Menandros

Menandros Μένανδρος
Byste av Menandros, Romersk marmorkopi fra keisertiden etter gresk original
Født		ca. 342 f.Kr. Kifisia, Athen
Død		ca. 291 f.Kr. (ca. 50 år) Freattyda
Beskjeftigelse		Forfatter (dramatiker og poet)
Utdannet ved		Peripatos
Partner(e)		Glykera (hetære)
Foreldre		Diopeithes (far)
Far		Diopeithes
Mor		Igisistráti
Nasjonalitet		Greker
Utmerkelser		Lenaia
Menandros på Commons

Menandros (gresk: Μένανδρος; latin: Menander; født ca. 342, død 291 f.Kr.) var en gresk dramatiker og den mest kjente representanten for «den nye komedie» i Athen. Han var sønn av velstående foreldre; hans far Diopeithes identifiseres av noen forskere som general fra Athen og guvernør av Chersonesos i det nåværende Ukraina, kjent fra en tale av statsmannen Demosthenes. Menandros skrev sine komedier etter at den athenske kulturen var overvunnet av og underkastet Makedonia. Forfatterne vendte seg fra politisk satire og søkte tryggere, mer private emner i det som kalles «den nye komedie» (se antikkens greske komedie). Menandros’ komedier gikk i retning av karakterkomedie, kanskje en tidlig forløper for commedia dell'arte,^[1] men lite er bevart. Hans suksess var begrenset; han skrev 108 komedier, men vant førstepremie ved Lenaia-festen bare åtte ganger.^[2] Det er ukjent om han noen gang vant ved Dionysia-festen,^[3] og det meste av hans produksjon er tapt. Hans rolleskikkelser snakket samtidens dialekter og var ikke som tidligere opptatt av fortidens myter, men dagliglivets affærer i Athen.^[4]

Menandros var en venn og muligens elev av den lærde Theofrastos, og var nært tilknyttet Athens diktator Demetrios Falereus.^[5] Han nøt også beskyttelse fra kong Ptolemaios Soter av Egypt, som inviterte ham til sitt hoff, men Menandros foretrakk uavhengigheten i sin villa i Pireus og selskapet til sin frille, hetæren Glykera.^[6] Ifølge et notat fra en kommentar til Ibis av Ovid, druknet han mens han badet,^[7] og hans landsmenn æret ham med en gravstein på veien til Athen hvor den ble sett av geografen Pausanias.^[8] Tallrike byster som hevdes å forstille ham, er bevart til vår tid, inkludert en velkjent statue i Vatikanet som man tidligere trodde forestilte den romerske generalen Gaius Marius.

Menandros forfattet mer enn hundre komedier, og tok førstepremien ved Lenaia-festivalen åtte ganger.^[9] Det er ukjent hvor mange seire han fikk ved Den store Dionysiaen. Hans rival innenfor dramatikk (og muligens også når det gjaldt Glykeras hengivenhet) var komedieforfatteren Filemon som synes å ha vært mer populær enn Menandros i samtiden. Menandros selv mente at han var en langt bedre dramatiker, og ifølge Aulus Gellius,^[10] hadde han spurt Filemon: «Føler du ikke skam hver gang du seirer over meg?»

Ifølge den greske retorikeren Kaikilios^[11] var Menandros skyldig i plagiat, idet hans Overtroiske menn var et tyvlån fra Augureren av komediedikteren Antiphanes (408-334 f.Kr.) som - sammen med Menandros' egen farbror Alexis - ble regnet som datidens betydeligste komedieskribent.^[12] Omarbeidelser og variasjoner av et tema var vanlig i antikken, så anklagen var ikke meningsfull. Menandros ble med tiden en av antikkens meste leste forfattere. Det er uvisst hvor lenge fullstendige kopier av hans stykker ble bevart, men 23 av dem, med kommentarer av Mikael Psellos, var fortsatt tilgjengelige i Konstantinopel på 1000-tallet. Han lovprises av Plutark i Sammenligninger av Menandros og Aristophanes,^[13] og Quintilian i Institutio Oratoria, som aksepterte tradisjonen om at han hadde skrevet taler utgitt under navnet til den attiske retoriker Flavius Sosipater Charisius.^[14]

Quintilian anbefalte Menanders skuespill til alle vordende talere, fordi han hadde «en rikdom av påfunn og talemåter, er en mester i enhver situasjon, karakteristikk og følelse.» Plutark lovpriste ham i Moralia: «Hvilken annen grunn, bortsett fra Menander, har en dannet mann for å gå på teatret?» Aristofanes av Bysants, hovedbibliotekaren i Alexandria, mente at Menanders arbeider bare stod tilbake for Homer: «O Menander! O liv! Hvem av dere etterligner den andre?» Julius Cæsar avfeide den romerske komediedikteren Terentius som «en halv Menander».^[15]

Som en beundrer og etterligner av Evripides minner Menandros om ham når det gjelder skildringer av dagliglivet, analyser av følelser, og gleden over moralske maksimer som iblant ble ordspråk: «Ekteskap er sant å si et onde, men et nødvendig onde.» «Har du venner, betrakt deg da som rik.» «Rett ord fordriver kval og leger sjelens sår.» «Vi lever ikke som vi ønsker, men som vi kan.» «De som gudene elsker, dør unge.»

