Mennesket (dikt)

Mennesket er Henrik Wergelands omarbeidelse av ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1830. Omarbeidelsen faller i tre hoveddeler, Skabelsen, Forvildelsen og Frelsen. Disse svarer til førsteversjonens tredeling i Skabelsen, Mennesket og Messias. Hver hoveddel er delt inn i underavdelinger som består av monologer, dialoger, kor og sceniske opptrinn. Helheten framstår som et sammenhengende, verdenshistorisk lese-drama.

Omarbeidelsen fant sted på sykeleiet – fra midt i oktober til jul 1844 – og kom ut 29. januar 1845. Målet var å gjøre verket mer tilgjengelig, hvilket det er blitt. Den som vil trenge inn i Wergelands verdensdikt, kan med fordel begynne med Mennesket.

Liksom i Skabelsen, Mennesket og Messias unnfanges diktet på Skreya. Men prologen som viser dette, er noe omarbeidet i Mennesket, idet forestillingen om Stella og den grunnleggende myten om de to ånder, Phun Abiriel og Ohebiel, er tettere forbundet. Prologen heter nå «Til en berømt Digter».

I omarbeidelsen satte dikteren inn klargjørende overskrifter over de ulike avdelingene. Dels forenklet han også teksten, dels diktet han til. I blant fikk opprinnelige formuleringer mer poengtert form. Men han strøk også mye verdifullt, især i skapelsesdelen.

Åpningsdialogen mellom himmelåndene, Phun-Abiriel og Ohebiel, er noe omarbeidet, men langt fra så radikalt som den etterfølgende skapelsesdelen. Denne bærer i Mennesket overskriften «Jordens Liv» og er betydelig nedkortet og forenklet språklig og på andre måter. Dette skyldes især at de to skaperåndene, Cajahel (Livets ånd) og Obbaddon (Dødens ånd) er tatt vekk. I den første versjonen er de personifikasjoner av Guds ånde når han sender den ut og når han trekker den tilbake i en regelmessig, åndedrættsliknende bevegelse. De opprinnelige skaperåndene er erstattet av abstraktene «Livet» og «Døden». Skapelsesdelen i de to versjoner er, et stykke på vei, to ulike skapelsesdikt, men satt inn en kontekst som stort sett er identisk.

De største tildiktningene er «Hjerternes Mellemspil», «Himmel og Helved» (i andre hoveddel) og «Jesu aandige Opstandelse» som avslutter Mennesket. Den siste inneholder enkelte sentrale formuleringer fra avslutningssekvensen i førsteversjonen, men er i hovedsak nydiktning. Det er også foretatt mindre omdisponeringer, særlig i siste hoveddel.

Man har diskutert hvilken av de to utformingene som bør foretrekkes. Noen foretrekker den opprinnelige versjonen, andre den omarbeidede. Det er krevende å sette seg inn i begge. «Jesu aandige Opstandslse» kan karakteriseres som Wergelands religiøse og politiske testamente. Alt i alt supplerer de to utformingene av verdensdiktet hverandre og gir til sammen enestående innsikt i dikterens viktigste anliggender. Vi kan altså ikke unnvære noen av dem.

Fordi grunnplanen i de to utformingene av verdensdiktet tross alt har så mye felles, vil den oppsummeringen av de ulike avsnitt i Mennesket som følger nedenfor, ha atskillig gyldighet også for Skabelsen, Mennesket og Messias.^[1]

To ånder, Phun-Abiriel og Ohebiel, svever sammen over den nylig skapte jordkloden. I en merknad skriver Wergeland at Phun-Abiriel er en «skeptisk-kraftfuld Aand», mens Ohebiel er «en af Kjærlighet besjelet» ånd. De to fører en erkjennelstesteoretisk samtale, der Phun-Abirirl, grubler over den nyskapte klode, som foreløpig består av «Dynd» (dvs. grosvanger gjørme). Han vil ha svar på meningen med skaperverket, og helst så fort som mulig.Han kan ikke se noen guddommelig plan eller øyne Gud, uansett hvor intenst han prøver på det. Ohebiel irettesetter ham med milde ord. Hun forklarer ham at Gud åpenbarer seg i sitt skaperverk, og at han som et Guds barn, bærer skaperens bilde i seg. Videre sier hun at jo mer han utvikler seg som ånd, jo mer vil Guds bilde i ham klarne. Hun mener imidlertid at det er uklokt av en «Aand, fra Støvet nys forløst», å ville se Gud så å si ansikt til ansikt. Det kan bare de eldste og viseste i åndeverdenen.

