Fønikia

Artikkelen inngår i serien om Karthagos historie
Fønikia (800 f.Kr. - 664 f.Kr.) Karthago (før 664 f.Kr.) Første punerkrig (264-241 f.Kr.) Andre punerkrig (218-201 f.Kr.) Tredje punerkrig (149-146) Karthagos fall (146)

Fønikia, fra gresk Φοινίκη, Phoiníkē var en sivilisasjon i Kanaan i oldtiden som dekket det meste av den vestlige kysten av Den fruktbare halvmåne. Flere fønikiske byer ble bygget ved kysten av Middelhavet. De var en driftig maritim handelskultur som spredte seg over Middelhavet fra 1550 f.Kr. og fram til rundt 300 f.Kr. Fønikerne benyttet seg av galeien, en seilskute med årer, og er kreditert for oppfinnelsen av bireme, et oldtidsfartøy med to dekk med årer.^[1] Fønikerne, et semittisk folk, var kjent i antikkens Hellas og Roma som «handlere i purpur», en referanse til deres monopol på en kostbar purpurfarge som ble utvunnet fra en snegl som het murex. Ettersom denne fargen var såpass kostbar ble purpur siden en farge som ble assosiert med kongelige klær. Som handelsfolk hadde fønikerne behov for å holde fortegnelser over lagerholdninger og utgifter, og utviklet et alfabet (eller abjad), og fra dette skrivesystemet har siden nesten alle moderne vestlige alfabeter blitt avledet.

I Amarnabrevene fra 1300-tallet f.Kr. nevnes et folk i regionen som kaller seg for Kenaani eller Kinaani (det vil si kanaanere), skjønt disse brevene er fra før angrepene fra havfolkene med et århundre. Egyptiske skipsekspedisjoner hadde allerede gjort bruk av byen Byblos for å frakte tilbake «sedertre fra Libanon» så tidlig som 3000-tallet f.Kr. Mye senere, på 500-tallet f.Kr., skrev Hekataios av Miletos, en gresk historieskriver, at Fønikia ble tidligere kalt for χνα, et navn som Herennios fra Byblos senere adopterte til hans mytologi som hans eponym (benevnelse dannet av personnavn) for fønikerne: «Khna som senere ble kalt for Foinix».^[2] Folket som levde i Fønikia, kalte seg selv kanaanere, mens navnet Fønikia er dannet av det greske Φοινίκη, føniki, (= det røde folk) etter ordet foinos som betyr «rød», ettersom de kostbare fargestoffene purpur og karmosinrød ble produsert der. Det greske ordet for purpur er phoinix og gav opphav både til navnet på fugl Føniks og landet Fønikia.^[3] Fønikia var hva grekerne benyttet for å referere til regionen med de betydelige kanaanittiske havnebyene og trenger således ikke å tilsvare til en kulturell identitet som ble anerkjent av fønikerne selv. Det er uklart i hvilken grad fønikerne så på seg selv som en enhetlig etnisitet. Deres sivilisasjon var organisert i bystater, ganske like de greske i antikkens Hellas.^[4] Imidlertid i henhold til arkeologi, språk, livsstil og religion, er det lite som adskiller fønikere fra andre kulturer i Kanaan. Som kanaanitter var de unike i sine framragende sjøfartskunnskaper.

Hver av deres byer var en bystat som var en selvstendig og uavhengig politisk enhet. De kunne komme i konflikter med hverandre, og en by kunne bli dominert av en annen bystat, skjønt de samarbeidet også i forbund og allianser. Oldtidsgrensene mellom de urbane kulturer vekslet, og byen Tyr synes å ha vært den som lå lengst sør. Sarepta (dagens by Sarafand) mellom Sidon og Tyr er den mest utgravde byen av arkeologer i det fønikiske hjemlandet. Fønikerne var det første samfunn på statsnivå som gjorde omfattende bruk av alfabetet. Fønikernes fonetiske alfabet, satt sammen av et tegn for hver lyd,^[5] er generelt antatt å være stamfaren til bortimot alle moderne alfabet, skjønt det inneholdt ikke mange vokaler (selvlyder), de ble senere lagt til av grekerne. Fra et tradisjonelt lingvistisk perspektiv, snakket de fønikisk, en kanaanittisk dialekt.^[6][7] Imidlertid grunnet en meget liten forskjell i språket, og mangelfulle nedtegnelser på den tiden, er spørsmålet om fønikisk utgjorde en adskilt og forent dialekt, eller om det var kun en overfladisk definert del av et bredere språklig kontinuum, er derfor uklart. Av romerne ble fønikisk kalt for punisk, siden det latinske ordet for «lilla» var puniceus. De puniske koloniene i Nord-Afrika ble en kilde til kunnskap om fønikerne. Augustin kunne et snev punisk, og brukte det av og til for å forklare hebraiske ord. Navnet til hans mor, Monica, er sagt å være av punisk opprinnelse. Fønikerne grunnla byen Karthago (Qart Hadasht = Nybyen) som siden utviklet seg til en stormakt i Middelhavet, og derfor ble lagt i grus av romerne.

