Maximianus

Språkvask: Tydeligvis (maskin?)oversatt fra engelsk)

Maximianus MARCVS AVRELIVS VALERIVS MAXIMIANVS HERCVLIVS AVGVSTVS
Født		ca. 250 Sirmium, Pannonia
Død		310 Massilia (Marseille), Gallia Tvungent selvmord
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Romersk keiser (286–305) romersk senator romersk konsul
Ektefelle		Eutropia
Far		Diokletian (omstridt, familierelasjon: adoptivfar)
Søsken		Diokletian (utsagn støttet av: selverklært, familierelasjon: ikke-biologisk bror) Carausius (utsagn støttet av: selverklært, familierelasjon: ikke-biologisk bror)
Barn		Flavia Maximiana Theodora (mor: Eutropia) Fausta (mor: Eutropia) Maxentius (mor: Eutropia)[1][2] Konstantius I (familierelasjon: adoptivsønn)
Nasjonalitet		Romerriket
Navn før tiltredelse		Marcus Aurelius Valerius Maximianus Herculius
Navn som keiser:		Imperator Caesar Gaius Aurelius Valerius Maximianus Pius Felix Invictus Augustus
Regjerte		1. mars 286 – 1. mai 305
Forgjenger		Carinus
Etterfølger		Konstantius I Klorus og Galerius
Maximianus på Commons Se også liste over romerske keisere

Maximianus (latin Marcus Aurelius Valerius Maximianus Herculius Augustus;^[3] født ca. 250, død ca. juli 310)^[4] var romersk keiser fra 286 til 305. Han var først cæsar^[5] fra 285 til 286, deretter augustus fra 286 til 305.^[6] Han delte den siste tittelen med sin medkeiser og overordnete, Diokletian, hvis politiske sinnelag utfylte Maximianus' militære muskler. Maximianus etablerte sitt hovedkvarter ved Trevorum (Trier i dagens Tyskland), men tilbrakte det meste av sin tid med krigføring. På slutten av sommeren 285 undertrykte han lokale opprørere i Gallia. Fra 285 og til 288 kjempet han mot germanske stammer langs grensen av Rhinen. Sammen med Diokletian satte han i gang en brent jords taktikk dypt inne i alamannernes områder i 288, og avlastet midlertidig provinsene ved grensen mot trusselen fra germanske angrep.

Den mannen Maximianus utpekte for å patruljere og holde orden på kystene ved Den engelske kanal, Carausius, gjorde opprør i 286, og det førte til at romersk Britannia og den nordvestlige delen av Gallia ble løsrevet fra Romerriket. Maximianus klarte ikke å få fordrevet Carausius, og hans invasjonsflåte ble ødelagt av stormer og uvær i kanalen i 289 eller 290. Maximianus' underordnete, Konstantius Klorus, drev krig mot Carausius' etterfølger, Allectus, mens Maximianus selv voktet grensen langs Rhinen. Opprørslederen ble fjernet i 296, og Maximianus dro sørover for å bekjempe piratvirksomheten i nærheten av Hispania, og angripende berbere i Mauretania. Da disse krigstoktene ble ferdigstilt i 298 dro han til Italia, hvor han levde bedagelig fram til 305. Diokletian abdiserte i 305, og tvang Maximianus til å gjøre det samme den 1. mai 305, til fordel for yngre arvtagere, Konstantius I Klorus og Galerius. Han trakk seg deretter tilbake i sørlige Italia som privat borger.

I slutten av 306 ble Maximianus tilbudt å bli keiser igjen av sin sønn Maxentius, som hadde gjort opprør mot keiser Galerius og hans underordnete medkeiser Valerius. Maximianus aksepterte og ga støtte til sin sønns opprør. Valerius ble tatt til fange og Galerius' invasjon av Italia feilet. I april 307 forsøkte Maximianus å avsette sin sønn, men klarte det ikke og flyktet til hoffet til Konstantius' sønn og arvtaker Konstantin (som også var hans svigersønn) i Trevorum (Trier i dagens Tyskland). Ved konferansen i Carnuntum i november 308 ble Maximianus tvunget av Diocletian og hans etterfølger Galerius til å gi avkall på alle sine krav på keiserembetet igjen. Tidlig i 310 forsøkte Maximianus likevel ta Konstantins tittel mens keiseren drev krig ved Rhinen. Få støttet ham, og han ble tatt til fange av Konstantin i Massilia (Marseille i dagens Frankrike). Han ble tvunget til å begå selvmord på Konstantins ordre. Hans bilde og inskripsjoner ble fjernet fra alle offentlige bygninger. Imidlertid ble Maximianus rehabilitert og guddommeliggjort etter at Konstantin hadde gått til krig og drept Maxentius.

