Maximilian von Baden

Maximilian av Baden
Født		Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm von Baden 10. juli 1867 Baden-Baden
Død		6. november 1929 (62 år) Salem
Beskjeftigelse		Jurist, offiser
Utdannet ved		Universitetet i Leipzig Universitetet i Heidelberg
Ektefelle		Marie Louise av Hannover og Cumberland (1900–1929) (avslutningsårsak: død)[1]
Far		Wilhelm av Baden
Mor		Marie av Leuchtenberg
Søsken		Maria of Baden
Barn		Marie Alexandra av Baden Berthold av Baden
Parti		partiløs
Nasjonalitet		Storhertugdømmet Baden Det tyske keiserrike
Medlem av		Corps Suevia Heidelberg Verbindung Rupertia
Utmerkelser		17 oppføringer Den sorte ørns orden Andreasordenen Elefantordenen (1900) Jernkorset Zähringerløvens orden Den württembergske kroneorden Hausorden von Hohenzollern Hubertusordenen Ludvigsordenen Den wendiske krones husorden Rutekronens husorden Serafimerordenen Sankt Stefans orden Storbånd av Leopoldsordenen (1906) St. Olavs Orden Sankt Aleksanders orden Danilo Is orden
Preussens statsminister
3. oktober – 9. november 1918
Preussens utenriksminister
3. oktober – 9. november 1918
Tysklands kansler
3. oktober – 9. november 1918
Signatur
Våpenskjold
Maximilian von Baden på Commons

Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm av Baden (Max von Baden; født 10. juli 1867 i Baden, Storhertugdømmet Baden, død 6. november 1929 i Salem) var den siste tronfølger til Storhertugdømmet Baden. Han var i en kort periode av 1918 Det tyske keiserrikets siste rikskansler, under keiser Vilhelm II. Den 9. november 1918 kunngjorde han egenmektig at keiseren hadde abdisert, og overlot kanslerembetet til sosialdemokraten Friedrich Ebert.

Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm ble født i 1867 som sønn av den prøyssiske generalen og badiske prinsen Wilhelm (1829–1897), en yngre bror av storhertug Friedrich I, og Maria von Leuchtenberg (1841–1914), fyrstinne Romanovskaja, barnebarn av Eugène de Beauharnais, Napoléon Bonapartes stesønn, og niese av tsar Alexander II av Russland. Maximilian av Baden var dermed oldebarn av tsar Nikolai I av Russland.

Etter å ha gått på et humanistisk gymnasium ble han utdannet jurist, og var aktiv i blant annet Corps Rhenania Freiburg, Corps Saxo-Borussia Heidelberg og Corps Suevia Heidelberg. Deretter ble han offiser i den prøyssiske hæren.

Da hans onkel Friedrich I av Baden døde i 1907 og hans barnløse fetter Friedrich II ble ny storhertug, ble Max badisk tronfølger og president for det badiske førstekammeret. I 1911 tok han avskjed fra aktiv militærtjeneste som generalmajor. I 1914 ble han kalt tilbake til tjeneste, og var kortvarig knyttet til den 14. arméens generalstab, som de badiske troppekontingentene var underlagt.

Allerede i oktober 1914 trakk han seg tilbake til Baden, og ble ærespresident for det badiske Røde Kors. I denne egenskapen arbeidet han under hele krigen for forpleiningen av krigsfanger av alle nasjonaliteter. I 1916 ble han ærespresident for den tysk-amerikanske krigsfangehjelpen i Den kristelige forening av unge menn.

Maximilian av Baden gikk for å være en liberal aristokrat før og under krigen, og ble i økende grad ansett som en lederfigur av den moderate opposisjonen. Han gikk offentlig imot den uinnskrenkede ubåtkrigen.