Det var gjennom deres sjøfartshandel at fønikerne spredte bruken av sitt alfabet til Nord-Afrika og til Europa hvor det ble adoptert av grekerne som senere ga det videre til etruskerne som igjen lærte det til romerne.^[8] I tillegg til deres mange inskripsjoner, er det antatt at fønikerne etterlot seg tallrike av andre typer av skriftlige kilder, men det meste har dessverre ikke blitt bevart for ettertiden. Evangeliske forberedelser (Εὑαγγελικὴ Προπαρασκευή) skrevet av Eusebius av Cæsarea på begynnelsen av 300-tallet e.Kr. siterer omfattende fra Herennios fra Byblos og fra Sanchuniathon (Σαγχουνιάθων), en påstått fønikisk forfatter.

Den greske historikeren Herodots redegjørelse, skrevet ca. 440 f.Kr., viser til mytene om Io og Europa: ^[9]

«I henhold til persernes best informert i historie, begynte fønikerne krangelen. Disse folkene, som tidligere hadde bodd ved kysten av Erythranske havet^[10], utvandret til Middelhavet og bosatte seg i de områdene som de nå har bosatt, begynte straks, sa de, med lange sjøreiser, fraktet deres skip med varer fra Egypt og Assyria...»

Strabon, en gresk geograf, historiker, og filosof, nevner at fønikerne kom fra den østlige delen av Den arabiske halvøya hvor de hadde tilsvarende guder, gravsteder og templer. Henry Rawlinson, en engelsk språkforsker og arkeolog, mener å ha bekreftet dette og forklarte det i stedsnavn, Arwad i Syria (oldtidsnavnet for dagens Bahrain) og Sur i Oman og Libanon.

Spencer Wells, genetiker og antropolog, fra Det genografiske prosjekt som ble startet i 2005, har utført genetiske studier av den mannlige befolkningen i Libanon, Palestina, Syria, Malta, Spania og andre områder som fønikerne bosatte seg, foruten også askenasiske jøder og andre jødiske befolkninger i Europa og andre steder, inkludert dagens Palestina/Israel. Disse deler en felles m89-kromosom av type Y.^[11] Den mannlige befolkningen i områder assosiert med minorisk folk eller av bosetninger fra havfolkene har helt forskjellige genetiske markører. Dette antyder at minorere og havfolket antagelig ikke hadde felles opprinnelse med fønikere.^[12][13]

I 2004 greide to genetikere utdannet ved Harvard University og ledende forskere fra National Geographic Genographic Project, Pierre Zalloua og Spencer Wells, å identifisere «haplogruppen til fønikerne» som haplogruppe J2, noe som åpner opp dører for framtidig forskning.^[14] Den mannlige befolkningen i Tunisia og på Malta ble også inkludert i forskningen. De viste seg å dele en «overveldende» mengde genetiske likheter med libanesere. I 2008 annonserte vitenskapsfolk fra det genografiske prosjektet at «så mange som 1 av 17 menn som i dag lever ved kystene av Nord-Europa og i sørlige Europa kan ha en direkte fønikisk stamfar i mannlige linje».^[15]

Navnet fønikisk, via latinske poenicus (senere punicus), kommer fra greske phoinikes, dokumentert siden Homer og påvirket av phoînix, «tyrisk purpur», «karmosinrød»; murex (i seg selv fra phoinos, «blodrød»).^[16] Ordet forstavelse er fra Linear B po-ni-ki-jo, til lånt fra oldtidens egyptiske Fenkhu (Fnkhw), «syrisk folk».^[17] Assosiasjonen av phoinikes med phoînix speiler en eldre folkelig etymologi tilstede i fønikisk som knyttet Kina'ahu, «Kanaan» («Fønikia»), med kinahu, «karmosinrød».^[18] Landet var hos de innfødte selv kjent som Kina'ahu, dokumentert på 500-tallet f.Kr. av Hekataios av Miletos under den greskpåvirkede formen Khna (χνα), og dets folk som Kena'ani.