Maximianus ble født i nærheten av Sirmium (dagens Sremska Mitrovica i Serbia) i den romerske provinsen Pannonia en gang rundt 250 i en familie av butikkeiere.^[7][8] Utover disse fakta inneholder de antikke kildene vage hentydninger til Illyricum som hans hjemland,^[9] til hans pannoniske dyder,^[10] og til hans tøffe oppvekst i det krigsherjet området langs grensen av Donau.^[11] Maximianus gikk inn i hæren, tjenestegjorde sammen med Diocletian under keiser Aurelianus og Probus. Han deltok antagelig i Carus' krig i Mesopotamia i 283 og var til stede da Diocletian ble valgt til keiser den 20. november 284 i Nicomedia.^[12] Maximianus raske utnevnelse til cæsar (nestkommanderende) av Diocletian er blitt forstått av forfatteren Stephen Williams og historikeren Timothy Barnes til å bety at de to mennene var langvarige allierte, at deres respektive roller hadde vært en enighet og en ambisjon som gikk tilbake i tid, og at Maximianus hadde antagelig støttet Diocletian i hans kampanje mot Carinus, men det er ingen direkte bevis som understøtter denne antagelsen.^[13]

Med sin enorme energi, aggressive vesen og manglende vilje til å gjøre opprør var Maximianus en god kandidat for en keiserlig posisjon. Historikeren Aurelius Victor fra 300-tallet beskrev Maximianus som «en kollega pålitelig i vennskap, om noe ubehøvlet, og med et stort militært talent.»^[14] Til tross for disse kvalitetene var Maximianus uten utdannelse og foretrakk handling framfor tanke. Panegyrici Latini fra 289, en samling av antikke romerske panegyriske taler, har sammenlignet hans handlinger med Scipio Africanus' seirer over Hannibal under andre punerkrig. Det antyder at Maximianus aldri hørte om disse.^[15] Hans ambisjoner var rent militært; han overlot politikken til Diocletian.^[16] Den kristne retorikeren Lactantius antyder at Maximianus delte Diocletians grunnleggende holdninger, men var mindre puritansk i sin smak, og tok fordel av sensuelle muligheter som hans posisjon som keiser tilbød.^[17] Lactantius anklaget Maximianus for å besudle senatorers døtre og reiste med unge jomfruer for å tilfredsstille sin ustoppelig seksuelle lyst. Sannheten og troverdigheten i disse påstandene er underminert av Lactantius' generelle fiendtlighet mot ikke-kristne keisere.^[18]

Maximianus hadde to barn med sin syriske hustru Eutropia: Maxentius og Fausta. Det er ingen direkte bevis i de antikke kildene for datoene da barna ble født. Moderne beregninger av Maxentius' fødsel har variert fra ca 277 og til 287, og de fleste historikere daterer Faustas fødsel til ca 289 eller 290.^[19] Theodora, hustru av Konstantius I Klorus, er ofte kalt for Maximianus' stedatter av antikke kilder, noe som har fått Otto Seeck og Ernest Stein til å spekulere på om hun ble født i et tidligere ekteskap mellom Eutropia og Afranius Hannibalianus.^[20] Barnes har utfordret dette synet og mener at alle henvisninger til «stedatter» i kildene har avledet deres informasjon fra en særskilt upålitelig historieverk Kaisergeschichte, et hypotetisk latinsk historieverk fra 300-tallet som siden har gått tapt, mens andre og mer pålitelige kilder refererer til henne som Maximianus' ektefødte datter.^[21] Barnes konkluderer med at Theodora ble født ikke senere en ca. 275 til en tidligere hustru uten navn av Maximianus, muligens en av Hannibalianus' døtre.^[22]

Ved Mediolanum (Milano i Italia) i juli 285^[23] Diocletian proklamerte Maximianus som sin medhersker, cæsar.^[24] Årsakene for denne beslutningen er kompleks. Med konflikter i nær hver eneste provins i imperiet, fra Gallia til Syria, fra Egypt til nedre Donau, kan Diocletian ha hatt behov for en underordnet med militær erfaring til å håndtere disse vanskelighetene.^[25] Historikeren Stephen Williams har foreslått at Diocletian betraktet seg selv som en middelmådig general og trengte en mann av Maximianus' støpning og særlige talenter for å utføre de fleste av hans kriger.^[26]

For det andre var Diocletian sårbar ved at han ikke hadde noen sønner, kun en datter, Valeria, som ikke kunne etterfølge ham. Han var tvunget til å søke en medhersker utenfor sin familie og denne måtte være en han hadde tillit til.^[27] (Historikeren William Seston har argumentert at Diocletian, som keisere uten direkte arvinger før ham, adopterte Maximianus som filius Augusti («sønn av Augustus») ved hans forfremmelse. En del er enige, men historikeren Frank Kolb har uttalt at argumentene for adopsjon er basert på feillesning av papyrustekster.^[28] Maximianus tok imidlertid Diocletians nomen (familienavn) Valerius.^[29])

Diocletian viste at bare én hersker var farlig, og at det var presedens for delt styre. Til tross for sine militære evner, var begge eneherskerne Aurelianus og Probus enkelt blitt fjernet fra makten.^[30] Bare noen få år tidligere hadde keiser Carus og hans sønner styrt sammen, om enn for kun kort tid. Selv den første keiser Augustus hadde delt makten med sine kolleger, og mer formelle posisjoner med medkeisere hadde eksistert fra Marcus Aurelius og framover.^[31]

