John Dee

«John Dee» kan også vise til konsertlokalet John Dee Live Club & Pub i Oslo.
John Dee
Født13. juli 1527[1][2]Rediger på Wikidata
London (Kongeriket England)[1][3]
Død26. mars 1609[4][5][3][6]Rediger på Wikidata (81 år)
Mortlake (Kongeriket England)[1]
BeskjeftigelseFilosof, matematiker, astronom, astrolog, geograf, kartograf, skriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedTrinity College (1546–1548)[3][7]
St John's College (1542–1546)[3][7]
det gamle universitetet i Leuven (1548–1550)[3]
Doktorgrads-
veileder		Gemma Frisius[8]
Gerhard Mercator[8]
EktefelleJane Dee[3]
FarRoland ap Bedo ap Dafydd Ddû ap John Dee[9]
MorJane ferch William Wilde[9]
BarnArthur Dee
GravlagtSt Mary the Virgin, Mortlake[10][11]
John Dee på Commons

John Dee (født 13. juli 1527, død desember 1608 eller mars 1609) var en engelsk matematiker, astronom, astrolog, okkultist, navigator, imperialist[12] og rådgiver for dronning Elizabeth 1. Han viet det meste av livet til studier innenfor alkymi, spådomskunst og åndsretningen hermetisme, en filosofi utsprunget av antikkens greske, romerske og gammelegyptiske kultur og religion.

Dee sto sprikende mellom vitenskap og magi i en tid hvor skillet mellom disse begynte å bli tydelig. Som en av sin tidsalders mest lærde menn, ble han invitert til å forelese om avansert algebra ved universitetet i Paris da han var tidlig i tyveårene. Dee var en glødende forkjemper for matematikk og en respektert astronom, foruten en ledende ekspert i navigasjon. Han lærte opp mange av dem som foretok Englands oppdagelsesreiser til havs.

Samtidig som Dee var aktiv innenfor praktiske fag, var han en fantast som henga seg til magiens, astrologiens og hermetismens verden. Han benyttet det meste av sine siste tretti år på å etablere kontakt med engler i et forsøk på å lære skapelsens universale språk og skape en førapokalyptisk enhet for menneskeheten. I Marsilio Ficinos renessanseversjon av nyplatonismen, så ikke Dee noe skille mellom sin matematiske forskning og eksperimenter med hermetisk magi, engler og tydninger av spådommer og varsler. Isteden mente han at dette utgjorde ulike sider av samme søken etter en oversanselig forståelse av det guddommelige mønsteret, skjult under den synlige verden; det som Dee kalte for «rene sannheter».

«Åndemaning», avbildning av John Dee sammen med spiritisten Edward Kelley som maner fram ånden av en nylig avdød.
Håndkolorert akvatint: Ebenezer Sibley, ca. 1825 / Wellcome Collection

I sin levetid samlet Dee ett av de største bibliotekene i England. Hans status som lærd gjorde det også mulig for ham å spille en politisk rolle. Han fungerte tidvis som rådgiver for dronning Elisabeth og var venner med hennes ministre Francis Walsingham og William Cecil. Dee underviste og mottok støtte fra poeten Philip Sidneys morbror Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, og poeten Edward Dyer.[13] Politikeren Christopher Hatton[14] var hans beskytter. På slutten av sitt liv fortapte han seg i spekulasjoner om det overnaturlige, og døde fattig og glemt.

Han skal like fullt ha inspirert Shakespeare til skikkelsen Prospero i skuespillet Stormen, og Ian Fleming til skikkelsen James Bond.[15]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Dee ble født i Tower Ward[16] i London. Hans far Roland var tekstilhandler av walisisk avstamning og medlem av handelsmennenes laug. Moren, Jane eller Joanna Wild, giftet seg med Roland som femtenåring, og sønnen ble født tre år senere. Roland tjente ved Henrik 8.s hoff som gentleman sewer med ansvar for innkjøp og stell av sjeldne, kostbare tekstiler. Dee var stolt av sin ætt, besøkte Wales og påstod at han hadde sporet familien sin tilbake til Rhodri Mawr,[17] kongen av Gwynedd på 800-tallet. Et horoskop som oppbevares blant Dees papirer i Bodleian-biblioteket i Oxford, angir nøyaktig fødselsøyeblikk. Familienavnet var egentlig Ddu, walisisk for «svart».[18]

Dee gikk på den katolske skolen i Chelmsford fra 1535 (i dag King Edward VI Grammar School). Gutten var betatt av de katolske ritualene, og det i et strengt protestantisk England. Men det snevre pensumet kjedet ham. Datidens engelske læresteder var opptatt av fag som latin, logikk og retorikk, på bekostning av fag som matematikk og geografi.[19] Fra november 1542 til 1546 gikk Dee på St John's College ved Cambridge-universitetet.[20]

Han tillot seg bare fire timers søvn hver natt, var opptatt av astronomi og studerte til og med gresk, noe svært få gjorde. Hans iver ble lagt merke til, og alt som nittenåring ble han utnevnt til «underleser» (= assisterende professor) i gresk.[21] Han ble opptatt som medlem av Trinity College ved samme universitet, hvor han tok i bruk sine kunnskaper om mekanikk i en oppsetning av Aristofanes' Freden, slik at en av rolleskikkelsene kom ridende opp på taket på ryggen av en kjempestor mekanisk bille. Men et så uvanlig og avansert maskineri tok helt pusten fra publikum, og fremkalte frykt for at han drev med trolldom. Det ble til et rykte om at han var tryllekunstner som fulgte ham livet ut.[22]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Straks sjansen bød seg, flyttet han til universitetet i Louvain, den gang ansett som Europas beste, der Agrippa hadde vært. Dee var sterkt påvirket av Agrippas tanker om at magi og alkymi ikke skulle forbindes med djevelsk praksis, slik man gjorde i England, men en praktisk hjelp for den som søkte Gud.[23] Den gang ble matematikk knyttet til magi, med Pythagoras som en magiker eller profet ut fra tanken om en skjult verden rundt tallenes skjulte verdi.[24]

Dee foreleste ved Sorbonne i Paris om Euklid. I Rheims foreleste han gratis, så alle kunne komme inn og høre om Euklid. Dette gjorde ham så populær at han ble tilbudt et professorat, men han dro i stedet tilbake til England, der kong Edvard 6. var kommet på tronen og innvilget ham understøttelse.[25] Dee studerte med matematikeren og karttegneren Regnier Gemma Frisius (1508-55),[26] ble en nær venn av kartografen Gerhard Mercator, og kom tilbake til England med en viktig samling matematiske og astronomiske instrumenter. I 1552 møtte han Girolamo Cardano i London, en italiensk lege, astrolog og hasardspiller. Sammen undersøkte de muligheten for perpetuum mobile, en evighetsmaskin, foruten også en edelstein som ble sagt å inneha magiske egenskaper.[27]

Dees mystiske ideogram eller glyf (grafisk symbol for et begrep) som han forklarte i Monas Hieroglyphica (1564).