Den franske historikeren Fernand Braudel bemerket i boken The Perspective of the World at Fønikia var et tidlig eksempel på en «verdensøkonomi» omgitt av verdensriker. Høydepunktet for fønikisk kultur og sjømakt var i tiden rundt 1200-800 f.Kr.

Mange av de viktigste fønikiske bosetningene og koloniene hadde blitt etablert lenge før dette: Byblos, Tyr, Sidon, Simyra, Aradus, og Berytos. De opptrer alle i Amarnabrevene. Arkeologi har identifisert kulturelle elementer av et fønikisk høydepunkt så tidlig som 2000-tallet f.Kr.

Forbundet av uavhengige bystater med havner, med andre øyer og langs andre kyster ved Middelhavet, var ideelt tilpasset handel mellom Midtøsten og Levanten, rike på naturressurser, og resten av den antikke verden. I løpet av den tidlige jernalderen, en gang rundt 1200 f.Kr. skjedde en ukjent hendelse, historisk knyttet til havfolkene som brått kom fra nord. Disse piratene svekket og ødela egyptiske og hettittiske byer. I det påfølgende maktvakuumet blomstret en rekke fønikiske byer som betydelige sjøfartsnasjoner. Se hovedartikkel, Bronsealderens sammenbrudd.

Disse samfunnene hvilte på en tredelt maktbase: kongen; tempelet og dets prester; og de eldres råd. Byblos var den første bystaten som ble et fremherskende senter hvor fønikerne dominerte handelsrutene langs Middelhavet og Erythraeske hav (Rødehavet). Det var her hvor den første inskripsjonen av det fønikiske alfabetet ble funnet på sarkofagen til Ahiram som er datert til ca. 1200 f.Kr.:

Senere løftet bystaten Tyr seg opp til makt. En av byens konger, presten (887–856 f.Kr.) styrte Fønikia så langt nord som til Beirut, og deler av Kypros. Kartago ble grunnlagt i 814 f.Kr. under Pygmalion av Tyr (820–774 f.Kr.). Samlingen av bystater som utgjorde Fønikia kom til å bli karakterisert av fremmede og av fønikerne selv som Sidonia eller Tyria. Fønikere og kanaanitter ble begge kalt for zidonianere, eller som tyrianere da Tyr fikk en framherskende rolle framfor andre.

Kyros den store erobret Fønikia i 539 f.Kr. Perserne delte Fønikia inn i fire vasallstater: Sidon, Tyr, Aradus, og Byblos. Til tross for dette blomstret bystatene grunnet sin fordelaktig lokalisering som endepunkt for handelen mellom øst og vest. Flåten ble oppretthold i de persiske kongenes overherredømme. Etter en tid begynte fønikernes innflytelse å minske. Det er sannsynlig at store deler av den fønikiske befolkningen utvandret til Kartago og andre kolonier etter den persiske erobringen. I 350 eller 345 f.Kr. brøt det ut et opprør i Sidon ledet av Tennes, men det ble knust av Artaxerxes III. Byens ødeleggelse ble beskrevet av Diodorus Siculus.

Aleksander den store erobret Tyr i 332 f.Kr. etter beleiringen av byen. Aleksander var uvanlig hard mot Tyrs befolkning. Han henrettet rundt 2000 av de mest framstående av borgerne, men beholdt kongen. Han fikk kontroll over de andre byene med fredelig vis; herskeren av Aradus underkastet seg, kongen av Sidon ble veltet. Framveksten av hellenistiske Hellas førte til grekerne utslettet levningene av Fønikias tidligere dominans over handelsrutene i den østlige delen av Middelhavet. Fønikisk kultur forsvant helt og holdent i dets hjemland. Men Fønikias tidligere koloni Kartago blomstret i Nord-Afrika. Byen overvåket gruvedriften av jern og edelt metall i Iberia og brukte sin betydelige marine og hærer av leiesoldater til å beskytte sine kommersielle interesser. Med Aleksanders død i 323 f.Kr. ble hans rike fragmentert i flere deler. Kartago vokste til å bli den nye stormakten rundt Middelhavet. Kun den nye makten Roma i Italia sto i vegen. I tre påfølgende kriger bukket Kartago til sist under i 146 f.Kr. og ble jevnet med jorden.