Phun-Abiriel spør utålmodig: «Ja, hvi seer jeg ei min Fader?». Ohebiels svar lyder:

Phuniel, seer du ikke

hans Klædebon nedrullet over Dybet?

dets mørke Folders Bølgen i dets Dampe?

i Stjernebuen Perlerne i hans Belte?

Og naar hans Digt, Alverden, du har læst,

og fattet den Alkjærlighedens Højsang,

da haab og tro, Du vil hans Aasyn see!

Phun-Abiriel opponerer imidlertid mot å bli oppfattet som et barn i åndenes verden, eller som en «trodsig Yngling». Samtalen blir avbrutt av at høyånden Akadiel den eldste av åndene, nærmer seg, og utallige æoner følger ham. Akadiel tilsvarer høyånden Messias i den første versjonen, og representerer Messiasbevisstheten.

Akadiel henvender seg i en praktfull monolog til Phun-Abiriel, forklarer forholdet mellom Gud og skaperverket, skildrer åndenes vekst fra støv til himmelånd og den videre utvikling i evigheten gjennom en spiralformet bane.

Så begynner livet å utfoldet seg på jorden gjennom sju skapelsesdager mens Akadiel stadig kommenterer det som skjer. På slutten av den sjette dagen kaller han jordens nyskapte menneske til bevissthet og ber det innta sin plass i skaperverket. Han åpner på denne måten:

Menneske vaagn! Den trofaste Sol

vækker dig op paa din Konningestol,

i din herlige Hal

med Skybaldachin,

baaren paa Søjler af Morgnens Rubin

og Aftenens Buer af røden Koral.

Monologen avsluttes slik:

Betydningen vær i den nyskabte Jord,

Mening og Sjel i det Almagtens Ord

i Verden, Guds Sprog til sig Selv,

det stjernebeskrevne, som toner

fra Zoner til Zoner

fyldende Hvælvenes Hvælv!

Det første menneskepar,Adam og Eva, ligger sovende i paradisets have. Før de har rukket å åpne sine øyne, tar de to ånder fra åpningsdialogen bolig i dem.

Phun-Abiriel svever først grublende over Adam. Han synes Adam må være som en gud på jorden, mens han selv tilhører de lavere ånder i himmelrommet. Han forestiller seg at han ved å bli Adams høyere bevissthetskraft, vil få en betydeligere posisjon enn den han nå har, og velger å være mannens sjel. Resultatet er at den åndespiren som var der fra før, reduseres til «livsgnist» eller drøm.

Idet Phun-Abieiel forsvinner fra de himmelskes rekker, springer Adam våken opp. Himelåndene klager over at han har begått «Aandeselvmord». Ohebiel sørger over at hun har mistet sin elskede, og frykter for at kvinnen vil dra Phun-Abiriel dypere ned i materien fordi hun ikke har samme åndsutrustning som Adam. Hun innser at hun kan redde Adam, eller rettere Phun-Abiriel i Adam, ved å ta bolig i kvinnen. Da vil hun gjøre kvinnen til mannens likeverdige. Hun velger å ofre sin himmelske tilværelse, og tenner med det et håp for menneskeslekten. Gjennom fall og frelsesbevegelse er da det mennesket blitt til som siden skal forme historien.

De første mennesker på den nyskapte jord oppdager hverandre og kjenner hverandre gradvis igjen, selv om de ikke kan si hvor de har møtt hverandre før. Ved å møte et annet menneske med samme åndsutrustning som han selv har, blir Adam inspirert til å forklare seg om hvordan han har opplevd å få språk, og derigjennem er blitt i stand til å oppfatte sine omgivelser og seg selv gjennom språket. Eva er medskapende og lyttende. I samspillet mellom de to tar språkutviklingen ytterligere fart. Idet de også fullbyrder sin kjærlighet, kjenner de seg i samklang med skaperkreftene i universet.