Som rektor ved Upton-upon-Severn i Worcestershire fra 1553 ble han tilbudt et lektorat i matematikk ved Oxford-universitetet i 1554 som han avslo, da han var opptatt av sine skriverier, og muligens håpet på en bedre posisjon ved hoffet.[28]

I 1555 overtok han sin fars medlemskap i handelsvirksomheten Worshipful Company of Mercers.[29] Samme år ble han arrestert og anklaget for å ha stilt horoskoper, først for dronning Maria, og deretter oppdaget Marias spioner at han hadde kontaktet hennes halvsøster prinsesse Elizabeth og gjort det samme for henne. Dette ble tolket som et forsøk på politisk oppvigleri, og mens han satt fengslet, ble han ytterligere oppskaket da hans fredelige medfange Bartlett Green ble hentet ut for å brennes på bål. Selv ble Dee løslatt, men saken satte skrekk i ham.[30] Dee ble stilt for Stjernekammeret, en engelsk overdomstol, og for den katolske biskop Edmund Bonner til religiøs undersøkelse. Det ser ut til at han faktisk sluttet vennskap med biskop Bonner som behandlet andre med slik grusomhet. Det er blitt stilt spørsmål om Dee kom seg unna ved selv å gå i tjeneste som spion. Navnet hans ble iallfall fjernet fra listen over martyrer i John Foxes Actes and Monuments.[31]

Dee klarte å få audiens hos dronning Maria, og presenterte i 1556 sin plan for bevaring av gamle bøker, manuskripter og nedtegnelser ved å samle dem i et nasjonalbibliotek, men hans forslag ble ikke vedtatt.[28] Isteden utvidet han sin boksamling i sitt hus i Mortlake til den bestod av rundt 4.000 bind. Til sammenligning bestod universitetsbiblioteket i Cambridge på samme tid av bare 451 bøker og manuskripter.[32]

Tittelsiden til Henry Billingsleys første engelske utgave av Euklids Elementer fra 1570, hvor Dee skrev forordet.

Da Elizabeth kom på tronen i 1558, var en av hennes første handlinger å tilkalle Dee for å regne ut den heldigste dagen for hennes kroning, og han foreslo 14. januar 1559. Imidlertid var Elizabeth mer interessert i hans evner som diplomatisk utsending, så fremover ble han jevnlig sendt til kontinentet på vegne av Francis Walsingham, overhode for hennes etterretningstjeneste. For en fredselskende lærd var dette anstrengende. I 1563 oppdaget han i Amsterdam en bok, Stenographia av Johannes Trithemius, som ble satt på Index Librorum Prohibitorum i 1609 og ble stående der til 1900. Boken handler om magi, spesielt om å bruk ånder til kommunikasjon over store avstander,[33] noe som ville være av verdi for spioner. Dee for sin del var opptatt av å finne begravde skatter ved hjelp av ånder. I 1564 flyttet han til sin mors hus i Mortlake, som moren overførte til ham ved sin død i 1580. I 1574 giftet han seg, men skal ha blitt enkemann alt året etter.[34]

På en av sine reiser dro han helt til St. Helena.[35] Til utpå 1570-tallet tjente Dee som rådgiver for Englands oppdagelsesreisende ved å gi opplæring i navigasjon. Ideologisk gjorde han seg bemerket ved å være den første som brukte begrepet «det britiske imperiet».[36] Det het seg også at John Dee var trollmannen som manet frem imperiet i nærvær av Christopher Marlowe. Dette skulle ha skjedd i et sjamanistisk ritual utført ved «verdens navle», omfalos, i det som nå er Mudchute-parken på Isle of dogs.[37] Et slikt foretagende krevde et menneskeliv, og Marlowe satte livet til i et slagsmål i en pub i Deptford i mai 1593.[38]

Dee skrev et brev til William Cecil, 1. baron Burghley, en av dronningens nærmeste rådgivere, i oktober 1574 hvor han søkte om understøttelse. Han hevdet å ha okkult kunnskap om skatter i Welsh Marches,[39] de walisiske grenseområdene, og om verdifulle, gamle manuskripter oppbevart ved Wigmore-slottet,[40] vel vitende om at William Cecil kom fra dette området.[41] I 1577 publiserte Dee boken General and Rare Memorials pertayning to the Perfect Arte of Navigation, et verk som streket opp hans visjon om et sjøfartsimperium, og forsikret om Englands territoriale krav på Den nye verden. Dee ble kjent med Humphrey Gilbert, og sto også nær poeten Philip Sidney og hans omgangskrets.[36]

«John Dee utfører et forsøk for dronning Elizabeth 1.», historiemaleri av Henry Gillard Glindoni (1852–1913).

I 1564 skrev Dee det hermetiske og okkulte verket Monas Hieroglyphica («De hieroglyfiske monader»),[42] en omfattende (kristen) kabbalistisk fortolkning av et ideogram (se bilde) som han hadde designet selv, og som han mente uttrykte en mystisk enhet for skaperverket. Han reiste til Ungarn for personlig å overrekke en kopi av boken til keiser Maximilian II av Det tysk-romerske rike. Dette verket var høyt verdsatt av mange av Dees samtidige, men da den muntlige tradisjonen i hans miljø etter hvert forsvant, er det vanskelig å forstå boken i dag.[43]

Han skrev også et «matematisk forord» til Henry Billingsleys engelske oversettelse av Euklids Elementer i 1570, hvor han argumenterte for matematikkens sentrale betydning og innflytelse på andre vitenskapsfag og kunstarter.[44] Boken var beregnet for lesere utenfor universitetsmiljø, og kom til å bli det mest trykte og leste av verker der Dee bidro.[45]

«Edw. Kelley, Dr. Dees profet og seer», tresnitt som viser okkultisten og alkymisten Edward Kelley (Edward Talbot, 1555–97) som samarbeidet med John Dee.
Kobberstikk: Fra A tour in Wales by Thomas Pennant, utgitt 1781

Samarbeidet med Kelley

[rediger | rediger kilde]

