Melqart

Melqart, antagelig fønikiske Milk-Qart, «Bykonge»,^[1] indre nøyaktig Melkart, Melkarth eller Melgart, akkadisk Milqartu, var en skytsgud for den fønikiske byen Tyr på tilsvarende vis som guddommen Eshmun beskyttet byen Sidon. Melqart ble ofte titulert Ba‘l Ṣūr, «Herre av Tyr», den nedarvet konge av den kongelige slekt. På gresk i henhold til interpretatio graeca ble han identifisert med Herakles og referert til som «Tyriske Herakles».

Melqart ble dyrket av fønikere og puniske kulturer fra Syria til Spania. Den første opptreden av navnet er i inskripsjon på stele fra 800-tallet f.Kr. «Ben-Hadad»-inskripsjonen, som ble funnet i 1939 nord for Aleppo i nordlige Syria. Den ble reist av sønnen til konge av Arma «for hans herre Melqart som han ga løfte til og han hørte hans stemme».^[2]

Melqart var sannsynligvis den særskilte Baal som er nevnt i Den hebraiske Bibelen,^[3] og dyrkelsen av ham ble introdusert til kongedømmet Israel av kong Akab og i stor grad utryddet av kong Jehu. I Første Kongebok 18:27^[4] er det en mulig hånlig referanse til de legendariske herakleiske reisene som ble gjort av guden og til og til gudens årlige egersis (oppvåkning): «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først.»

Den helleniserte fønikiske forfatteren Heliodor fra Emesa (Homs) refererer i hans Aethiopica til dansingen til sjøfolk fra Tyr til ære for den Tyriske Herakles, «Nå hopper de åndelig opp i luften, nå bøyer de knærne til bakken og dreier på dem som folk som er besatt.»

Den greske historikeren Herodot (2.44):

«I ønsket å gi den beste informasjon som jeg kan om disse emnene gjorde jeg en sjøreise til Tyr i Fønikia da jeg hørte at det var et tempel for Herakles på det stedet som var meget høyt æret. Jeg besøkte tempelet, og fant det rikt utsmykket med et antall ofringer, blant dem var to søyler, en av rent gull, den andre av smaragdos, skinte med den største glans om natten. I en samtale som jeg hadde med prestene, forhørte jeg meg hvor lenge siden deres tempel hadde vært bygd, og fant av deres svar at de også adskilte seg fra grekerne. De sa at tempelet var bygd på samme tid som byen ble grunnlagt, og at grunnleggelsen av byen hadde skjedd for 2300 år siden. I Tyr merket jeg meg et annet tempel hvor den samme guden ble dyrket som den Thasoske Herakles. Så jeg dro til Thasos hvor jeg fant et tempel for Herakles som hadde blitt bygget av fønikerne som koloniserte øya da de seilte inn på søken etter Europa. Selv om dette var fem generasjoner tidligere enn den tiden da Herakles, sønn av Amfitryon, ble født i Hellas. Disse undersøkelsene viste like ut at det er en gammel gud Herakles; og min egen mening er at de grekere skjøtter seg klokt som bygger og vedlikeholder to templer for Herakles, i det ene hvor Herakles er dyrket slik han er kjent under navnet til den olympiske, og har ofringer til ham som en udødelig, mens i det andre æres slik som er passende for en helt.»

Den jødiske historikeren Josefus nedtegner i hans Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie) 8.5.3 hvor han følger historikeren Menandros angående kong Hiram I av Tyr (ca. 965–935 f.Kr.):

«Han dro også ut og hogde ned tømmer i fjellene som heter Libanon for taket til templene; og da han revet ned de gamle templene, bygde han både tempelet til Herakles og det til Astarte; og han var den første som feiret egersis (oppvåkningen) til Herakles i måneden Peritius.»^[5]

Den makedonske måneden Peritius tilsvarer til dagens februar, noe som indikerer at denne årlige oppvåkningen var på ingen måte en solvervsfeiring. Det ville ha sammenfalt med den normale avslutningen vinterregnet. Den årlige observasjonen av den gjenopplivende egersis til Melqart kan identifisere Melqart som en liv-død-gjenfødelse-guddom.

Den romerske keiser Septimius Severus var født i Leptis Magna (dagens Libya) i Nord-Afrika, en opprinnelig fønikisk by hvor dyrkelsen av Melqart var utstrakt. Severus er kjent for å ha reist et tempel i Roma som var dedikert til «Liber og Herkules», og det er antatt at keiseren søkte å ære guden fra hans hjem og identifiserte Melqart med de romerske guddommene Liber og Herkules, enten den ene eller begge.

Arkeologiske bevis for Melqarts kult er funnet i Tyr og synes å ha spredt seg vestover med de fønikiske koloniene som ble etablert av Tyr foruten også til at kulten etter hvert kom til å overskygge dyrkelsen av Eshmun i Sidon. Navnet Metqart ble benyttet i eder som bekreftet kontrakter, i henhold til María Eugenia Aubet,^[6] og det var skikk og bruk å bygge et tempel for Melqart i hver ny fønikisk koloni som beskyttelse av handelsmenn fra Tyr: I Gadir (Cádiz) i Iberia sto tempelet til Melqart så tidlig som de tidligste levningene etter fønikisk bosetning. Grekerne hadde en tilsvarende praksis med Herakles. Kartago sendte årlig en tributt på 10 prosent av sine inntekter til guden i Tyr fram til den hellenistiske perioden.