Etter Aleksander ble det fønikiske hjemlandet kontrollert av en rekke hellenistiske herskere: Laomedon (323 f.Kr.), Ptolemaios I av Egypt (320 f.Kr.), Antigonos II Gonatas (315 f.Kr.), Demetrios Poliorketes (301 f.Kr.), og Selevkos I Nikator (296 f.Kr.). Mellom 286 og 197 f.Kr. falt Fønikia, unntatt Aradus, falt inn under de greske faraoene i Egypt som installerte høyprester av Astarte som vasallkonger i Sidon (Eshmunazar I, Tabnit, Eshmunazar II).

I 197 f.Kr. ble Fønikia med Syria underkastet mot Selevkidriket. Hele regionen ble økende hellenisert, skjønt Tyr ble selvstyrt i 126 f.Kr., fulgt av Sidon i 111 f.Kr. Syria og deretter Fønikia ble erobret av kong Tigranes den store av Armenia fra 82 til 69 f.Kr. da Tigranes ble beseiret av romerske Lucullus. I 65 f.Kr. la Pompeius hele området inn under Romerriket som en del av den romerske provinsen Syria.

Fønikere var blant de fremste handelsmenn i sin tid og det meste av deres framgang hadde sin årsak i handel. I begynnelsen handlet de hovedsakelig med grekere, etablerte faste handelsruter mellom Egypt og Midtøsten og til Kreta og de greske bystatene på begge sider av Egeerhavet. I begynnelsen handlet fønikerne tømmer, slaver, glass og det kraftige fargestoffet tyrisk purpur. Denne fargen som fønikerne hadde monopol på ble produsert fra en snagleart i Middelhavet, murex, og som grekerne benyttet til å farge tekstiler med. Denne viktige handelsvaren var assosiert med fønikerne i en slik grad at selve ordet «føniker» er avledet fra greske phoínios som betyr purpur.

Etter hvert som handelen og koloniseringen, opprettelse av handelsposter, rundt om langs kysten av Middelhavet vokste, synes det som om fønikerne og grekerne ubevisst eller etter avtale delte havet i to: fønikerne seilte langs og etter hvert dominerte den sørlige kysten, mens grekerne var aktiv langs de nordlige kystene. På denne måten var det få konflikter og sammenstøt mellom de to kulturene, bortsett fra midtveis på øya Sicilia, men selv der bosatte de seg hver sine sfærer av innflytelse, fønikerne på sørvestkysten og grekerne på nordøstkysten.

I århundrene etter 1200 f.Kr. var fønikerne den mest betydelige sjøfarts- og handelsmakt i regionen. Fønikisk handel var grunnlagt på tyrisk purpur, navngitt etter det mest betydelige fønikiske byen Tyr. Fargestoffet ble produsert fra havsneglene murex som en gang var tilgjengelig i stort antall langs kystvannene i østlige Middelhavet, men som siden ble utryddet grunnet overbeskatting. James B. Pritchards utgravninger ved Sarepta i dagens Libanon har avdekket mengder av knuste skjell etter purpursneglen og keramikk som inneholdt fargestoffet som ble produsert ved stedet. Fønikerne etablerte et andre produksjonssenter ved Mogador i dagens Marokko. Fine og kostbare tekstiler var en del av fønikisk rikdom, og fønikisk glass var en annen eksportvare. De handlet utrente hunder med spisse ører av asiatisk eller afrikansk opprinnelse som de lokalt hadde utviklet til flere hunderaser som basenji, ibizahund, faraohund, etnahund, kretahund, kanariøyhund, og podengo português (en primitiv spisshund som i dag kommer fra Portugal). Til Egypt, hvor vinranker vokser, solgte fønikerne på 700-tallet f.Kr. vin: vinhandelen med Egypt er livlig dokumentert av skipsvrak som ble lokalisert i 1997 i åpen sjø rundt 50 km vest for Ashkelon i dagens Palestina

/Israel.^[19] keramikkovner ved Tyr og Sarepta produserte store terrakottakrukker som ble benyttet for å frakte vin. Fra Egypt kjøpte fønikerne gull fra Nubia.