I senere år oppga Dee likevel matematikken og håpet om at dette faget ville røpe tallmønstre som kunne avdekke verdens skjulte struktur. I stedet ble han interessert i tallenes skjulte betydning. I 1581 holdt han derfor en seanse hjemme hos seg i Mortlake, der han forsøkte å tilkalle engler for å bli opplært i deres hemmelige visdom. Ved hjelp av den rette «tolken» håpet han å kunne overtale englene til å lære ham språket sitt. Mye av dette involverte tolkning av tallkoder.[46] I 1582 ansatte han en Barnabus Saul som «seer», men denne ble skremt da han ble utspurt om sine okkulte aktiviteter, og sa seg opp.[47] Men alt 10. mars 1582 meldte det seg i stedet en mørk unge ire som kalte seg Edward Kelley og påberopte seg evner som «seer». Edward Talbot som han egentlig het, hadde vært apotekerlærling, men som skriver i Lancashire ble han tatt i dokumentfalsk og fikk ørene skåret av som straff. Resten av livet gikk han med langt hår og en svart lue med lange klaffer for å skjule mangelen, og såpass redd var han for øvrigheten at han skiftet etternavn til Kelley. På et vertshus i Wales hevdet han å ha kommet over et manuskript og to små medisinflasker med pulver, alt dette hentet fra graven til en tryllekyndig biskop.[48]

Dee lot den nyankomne prøve seg, men forklarte at han ikke selv var noen magiker, for ordet «magi» hadde en dårlig klang i hans ører. Kelley sa seg enig, falt på kne og ba høytidelig. Så kikket han inn i glasset, og før et kvarter var gått, beskrev han en kjerub han sa han skimtet inni der. Dee identifiserte den straks som uriel, lysets engel. Engelen kunne ikke kommunisere, fanget inni krystallen. Men for Dee var dette begynnelsen på en ny epoke i livet, da de vises sten var innenfor rekkevidde. Han ba straks Kelley flytte inn, noe Jane Fromond var imot. Dees kone kom seg aldri til å like Kelley, som snart giftet seg med en jente fra stedet. Slik Dee har beskrevet seansene deres, falt Kelley i lett transe, eller lot slik, og fikk kontakt med diverse «veivisere»; en het Medicina. Disse hentet ånder. Dee antok at disse var engler. Den ene spurte Dee om han trodde hun var gift med en juvelér, siden hun gikk med juveler. Dee svarte at han var «sikker på at hun var en budbringer fra Jesus, fordi Jesus hadde kjøpt det evige livs juvel med sitt dyrebare blods juvel». Kelley kjedet seg trolig, han snek seg ut når han så sitt snitt, klaget over at åndene snakket fremmede språk, og fikk iblant raserianfall.[49]

Seansene ble utført i en atmosfære av intens kristen hengivenhet, etter perioder av renselse, bønn og faste.[50] Dee fastholdt at englene dikterte flere bøker for ham på englespråk, som Dee kalte for «enokiansk».[51][52] Han tegnet en magisk plate malt i strålende farger med navnene på de syv mektigste englene: Zabathiel, Zedekiel, Madimiel, Semeliel, Nogabel, Corabiel og Lavaniel. Platen lot ham angivelig kommunisere med englene, og i 1583 tydet han et budskap som beskrivelsen av halshugningen av en høy vakker kvinne, mens et annet budskap var en advarsel om et angrep av en fremmed sjømakt. Maria Stuart ble halshugget i 1587, og den spanske armada angrep i 1588.[53]

I 1583 opplevde Dee en visjon av en barneengel som svevde utenfor vinduet, mens den holdt et krystallegg. Han identifiserte den som Uriel, lysets engel. Da også erkeengelen Mikael viste seg og fortalte Dee at han ikke hadde noe å frykte, tok han opp krystallegget,[54] som nå befinner seg på British Museum.[55]

John Dee fikk audiens hos kong Stefan Báthory (1533–86) av Polen.

Samme året ba den polske voivod Albert Łaski Dee om å stille horoskopet til den franske kongen Henrik 3. Voivoden ønsket også å bli spådd om egne fremtidsutsikter. Łaski kom så ofte til huset i Mortlake at Dee til sist måtte be dronning Elizabeth om penger til underhold av gjesten. Polakken var så imponert av Dee og Kelley at han ba dem bli med seg til Praha der han skaffet dem audiens hos keiser Rudolf 2. Dee mislikte ideen, men Kelley fikk overtalt ham. I september 1585 dro Dee og Kelley til kontinentet, med hver sin kone og Dees barn. Reisen kom til å vare i fire år.[56]

Det viste seg at Łaski var konkurs og lite velsett i sitt hjemland.[57] Dee og Kelley begynte et nomadeliv i Sentral-Europa, men de fortsatte med seanser som Dee nedtegnet omhyggelig.[51][52] Han fikk audiens hos keiser Rudolf 2. i borgen i Praha og hos kong Stefan Báthory av Polen, og forsøkte å overbevise dem om betydningen av å kommunisere med englene. Hans møte med den polske kongen skjedde på kongeslottet i Niepołomice i nærheten av Kraków, den gang hovedstaden i Polen. Dette ble senere analysert av polske historikere som Ryszard Zieliński, Roman Żelewski og Roman Bugaj, og forfatteren Waldemar Łysiak. Mens de generelt anerkjente ham som en mann med store kunnskaper, pekte de også på hans forbindelse med det engelske hoffet (skjønt Dee på dette tidspunkt hadde liten påvirkningskraft i England) og mente at møtet kunne ha skjulte politiske hensikter. Den polske kongen var en from katolikk, mens den engelske dronning ble framstilt som en farlig protestantisk kjetter. Kong Stefan Báthory var skeptisk til alt overnaturlig, og Dee understreket derfor at alle profetiske avsløringer ble avsluttet med Kristus, og at han ikke tok del i noe som gikk imot katolsk kirkelære.

Dee hadde alt rykte på seg for å kunne snakke urspråket som Adam hadde snakket i Edens hage, språket som englene brukte seg imellom. Dee ble også sagt å forstå fuglenes språk, som Sigurd Fåvnesbane og andre sagnskikkelser. Likevel mislyktes audiensen hos keiser Rudolf. Dee forutsa at keiserens rike ville gå seirende ut av en kamp mot det ottomanske rike, om bare Rudolf ville angre sitt syndige liv. Dette falt ikke i god jord, og Rudolf fikk paret satt under etterforskning. Til sist fikk pavens nuntius, med støtte fra keiserhoffets spanske fraksjon, overbevist Rudolf om at Dee og Kelley burde forvises. Imidlertid ble de værende i Böhmen, ettersom adelsmannen Wilhelm von Rosenberg (Vilem Rozmberk, 1535-92)[58] ga dem husrom på godset sitt i Trebon. Her fortsatte de sine eksperimenter, til Kelley gikk lei av engler og tallkoder, og i 1587 kunngjorde sin avreise. Dee følte seg rent fortapt, særlig da Kelley hevdet at han hadde rådført seg med englene, og at Uriel forlangte at Kelley og Dee skulle være felles om alt, også sine koner.[59] Jane Fromond ble utav seg, men skal ha falt til føye. Dee nevner i sin dagbok at hun ni måneder senere nedkom med en sønn som ble døpt Theodorus Trebonianus, dvs. «Guds gave i Trebon».[60]