Syndefallet er det mannen som er ansvarlig for. Adam blir overmodig da har drept et rovdyr som ville ta barnet hans. Han utroper seg til verdens hersker. Evas innlevende kjærlighet får ham til å erkjenne sin synd og skamme seg. Akadiel faller inn fra himmelen og kommenterer fallet i en mektig monolog: «Mennesket ved første Synd, sig selv at kjende har begyndt». Akadiel tolker fallet ved hjelp av begreper og bilder som leseren kjenner fra Bibelsens syndefallsmyte, så som kunnskapstreet og livstreet («Livspalmen»). Kunnskapstreet tegner menneskets muligheter til godt og ondt. Akadiel hevder imidlertid at mennesket må dyrke og pleie sitt kunnskapstre og dermed øke sin kunnskaps skatt og vinne i selvinnsikt. Kunnskapstreet avspeiler rett nok muligheter til nye fall, og mennesket står i fare for å gripe feil og få tak i en slange i stedet for en frukt. Men denne usikkerheten må mennesket leve med. Ved døden vil de umodne kunnskapsfruktene rives bort, og menneskeånden vil bringe med seg to seierkranser hjem til evigheten:

Fra Livspalmen Tro paa Udødeligheden,

fra Kundskabens Træ den Vished beskeden

at al hans skjælvende Viden og Kaaren

var Gnisterne dog til den Kundskab klar

om Ondt og Godt han i Himmelen har.

Fortellingen om Kain og Abel følger så, fritt behandlet. Og endelig dør Adam og Eva. De to ånder fra åpningsdialogen vender da tilbake til den himmel de forlot, til å begynne med noe bedøvet av menneskelivet de har levd.

De har imidlertid forplantet den himmelske åndskraft til menneskeslekten som bærer med seg både Phun-Abiriels begavelse, kraft og tendenser til overmot og Ohebiels visdom og kjærlighetsevne.

Vi får vite at menneskene har spredt seg over kloden, og at det har oppstått ulike raser som alle har den samme åndsutrustning.

Fortellingen om storflommen som rammer menneskene på jorden, er fritt gjengitt etter Første Mosebok og andre beslektede mytologiske framstillinger. Her avdekkes selvoppholdelsesdriften i sine mest ekstreme utslag. Menneskene kjemper desperat for å redde seg selv, ofte på bekostning av andre mennesker, ja på bekostning av nær familie. De fleste omkommer, men de som redder seg, gjenreiser slekten. I denne framstillingen avvises det som overtro at naturkatastrofer er sendt som en straff for menneskenes synder.

Menneskene danner samfunn, og enkeltpersoner oppkaster seg til ledere. Først oppstår kongedømmet, deretter prestedømmet.Akadiel kommenterer at jorda fra nå av er «lenket» av kroner, og at hjertene blusser sammen til "vilde Offerflammer". Men han spår også om en framtid da friheten skal gjenvinnes.

Gullaldermonologen (Jf. Gullalderen) som den gjerne kalles, handler om hvordan «mannen», som kulturhero («All Jordens Viisdoms Opphav«) underviser medmennesker, gir dem kunnskap om jordbruk, handel og sjøfart, og deretter også om gudsdyrkelse og indre erkjennelse. «Mannen» representerer på en gang Krishna, Osiris, Fu Hsi, Tuisto, Odin,Buddha, Hermes, Kung fu tse, Moses og Mime.

Dette åndelige gjennombrudd er imidlertid ikke varig, idet gullalderen snart forfaller til brutal jernalder. Sannheten forrådes til «Bedraget». «Abiriel! Abiriel!» klager Akadiel og fortsetter:

Dit Legem er krumt i Despoters Lænke,

din Aand i sløv Uvidenhed skal

stirre sig dum paa en Tempelhall

befales at tro?

forbydes at tænke?

indvendig fortæres af Laster,

mens udvendig Aag om dig Herskeren kaster?