Menandros' tapte komedie Thais - hovedpersonen er hetæren knyttet til kong Ptolemaios og kanskje til og med Aleksander den store, var opplagt kjent i Roma og nevnes flere steder i dikt. Også apostelen Paulus siterte fra Thais i sitt første korinterbrev med ordene: «La dere ikke føre vill! «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.»»^[16] Disse maksimer ble senere samlet og med tillegg fra andre kilder, utgitt som Menandros’ Et-vers maksimer, en form for moralske tekstbøker til bruk i skolen.

Påvirkning og inspirasjon har nok Menandros tidlig hentet fra sin produktive farbror, for Alexis skal ha etterlatt seg 245 verker; men det eneste som er bevart, er fyndord som «Hvordan kan det ha seg at kokebøker selger bedre enn Homer?»^[17] og «Den eneste kur for kjærlighetens sykdom er prostituerte».^[18] Alexis ser ut til å ha hatt stor innvirkning på hvordan «den nye komedien» utviklet seg, både i fremstilling og valg av rollefigurer, og det handlingsforløpet som særskilt forbindes med Menandros.^[19] Alexis hadde moret seg med å skildre en fiktiv statue av politikeren Kallimedon stående på Athens torg med en kreps i hånden, som fiskehandlernes høye beskytter.^[20] Menandros tok opp tråden i den enkeltstående talen fra Drukkenskapen, som også var et angrep på Kallimedon, og framført med grovheter slik Aristofanes brukte det.

Menandros fikk mange romerske etterlignere. Eunuchus («Evnukken»), Andria («Piken fra Andros»), Heauton Timorumenos («Selvplageren») og Adelphi («Brødrene») av Terentius (kalt «dimidiatus Menander» av Julius Cæsar) var uforbeholdent tatt fra Menandros, men en del av dem synes å være tilpasninger og kombinasjoner av mer ett skuespill. Således var Andria en kombinasjon av Menandros' Piken fra Andros og Kvinnen fra Perinthos; i Evnukken og Smigreren mens Adelphi var satt sammen delvis fra Menandros og delvis fra Difilius. Originalen til Terentius' Hecyra (som med Phormio) er også antatt å være, ikke av Menandros, men av Apollodoros fra Karystos. Bacchides og Stichus av Plautus var antagelig basert på Menandros Dobbelt bedrageri og Philadelphoi, Broderlige menn, men Poenulus synes ikke å være fra Kartageren, heller ikke Mostellaria fra Gjenferdet, til tross for likhet i titlene. Caecilius Statius, Luscius Lavinius, Turpilius og Atilius imiterte også Menandros. Han ble ytterligere kreditert med forfatterskapet til en del epigrammer av tvilsom ekthet. Brevene til kong Ptolemaios og avhandlingene i prosa om ulike emner nevnt av encyklopedien Suda^[21] er neppe ekte.

Mot slutten av 1800-tallet var det eneste som var kjent av Menandros, fragmenter sitert av andre forfattere og samlet av Augustus Meineke (1855) og Theodor Kock, Comicorum Atticorum Fragmenta (1888). Disse besto av rundt 1.650 vers eller deler av vers, i tillegg til et betydelig antall utsagn av Menandros, gjengitt av oldtidens leksikografiske forfattere.

Lite er kjent om retorikeren Alciphron, men han levde trolig på Lukians tid og forfattet en rekke fiktive brev mellom Menandros og Glykera.^[22][23]

Situasjonen endret seg brått i 1907 da Kairo-kodeksen ble oppdaget. Denne inneholdt betydelige deler av Samia; Perikeiromene; Epitrepontes; en seksjon av Heltene, og enda et fragment av et til nå uidentifisert skuespill. Et fragment på 115 linjer av Sikyonioi ble funnet som pappmasjé rundt en mumie i 1906.