1588 var året da, ifølge englenes profetier, kosmos skulle fullstendig restitueres. Men 1588 kom og gikk, og Dee fant ingen annen forklaring enn at det hadde vært snakk om 1688 i stedet.[61] I 1589 sendte dronning Elizabeth bud på Dee, og han så aldri Kelley igjen.[57][62]

Ved avreisen fra England hadde Dee overlatt det meste av boksamlingen til sin svoger, Nicholas Fromond. Likevel ble bøker stjålet, av blant andre Dees tidligere elev Nicholas Saunders som sørget for at Royal College of Physicians (der Saunders var medlem), i dag er i besittelse av det største antallet bøker fra Dees bibliotek.[63] Saunders skrev sitt eget navn over Dees, eller prøvde å bleke det bort i andre bøker.[64] Mange av bøkene kom heldigvis til rette og er tilgjengelige i dag.[65]

Dronning Elizabeth hadde tilkalt Dee i 1562 da det ble funnet en voksdukke av henne i London Inn Fields, med en nål stukket i brystet. Ingen var i tvil om at dette var ment som skademagi, og Dee ble satt til å hindre den.[66] Nå utnevnte hun ham til en post ved Christ's College i Manchester, der hans kone døde av pest. Manchester var ikke stort mer enn en landsby, og stillingen ga ikke stort å leve av. Hans nye «seer», Bartholomew Hickman, mottok syner av erkeengelen Rafael som kom med trøstende budskap om at Dee en gang ville avdekke de hemmelighetene han søkte.[67] Det tidligere prestelærestedet var reetablert som en protestantisk institusjon ved kongelig charter i 1578.[68] Imidlertid hadde Dee liten kontroll over lærestedets medlemmer som skal ha foraktet eller holdt ham for narr.[28] I begynnelsen av sin tjenestetid ble han konsultert om syv barn som tilsynelatende var blitt besatt av djevelen, men han viste liten interesse for saken, og lot de involverte konsultere hans fortsatt omfattende bibliotek.[28]

De siste årene

[rediger | rediger kilde]

Etter dronningens død i 1603 ble Dee avvist av hennes etterfølger, Jakob 1. I sine siste år måtte han selge biblioteket sitt i Mortlake, bok for bok, for å ha til livsopphold for seg og sin familie.[69] Han forlot Manchester i 1605 for å kunne reise til London,[70] men forble bestyrer i Manchester, om enn i navnet, fram til sin død.[71] Datteren Katherine sørget for Dee til hans død[70] i Mortlake i slutten av 1608 eller tidlig 1609, i en alder av 82 år. Nedtegnelser i sognekirken om nøyaktig dødsdato har gått tapt.[28][72]

Så gikk det ikke bra med Kelley heller. Først ble han riktignok bøhmisk statsborger og slått til ridder av keiseren selv, med tittelen «de Imany» som viste til hans påståtte irske herkomst. Han kjøpte en del eiendommer, blant annet bygningen som i dag kalles Fausthuset.[73] Men 6. mai 1591 ble han fengslet i Krivoklat-slottet, to dagsreiser unna Praha, og holdt innesperret under forferdelige forhold. Han ble siden løslatt, men arrestert igjen i 1596, enten det skyldtes en duell eller gjeld. Hans eiendommer ble beslaglagt og solgt som dekning for gjelden. Kelleys kone og den 15 år gamle datteren Elizabeth gikk til sak for å få tilbakeført eiendom, og fikk hjelp av en ung sakfører fra Praha, John Leo, som Elizabeth giftet seg med. Kelley satt denne gang fengslet langt borte, i Most-slottet, der han skrev De Lapide Philosophorum, utgitt i Hamburg i 1676.[74] Om hans død fortalte alkymisten Simon Tadeas Budeck fra Leslin, som kanskje kan ha møtt Kelley, at «Edward Keleus» satt i Most-slottet «med sitt trebein og sine manglende ører, og han ble holdt borte fra sin kone og datter. Ved juletid i 1597 klatret han ned fra sitt fengsel; hans bror ventet med en kjerre under.» Men han ramlet ned i borggården, og brakk det andre beinet sitt. Så ble han hentet tilbake til slottet for å få behandling. Han ba om å få møte konen og datteren, og det ble gitt tillatelse til dette. Kelley snakket engelsk med sin kone, og flamsk og latin til (ste)datteren. Han ba om vann, drakk av det og døde. At stedatteren hadde vært til stede, ble siden bekreftet av Elizabeth.[75]

Dee fikk ingen forståelse hos kong Jakob I av England (1566–1625) for sin særegne kunnskap.

Personlig liv

[rediger | rediger kilde]

Dee var gift to ganger og hadde åtte barn. Lite er kjent om hans første ekteskap, men det varte trolig fra 1565 til hennes død en gang rundt 1576. Fra 1577 til 1601 førte Dee en meget detaljert dagbok.[29] I 1578 giftet han seg med den 23 år gamle Jane Fromond; selv var han da 51. Det var henne Kelley krevde tilgang til, og skjønt Dee aksepterte det for en stund, ble det også årsak til at de to mennene skilte lag.[29] Jane døde under pesten i Manchester og ble gravlagt i mars 1604,[76] sammen med flere av deres barn. Det er kjent at sønnen Theodore døde i Manchester, men det finnes ingen nedtegnelser om døtrene Madinia, Frances og Margaret etter den tid, for Dee hadde sluttet å føre dagbok.[28] Brevene Dee skrev til rektor ved skolen i Westminster der sønnen Arthur var elev, minner om de bekymringer mange foreldre av kostskolebarn har hatt. Arthur vokste opp og ble lege, først i Manchester og deretter i London, men prøvde seg også som alkymist og forfatter av skrifter om hermetismen.[28][77]

Historikeren John Aubrey (død 1697) var en fjern slektning, ettersom hans oldefar William Aubrey var John Dees fetter, og etter sigende en nær bekjent. Han beskrev John Dee slik: «Han var høy og slank. Han bar sin drakt som en kunstners kappe, med hengende ermer og en slisse… Han hadde en meget lys, sangvinsk hudfarge… et langt skjegg hvitt som melk. En meget flott mann.»[78]

Gjerninger

[rediger | rediger kilde]

Tanker

[rediger | rediger kilde]

Dee var en meget from kristen, men hans forståelse av kristendommen var dypt påvirket av hermetisme og nyplatonisme, inkludert matematisk mystikk fra Pythagoras som ble gjenopptatt i renessansen.[79] Han trodde på tall som grunnlag for alle ting og nøkkel til kunnskap, at Guds skapelse var en tildelning av tall. Hermetismen var en synkretistiske åndsretning som fant sitt fremste litterære uttrykk i det antikke manuskriptet Corpus Hermeticum som forfektet et hovedsakelig et nyplatonsk verdensbilde, påvirket av innslag fra flere religioner, magi og folketro. Herfra utledet han en tro på at mennesket kan tilvende seg guddommelig kraft, og at denne kraften utøves gjennom matematikk. Hans kabbalistiske englemagi (preget av numerologi) og hans verker om praktisk matematikk (eksempelvis navigasjon) var verdslige sider av samme sak, og ikke de praktiske aktivitetene de oppfattes som i dag.[45] Dee håpet at han med sin religiøse magi kunne forene kristendommens sprikende retninger.[80]

Talsmann for engelsk ekspansjon

[rediger | rediger kilde]
Verdenskartet til Diogo Ribeiro (1529) har gitt Amerika som MUNDUS NOVUS, Den nye verden, og som John Dee mente måtte tilhøre England.