Ve! Konger og Præster isammensvorne!

Frihed og Sandhed forlorne!

Akadiel spår imidlertid om en ny oppvåkning for menneskeånden da «Frihedens Morgenrøde / og Sandheds lyse Dag» igjen skal stråle under himmelen slik at jorden kan bli et alter for «Brødrekjærlighed».

Avsnittet gjør rede for framveksten av adel og presteskap. Presteskapene er de verste, fordi de manipulerer folks tanker. Folkene føres bort fra veien til den selverkjennelsens sannhet som er nøkkelen til frihet og kjærlighet, og som ville gjort alle likeverdige. Maktens kaster handler gjennomført ut fra egen fordel. De herskendes ideologi griper om seg i verden og blir den herskende ideologi.

Dette avsnittet forekommer ikke i Skabelsen, Mennesket og Messias. På et tidspunkt da totalt åndsmørke og ekstrem undertrykkelse synes ha tatt over i verden, innføres seks korte scener som skal vise at ikke alt håp er ute. Kjærligheten mellom mann og kvinne er i stand til å overvinne alt, også klassemotsetninger og fordommer.

Avsnittet består av en mosaikk av 28 scener som framstiller de verste tilfellene av tyranni, utbytting og løgn som kjennes fra historien. Jens Bjørneboe skapte på 1900-tallet begrepet Bestialitetens historie. Dette begrepet er egnet til å fange noe vesentlig også i Wergelands skildring av overlagte grusomheter slik de er framstilt i hans verdensdikt. Idekonflikten i verdensdiktet i begge utforminger utspiller seg i et dialektisk forhold mellom sannhet, frihet og kjærlighet på den ene siden, og makt og bedrag på den andre.

I denne delen rettes oppmerksomheten mot den jødiske og den greske kultur. Jødiske sekter og greske filosofiskoler peker på hver sin måte fram mot «Frelsens Tid». I tur og orden presenteres kjente greske filosofiskoler representert ved filosofer som Zenon fra Elea, Epikur, skeptikerne, Aristoteles, Sokrates og framfor dem alle, Sokratesformidleren, Platon. Platons posisjon er også sterkt framhevet i Skabelsen, Mennesket og Messias. Men i Mennesket er den understreket ytterligere i en ny monolog ved Akadiel som åpner på denne måten

Herlige Plato! I Sjelenes Hær

Ingen har Sandheden seet saa nær.

Andernes Væsen har du fortalt;

Mennesket lært om Sjelenes Kald,

som om du kjendte

Ohebiels Offer, Abiriels Fald.

Monologen avsluttes slik:

I Platos Højde af Mennesket naaed,

er Slægtens Ypperste, Frelseren spaaet.

Jødiske sekter er representert ved esseere, fariseere og sadukeere. Spesielt framheves en profet som har tatt opp i seg trekk både av profetene Mika og Esaias i Det gamle testementet. Denne profetskikkelse forkynner at en vismann skal framstå på Zion og undervise i den tapte «Sandhed».

Hør, Han Slaven lærer,

hvorledes fri i Lænker han kan være;

og Kongen at han Gud i Slaven ærer;

Denne monologen slutter slik:

Ej Folk mod Folk, som i det svundne Old,

ej Bror mod Bror skal løfte Avindsskjold;

men hver, som Dyds og Sanheds Dyrker, Hver

som hiin den store Mesters Lærling er,

skal, fri blandt frie Brødre, frydfuld bo

I sine Eges eller Palmers Ro.

Ved siden av Bibelreferansene, gjenkjennes i denne monologen også 1700-tallets ideer som frihet, likhet og brorskap.