I 1958 ble det utgitt et skuespill av Menander, funnet nesten komplett på en papyrus (Bodmer Codex) fra 200-tallet e.Kr. Før denne tiden var han bare kjent av omtale og noen få fragmenter. Komedien Dyskolos (oversatt som «Misantropen» eller «Grinebiteren») var Menanders debut og satt opp under Dionysia i 317 f.Kr. Han vant førsteprisen med stykket, der handlingen utspilles blant velstående mennesker utenfor Athen med utgangspunkt i en ung manns forelskelse. Pikens far er den grinebiteren tittelen bærer bud om. De unge får hverandre, og grinebiteren angrer på sin motstand.^[24] Menander skapte en type komedie sentrert rundt skikkelser som kan ha virket realistiske på hans tid, og plasserte dem i svært spesielle og latterlige situasjoner.^[25]

Stykket ble satt opp av BBC 30. oktober 1959 og vakte nærmest skandale. Selv om det var et ungdomsverk, var anmelderne enige om at dette var «tynt og forutsigbart». Bedre ble det ikke da flere verker ble oversatt. Ett av Menanders favoritt-plots gikk etter mønsteret «Oppsan, jeg kom visst til å voldta noen i går kveld». Deretter oppdager voldtektsmannen og offeret at de er hverandres store kjærlighet, og inngår ekteskap. Menander hadde hatt ry for å skrive «virkelighetstro» stykker, mens de i realiteten var helt utroverdige - avsløringer av hvem folk virkelig var, og incest som så vidt ble unngått. På Menanders tid var det greske samfunnet herjet etter borgerkrig og Aleksander den stores kriger, og det fantes trolig uvanlig mange foreldreløse; men det kan ikke ha vært noen vanlig erfaring at bortkomne foreldreløse viste seg å ha vokst opp hos sine biologiske foreldre, uten at noen av partene dro kjensel på hverandre. Menander som litteraturhistorien hadde regnet som et tapt geni, avslørte seg som en pinlig middelmådighet da verkene hans ble gjenfunnet.^[26]

I 1959 ble Bodmer papyri utgitt. Den inneholdt Dyskolos («Grinebiteren», utgitt i engelsk oversettelse i 1958), mer av Samia, og halvparten av Aspis. På slutten av 1960-tallet ble mer av Sikyonioi funnet som fyllmasse i ytterligere to mumier; disse viste seg å være fra samme manuskript som ble oppdaget i 1906 og som opplagt hadde blitt gjennomgående resirkulert.^[27]

Det blir stadig oppdaget og utgitt nye papyrusfragmenter. I 2003 ble et pergamenthåndskrift fra 800-tallet funnet som inneholdt deler av Dyskolos og deler av enda et stykke av Menandros som ennå ikke er blitt identifisert.^[28][29]

En av de hyppigste fornærmelser som Menandros benyttet i sine stykker, er skatophagos (σκατοφάγος), bokstavelig «dritt-eter». Dette har blitt sensurert av en del engelske oversettere som åpenbart mente det var for grovt.^[30] Samme ordet er også funnet i tidligere stykker av Aristofanes, og hos François Rabelais (som en hyllest til grekerne), på fransk gjengitt som mâche-merde («dritt-gnasker»).^[31]

• Aspis (Skjoldet), halvparten bevart
• Dyskolos (Grinebiteren), bevart i sin helhet
• Epitrepontes (Menn fra Arbitration), det meste bevart
• Perikeiromene (Den edsvorne)^[32]
• Sikyonios (Mannen fra Sikyon), omtrent halvparten
• Samia (Piken fra Samos), fire av fem seksjoner bevart

• Dis Exapaton (Dobbelt bedrageri)
• Encheiridion (Håndboken)
• Georgos (Bonden)
• Heros (Helten)
• Hypobolimaios (Byttingen)
• Karchedonios (Kartageren)
• Kitharistes (Harpespilleren)
• Kolax (Smigreren)
• Koneiazomenai (Berusede kvinner)
• Méthe (Drukkenskap)
• Misumenos (Mannen hun hatet)
• Naukleros (Skipskapteinen)
• Orgé (Vreden), Menandros’ første litterære seier, år 316 f. Kr.
• Phasma (Gjenferdet)
• Perinthia (Piken fra Perinthos)
• Plókion (Halsbåndet)
• Pseudherakles (Den falske Herkules)
• Synaristosai (Lunchselskapet)
• Theophoroumene (Besatt av onde ånder eller Den forgiftede kvinnen)
• Trophonios (Helten Trofonios)

Merk at de norske titlene er oversettelser, og refererer ikke til norske utgivelser

• (en) Menander – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Engelsk oversettelse Arkivert 7. mars 2009 hos Wayback Machine. av Dyskolos.
• Menander: Monosticha / Sententiae / Einzelverse Setninger fra Menandros' verker i original gresk og oversettelser til latin og tysk.
• SORGLL: Menander, Dyskolos, 711-747, lest av Mark Miner