Fra andre steder skaffet de seg andre materialer, kanskje det mest betydningsfulle var sølv fra Den iberiske halvøya og tinn fra Storbritannia. Tinn ble smeltet med kobber fra Kypros for å framstille det mer bestandige blandingsmetallet bronse. Strabon hevder at det var en meget lukrativ fønikisk handel med Britannia for tinn.

Fønikerne etablerte handelsposter over hele Middelhavet, den mest strategisk viktigste var Kartago i Nord-Afrika (i dagens Tunisia), direkte over det smale stredet. Antikke gæliske mytologier tilskriver en fønikisk/skytisk tilstrømning til Irland av en leder kalt Fenius Farsa. Andre fønikere seilte sørover langs kysten av Afrika. En kartagisk ekspedisjon ledet av Hanno sjøfareren utforsket og koloniserte Afrikas atlanterhavskyst så langt som til Guineabukta, og i henhold til Herodot ble en fønikisk ekspedisjon sendt nedover Rødehavet av farao Necho II av Egypt (ca. 600 f.Kr.) og skal ha seilt rundt hele Afrika og kommet tilbake gjennom Herkulessøylene (Gibraltarstredet) etter tre år. Ved å benytte gull anskaffet ved utvidelse av handel via den afrikanske kysten som følge av Hannos ekspedisjon myntet Kartago gullstater i 350 f.Kr. som hadde et mønster på myntenes bakside som er tolket som et kart over Middelhavet med Amerika vist i vest.^[20]

• Se hovedartikler: Fønikisk språk, Fønikisk alfabet, og Alfabet

Det fønikiske alfabet var et av de første alfabet med en uttrykkelig og konsistent form. Det er antatt at det innførte dets forenklede lineære bokstaver fra et ennå udokumentert tidligere billedlig semittisk alfabet som ble utviklet noen århundrer tidligere i Midtøsten.^[21][22] Forløperen til det fønikiske alfabet var sannsynligvis egyptisk av opprinnelse ettersom bronsealderens alfabet fra sørlige Levanten ligner på egyptiske hieroglyfer, eller mer bestemt et tidligere alfabetsystem funnet ved Wadi-el-Hol i sentrale Egypt.^[23][24] I tillegg til at ur-kanaanittisk alfabet gikk forut var det også et annet alfabet som kom før fønikisk av mesopotamisk opprinnelse kalt for ugarittisk skrift. Utviklingen av fønikisk skrivesystem fra ur-kanaanittisk sammenfalt med framveksten av jernalderen på 1000-tallet f.Kr.^[25]

Dette alfabetet har blitt gitt betegnelsen et abjad eller et skriftsystem hvor hver bokstav står for en konsonant. Et kileformet abjad hadde sin opprinnelse nord i Ugarit, en kanaanitisk by i nordlige Syria på 1300-tallet f.Kr. Deres språk, fønikisk, er klassifisert som en kanaanitisk undergruppe av nordvestlig semittisk. De første to bokstavene, alef og bet, ga navnet til alfabetet.

Den eldste kjente gjengivelsen av fønikisk alfabet er innskravert på sarkofagen til kong Ahiram av Byblos, datert til rundt 1000-tallet f.Kr. Fønikiske inskripsjoner er funnet Libanon, Syria, Israel, Kypros og andre steder så sent som de første århundrene av kristen tid. Fønikerne spredte sitt alfabet over hele Middelhavet der hvor de drev handel og opprettet kolonier.^[26] Fønikiske handelsmenn spredte sitt skrivesystem i deres handelsrute i Egeerhavet, til Kreta og antikkens Hellas. Grekerne tok til seg de fleste av disse bokstavene, men endret en del av dem til vokaler, noe som var av betydning for gresk språk, noe som ga opphav til det første sanne alfabet.