Fra 1570 var Dee talsmann for en politikk som søkte politisk og økonomisk befestning av England og imperialistisk ekspansjon til Den nye verden.[12] I sitt manuskript Brytannicae reipublicae synopsis (1570) streket han opp samtidens elisabethanske rike[81] med fokus på handel, etikk og nasjonal styrke.[12]

Hans ideologiske utgivelse fra 1576, General and rare memorials pertayning to the Perfect Arte of Navigation, var det første bindet i en uferdig serie, med plan for en utvidelse av det engelske riket.[82] I en meget symbolladet forsats presenterte Dee en Britannia-figur som knelte ved kysten og bønnfalt dronning Elisabeth om å få verne riket hennes ved hjelp av en sterkere flåte.[83] Dee trakk også frem Geoffrey of Monmouths pseudohistoriske inkludering av Irland i kong Arthurs erobringer, som argument for at kong Arthur hadde opprettet et «britisk imperium» utenlands.[84] Tanken om at kong Arthur hadde erobret Arktis og Nord-Amerika var eldre enn Dee, og kan finnes i Gestae Arthuri, gjengitt av Jacob Cnoyen som trolig kan tidfestes til 1300-tallet. Enda en kilde er Leges Anglorum Londoniis Collectae fra tidlig 1200-tall med en liste over kong Arthurs nordlige erobringer, som her omfatter Grønland, Vinland og selve Nordpolen.[85]

Dee argumenterte dessuten for at England måtte nyttiggjøre seg nye landområder via kolonisering, og til det trengtes en flåtestyrke.[86][87] Dee har fått æren for å ha vært den første som innførte begrepet «Britannia»[88] og «Det britiske imperiet».[89] Humphrey Llwyd har fått æren for det samme, da han brukte begrepet i sin Commentarioli Britannicae Descriptionis Fragmentum, utgitt åtte år tidligere i 1568.[90]

Dee fremmet et formelt krav på Nord-Amerika på vegne av England på baksiden av et kart tegnet i 1577–80[91] med påskriften Circa 1494 Mr Robert Thorn his father, and Mr Eliot of Bristow, discovered Newfound Land.[92] I sin Title Royal fra 1580 diktet han opp at Madog ab Owain Gwynedd hadde oppdaget Amerika, hvilket Dee anførte som bevis for at England hadde et sterkere krav på Den nye verden enn Spania hadde.[93] Dessuten forsikret han at Brutus, konge over britene og kong Arthur i tillegg til Madog hadde erobret landområder i Nord- og Sør-Amerika, og at deres arving, dronning Elisabeth, derfor hadde gyldig krav på områdene.[94][95]

Omdømme og betydning

[rediger | rediger kilde]

Omtrent ti år etter Dees død kjøpte den oldtidsinteresserte Robert Cotton området rundt Dees hus og tok til å lete etter papirer og gjenstander. Han fant flere manuskripter, hovedsakelig nedtegnelser av Dees påståtte kommunikasjoner med engler. Cottons sønn ga disse manuskriptene til forskeren Méric Casaubon som utga dem i 1659, med et forord som stilte seg kritisk til forfatteren. Tittelen var A True & Faithful Relation of What passed for many Yeers between Dr. John Dee (A Mathematician of Great Fame in Q. Eliz. and King James their Reignes) and some spirits.[51] Som den første offentlige beskrivelsen av Dees seanser ble boken meget populær og solgte raskt. Casaubon, som selv trodde på ånder, argumenterte i sitt forord for at Dee fungerte som et uvillig redskap for onde ånder. Denne boken skapte gjennom flere hundreår en oppfatning av Dee som et fjols som lot seg føre bak lyset.[79]

På rundt samme tid som utgivelsen av Casaubons True and Faithful Relation, hevdet et medlem av Rosenkorsordenen at Dee var ett av deres medlemmer,[96] men Rosenkorsordenen skriver seg fra en senere tid, nærmere opplysningstiden.[97] Dees rykte som en trollmann og hans tilknytning til en sjarlatan som Kelley har gjort ham til en tilsynelatende uimotståelig figur for fabeldiktere, forfattere av skrekklitteratur og dagens magikere. Overdrivelser, falsk og ofte fantasifull informasjon om Dee har skapt usikkerhet om hans liv og gjerning.[98]

En nyvurdering av Dees karakter og betydning begynte på 1900-tallet, hovedsakelig grunnet arbeidet til historikeren Frances Yates, som satte nytt fokus på den rolle som magi spilte i renessansen og utviklingen for moderne vitenskap. Som et resultat av den nyvurderingen er Dee i dag sett på som en seriøs forsker, som en av de mest lærde på sin tid, men som i senere år kom på avveie.[79][99] Hans boksamling i Mortlake var den største i England og betraktet som et av de fineste i Europa, kanskje kun overgått av biblioteket til Jacques Auguste de Thou. Foruten å være en astrologisk og vitenskapelig rådgiver for dronning Elisabeth og hennes hoff, var han også en tidlig talsmann for koloniseringen av Amerika og et britisk imperium som strakte seg over Atlanterhavet.[36]

Dee var en kjenning av Tycho Brahe.