Også dette avsnittet framstår som nytt i Mennesket. Vi presenteres ikke her for noe ild- eller is-helvete, men for et avslørende sannhetens lys i evigheten, der ingen ånd kan skjule seg. Sannheten er saligheten for de rettferdige ånder, mens den er lidelse og lutring for de urettferdige som forgjeves leter etter et sted å skjule seg. Alle ånder som har lagt et jordliv bak seg, befinner seg i dette lyset, og flere av dem er gjenkjennelige. Blant de salige finner vi Adams og Evas ånder; blant de usalige gjenkjennes diverse representanter for makt og bedrag. Men det er skjedd en utvikling, for de innser sin synd og dømmer egentlig seg selv. Til en usalig Aand sier Akadiel blant annet:

O, nu din Samvittigheds Nerve er vorden

saa skjerpet, dens Øre saa fint!

.."Med Aartusinders Jammer sig Tiden gjøder

førend den Frelsens Time føder

Den unge Jesus framstår i tidens fylde. Han grubler over menneskehetens historie, og sørger over tingenes tilstand. Akadiel er nær ham:

O,jeg bedre Timers Glimt

seer i Jesu Taares Skimt

– Frelsens første Morgenstjerne!

Han – o se Ohebiels Smerte

damper fra hans fulde Hjerte! -

Han, som brast i Graad ved at see

sine Brødres dybe Ve.

Akadiel oppfatter ikke bare Ohebielsinnelaget i Jesus. Han ser også hvordan Abierielkraften flammer i ham. For første gang i historien er det stått fram et menneske som har så stor spennvidde i sinnet at Ohebiel og Abiriel kan frigjøre seg som i "Himlens Hvælvinger", slik at det kan bli i stand til å formidle himmelens ånders klenodium til menneskene, frihet, sannhet og kjærlighet. Følgen er at trelldomsåket løftes av dem:

Se, der alt rustet, Frelseren staar,

med Kjærligheden stor nok til

at favne om en Verdens Jammer,

med Kraften som så gudlig flammer,

at Han en Verden frelse vil!

Men Jesus er ennå ikke klar til å gå til sin gjerning. Det pågår en kalls- og fristelseskamp i hans indre. Problemene fra åpningsdialogen aktualiseres på nytt i Jesu bevissthet, og mot slutten utsettes han for de fristelser som Bibelen forteller om. Wergelands Jesus må ta stilling til alle de legemlige og åndelige tilbøyeligheter og muligheter han bærer i seg. Til slutt evner han å uttale ordene:

«Min Gud, min Fader, se, beredt jeg er!»

Akadiel oppsummerer:

Jesus, Jesus, din Frelses Tvivl

var Phuniels Sukke, din Sejers Smiil

Ohebiels og Abiriels ømme

Omfavnelse efter Skilsmisse-Drømme.

Han konkluderer slik:

Din Abiriel-Kraft, din Ohebiel-Kjærlighed

sit Offer, sin Sejer jublende veed

i salige Barm:

al Menneskehed

op til din Højde at hæve

– o som til Himlen at svæve

med Jordkloden lagt i din frelsende Arm.

«I verdensdiktet er Jesus utformet på grunnlag av et samspill mellom Wergelands åndelære og forståelse av Det nye testamentet. Skikkelsen kan overhodet ikke tenkes uten på bakgrunn av Bibelens Jesus. Skriften slår da også hyppigere og sterkere igjennom i del III enn noe annet sted i diktet. Men de begreper og den erkjennelsesteori som er dikterisk levendegjort gjennom åndelæren, gjennomtrenger Wergelands tekst. Det kan føre til at velkjente bilbelske forestillinger og bibelord får fornyet mening.»^[2]

Denne karakteristikk har gyldighet for begge utforminger av Wergelands verdensdikt.

Jesus og Johannes møtes, og Jesus gjør rede for de indre erfaringene han har gjort. Johannes sier at "Gud har negtet mig sit Lys". Han kan derfor ikke frelse, bare advare. «Kun til sjunkne Olds Propheters Skygge / kan jeg hæve mig», sier han. Jesus trøster sin venn og utpeker ham til sin Elias. Denne viktige samtalen munner ut i at Jesus ber Johannes om å berede ham «Vej».

