterdag vegret seg imidlertid for å anerkjenne kong Magnus' eiendomsrett over Skånelandene, og Magnus fikk et unnvikende svar da han henvendte seg til paven med ønske om en bekreftelse på kjøpet. Deretter ble Magnus, nærmest på grunn av sin mors pant i enkelte slott i Danmark, innviklet i krig med kong Valdemar. Først på høsten 1343 ble det sluttet fred mellom dem i Varberg, og Valdemar avsto formelt Skånelandene til Magnus.^[1]

Fordi formynderregjeringen ikke hadde spart sammen penger, fikk Magnus store vanskeligheter å skaffe kjøpesummen samt søsteren Eufemias medgift. Flere av riksrådets medlemmer måtte garantere for ham, og han ble også selv nødt til å utbetale store summer. Han ble i dessuten nødt til å pantsette store deler av riket. Dette vakte allmenn misnøye, særlig fordi kongen og hans dronning, Blanka av Namur, som han giftet seg med i 1335, til tross for pengemangelen så ut til å føre et yppig og sløsende liv. Birgitta av Vadstena, som ble kåret til helgen i 1391, ble kalt til hoffet i 1335 for å gi Blanka en innføring i livet som dronning. Senere skulle Birgitta gjøre det hun kunne for å skade Magnus' rykte ved å utgi sine visjoner, der hun hevdet at jomfru Maria anså kongen for å være homofil – enda han hadde fem barn i sitt ekteskap. Hun var motivert av ønsket om å se sin egen sønnesønn, Karl Karlsson, på tronen.

Det ble også klaget over at kongen forbigikk sine gamle og erfarne rådgivere. Samtidig gjæret det i Norge som Magnus forsøkte å styre fra Sverige ved å forbigå riksrådet og ikke utnevne en kansler. I 1339 ble det riktignok inngått en overenskomst med de misfornøyde nordmennene, men misnøyen fortsatte, og i 1343 ble Magnus' yngre sønn Håkon VI Magnusson valgt til konge i Norge. Riktignok skulle han styre under sin fars formynderskap, men det egentlige styret ble overtatt av riksrådet. Følgende år, 1344, ble Magnus' eldste sønn, Erik Magnusson, valgt til tronfølger i Sverige.

Ved den russiske grensen hadde forholdene lenge vært usikre, og Magnus dro derfor i 1348 med en hær over til Finland. Hele fem av Blankas brødre var på korstog i Preussen hos Den tyske orden, en av dem døde der, en annen på Kypros. Dette har nok inspirert Blanka og Magnus til å avlegge korstogsløfte for egen del; iallfall skrev paret et testamente i 1346 der de satte av penger til å sende hundre riddere på korstog om de selv skulle dø før de hadde oppfylt sitt korstogsløfte.^[2]

Først hadde han fremgang i øst, men hans erobringer gikk snart tapt, og da svartedauden begynte å herje i Sverige i 1350, stoppet krigen etter hvert av seg selv, uten noen kjent fredsslutning. Samtidig var Magnus opptatt av å skaffe seg besittelser i Estland og Livland. På grunn av disse planene og den motstanden Magnus hadde vist Novgorodfarerne under den russiske krigen, kom han i et fiendtlig forhold til hansestedene. Han hadde heller ikke noen gang tidligere vist seg særlig vennlig stemt mot dem. Våpenhviler ble inngått med dem, men alltid for korte perioder. Ved disse forhandlingene virket alltid Magnus Erikssons svoger, hertug Albrekt II av Mecklenburg, som fredsmegler.

I 1354 sendte Magnus ut en ekspedisjon til Grønland under ledelse av Pål Knutsson som eide store deler av gården Tveit på Tysnes. Følget fikk i oppdrag å finne ut hva som hadde hendt med de fraflyttede norrøne koloniene på Grønland. Man fryktet at beboerne hadde henfalt til hedenskap. Et brev fra Gerard Mercator til John Dee i 1577 bringer utdrag fra et tapt verk av Jacobus Cnoyen (James Knox), som beskrev en ekspedisjon som hadde reist lenger enn til Grønland og vendt tilbake med åtte menn i 1364. Cnoyen skrev en beretning om ekspedisjonen i et tapt verk som het Inventio Fortunate, der han hevdet at kompassnålen snur seg mot nord fordi det ligger en svart, magnetisk klippeøy på Nordpolen.

De svenske stormennene ble mer og mer misfornøyde med kong Magnus på grunn av den katastrofale finanspolitikken hans, hans favorisering av hertug Bengt Algotsson og hans forsøk på å innskrenke stormennenes rettigheter. I 1356 gjorde derfor Magnus' eldste sønn, tronfølgeren Erik, sammen med flere av rikets stormenn opprør mot kong Magnus. Resultatet ble at Magnus måtte avstå en stor del av Sverige til Erik. Magnus vendte seg til kong Valdemar av Danmark og inngikk en avtale med ham om hjelp mot Erik. Men i 1359 døde Erik Magnusson plutselig, og Magnus ble igjen enehersker. Men kong Valdemar følte seg bedratt og invaderte Skåne i 1360, erobret Öland og plyndret Visby. På grunn av strid om en anti-dansk allianse med hansestedene kom Magnus i krangel med sin sønn kong Håkon VI Magnusson av Norge, og i november 1361 fengslet Håkon sin far.