Dee fremmet navigasjon og kartografi som vitenskap. Han studerte nært med Gerardus Mercator, og han eide en betydningsfull samling med kart, globuser og astronomiske instrumenter. Han utviklet selv nye instrumenter foruten også særskilte navigasjonsteknikker for å seile i polare strøk. Dee fungerte som en rådgiver for engelske oppdagelsesreisende til havs, og valgte personlig rorgjengere og trente dem i navigasjon.[28][36]

Dee trodde at matematikk (som han forsto mystisk) var sentralt for utviklingen av menneskelig lærling. Dees oppfatning av det sentrale i matematikken gjorde ham langt mer moderne enn Francis Bacon, skjønt en del forskere mener Bacon bevisst bagatelliserte matematikkens rolle i det anti-okkulte miljøet under styret til kong Jakob I.[100] Det bør bli merket at Dees forståelse av matematikkens rolle er radikalt forskjellig fra dagens oppfatning.[45][98][101] Dee fremme av matematikk utenfor det akademiske miljø var en varig praktisk gjerning. Hans Mathematical Preface til Euklid var ment å fremme studiet og anvendelsen av matematikk av de som var uten en akademisk utdannelse, og var meget populært og innflytelsesrikt blant «mekanikere», den nye framvoksende samfunnsklasse av tekniske håndverkere og ingeniører. Dees forord inkluderte demonstrasjoner av matematiske prinsipper som leserne kunne utføre på egen hånd.[45]

Dee var en venn av Tycho Brahe, den dansk vitenskapsmann som grunnla den moderne observerende astronomien, og han var enig i Kopernikus' lære.[28] Mange av hans astronomiske kalkulasjoner var basert på Kopernikus' antagelser, men han forfektet aldri åpent heliosentriske teori. Dee benyttet den kopernikanske teori til problemet med kalenderreformen, men hans anbefalinger ble dog ikke akseptert av politiske grunner.[102]

Dee har ofte blitt assosiert med Voynich-manuskriptet,[103] et mystisk, illustrert manusskrift av ukjent alder, opprinnelse og forfatter. Wilfrid M. Voynich, som kjøpte manuskriptet i 1912, antydet at Dee kan ha eid manuskriptet og solgt det til Rudolf II av Det tysk-romerske rike. Dees kontakter med keiser Rudolf var langt mindre betydelige enn hva som det tidligere ble antatt, og Dees dagbok gir ingen hentydninger om et slikt salg. Dee var imidlertid kjent for å ha eid en kopi av Soyga-boken, en annet bok med tekst i kode.[104] På anmodning fra dronning Elisabeth benyttet Dee seg av den gammelwalisiske myten om fyrst Madog ab Owain Gwynedd for å gjøre ideologisk krav på Nord-Amerika. Det er en velkjent, men ikke historisk korrekt fortelling om en ung walisisk prins som oppdaget Amerika i 1170, over 300 år før Christofer Columbus' reise i 1492 (og hundre år etter Leiv Eiriksson på begynnelsen av 1000-tallet). Det er et faktum at dronningen viste lite interesse for Den nye verden, og Dees håp var forhastet.[105]

«Guds segl»

Gjenstander

[rediger | rediger kilde]

British Museum oppbevarer flere gjenstander som en gang var eid av John Dee og var tilknyttet seansene hans: [106]

  • Dees Speculum eller Speil (et aztekisk kultobjekt av obsidian i form av et håndspeil, ført til Europa i slutten av 1520-tallet), en gang også eid av Horace Walpole.[106]
  • Små vokssegl benyttet til å støtte beina på Dees «praksisbord» (bordet hvor forutsigelser via for eksempel krystallkule ble utført).
  • Gullamulett gravert med en avbildning av en av Kelleys visjoner.
  • En globus av krystall, seks cm i diameter. Den forble ubemerket i mange år i en mineralsamling, og var muligens en gang eid av Dee, men dette er usikkert.[107]

I desember 2004 ble en «visdomstein» Dee benyttet til spådommer, og en bruksanvisning for den skrevet av Nicholas Culpeper, stjålet fra Science Museum i London, men begge deler ble gjenfunnet kort tid etter.[108]

Innflytelse i kunsten

[rediger | rediger kilde]

Dee var en populær figur i litterære verker skrevet av hans samtidige, og han fortsatte å figurere i populærkulturen siden da, særlig i fantastisk litteratur med lokalisering fra hans tid, eller handlinger som innebærer det magiske eller okkulte.