Avsnittet skildrer Johannes Døperen slik han er skildret i evangeliene. Han er "Røsten" som "raaber i Ørknen", og han virker som døper. Jesus ber også om å bli døpt, men Johannes viker tilbake. Da Jesus insisterer, utfører han dåpshandlingen, og liksom i Johannesevangeliet, opplever døperen, som den eneste, å se en «Aand fra Himmelen» i skikkelse av en due som daler over Jesus. Johannes hører da Guds røst uttale de kjente ord der Jesus utpekes som Guds sønn.

I dette vektige avsnittet stiger Jesus fram som lærer og forkynner. Disipler og kvinner slutter seg til ham som i Det nye testamentet. Sentralt står to store taler. Den første åpner med at Jesus påkaller åndens liv i menneskene som lytter:

«Vaagn Aand, du slumrende i disse Hjerter!»

Han understreker videre, som Akadiel (og Messias i førsteversjonen) tidligere gjorde i skapelsesdelen, at «uden Kime /til dette Aandens Liv er intet Liv.»

Han griper tak i diktets grunntanke og skilder den falne himmelåndens skjebne i Støvet, dvs. hvordan den har sunket stadig dypere og er blitt redusert til "Kjødets Lys":

I Blodets Mulm du skinnede; men Mulmet

ej Lyset fatted. Kjødets Liv ej parred

Aandens Liv sig; men det stred, og Synd

dets Sejer var.

Da blev din Frihed Last,

o Menneskeaand, og Lasten elskede

sit eget lænkekransde Billed, Trældom;

da aabnede sig Egennyttens Gab,

hvor Kjærligheden sank; da jubled Synden,

og Aanden tabte selve Angerens Liv,

det Krampetræk isøvne, og sank hen

i en bevidstløs Glemsel ..

Jesus vil frigjøre ånden i menneskene og gjenreise menneskeverdet. Den neste store talen utdyper begrepene Sannhet, frihet og kjærlighet og forklarer hvordan sannhet og frihet fullbyrdes i kjærlighet:

Din Kjærlighed dig binder, Menneske,

paa rette Plads, imellem Dyb og Himmel.

Kjærligheten er sett i bildet av en kilde som det blomstrer rundt:

Ej Kjærlighed har noget tomt omkeing sig,

liig Kilden rundtom hvilken Alting blomstrer.

Denne monologen, gjerne kalt, kjærlighetsmonologen, kan sies å være en wergelandsk krysning av Bergprekenen og Johannesevangeliet.

Scenen følger skildringen hos Matteus, men innslag av kommentarer fra Akadiel.

Prestenes og fariseernes reaksjon på Jesu forkynnelse. Wergelands Jesus er en frihetsforkynner, som foregriper den senere frigjøringsteologien. Dette er hovedårsaken til prestenes ergrelse over ham. Delen strekker seg helt fram til palmesøndag og inntoget i Jerusalem og har disse undseravdelingene:

Nattverden og Getsemane.

Jesus blir domfelt. Hos Wergeland er det igjen prestene som er de hovedansvarlige, ikke folket.

Følger i stor grad handlingen hos Matteus og Johannes.

Her innfører Wergeland en kvinne som heter Rakel. Hun er bygget over den kvinnen Jesus frelste fra å bli stenet. Jfr. Johannesevangeliet. Wergeland legger stor vekt på kvinnenes deltagelse i hendelsene. Delen går ganske raskt fra oppstandelse til himmelfart. Disiplene går ut med budskapet straks etter.

Denne delen skildrer hvordan kristendommen slår igjennom i Romerriket, og hvordan keiseren, her bare kalt Cæsar, blir urolig over den nye religionens frammarsj. Til slutt velger han å la seg døpe, fordi han skjønner dette er den eneste måten han kan holde på kontrollen over sine folk. Tittelen på avsnittet er ironisk. I og med Cæsars beslutning, blir kristendommen en maktideologi som så mange andre. I denne delen omtales Jesus interessant nok som «republikaner» – altså en fare for den sittende makthaveren.

Sceneanvisningen forteller at «Digteren af dette Værk» befinner seg på en fjellplett, og vi må forestille oss at han fremdeles oppholder seg på "Skreya" der hele verdensdiktet etter fiksjonen er blitt til. (Jf. prologen.) Det er påskemorgen, og kirkeklokkene kimer nede i bygda. Tidspunktet er Wergelands siste leveår. Han overfalles av et stort mismot ved tanken på hvordan verden tar seg ut nesten 2000 år etter at Jesus vandret på jorden. Dikteren er i ferd med å tape sin tro.

Men Akadiel kommer ham til unnsetning og gir ham en rekke framstidsvisjoner av menneskehetens utvikling de neste tusen årene. Dikteren faller i søvn, men våkner hver gang et nytt århundre har passert. Akadiel gir ham innsyn i menneskehetens framskritt mot stigende humanitet for hvert hundreår som går. Endelig, etter tusen år er all åndelig og fysisk undertrykkelse opphørt, det er blitt fred på jorden, likestilling, (dvs. likeverd mellom mann og kvinne og mellom alle raser), og full seier for kristendommen som her oppfattes som åndslysets og kjærlighetens religion; religionen har likevel ulikt preg avhengig av klimatiske og individuelle forhold rundt omkring på kloden. Til slutt samles hele menneskeheten i en felles lovsang til Gud. Hver er nå blitt sin egen konge og sin egen prest og bærer alter og offerkar i sitt eget indre. Da har Jesus oppstått «aandig» i hvert enkelt menneske.

Etter å ha vendt tilbake fra sin visjonære tilstand som i virkeligheten bare har vart et øyeblikk, springer dikteren opp og registrerer at påskedagsklokkene fremdeles klinger. Framtidsprofetiene i Mennesket avsluttes med at dikteren tar ordet:

Hvad Toner! Fra Jorden? Fra Himlen?

Jeg hørte jo Choret? Jeg saa jo Stimlen?

Ah! Klokkerne endnu i Bygden klinge.

Did maa jeg haste

paaknæ for den Højestes Altar mig kaste,

min Tak ham med brænnende Taarer bringe.

Han har mig benaadet

med profetiske Syner.

En mægtig Aand,

med digtende, skjønt med en sanddru Haand,

hurtig, som Lynet lyner,

har Fremtidsraadet

afmalt paa mine,

Øjenhaars yderste fine,

saa, ved at skimte paa halvaabent Blik,

de herlige Syner jeg fik:

Jeg seet har Jorden i himmelsk Orden

og Mennesket som de Himmelske vorden.

Store deler Mennesket er framført på Suttung-teateret, så som «De to Aander», «Fristelsen i Ørkenen», «Christendommens første store Seier» og «Jesu aandige Opstandelse». Mennesket er oversatt til tsjekkisk. I Praha er deler framført på scenen. I samband med åpningen av Wergelandåret, 31. januar 2008, ble et utsnitt av samtalen mellom Adam og Eva i paradiset nydelig framført i Universitetes Aula i Oslo av to unge skuespillere. Teksten var hentet fra Mennesket, der den er heldig tilrettelagt for en scene.

• Lassen, Hartvig 1877 (1866): Henrik Wergeland og hans Samtid (Lassen bygger sin gjennomgåelse av verdensdiktet helt ut på Mennesket)
• Schwanensflügel, H. 1877: Henrik Wergeland : En Litterærhistorisk Skitse, Kbh. (Bygger kun på Mennesket ved behandling av verdensdiktet)
• Skavlan, Olaf 1892: Henrik Wergeland (Inneholder etterlatte studier i Wergelands diktning. Skavland forholder seg til begge versjoner av verdensdiktet.)
• Jæger, Hermann 1922: Edda, Skabelsen Mennesket og Messias (Jægers artikkel er et kortfattet forsøk på sammenlikning av de to versjonene av verdensdiktet)
• Kabell, Aage 1967: Wergeland II. (Kabell behandler Mennesket i et kapittel for seg. Det har fått konsekvenser for Kabells konklusjoner at han tror viktige enkeltheter i SMM er strøket som bare har byttet plass.)
• Myhren, Dagne Groven 1991: Kjærlighet og Logos : En undersøkelse og en sammenlikning av Henrik Wergelands verdensdikt Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og Mennesket (1845)