Nehemjas bok

Nehemja (hebraisk: נְחֶמְיָה – Nĕḥæmyâ) er en bok i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamentet i Bibelen. Siden 1500-tallet har den vært en adskilt bok i Den hebraiske Bibelen. Før denne tiden var den inkludert i Esras bok, men i de kristne biblene fra 1200-tallet og framover ble bøkene med Esra og Nehemja skilt fra hverandre. Dette skillet ble kanonisert med de første trykte biblene på hebraisk og latin.

Nehemjas bok er hovedsakelig fortalt i førsteperson og handler om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer av Nehemja, en jøde som hadde en høy posisjon ved det persiske hoffet, og som den persiske kongen Artaxerxes I ga tillatelse til å dra hjem til Jerusalem for å hjelpe til med gjenoppbygningen. Omtales blir også byens innvielse og om Guds lover (Tora). Hendelsene som er beskrevet skjer i løpet av den andre halvparten av 400-tallet f.Kr., og den opprinnelige kjernen av boken, den selvbiografiske formen, kan ha blitt kombinert med kjernen i Esras bok en gang rundt 400 f.Kr., skjønt ytterligere redigering skjedde langt inn i den hellenistiske tiden.

Hendelsene utspiller seg i løpet av andre halvpart av 400-tallet f.Kr. Listet sammen med Esras bok som Esra-Nehemja, representerer verket det siste kapittelet i den historiske fortellingen i Den hebraiske Bibelen.^[1]

Den opprinnelige kjernen i boken, de personlige opptegnelsene i første person, kan ha blitt kombinert med kjernen i Esras bok en gang rundt 400 f.Kr. Ytterligere redigering fortsatte antagelig inn i hellenistisk tid.^[2]

Boken forteller om hvordan Nehemja ved hoffet til kongen i Susa ble informert om at Jerusalem er uten murer og om hans beslutning om å gjenoppbygge dem. Kongen utpeker ham til guvernør av Judea og han reiser til Jerusalem. Der setter han i gang gjenoppbyggingen av bymurene til tross for motstand fra Israels fiender. Videre fortelles det om de reformer som samfunnet iverksatte i overensstemmelse med lovene til Moses. Etter å ha reist tilbake til Susa for en tid kommer Nehemja tilbake til Jerusalem og finner ut at samfunnet har forfalt; de har tatt ikkejødiske hustruer, og han sørger for å få håndhevet lovene.

Den samlede boken Esra-Nehemja, da kalt for «Esra», ble oversatt til gresk en gang på midten av 100-tallet f.Kr.^[3] Den ble først foreslått som to adskilte bøker av den tidligkristne lærde Origenes på 200-tallet e.Kr. Hieronymus, som skrev tidlig på 400-tallet, merket seg at Esra og Nehemja hadde blitt skilt ad av gresk og latinske kommentarer, skjønt i alle bevarte kristne gresk og gammellatinske manuskripter er Esra-Nehemja en bok betegnet som «Esdras B». Hieronymus selv avviste delingen i hans latinske bibeloversettelse som ble kalt for Vulgata og følgelig var det ingen av de tidlige manuskriptene av Vulgata hvor Esra-Nehemja ble delt i to bøker.^[4]

De forble udelt som en enkelt bok i Bedas kommentar på 700-tallet, og biblene til Alkuin av Tours og Theodulf av Orleans på 800-tallet. Imidlertid fra midten av 800-tallet og framfor begynte latinske bibelmanuskripter å gjeninnføre delingen av de to bøkene slik Origenes hadde foreslått. Det ble standard i Paris-biblene på 1200-tallet. Det var ikke før 1516-1517, i den første trykte rabbinske bibel (Mikraot Gedolot, «Store skrifter») av Daniel Bomberg, at denne delingen ble introdusert i hebraiske bibler.^[5]

• Nehemjas bok, Nettbibelen