Et delt og dualistisk system fungerte øyensynlig bra. Rundt 287 var de to herskernes forhold definert i religiøse begreper med Diocletian som tok tittelen Iovius og Maximianus som Herculius.^[32] Titlene var fylt med symbolisme: Diocletian-Jove hadde den dominerende rolle ved å planlegge og bestemme mens Maximianus-Hercules hadde heltens rolle av utføre oppgavene.^[33] Til tross for symbolismen var keiserne ikke framstilt som guder i den keiserlige kult (kun døde keisere kunne bli guddommeliggjort). Isteden ble de gudenes instrumenter, og utførte gudenes vilje på jorden.^[34] Straks ritualene var over, ble Maximianus gitt kontrollen over regjeringen i vest og ble sendt til Gallia for å bekjempe opprørere kjent som bagaudæ mens Diocletian reiste østover.^[35]

Bagaudæ i Gallia, noen uklare figurer, opptrådte første gang i de antikke kildene i forbindelse med uro i 285.^[36] Historikeren Eutropius fra 300-tallet beskrev dem som folk på landet under ledelse av Amandus og Aelianus, mens Aurelius Victor kalte dem for banditter.^[37] Historikeren David S. Potter mener at de var mer enn bønder og søkte enten politisk selvstyre i Gallia eller gjeninnsettelse av den nylig avsatte Carus (en innfødt fra Gallia Narbonensis, i hva som i dag er sørlige Frankrike): i dette tilfellet ville de være deserterte keiserlige tropper, røvere.^[38] De var dårlig utstyrt, ledet og trenet – og derfor en lett kamp for romerske legioner – Diocletian betraktet i alle fall disse som en betydelig trussel som nødvendigvis måtte bli slått ned.^[39]

Maximianus reiste til Gallia og opptatt med bagaudæ mot slutten av sommeren 285.^[40] Detaljer fra kampanjen er sparsommelig og gir ingen taktiske detaljer. Panegyrici Latini til Maximianus i 289 nedtegner at opprørerne ble beseiret med en blanding av hardhet og mildhet.^[41] Da krigen var rettet mot rikets egne borgere, og derfor smakløs, ble den ikke nevnt i seierstitlene og offisielle romerske triumfer. Faktisk erklærte Panegyrici Latini at «Jeg går raskt over denne episoden for jeg ser i din storsinnethet at du heller vil glemme denne seier enn å feire den.»^[42] Mot slutten av pret hadde opprøret blitt betydelig redusert, og Maximianus forflyttet det meste av sine styrker til fronten ved Rhinen og en periode med stabilitet.^[43]

Maximianus slo ikke ned bagaudæ raskt nok til å unngå en germansk reaksjon. Høsten 285 invaderte to barbariske hærer – den ene bestående av burgundere og alamannerne, og den andre av kaibonere og herulere – over Rhinen og inn i Gallia.^[44] Den første hæren ble etterlatt for å dø av sykdom og sult mens Maximianus avbrøt og beseiret den andre.^[45] Han etablerte deretter hovedkvarter ved Rhinen i forberedelse mot framtidige kriger,^[46] enten ved Moguntiacum (Mainz, Tyskland), Augusta Treverorum (Trier, Tyskland), eller Colonia Agrippina (Köln, Tyskland).^[47]

Selv om det meste av Gallia var pasifisert var regionene som grenset mot Den engelske kanal fortsatt utsatt for angrep og piratvirksomhet fra frankere og saksere. Keiserne Probus og Carinus hadde begynt å befeste kysten i et system kalt for litus Saxonicum, den saksiske kysten, men mye gjensto igjen å gjøre.^[48] Eksempelvis er det ingen arkeologiske bevis på marinebaser ved Dover og Boulogne i løpet av tiden 270–285.^[49] Som reaksjon på piratproblemet utnevnte Maximianus en egen mann til å kommandere kystforsvaret ved Den engelske kanal, Mausaeus Carausius, som stammet fra den belgiske stammen menapierne fra Germania Inferior (sørlige og vestlige Nederland).^[50] Carausius dro avsted,^[51] og ved slutten av 285 hadde han erobret en mengde piratskip.^[52]

Maximianus fikk etter hvert vite at Carausius ventet til piratene hadde plyndret ferdig før han angrep og beslaget deres bytte som han behold selv framfor å levere det tilbake til ofrene eller konfiskere det til fordel for riket.^[53] Maximianus beordret for Carausius' arrestasjon, noe som fikk Carausius til å flykte til Britannia. Han hadde sterk støtte blant befolkningen i Britannia, og minst to britiske legioner (II Augusta og XX Valeria Victrix) deserterte og gikk over til hans side, og det samme gjorde en del eller alle i en legion i nærheten av Boulogne (antagelig XXX Ulpia Victrix).^[54] Carausius fikk raskt fjernet de få gjenværende som var lojale til Romerriket i sin hær og erklærte seg selv som keiser.^[55]

Maximianus kunne gjøre lite med opprøret. Han hadde ingen flåte – den hadde han gitt til Carausius – og var samtidig opptatt med vanskelige germanske stammer. I mellomtiden forsterket Carausius sin posisjon ved å øke sin flåte, ansatte frankiske leiesoldater og betalte sin tropper bra.^[55] Ved høsten 286 var det meste av nordvestlige Gallia og hele kysten langs Den engelske kanal stort sett under hans kontroll.^[56] Carausius erklærte seg selv som hersker av en uavhengig britisk stat, en Imperium Britanniarum og utstedte mynter av en markant høyere renhet av edelt metall enn de romerske myntene som Maximianus og Diocletian utstedte. Det skaffet ham støtte fra britiske og galliske leiesoldater.^[57] Selv Maximianus' egne tropper var utsatte for Carausius' innflytelse og rikdom.^[58]

Anført av krisen med Carausius, tok Maximianus den 1. april 286 tittelen augustus, keiser.^[59] Det ga ham samme status som Carausius – en kamp mellom to keisere framfor mellom en keiser og cæsar. Han ble utropt som Diocletians bror, hans like i autoritet og prestisje.^[60] Diocletian kan ikke ha vært til stede ved Maximianus' opphøyelse.^[61] Til tross for den fysiske distansen mellom keiserne hadde Diocletian tillit nok til Maximianus til å gi ham keiserlig makt, og Maximianus respekterte Diocletian nok til å handle i henhold til hans vilje.^[62]

I teorien var Romerriket ikke et delt imperium, men en faktisk deling hadde skjedd – hver keiser hadde sitt eget hoff, sin egen hær og offentlige residens. Keiserlig propaganda fra 287 insisterte på et enkeltstående og udelelige rike, et patrimonium indivisum.^[63] Som Panegyrici Latini av 289 erklærte til Maximianus: «Så det er at dette store imperium er en felles besittelse for dere begge, uten noen splid, heller ikke døyer vi at det er noen tvist mellom dere, men like ut holder du staten i like mål som en gang de to herakleidene, de spartanske kongene en gang hadde gjort.»^[64] Rettslige bestemmelser ble gitt og keiserlige feiringer skjedde i begge keisernes navn, og samme mynter ble utstedt i begge deler av riket.^[65] Diocletian ga tidvis ordrer til Maximianus' provins i Afrika; Maximianus kunne formodentlig ha gjort det samme for Diocletians område.^[66]

Maximianus innså at han ikke umiddelbart kunne undertrykke Carausius og drev isteden krig mot germanske stammer ved Rhinen.^[67] Disse stammene var antagelig en større trussel mot freden i Gallia.^[68] Selv om Maximianus hadde mange fiender langs elven, var de ofte i konflikt med hverandre enn i krig med Romerriket.^[69] Det er bevart få datoer for Maximianus krigføring bortenfor Rhinen mellom 285 og 288.^[70]

Mens han mottok den konsulære fasces den 1. januar 287, ble Maximianus forstyrret av nyhetene om et angrep fra barbarene. Han tok av sin toga og på sin rustning, og marsjerte mot barbarene og selv om de ikke fullstendig ble spredt, feiret han seier i Gallia senere det samme året.^[71]

Maximianus mente at burgundere og alamannerne ved i områdene Mosel-Vogesenefjellene var den største trusselen, og angrep dem først. Han drev krig med brent jords taktikk, la øde deres landområder og reduserte deres antall ved sult og sykdom. Deretter forflyttet han seg og angrep de svakere herulere og kaibonerne. Han området og beseiret dem i et enkelt slag. Han kjempet i egen person, red langs slaglinjen inntil de germanske krigerne brøt av. Romerske styrker forfulgte de flyktende germanske krigerne og kjempet dem ned. Da hans fiender var svekket av sult,^[69] invaderte Maximianus over Rhinen.^[72] Han trengte dypt inn i germansk territorium, og ødela det han kom over av hjemlandet til sine fiender^[69] og hadde en oppvisning av den romerske hærens overlegenhet.^[73] Ved vinteren 287 hadde han fordelen av at landområdene ved Rhinen var frie for germanske stammer.^[69] Panegyrici Latini erklærte: «Alt jeg ser bortenfor Rhinen er romersk.»^[74]

Våren etter gjorde Maximianus forberedelser for å ta seg av Carausius. Diocletian kom reisende fra øst.^[75] Keiserne møttes dette året, men verken dato eller sted er kjent med sikkerhet.^[76] De ble antagelig enige om en felles krigføring mot alamannerne og en maritim ekspedisjon mot Carausius.^[77]

Senere det samme året ledet Maximianus en overraskende invasjon av Agri Decumates – en region mellom øvre Rhinen og øvre Doanu, dypt inn i territoriet til alamannerne. Samtidig invaderte Diocletian Germania via Raetia. Begge keiserne brente ned avlinger og matlagre der de kom og brøt ned germanernes midler for overlevelse.^[78] Da la store områder inn under imperiet og tillot Maximianus' oppbygging til å fortsette uten videre forstyrrelser.^[79] I kjølvannet av krigen ble byer langs Rhinen gjenoppbygd, brohoder reist på østbredden av slike steder som Mainz og Köln, og en militær grense ble etablert, bestående av festninger, veier, og befestede byer. En militær hovedvei gjennom Tornacum (Tournai, Belgia), Bavacum (Bavay, France), Atuatuca Tungrorum (Tongeren, Belgia), Mosae Trajectum (Maastricht, Nederland), og Köln befestet knutepunkter langs grensen.^[80]

Tidlig 288 utnevnte Maximianus sin pretorianske prefekt Konstantius I Klorus, ektemann av hans datter Theodora, til å lede krigen mot Carausius' frankiske allierte. Disse frankerne kontrollerte utløpet av Rhinen, og forhindret maritime angrep mot Carausius. Konstantius bevegde seg nordover gjennom deres områder, bedrev omfattende ødeleggelser, og nådde fram til kysten av Nordsjøen. Frankerne ba om fred og i den påfølgende fredsavtalen gjeninnsatte Maximianus den avsatte frankriske kong Gennobaudes.^[71] Gennobaudes ble Maximianus' vasall og mens mindre frankiske høvdinger sverget lojalitet til Gennobaudes, var romersk regional herredømme sikret.^[81]

Maximianus tillot frisere, saliske frankere, chamavere og andre stammer å bosette seg på en stripe av romersk territorium, enten mellom Rhinen og sideløpet Waal fra Noviomagus (Nijmegen, Nederland) til Traiectum (Utrecht, Nederland)^[80] eller i nærheten av Trier.^[73] Disse stammene fikk tillatelse til å bosette seg på den betingelsen at de anerkjente romersk dominans. Deres tilstedeværelse ga en arbeidskraft og forhindret bosetning fra andre frankiske stammer, og ga således Maximianus en buffer langs nordlige Rhinen og reduserte hans behov for å opprette militære garnisoner i regionen.^[80]

Ved 289 var Maximianus forberedt til å invadere Carausius' Briannia, men ved en bestemt årsak mislyktes planen. Panegyrici Latini av 289 var optimistisk, men samme kilde av 291 nevner det ikke.^[82] Kildens omtale av Konstantius I Klorus antyder at flåten gikk tapt i en storm,^[83] men det kan også ganske enkelt være å unngå å nevne et nederlag.^[84] Diocletian innskrenket hans reise i det østlige provinsene kort tid etter, kanskje på grunn av at han fikk høre at Maximianus hadde mislyktes.^[85] Diocletian reiste i all hast vestover, nådde Emesa den 10. mai 290,^[86] og Sirmium ved Donau den 1. juli 290.^[87]

Diocletian møtte Maximianus i Milano enten i slutten av desember 290 eller i januar 291.^[88] Menneskemengder samlet seg for å være vitne til hendelsen, og keiserne avla tid til offentlig opptok og prakt.^[89] Potter, blant andre, har antatt seremoniene ble arrangert for å demonstrere Diocletians fortsatte støtte for hans famlende kollega. Herskerne diskuterte politiske saker og krigen i hemmelighet,^[90] og de kan ha overveid tanken på utvide antallet keisere til fire (Tetrarkiet).^[91] I mellomtiden kom en deputasjon fra det romerske senatet for å møte herskerne og fornye deres ujevne kontakt med det keiserlige kontor.^[92] Keiserne møttes ikke på nytt før i 303.^[93]

Som følge av at Maximianus ikke greide å invadere Britannia i 289 begynte en usikker våpenhvile med Carausius. Maximianus måtte tolerere Carausius' styre i Britannia og i deler av Gallia, men nektet å gi utbryterstaten formell legitimitet. For hans del var Carausius fornøyd med sine områder. Diocletian kunne derimot ikke akseptere denne krenkelsen av hans styre. I møte med Carausius og ytterligere utfordringer langs grensen av Egypt, Syria og Donau, innså han at to keisere ikke var nok til å administrere riket.^[94] Den 1. mars 293 i Milano utnevnte Maximianus sin svigersønn Konstantius I Klorus til posisjonen som cæsar.^[95] På den samme dagen eller en måned senere gjorde Diocletian det samme for Galerius, således etablerte «Tetrarkiet», eller «styret til de fire».^[96] Konstantius fikk beskjed om at han skulle fortsette der hvor Maximianus hadde feilet, beseire Carausius.^[97]

Konstantius begynte sin krig raskt og effektivt og ved 293 hadde han fordrevet Carausius' styrker fra nordlige Gallia. I det samme året ble Carausius myrdet og erstattet av sin ansvarlige for skattene, Allectus.^[98] Konstantius marsjerte opp til kysten ved utløpene av Rhinen og Schelde hvor han beseiret Carausius' frankriske allierte, og tok deretter ærestittelen Germanicus maximus.^[99] Hans neste trekk var Britannia og tilbrakte de neste årene med å bygge en invasjonflåte.^[100] Maximianus, fortsatt i Italia etter utnevnelsen av Konstantius, var informert om invasjonsplanene og sommeren 296 kom han tilbake til Gallia.^[101] Der bidro han til å holde fronten ved Rhinen mot Carausius' frankiske allierte mens Konstantius satte i gang invasjonen av Britannia.^[102] Allectus ble drept ved North Downs i kamp med Konstantius' pretorianske prefekt, Asclepiodotus. Konstantius selv hadde gjort landgang i nærheten av Dubris (Dover) og marsjerte mot Londinium (London) hvor borgerne hilste ham som en frigjører.^[103]

Med Konstantius I Klorus seierrike hjemkomst var Maximianus i stand til å fokusere på konflikter i nordafrikanske Mauritania.^[104] Da romersk autoritet ble svekket i løpet av 200-tallet, begynte nomadiske berberstammer å plage bosetningene i regionen med økende alvorlige konsekvenser. I 289 fikk guvernøren av Mauretania Caesariensis (grovt sett dagens Algerie) et midlertidig pusterom ved å sette opp en liten hær mot ulike berbiske stammer, men angrepene gjentok seg snart. I 296 samlet Maximianus en hær fra pretorianergarden, legioner fra Gallia, Egypt, Donau, leiesoldater fra Gallia og Germania, og rekrutter fra Trakia. Han reiste gjennom Spania om høsten^[105] og krysset Gibraltarstredet inn i Mauretania Tingitana (grovt sett dagens Marokko) for å besklytte området.

Ved mars 297 hadde Maximianus begynt en blodig offensiv mot berberne. Krigen var langvarig og Maximianus tilbrakte vinteren 297–298 ved å hvile ut i Kartago før han vendte tilbake til krigen.^[106] Han var ikke tilfreds med bare å fordrive dem tilbake til deres hjemland bortenfor Atlasfjellene slik at de kunne fortsette krigen senere, men marsjerte dypt inn i berbiske områder. Terrenget var ikke gustig og berberne var dyktig i geriljakrig, men Maximianus lot seg ikke stoppe. Åpenbart ønsket han å påføre så mye straff som mulig på stammene, ødela landområder, drepte så mange som mulig, og fordrev resten tilbake og inn i Sahara.^[107] Hans krig ble fullført våren 298 og deretter, den 10. mars gjorde han et triumferende inntog i Kartago.^[108] Inskripsjoner der viser folkets takknemlighet for Maximianus. De hyllet ham, slik Konstantius hadde blitt i London, som redditor lucis aeternae ("gjenoppretter av det evige lys").^[107] Maximianus reiste tilbake til Italia i 299 for å feire nok en triumf i Roma om våren.^[109]

Etter krigen i Mauritania reiste Maximianus til nordlige Italia og levde et bedagelig liv i palassene i Milano og Aquileia, og overlot krigføring til sin underordnede Konstantius I Klorus.^[110] Han var langt mer aggressiv i sitt forhold til senatet enn Konstantius, og forfatteren Lactantius hevder at han terroriserte senatorene til det punkt hvor han falskt anklaget og deretter henrettet en rekke av dem, inkludert prefekten i Roma i 301/302.^[111] I kontrast beholdt Konstantius et godt forhold til senatorene og aristokratiet i Roma, og tilbrakte sin aktiv tid med forsvaret av riket. Han gikk imot frankerne i 300 eller 301, og på nytt i 302 – mens Maximianus hvilte ut i Italia – fortsatte krigføringen mot germanske stammer i øvre Rhinen.^[112]

Maximianus ble først forstyrret i sin fred i 303 av Diocletians vicennalia, 20-årsjubileet for hans styre, i Roma. En del bevis antyder at det var på denne tiden at Diocletian krevde et løfte fra Maximianus om at de skulle pensjonere seg samtidig, overlate sine titler som augusti til de nestkommanderende Konstantius og Galerius.^[113] Antagelig var det ment at Maximianus' sønn Maxentius og Konstantius' sønn Konstantin – barn som hadde vokst opp i Nicomedia sammen – ville bli de nye cæsar. Mens Maximianus kanskje ikke var særlig begeistret for å abdisere som keiser, var Diocletian fortsatt i kontroll, og det var liten motstand. Før han ble privat borger skulle Maximianus motta et siste øyeblikk av ære ved å forette ved Ludi Saeculares (de verdslige leker) i 304.^[114]

Den 1. mai 305, i adskilte seremonier i Milano og Nicomedia, trakk Diocletian og Maximianus seg tilbake samtidig. Etterfølgelsen var helt etter hva Maximianus ønsket: kanskje på grunn av Galerius' innflytelse, Severus og Maximinus II Daia ble utnevnt til cæsar, og således ble Maxentius ekskludert. Begge de nyutnevnte cæsar hadde lange militære karrierer og var nært tilknyttet Galerius: Maximinus var hans nevø og Severus en tidligere våpenkamerat.^[115] Maximianus mislikte det nye Tetrarkiet hvor Galerius tok den dominerende posisjonen som Diocletian tidligere hadde hatt. Selv om Maximianus ledet seremonien som utnevnte Severus som cæsar, var han i løpet av de neste to årene såpass misfornøyd at han støttet sin sønns opprør mot det nye regimet.^[116] Diocletian trakk seg tilbake til sitt kostbare palass som han hadde bygget i sitt hjemland Dalmatia i nærheten av Salona ved Adriaterhavet. Maximianus trakk seg tilbake til sin villa i Campania eller Lucania, hvor han levde et liv i luksus og latskap.^[117] Selv om de var langt unna politikkens sentrum forble Diocletian og Maximianus nær nok til at de sto i jevnlig kontakt.^[118]

Etter at Konstantius døde den 25. juli 306 tok Konstantin tittelen som augustus, noe som var til stor irritasjon for Galerius, som isteden tilbød ham tittelen cæsar, noe Konstantin aksepterte. Tittelen som augustus ble isteden gitt til Severus.^[119] Maxentius var sjalu på Konstantins makt og den 28. oktober 306 fikk han overalt en kohort av keiserlige soldater til å erklære ham som augustus. Galerius nektet å anerkjenne Maxentius og fikk Severus i Milano til å marsjere mot Roma for avsette ham. Mange av Severus' hadde tidligere tjenestegjort under Maximianus. Da Maxentius fikk høre at Severus nærmet seg Roma sendte han beskjed til sin far og tilbød ham purpurkappen slik at han kunne bli medkeiser med seg selv. Han hyllet sin far som «augustus for andre gang», tilbød ham teoretisk lik rang, men faktisk mindre makt.^[120] Maximianus aksepterte. Severus nådde fram til Roma og beleiret byen. Samtidig klarte Maxentius å bestikke hans soldater, og på et felles signal gikk de fleste av dem over på Maxentius' side. Severus flyktet med en håndfull menn til Ravenna. Han ble fulgt av Maximianus som beleiret byen. Den var godt befestet og Maximianus tilbød ham å overgi seg på betingelsen at han ville berge livet. Severus godtok det og ble ført med vakt til en villa utenfor Roma hvor han ble holdt som fang og gissel. Høsten 307 ledet Galerius en ny hær mot Maxentius, men klarte ikke å komme fram til Roma, trakk seg nordover med det meste av hæren intakt.^[121] Mens Galerius invaderte Italia ble Severus myrdet under uklare omstendigheter.

Mens Maxentius bygde opp Romas forsvar, dro Maximianus til Gallia for å forhandle med Konstantin. En avtale ble inngått ved at Konstantin skulle gifte seg med Maximianus' yngre datter Fausta og bli opphøyd til augustus. Som motytelse skulle Konstantin bekrefte den gamle familiealliansen mellom Maximianus og Konstantius, og støtte Maxentius' sak i Italia, men ville holde seg nøytral i krigen med Galerius. Avtalen ble forseglet med en dobbel seremoni i Trier mot slutten av sommeren 307 hvor Konstantin giftet seg med Fausta og ble erklært som keiser av Maximianus.^[122]

Maximianus reiste tilbake til Roma vinteren 307–308, men ble snart uvenner med sin sønn og i løpet av våren 308 utfordret han sønnens rett til å styre foran en forsamling av romerske soldater. Han talte om Romas sykelige regjering, rakket ned på Maxentius for å ha svekket den, og rev den keiserlige toga av sønnens skuldre. Han forventet at soldatene vil anerkjenne ham, men de stilte seg isteden på samme side som Maxentius. Maximianus ble tvunget til å forlate Italia i vanære.^[123]

For å løse den politiske ustabiliteten innkalte Galerius den 11. november 308 Diocletian og Maximianus til konferanse ved den militære byen Carnuntum i øvre Donau. Der ble Maximianus tvunget til å abdisere på nytt og Konstantin ble igjen gjort til cæsar og med Maximinus II Daia som cæsar i øst. Licinius, en lojal militær våpenkamerat av Galerius, ble utnevnt til augustus i vest.^[124] Tidlig i 309 vendte Maximianus til hoffet til Konstantin i Gallia, det eneste hoffet som fortsatt ville ta imot ham.^[125] Etter at Konstantin og Maximinus nektet å akseptere tittelen som "sønner av augusti", ble de forfremmet tidlig i 310 med det resultat at det var fire keisere i Romerriket.^[126]

I 310 gjorde en øyensynlig desperat Maximianus opprør mot Konstantin mens keiseren drev krig mot frankerne. Maximianus hadde blitt sendt sørover til Arles med en del av Konstantins hær for å forsvare seg mot angrep fra Maxentius i sørlige Gallia. I Arles annonserte Maximianus at Konstantin var død og han tok igjen på seg purpurkappen. Selv Maximianus forsøkte å bestikke alle til å støtte ham, forble Konstantins hær lojal og Maximianus ble tvunget til å forlate byen. Konstantin fikk snart høre om forræderiet, oppga krigen mot frankerne og forflyttet seg raskt mot sørlige Gallia hvor han konfronterte den flyktende Maximianus ved Massilia (Marseille). Byen var bedre i stand til å stå imot en lang beleiring enn Arles, men det gjorde ingen forskjell da borgerne var lojale og åpnet portene for Konstantin. Maximianus ble grepet, anklaget og fikk fjernet sine titler for tredje og siste gang. Konstantin anbefalte sin svigerfar å begå selvmord, og i juli hengte Maximianus seg.^[127]

Til tross for tidligere brudd i forholdene, etter Maximianus' selvmord presenterte Maxentius seg som sin fars hengivne sønn.^[128] Han utstedte mynter som bar hans fars guddommeliggjorte bilde og proklamerte at han aktet å hevne sin fars død.^[129]