I Tyr ble ypperstepresten rangert nest etter kongen. Mange navn i Kartago reflekterer Melqarts betydning, eksempelvis Hamilkar og Bomilkar. Ba‘l («herre») er et navnelement kartagiske (puniske) navn som Hasdrubal og Hannibal, men disse refererer ganske sikkert ikke til Melqart, men enten til Ba'al Hammon (Baal av Karatgo), hovedguden i Kartago, en gud som grekerne identifiserte med Kronos og til Saturn av romerne, eller det ble ganske enkelt benyttet som en tittel.

Melqart beskyttet kartagiske områder på Sicilia som Ras Melqart (Malqarts kapp) hvor hans hode, som for øvrig ikke var til å skjelne fra Herakles, opptrer på lokalt pregete mynter fra 300-tallet f.Kr.

Melqarts cippi som er funnet på Malta og dedikert til guden som en votivgave. Inskripsjonene på denne, både på fønikisk og gresk, ble nøkkelen til å forstå det fønikiske språket av den franske forskeren Jean-Jacques Barthélemy på slutten av 1700-tallet.^[7]

Templer dedikert for Melqart er funnet ved minst tre fønikiske eller kartagiske steder i Spania: Cádiz, Ibiza (den nordligste av øyene i Balearene) og Cartagena. I nærheten av Gadis (dagens Cádiz) var det tempelet for Tyriske Herakles som lå lengst vest.^[8] Strabo merker seg^[9] at to bronsepilarer innefor tempelet, begge på 8 ganger lengden av en underarm, var omfattende kjent som de sanne Herkulessøylene av de som hadde besøkt tempelet og hadde ofret til Herakles der. Strabo tror at denne fortellingen er falsk, delvis ved å merke seg at inskripsjonene på disse søylene ikke nevner Herakles i det hele tatt, og beskriver kun de utgiftene som fønikerne hadde i å reise søylene.

Et annet tempel for Melqart var i Ebyssus på Ibiza, det ene av fire fønikiske steder på øyas sørkyst. I 2004 avdekket vegarbeidere i Avinguda Espanya (en av hovedvegene på Ibiza) ytterligere et kartagisk tempel ved vegen. Tekster som ble funnet nevner Melqart sammen med andre kartagiske guder som Eshmun, Astarte og Baʻl.

Et annet iberisk tempel for Melqart har blitt identifisert ved Kartago Nova (dagens Cartagena) ved Spanias østkyst. Den tyriske gudens beskyttelse strakte seg til det hellige neset (Cabo de São Vicente) på sørenden av Portugal, den punktet som ligger lengst til vest på Den iberiske halvøya.

Hærføreren Hannibal var en trofast tilhenger av Melqart. Den romerske historikeren Titus Livius har nedtegnet legenden^[10] at rett før han satte i gang med sin marsj mot Italia gjorde han en pilegrimsreise til Gadis, det eldste setet for fønikisk dyrkelse av Melqart i vest. Hannibal styrket seg selv åndelig med bønner og ofringer ved Melqarts alter. Han dro deretter til Kartago Nova (Nye Kartago) med sitt sinn fokusert på guden og rett før avmarsjen til Italia fikk han et merkelig syn som han mente var sendt av Melqart.

En ungdom av guddommelig skjønnhet sto fram for Melqart om natten. Ungdommen fortalte Hannibal at han hadde blitt sendt av den øverste guddom Melqart for lede sønnen til Hamilkar til Italia. «Følg meg,» sa budbringeren, «og se til at du ikke ser deg tilbake.» Hannibal fulgte anvisningene til den besøkende ånden. Hans nysgjerrighet fikk ham likevel til å snu sitt hode og så da en slange som krøp gjennom skogen og knuste krattskogen etter seg. Den bevegde seg som et svart uvær med torden og lyn etter seg. Da Hannibal spurte om meningen av denne visjonen, svarte Melqart: «Hva som gagner deg i avsondrete Italia. Følg dun stjerne og henvend deg ikke lengre inn i de mørke rådene til himmelen.»

På grunn av de knappe sporene som finnes av Melqart, er dagens forskerne etterlatt til spekulasjoner om hvilken type guddom som Melqart var. William F. Albright^[11] har foreslått at Melqart tidvis var likestilt med den mesopotamiske guden Nergal, en gud for underverden, ettersom dennes navn også betyr «bykonge». Andre forskere mener dette er en tilfeldig forbindelse ettersom det fra andre kilder ikke finnes noe som antyder en gud for underverden og det er mer naturlig å forstå ham som en skytsgud for Tyr. Det har også blitt foreslått at Melqart begynte som en havgud som senere ble gitt soltilknytning eller alternativt at han begynte som en solgud som siden ble tilknyttet havet. Dessverre er det svært lite som kjennes til om hans kult.

• For informasjon om tittelen Ba‘al («herre») som ble benyttet på mange guder som normalt ikke blir identifisert med Melquart, se artikkelen Ba‘al.
• For informasjon om hvorvidt og hvordan Melquert forbindes med den bibelske referanse til Molok, se artikkelen Molok.

• Temple of Melqart
• Melqart stele
• Gjennomgang av María Eugenia Aubets The Phoenicians and the West: Politics, Colonies and Trade ved Roger Wright. Den omstendelige gjennomgangen gir en god skisse av Auberts bok som behandler Melqartfigurer. Aubert konsentrerer seg om Tyr og dens kolonier, og avsluttes rundt 550 f.Kr. med framveksten av Kartago.
• L'iconographie de Melqart^{[død lenke]} (PDF), artikkel på engelsk