1500- og 1600-tallet
1900-tallet
  • Romanen i fire deler Ægypt (1987–2007) av John Crowley har John Dee som figur.
  • Dee figurerer framtredende i den mystisk-okkulte mytologien som ble skapt for konseptalbumet Imaginos (1988) av den amerikanske rockebandet Blue Öyster Cult.
2000-tallet
  • Romanserien The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel av Michael Scott har John Dee som en skurk som har overlevd i moderne tid.
  • Skuespillet Burn Your Bookes (2010) av Richard Byrne undersøker forholdet mellom John Dee, Edward Kelley og Edward Dyer.[111]
  • Romanen Here, There Be Dragons framstiller Dee som en ond vaktmester av Imaginum Geographica.
  • På Iron Maiden-album The Final Frontier er det femte sporet "The Alchemist" om John Dee.
  • The opera Dr Dee: An English Opera, skrevet v Damon Albarn, framstiller Dees liv og arbeid. Det hadde premiere ved Palace Theatre i Manchester den 1. juni 2011[112] og vil bli satt opp på London Coliseum som en del av Londons Festival for den kulturelle olympiade 2012 som form for «folkeopera» i juni 2012.[113]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Dee, besøkt 20. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Dictionary of Welsh Biography, Dictionary of Welsh Biography ID s-DEE0-JOH-1527, besøkt 9. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f MacTutor History of Mathematics archive[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 7418[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Complete Dictionary of Scientific Biography[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ books.google.cat, side(r) 221[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Cambridge Alumni Database ID DY542J[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ stmarymortlake.org.uk[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c Roberts, R. Julian (2004; utgave online mai 2006): «Dee, John (1527–1609)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/7418.
  13. ^ Ron Heisler: Dee, Dyer og de hemmelige selskaper
  14. ^ Dee, Drake og Hutton, Drake exploration society
  15. ^ «Peter Gentle: Dr. John Dee - The Original 007». Arkivert fra originalen 28. juni 2022. Besøkt 26. juli 2022. 
  16. ^ Tower Ward i London
  17. ^ Rhodri Mawr, konge av Gwynedd
  18. ^ John Dee; man, myth and Mortlake
  19. ^ Colin Wilson: The occult (s. 348), ISBN 9780583121224
  20. ^ Dee, John Arkivert 9. oktober 2012 hos Wayback Machine. i: Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–58
  21. ^ Colin Wilson: The occult (s. 348)
  22. ^ John Dee; man, myth and Mortlake
  23. ^ Colin Wilson: The occult (s. 348)
  24. ^ Richard J. Oosterhoff: Pythagoras in the Res publica litterarum of French Renaissance Mathematics
  25. ^ Colin Wilson: The occult (s. 349)
  26. ^ Regnier Gemma Frisius
  27. ^ Girolamo Cardano (overs. av Jean Stoner) (2002): De Vita Propria (The Book of My Life). New York: New York Review of Books. viii.
  28. ^ a b c d e f g h i Fell Smith, Charlotte (1909): John Dee: 1527–1608. London: Constable and Company.
  29. ^ a b c Julian Roberts, red (2005): «A John Dee Chronology, 1509–1609» Arkivert 20. juli 2008 hos Wayback Machine. i: Renaissance Man: The Reconstructed Libraries of European Scholars: 1450–1700 Series One: The Books and Manuscripts of John Dee, 1527–1608. Adam Matthew Publications.
  30. ^ Colin Wilson: The occult (s. 350)
  31. ^ Dees vennskap med biskop Bonner
  32. ^ John Dee: Essential Readings
  33. ^ Johannes Trithemius: The Art of Hiding Information
  34. ^ Colin Wilson: The occult (s. 351)
  35. ^ Reisen til St Helena
  36. ^ a b c d Ken MacMillan (april 2001): «Discourse on history, geography, and law: John Dee and the limits of the British empire, 1576–80» Arkivert 4. november 2012 hos Wayback Machine. i: Canadian Journal of History.
  37. ^ Mudchute-parken med besøksgård
  38. ^ Merlin Coverley: Occult London
  39. ^ Welsh marches - et navn fra den tiden da «mark» betød «grenseområde», slik som i «Danmark» = «danenes grenseområde»
  40. ^ Wigmore-slottet i Wales
  41. ^ Strype, John (1824): Annals of the Reformation, Oxford, vol.ii, part ii, no. XLV, ss. 558-563
  42. ^ «Monade» er et begrep fra antikkens greske filosofi som betegner noe enkelt og udelelig. Begrepet ble brukt av Demokrit og Epikur om atomet, av Platon om ideen. Giordano Bruno kalte Gud for monas monadum («monadenes monade»).
  43. ^ Forshaw, Peter J. (2005): «The Early Alchemical Reception of John Dee's Monas Hieroglyphica» i: Ambix (Maney Publishing) 52 (3): 247–269. doi:10.1179/000269805X77772.
  44. ^ «John Dee (1527–1608): Alchemy — the Beginnings of Chemistry» (PDF). Museum of Science and Industry in Manchester. 2005. Arkivert fra originalen (PDF) den 28. september 2006.
  45. ^ a b c d Stephen Johnston (1995): «The identity of the mathematical practitioner in 16th-century England». Museum of the History of Science, Oxford.
  46. ^ James O'Connor: Keplers heks (s. 196), Damm forlag, 2005, ISBN 82-496-0703-1
  47. ^ Colin Wilson: The occult (s. 352)
  48. ^ James O'Connor: Keplers heks (s. 196)
  49. ^ Colin Wilson: The occult (s. 353-54)
  50. ^ Calder, I. R. F. (1952): John Dee Studied as an English Neo-Platonist; Ph.D. Dissertation, London: The Warburg Institute, London University
  51. ^ a b c Meric Casaubon (1659, gjenutgitt av Magickal Childe (1992)): A True & Faithful Relation of What passed for many Yeers between Dr. John Dee (A Mathematician of Great Fame in Q. Eliz. and King James their Reignes) and some spirits. New York: Magickal Childe Pub.. ISBN 0-939708-01-9.
  52. ^ a b Dee, John: Quinti Libri Mysteriorum. British Library. Se også Mysteriorum Libri Quinque, Esotericarchives.com
  53. ^ Mystikk og mysterier (s. 65-68), Det Beste, ISBN 9788270101405
  54. ^ Colin Wilson: The occult (s. 354)
  55. ^ Dees krystallegg, British Museum
  56. ^ Colin Wilson: The occult (s. 355)
  57. ^ a b Mackay, Charles (1852): The Alchymists (file a.) "Kapittel 4: The Alchymists or Searchers for the Philosopher's Stone and the Water of Life" i: Memoirs of Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds. London: Office of the National Illustrated Library.
  58. ^ Wilhelm von Rosenberg
  59. ^ James O'Connor: Keplers heks (s. 197)
  60. ^ Kelleys siste år
  61. ^ Deborah Harkness: John Dees englesamtaler, Cambridge University Press
  62. ^ «History of the Alchemy Guild», International Alchemy Guild
  63. ^ Bøker eid av John Dee
  64. ^ John Dees boksamling
  65. ^ John Dees tapte bøker
  66. ^ Karen Harper: The Queen's Cure
  67. ^ Colin Wilson: The occult (s. 356)
  68. ^ «John Dee». Encyclopædia Britannica (11. utg.). London: Cambridge University Press. 1911.
  69. ^ James O'Connor: Keplers heks (s. 198)
  70. ^ a b Fell-Smith, Charlotte (1909): John Dee: 1527–1608: Appendix 1. London: Constable and Company.
  71. ^ Frangopulo, N. J. (1962): Rich Inheritance. Manchester: Education Committee; ss. 129-130
  72. ^ Aubrey, John (1898): Brief Lives chiefly of Contemporaries set down John Aubrey between the Years 1669 and 1696. Clarendon Press. Redigert av R Barber, Boydell Press, 1982
  73. ^ «Fausthuset» i Praha
  74. ^ Tractatus duo egregii de lapide philosophorum, Sir John Soane's Museum, London
  75. ^ Charles Nicholl: The Last Years of Edward Kelley
  76. ^ Manchester Cathedral Archive, MS 1
  77. ^ Appendix I, The Descendants of John Dee
  78. ^ John Aubrey: Life of John Dee
  79. ^ a b c Walter I. Trattner (Januar 1964): «God and Expansion in Elizabethan England: John Dee, 1527–1583» i: Journal of the History of Ideas 25 (1): 17–34. doi:10.2307/2708083. JSTOR 2708083.
  80. ^ Stephen Clucas: John Dee's angelic conversations and the Ars Notoria (s. 233)
  81. ^ Sherman, William Howard (1997): John Dee: The Politics of Reading and Writing in the English Renaissance, Univ of Massachusetts Press, ISBN 1-55849-070-1
  82. ^ Yates, Frances Amelia: Astraea
  83. ^ Hewitt, Virginia: «Britannia (fl. 1st–21st cent.)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004
  84. ^ Padel, O. J.: «Arthur (supp. fl. in or before 6th cent.)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004
  85. ^ Thomas Green: John Dee, King Arthur, and the Conquest of the Arctic
  86. ^ National Maritime Museum: Imperial ambition Arkivert 8. juni 2011 hos Wayback Machine.
  87. ^ 1577 Dee, J.: Arte Navigation 65 Oxford English Dictionary Online
  88. ^ John Dee som den første 007
  89. ^ Sherman, William Howard (1995): John Dee: The Politics of Reading and Writing in the English Renaissance. University of Massachusetts Press. ISBN 1-55849-070-1. s. 148
  90. ^ Nicholls, Andrew D. (1999): The Jacobean Union: A Reconsideration of British Civil Policies under the Early Stuarts (bind 64 av Contributions to the Study of World History), s. 19, n. 14. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-313-30835-7
  91. ^ Baldwin, R. C. D.: «Thorne, Robert, the elder (c.1460–1519)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004
  92. ^ :(BL, Cotton Augustus 1.I.i)
  93. ^ Lloyd, J. E.: «Madog ab Owain Gwynedd (supp. fl. 1170)», rev. J. Gwynfor Jones, Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004
  94. ^ MacMillan, Ken (April 2001): «Discourse on history, geography, and law: John Dee and the limits of the British empire, 1576-80» i: Canadian Journal of History.
  95. ^ Barone, Robert W.: «Madoc and John Dee: Welsh Myth and Elizabethan Imperialism» i: The Elizabethan Review
  96. ^ Heisler, Ron (1992): «John Dee and the Secret Societies» i: The Hermetic Journal.
  97. ^ Kjersti Løken: Rosae Crusis (s. 28)
  98. ^ a b Neal, Katherine (1999): «The Rhetoric of Utility: Avoiding Occult Associations For Mathematics Through Profitability and Pleasure» (PDF). University of Sydney. Arkivert fra originalen den 28. mai 2008.
  99. ^ Yates, Frances A. (1987): Theatre of the World. London: Routledge. s. 7.
  100. ^ Vickers, Brian (Juli 1992): «Francis Bacon and the Progress of Knowledge» i: Journal of the History of Ideas 53 (3): 495–518. doi:10.2307/2709891. JSTOR 2709891.
  101. ^ Johnston, Stephen (1995): «Like father, like son? John Dee, Thomas Digges and the identity of the mathematician». Museum of the History of Science, Oxford.
  102. ^ Robert Poole: John Dee og kalenderreformen
  103. ^ Rugg, Gordon: (Juli 2004): «The Mystery of the Voynich Manuscript» Arkivert 13. oktober 2007 hos Wayback Machine. i: Scientific American.
  104. ^ Reeds, Jim (1996): ohn Dee and the Magic Tables in the Book of Soyga Arkivert 5. mars 2007 hos Wayback Machine. (PDF).
  105. ^ Robert W. Barone er professor i historie ved Universitetet i Montevallo
  106. ^ a b British Museum, «Dr Dee's magic»
  107. ^ «BSHM Gazetteer — London: British Museum, British Library and Science Museum» British Society for the History of Mathematics, august 2002.
  108. ^ Fresco, Adam (11. desember 2004): «Museum thief spirits away old crystal ball». The Times.
  109. ^ Woolley, Benjamin (2001): The Queen's Conjuror: The Science and Magic of Dr. John Dee, Adviser to Queen Elizabeth I. New York: Henry Holt and Company
  110. ^ Christa Knellwolf King: John Dee as a Model for Prospero
  111. ^ Horwitz, Jane: «Backstage: 'Burn Your Bookes' at Taffety Punk, Folger's 2010-2011 season» i: The Washington Post, 5. mai 2010.
  112. ^ "Damon Albarn's Dr Dee". BBC 6 music news. 14. juli 2011
  113. ^ «Damon Albarn's 'folk opera' Dr Dee makes debut». BBC News. 2. juli 2011

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Primære kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Dee, John: Quinti Libri Mysteriorum. British Library, MS Sloane Collection 3188. Også tilgjengelig i en kopi ved Elias Ashmole, MS Sloane 3677.
  • Dee, John: John Dee's five books of mystery: original sourcebook of Enochian magic: fra en samling verker kjent som Mysteriorum libri quinque redigert av Joseph H. Peterson, Boston: Weiser Books ISBN 1-57863-178-5.
  • Dee, John: The Mathematicall Praeface to the Elements of Geometrie of Euclid of Megara (1570). New York: Science History Publications (1975) ISBN 0-88202-020-X
  • Dee, John: John Dee on Astronomy: Propaedeumata Aphoristica (1558 & 1568) redigert av Wayne Shumaker, Berkeley: University of California Press ISBN 0-520-03376-0

Sekundære kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Cajori, Florian (2007): A History of Mathematical Notations New York: Cosimo. ISBN 1-60206-684-1
  • Calder, I. R. F. (1952): John Dee Studied as an English Neo-Platonist Ph.D. Dissertation, London: The Warburg Institute, London University Available online
  • Casaubon, M. (1992): A True and Faithful Relation of What Passed for many Yeers Between Dr. John Dee ... (1659) repr. "Magickal Childe", New York. ISBN 0-939708-01-9
  • Clucas, Stephen, red. (2006): John Dee: interdisciplinary studies in Renaissance thought. Dordrecht: Springer. ISBN 1-4020-4245-0
  • Clucas, Stephen, red. (2005): John Dee's Monas Hieroglyphica. Ambix Special Issue. Vol. 52, Part 3, inkluderer også artikler ved Clulee, Norrgren, Forshaw and Bayer.
  • Clulee, Nicholas H. (1988): John Dee's Natural Philosophy: between science and religion. London: Routledge. ISBN 0-415-00625-2
  • Fell-Smith, Charlotte (1909): John Dee: 1527–1608. London: Constable and Company Tilgjengelig online.
  • French, Peter J. (1972): John Dee: the world of an Elizabethan magus. London: Routledge & Kegan Paul. ISBN 0-7102-0385-3
  • Håkansson, Håkan (2001): Seeing the Word: John Dee and Renaissance occultism. Lund: Lunds universitet. ISBN 91-974153-0-8
  • Kugler, Martin (1982): Astronomy in Elizabethan England, 1558 to 1585: John Dee, Thomas Digges, and Giordano Bruno. Montpellier: Université Paul Valéry
  • Parry, Glyn (2011): The Arch-Conjuror of England: John Dee and Magic at the Courts of Renaissance Europe New Haven: Yale University Press
  • Sherman, William Howard (1995): John Dee: The Politics of Reading and Writing in the English Renaissance Amherst: University of Massachusetts Press. ISBN 1-55849-070-1
  • Vickers, Brian red. (1984): Occult & Scientific Mentalities in the Renaissance. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-25879-0
  • Woolley, Benjamin (2001): The Queen's Conjuror: the science and magic of Dr. John Dee, adviser to Queen Elizabeth I. New York: Henry Holt and Company
  • Yates, Frances (2001): The Occult Philosophy in the Elizabethan Age. London: Routledge. ISBN 0-415-25409-4
  • Yates, Frances (1982): «Renaissance Philosophers in Elizabethan England: John Dee and Giordano Bruno» i hennes Lull & Bruno: Collected Essays Vol. I. London: Routledge & Kegan. ISBN 0-7100-0952-6

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Dee&oldid=24742949»