15. februar 1362 ble Håkon VI Magnusson formelt valgt til konge også over Sverige, men kort tid etterpå inngikk han et forlik med sin far om å regjere Sverige i fellesskap. Krigen mot kong Valdemar førte ikke til noe resultat, og allerede høsten 1362 begynte fredsforhandlingene. Utpå vinteren forandret stillingen seg totalt fordi Håkon giftet seg med Valdemars datter Margrete (april 1363). Sannsynligvis håpet han å vinne tilbake Skåne gjennom dette giftermålet. Dermed brøt han forlovelsen med Elisabet av Holstein som stormennene hadde inngått på hans vegne. Samtidig ble flere av de svenske stormennene drevet i landflyktighet. De vendte seg til hertug Albrekt III av Mecklenburg. I november 1363 kom Albrekt med en hær til Stockholm, ble hyllet av borgerne og ble i februar 1364 valgt til konge. Magnus Eriksson og hans sønn kong Håkon kunne ikke gjøre effektiv motstand, så fra juli 1364 kontrollerte de ikke lenger noe av det egentlige Sverige, bare Västergötland, Värmland og Dalsland.

Utpå våren 1365 forsøkte de riktignok å gjenerobre de tapte områdene, men ble slått (i mars) ved Gata skog, nær Enköping, hvor Magnus Eriksson også ble tatt til fange. Han satt deretter i fangenskap til 1371, da han ble frigitt mot en drøy løsesum, på grunn av et opprør foretatt for hans skyld. Han bodde deretter hos sin sønn i Norge, og druknet 1. desember 1374 i Bømlafjorden ved Lyngholmen i Sveio. Han var på vei til Tønsberg, der han skulle feire jul med sin sønn og svigerdatter, den senere Margrete I, da en storm blåste opp, og både han og besetningen omkom i forliset. Det er uvisst hvor han ligger begravet.

Ca 1400 forfattet en ortodoks munk Kong Magnus' testamente med gode råd til Magnus' sønn. Ifølge dette skrivet, som han angivelig forfatter på sine siste dager, hadde Magnus lidd skipbrudd, men reddet seg i land, og blitt munk under navnet Grigorij (= Jørgen) i Valamoklosteret ved Ladogasjøen. Hans livs erfaring oppsummeres med at den ortodokse tro er den riktige og at man aldri skal overskride grensen til Russland, kjempe mot russere eller bryte noen avtale med dem. Det hele var oppdiktet, men fra 1800-tallet har man i Valamo-klosteret også kunnet beskue en forfalskning som presenteres som Magnus' gravstein.^[3]

Magnus Eriksson var altfor svak, lettlivd og godtroende til å kunne klare å regjere sine to kongeriker i disse urolige tidene.^{[trenger referanse]} Men hans regjeringstid er fra et svensk perspektiv bemerkelsesverdig på grunn av det storartede lovarbeidet som ble utført i denne perioden. Magnus utstedte en mengde rettarbøter (stadgar), som blant annet avskaffet slaveriet. De fleste av disse rettarbøtene inngikk i den landsloven han lot utarbeide for hele landet omkring år 1350, den såkalte kung Magnus Erikssons landslag, den svenske parallellen til den landsloven hans norske oldefar, kong Magnus Lagabøte, lot utarbeide 80 år tidligere.

Magnus Erikssons kallenavn Magnus Smek (= Magnus Kjærtegn) kommer av at Birgitta av Vadstena var fiendtlig innstilt til ham. På morssiden var også hun av Folkungaætten. Hun anklaget ham for sodomi. Det er særlig hans forhold til Bengt Algotsson som ligger til grunn for teorien om at han hadde homofil legning. Birgitta skrev ned sine 700 visjoner i samlingen Revelationes, og hevdet her at jomfru Maria en gang på 1360-tallet hadde tilskrevet fire av Sveriges stormenn og opplyst dem om at kong Magnus «hadde hatt beblandelse med menn», som han elsket høyere enn både Gud og sin kone Blanka. I stedet mente hun at «en annen mann, født i riket, er valgt til konge av Gud» - nemlig Birgittas sønnesønn. Jomfru Maria sluttet truende med at «er det den, som min sønn Kristus har valgt, da blir han stadfestet. Er det ikke ham, da blir han utskrapt.»^[4] Men svenskene ville ikke ha Karl Karlsson til konge; da foretrakk de Albrekt III.