Malakis bok

Malaki (hebraisk: מַלְאָכִי – Malʾāḵî; i bibeloversettelsen fra 1930 Malakias) er den siste av bøkene i Den hebraiske Bibelen og i Det gamle testamentet, og således også den siste av de mindre profetene. Boken forteller om uttalelsene fra profeten Malaki, om israelittene etter hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon og hvordan enkelte fikk kritikk for dårlig oppførsel. Blant annet blir noen kritisert for å bære fram dårlige ofre i tempelet. Malaki profeterer at Elia skal vende tilbake, en tradisjon som oppfattes forskjellig i kristendommen og i jødedommen; Elias tilbakekomst blir sett på som en framtidig hendelse av jødene, mens de kristne anser Johannes Døperen for å være den Elia som skulle komme.

Boken er tilskrevet Malaki, slik tittelen antyder og forstått som et personnavn, men den hebraiske meningen av Malaki er ganske enkelt «Mitt sendebud» (greske Septuaginta har benyttet «Hans sendebud») og trenger således ikke å være forfatterens navn i det hele tatt. Navnet opptrer i overskriften i 1:1 og 3:1, men det er meget usannsynlig at ordet refererer til samme figur i begge tilfeller.^[1] Av den grunn er det betydelig akademisk debatt om identiteten til forfatteren av boken. En av Targum (oversettelse av Tanákh til arameisk) identifiserte Esra som forfatter av Malakis bok. Historikeren Hieronymus forslår at dette kan være for at Esra er sett på som et mellomledd mellom proftene og «den store synagoge». Det er imidlertid ingen historiske bevis som støtter dette.

Det synes å være et slektskap mellom Sakarjas bok 9-14 og Malakis bok. Sakarja 9, Sakarjas 12 og Malaki 1 er alle introdusert som Ordet til Elohim (et av navnene på Gud).^[2] Denne samlingen kan opprinnelig ha bestått av tre uavhengige og anonyme profetier, to som til sist ble tatt med Sakarjas bok og som er referert til som Deutero-Sakarja, og hvor den tredje havnet i Malakis bok. Som sådan er denne boken antagelig verket til en enkelt forfatter som kan eller kan ikke ha vært identifisert med tittelen Malaki. Den nåværende fordelingen av profetier har resultert i tolv bøker av mindre profeter, et antall som er en parallell til antallet sønner av Jakob som hver av dem ble ledere av de tolv israelittiske stammene. Catholic Encyclopedia forsikrer at «Vi er uten tvil i nærvær av en forkortelse av navnet Mál'akhîyah, det er Sendebudet til Elohim.»^[3]

Det er få historiske detaljer i Malakis bok. Det største ledetrådene til dens datering kan ligge i det faktum at begrepet for guvernør, pehâ, er fra persisk tid, slik som det er benyttet i 1:8. Det peker mot datering etter det babylonske fangenskap grunnet bruken av det persiske begrepet og ettersom Judea hadde en konge før fangenskapet. Ettersom det henvises til tempelet har blitt gjenoppbygget i det samme verset, må boken også være senere enn 515 f.Kr.^[4] Malakis bok var åpenbart kjent for forfatteren av Siraks bok tidlig på 100-tallet f.Kr. På grunnlag av utviklingen av temaer i Malakis bok har de fleste forskere tilskrevet den til en posisjon etter Haggais bok og Sakarjas bok,^[5][6] nær i tid til Esra og da Nehemja^[6] kom til Jerusalem i 445 f.Kr.^[7]

• Malakis bok, Nettbibelen