Da man i oktober 1918 så seg om etter en troverdig regjeringssjef for de forestående våpenstillstandsforhandlingene, fremsto prins Maximilian som riktig mann, på grunn av sitt nasjonale og internasjonale omdømme, sitt arbeid for krigsfanger og sine moderate holdninger.

Også innenrikspolitisk var den øverste hærledelsen innstilt på å gi store innrømmelser. Erich Ludendorff foreslo selv å omdanne staten til et parlamentarisk monarki og gi opposisjonspartiene, deriblant sosialdemokratene, innflytelse. Den liberale Baden ble derfor akseptert av både konservative og sosialdemokrater. Rikskansler Georg von Hertling foreslo prins Maximilian som sin etterfølger, og den 3. oktober 1918 utnevnte keiseren ham til kansler og prøyssisk statsminister.

Prins Maximilian dannet samme dag sin regjering, som for første gang i Tyskland inkluderte en sosialdemokratisk statsråd. Den 4. oktober sendte han sitt våpenstillstandsforslag til USAs president Woodrow Wilson. Han avsluttet deretter den uinnskrenkede ubåtkrigen, og avsatte Erich Ludendorff, som frem til da hadde vært den mektigste mannen i staten, fra hans stilling som sjef for den øverste hærledelsen.

Da novemberrevolusjonen brøt ut var det klart for prins Maximilian at keiserens stilling ikke kunne reddes. I et forsøk på å redde monarkiet som institusjon og stanse forsøket på revolusjon gjorde han 9. november 1918 egenmektig og forfatningsstridig kjent at keiseren gikk av. Keiseren befant seg da i den øverste hærledelsens hovedkvarter i den belgiske byen Spa. Prins Maximilians handling ble først bekreftet av keiseren og kronprinsen i ettertid, da det ble klart for dem at det ikke var noe de kunne gjøre for å beholde tronen.

Samme dag trakk prins Maximilian seg som kansler og overlot embedet, også denne handlingen forfatningsstridig, til lederen for det største partiet i Riksdagen, sosialdemokraten Friedrich Ebert. Eberts ønske om at prins Maximilian skulle bli nytt statsoverhode med tittelen riksforstander frem til en nasjonalforsamling hadde valgt en ny suveren avviste prinsen. Han trakk seg fra politikken, og viet seg til grunnleggelsen av Schule Schloss Salem, som skulle utdanne en ny elite i Tyskland. Maximilian av Baden døde i 1929 i Salem.

Maximilian ble 30. august 1887 tildelt storkors av St. Olavs Orden.

• Max von Badens regjering.

Max von Baden ble 10. juli 1900 gift med Maria Louise av Hannover og Cumberland, prinsesse av Storbritannia og Irland, hertuginne til Braunschweig-Lüneburg (1879–1948), datter av kronprins Ernst August av Hannover og Thyra av Danmark.

Paret fikk to barn, Marie Alexandra Thyra Viktoria Luise Carola Hilda (1902—1944) og Berthold Friedrich Wilhelm Ernst August Heinrich Karl av Baden (1906—1963).

Berthold av Baden var gift med prinsesse Theodora av Hellas, av huset Glücksburg, som også det danske og norske kongehuset tilhører. Berthold var også svoger av prins Filippos av Hellas, den nåværende prins Philip, hertugen av Edinburgh.

• Prinz Max von Baden: Erinnerungen und Dokumente, Dt. Verlagsanstalt, Stuttgart 1927
• Prinz Max von Baden: Erinnerungen und Dokumente, Hrsg. Golo Mann und Andreas Burckhardt, Klett, Stuttgart 1968
• Erich Matthias: Die Regierung des Prinzen Max von Baden, Droste, Düsseldorf 1962.
• Gerhard A. Ritter (Hrsg.): Die deutsche Revolution 1918/19, Dokumente, Fischer Taschenbuch 4300, ISBN 3-596-24300-9

• (de) Verk av og om Maximilian von Baden i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Biografi Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
• Deutsches Historisches Museum: Biografi