Konstantin presenterte innledningsvis selvmordet som en beklagelig familietragedie. Ved 311 spredte han imidlertid en helt annen versjon. Etter at Konstantin hadde tilgitt ham, plan la Maximianus å myrde ham mens han sov. Fausta fikk vite om sammensvergelsen og advarte Konstantin som la en evnukk i sengen i sitt sted. Maximianus ble grepet da han drepte evnukken og ble tilbudt selvmord, noe han aksepterte.^[130] I tillegg til denne propagandaen instituerte Konstantin en damnatio memoriae (total fordømmelse) på Maximianus hvor alle bilder fjernet og alle inskripsjoner strøket ut.^[131]

Konstantin beseiret Maxentius i slaget ved Ponte Milvio den 28. oktober 212. Maxentius døde og Italia kom inn under Konnstantins styre.^[132] Eutropia sverget ed på at Maxentius ikke var Maximianus' sønn og Maximianus' minne ble rehabilitert. Hans apoteose (opphøyelse til gud) under Maxentius ble erklært ugyldig, og han ble opphøyd på nytt som gud, antaglig i 317. Han begynte å opptre på Konstantins mynter som divus, guddommelig, ved 318, sammen med den guddommeliggjorte Konstantius og Claudius Gothicus.^[133] De tre ble hyllet som Konstantins forfedre. De ble kalt for «de beste av keisere».^[134] Via sin døtre Fausta og Flavia ble Maximianus bestefar eller oldefar til hver eneste herskende keiser fra 337 til 363.^[135]

• Barnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-16531-1
• Barnes, Timothy D. (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-7837-2221-4
• Bowman, Alan K. (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy» i: The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire, red. Alan Bowman, Averil Cameron, & Peter Garnsey, 67–89. Cambridge University Press. ISBN 0-521-30199-8
• Cary, M. & Scullard, H.H. (1974): A History of Rome. MacMillan Press. ISBN 0-333-27830-5
• Corcoran, Simon (1996): The Empire of the Tetrarchs: Imperial Pronouncements and Government, AD 284–324. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-815304-X
• Corcoran, Simon (2006): «Before Constantine» i: The Cambridge Companion to the Age of Constantine, red. Noel Lenski, 35–58. New York: Cambridge University Press. Hardcover ISBN 0-521-81838-9 Paperback ISBN 0-521-52157-2
• DiMaio, Jr., Michael (1996a): «Constantius I Chlorus (305–306 A.D.)»Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. i:De Imperatoribus Romanis
• DiMaio, Jr., Michael (1996b): «Galerius (305–311 A.D.)»Arkivert 26. januar 2012 hos Wayback Machine. i: De Imperatoribus Romanis
• DiMaio, Jr., Michael (1997a): «Maximianus Herculius (286–305 A.D)» i: De Imperatoribus Romanis
• DiMaio, Jr., Michael (1997b): «Maxentius (306–312 A.D.)» Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine. i: De Imperatoribus Romanis
• Elliott, T. G. (1996):The Christianity of Constantine the Great. Scranton, PA: University of Scranton Press. ISBN 0-940866-59-5
• Lenski, Noel (2006): «The Reign of Constantine» i: The Cambridge Companion to the Age of Constantine, red. Noel Lenski, 59–90. New York: Cambridge University Press. Hardcover ISBN 0-521-81838-9 Paperback ISBN 0-521-52157-2
• Liebeschuetz, J. H. W. G. (1979): Continuity and Change in Roman Religion. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-814822-4.
• Mackay, Christopher S. (1999): «Lactantius and the Succession to Diocletian» i: Classical Philology 94:2: 198–209.
• Mathisen, Ralph W. (1997): «Diocletian (284–305 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
• Nixon, C.E.V. & Rodgers, Barbara Saylor (1994): In Praise of Later Roman Emperors: The Panegyrici Latini. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-08326-1
• Odahl, Charles Matson (2004): Constantine and the Christian Empire. New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-17485-6 Paperback ISBN 0-415-38655-1
• Pohlsander, Hans (2004a): The Emperor Constantine. London & New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-31937-4 Paperback ISBN 0-415-31938-2
• Pohlsander, Hans (2004b): «Constantine I (306 – 337 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
• Potter, David S. (2005): The Roman Empire at Bay: AD 180–395. New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-10057-7 Paperback ISBN 0-415-10058-5
• Rees, Roger (2002): Layers of Loyalty in Latin Panegyric: AD 289–307. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-924918-0
• Rees, Roger (2004): Diocletian and the Tetrarchy. Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-1661-6
• Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine. New York: Routledge. ISBN 0-415-23944-3
• Williams, Stephen (1997): Diocletian and the Roman Recovery. New York: Routledge. ISBN 0-415-91827-8

• (en) Maximianus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
•  «Maximianus». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913. 
• A Detailed Chronology of the Tetrarchy until 324 AD

Romersk keiser
Tetrarkiet
Forgjenger: Diokletian	286–305 Medkeiser(e): Diokletian	Etterfølger: Konstantius I Galerius
Romerriket