I både fønikiske og greske mytologier er Kadmos en fønikisk prins, sønn av Agenor, kongen av Tyr. Herodot forteller at det var Kadmos som skaffet grekerne alfabetet: ^[27] «Så disse fønikerne (...) kom med Kadmos og bosatte seg i dette landet, og de overførte mye lærdom til hellenerne, og i særdeleshet lærte dem alfabetet som jeg tror at hellenerne ikke hadde tidligere, men som ble først brukt av fønikere.»^[28]

Fønikisk språk er klassifisert i den kanaanittiske undergruppe av nordvestlig semittisk. Dets senere etterløper i Kartago i Nord-Afrika er kalt for punisk. I de fønikiske koloniene rundt vestlige Middelhavet på begynnelsen av 800-tallet begynte fønikisk å utvikle seg til punisk. Dette språket ble fortsatt snakket på 400-tallet e.Kr. Eksempelvis teologen og forfatteren Augustin av Hippo vokste opp i Nord-Afrika og kjente til språket.

Fønikisk kunst mangler de særegne trekkene som kan skille det fra deres samtidige kulturer. Dette har sin årsak at de var selv meget påvirket av utenlandske kunstneriske kulturformer; hovedsakelig Egypt, Hellas og Assyria. Fønikerne som ble opplært ved breddene av Nilen og Eufrat fikk brede kunstneriske erfaringer og kom til sist å utvikle deres egne kunstformer. Den var en blanding av utenlandske modeller og perspektiver.^[29] I en artikkel i The New York Times fra 1879 ble fønikisk kunst beskrevet som følgende:

Han gikk inn i andre menns arbeid og gjorde det meste ut av sin arv. Sfinksen i Egypt ble asiatisk, og dens nye form ble overført til Ninive på den ene siden og til Hellas på den andre siden. Rosettene og andre mønstre fra babylonske sylindre ble introdusert inn i håndverket til Fønikia, og slik ble det gitt videre til Vesten, mens helten i oldtidens kaldeiske epos ble det først tyriske Melqart. og deretter Herakles av Hellas.

Den fønikiske innflytelsen over middelhavsregionen i tidlig jernalder kan ikke overvurderes. Den hadde også reverserende effekt, eksempelvis i Fønikia synes oppfatningen av den tresidig inndelingen mellom guddommene Baal, Mot og Yam å ha vært påvirket av den greske inndelingen mellom Zevs, Hades og Poseidon. Fønikiske templer i ulike havnebyer i Middelhavet var helliggjort for fønikiske Melqart («bykonge») i løpet av den klassiske periode og ble anerkjent som helliggjort for Herakles. Greske fortellinger som voldtekten av den fønikiske kvinnen Europa og ankomsten av Kadmos (sønn av fønikiske Agenor) var også avledet av fønikisk innflytelse.

Da økonomien i Middelhavet tok seg opp igjen etter bronsealderens sammenbrudd, synes det å ha skjedde hovedsakelig grunnet fønikisk handel som etablerte på nytt nettverket og langdistansehandelen mellom oldtidens Egypt og Mesopotamia på 900-tallet f.Kr. Den joniske revolusjonen var, i det minste i de legendariske forklaringene, ledet av filosofer som Tales fra Milet eller Pythagoras, som begge hadde fedre som var fønikere. Fønikiske motiver er også tilstede i den orientalske perioden av gresk kunst, og det synes også som om fønikerne spilte også en formative rolle i etruskisk sivilisasjon i Toscana.

Det er mange land og byer rundt om i verden som har avledet sine navn fra fønikisk språk. Nedenfor er en liste med deres respektive betydning:

• Altiburus: by i Algerie, sørvest for Kartago, fra fønikisk «Iltabrush»
• Bosa: by på Sardinia: fra fønikisk «Bis'en»
• Cádiz: by i Spania: fra fønikisk «Gadir»
• Dali (Idalion): by på Kypros: fra fønikisk «Idyal»
• Erice: by på Sicilia: fra fønikisk «Eryx»
• Malta: øy i Middelhavet: fra fønikisk «Malat» (tilflukt/øy)
• Marion: by på vestsiden av Kypros: fra fønikisk «Aymar»
• Oed Dekri: by i Algerie: fra fønikisk: «Idiqra»
• Spania: fra fønikisk: «I-Shaphan», i betydningen «Landet til hyraxes» (klippegrevlinger). Senere latinisert som «Hispania».

I sen bronsealder, i tiden rundt 1200 f.Kr., var det handel mellom Kanaan (ur-fønikere), Egypt, Kypros, og Hellas. I et skipsvrak funnet utenfor kysten av dagens Tyrkia, Ulu Bulurun-vraket, ble det funnet kanaanittisk lagringskeramikk sammen med keramikk fra Kypros og Hellas. Fønikerne var kjent som metallarbeidere, og ved slutten av 700-tallet f.Kr. sendte de greske bystatene utsendinger til Levanten og østlige Middelhavet for varer av metall. På mange måter var fønikerne en fortsettelse av kanaanittene fra sen bronsealder. De var fremragende metallarbeidere, bearbeidelser av elfenbein, og framstilte fargete tekstiler. ^[30]

Høydepunktet for fønikisk handel var mellom 700- og 600-tallet f.Kr. Det er en spredning av importerte varer, som keramikk, steintøy og fajanse, fra Levanten som sporer en fønikisk handelskanal til det greske fastlandet via Kreta og Egeerhavet. Det er ikke funnet tilsvarende spor av denne handelen i Athen, men andre greske kystbyer er det dokumentert rikholdig bevis på denne handelen.^[31]

Al Mina ved utløpet av elven Orontes i dagens Syria er et spesielt eksempel på handelen mellom Hellas og Fønikia.^[32] Det har blitt teoretisert at ved 700-tallet f.Kr. greske handelsfolk fra Euboia etablerte et kommersielt marked her, et entrepôt, hvor handelsmenn fra mange kanter møttes, handlet og solgte uten at toll ble krevd fra noen av partene. Her ble handelsvarer importert og eksportert, ofte med profitt som var mulig på grunn av forholdene for handel. Grunnen var at mange handelsmenn var motvillige til å risikere den lange ferden mellom Fønikia og Hellas, og isteden møttes noen på halvveien. Kjøpmenn i Midtøsten tenderte antagelig til å ta høyere priser overfor skip som kom lengre unna. Ved høyere kvanta lønte det seg å selge og kjøpe i Al Mina. Det er dog fortsatt usikkerhet om dette opplegget faktisk eksisterte ved Al Mina.^[31] Fønikerne hadde fått sitt navn av grekerne. Deres mest kjente handelsprodukt var fargestoffet purpur, hvilket det greske ordet for er phoenos.^[33]

Hiram er knyttet til byggingen av tempelet. I Andre Krønikebok 2:14:

Han er sønn til en kvinne av Dans ætt, men hans far er fra Tyrus. Han skjønner seg på arbeid i gull og sølv, bronse og jern, stein og tre, i purpurrød og fiolett ull, i lin og karmosinrød ull. Han er også kyndig i all slags treskjæring og kan tenke ut og lage alle de kunstverk du setter ham til...

Dette er arkitekten av Salomos tempel, Hiram, som siden har blitt en del av læren til frimureriet, og som i bibelteksten assosieres til tyrisk purpur (purpurrød), inkludert fiolett og karmosinrød.

Senere raste og klagde reformerende profeter høylytt mot praksisen av ta kongelige hustruer fra utlendinger: profeten Elia fordømte Jesabel, en prinsesser fra Tyr som ble hustru av kong Akab, konge av nordlige Israel, og som introduserte dyrkelsen av hennes guder med Baal i spissen.

Lenge etter at fønikisk kultur hadde blomstret, eller at Fønikia hadde eksistert som noen form for politisk enhet, refererte hellenistiske innfødte i regionen hvor kanaanittene fortsatt bodde fortsatt til dem som «syrisk-fønikiske», slik som i Evangeliet etter Markus 7:26: «Denne kvinnen var gresktalende, av syrisk-fønikisk ætt. Hun ba ham drive den onde ånden ut av datteren.»

Ordet Bibel er i seg selv sist avledet via gresk fra ordet «biblion» som betyr «bok», og ikke fra den helleniserte fønikiske byen Byblos (som ble kalt for Gebal), før den ble navngitt av grekerne som Byblos. Grekerne kalte byen for Byblos ettersom det var via Gebal at bublos (Bύβλος = «egyptisk papyrus») ble importert til Hellas. Dagens Byblos er under sitt nåværende arabiske navn Jbeil (جبيل Ǧubayl) som er avledet fra Gebal.

• (en) Phoenicia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons