Syndefallet

Syndefallet er et mytologisk og moralsk begrep i kristendommen, der de første menneskene Adam og Evas faller fra en tilstand av uskyldig lydighet under Gud til skyldig ulydighet. I skapelsesberetningen i Det gamle testamentet og Den hebraiske Bibelen frister slangen i Edens hage Eva, og hun frister Adam til å spise frukt fra det forbudte Kunnskapens tre, slik at Gud straffer alle tre. Den idylliske urtilstanden er over, og synd som overindividuell makt skyld og død kom inn i verden.^[1] Paulus' langt senere tolkning av syndefallet ga opphav til læren om arvesynd^[2][3] som ble utarbeidet av Augustin av Hippo rundt år 400.

Myten forstås på ulike måter i de abrahamittiske religionene jødedommen, kristendommen og islam. I tidlig teologi ble fortellingen tolket som en historisk begivenhet.^[3] Nyere teologi betrakter beretningen som et symbolsk uttrykk for at menneskeheten erfaringsmessig er en fallen slekt, og at enkeltindividet fødes syndig.^[3] Fortellingen omtales også i Al-A'raf i Koranen.^[4]

Syndefallet må ikke forveksles med fortellingen om syndfloden, storflommen som Gud sendte for å utslette alt levende på jorda bortsett fra Noah, familien hans og dyrene han tok med seg i arken (1. Mos 6–8).^[5]

I andre kapittel i Første Mosebok (på latin kalt Genesis, «begynnelsen») beskrives hvordan Gud skapte det første mennesket av jord fra marken og blåste liv i det gjennom neseborene.^[6] I Edens hage ble Adam plassert av Gud for å dyrke marken. Midt i hagen vokste Kunnskapens tre, «treet til kunnskap om godt og ondt».

Til menneskene sa Gud at det fikk spise av alle trær i hagen, unntatt det ene treet som gir kunnskap om godt og ondt. Den dagen mennesket spiser av dette skulle det dø.

Slangen som var det listigste dyret som Gud hadde skapt, lurte Eva til å smake på frukten fra Kunnskapens tre og sa: «Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Kvinnen tok av frukten og spiste og ga til mannen som var sammen med henne, og han spiste også. Da Gud senere kom til hagen, sprang Adam og Eva og skjulte seg, for nå skjønte de selv at de var nakne. Gud forsto da at de hadde fått denne kunnskapen av å ha spist av frukten fra Kunnskapens tre. Adam skyldte på Eva som skyldte på slangen.^[7]

Konsekvensene av denne ulydigheten, det såkalte syndefallet, ble en straff fra Gud. Kvinnen ble straffet med smertefull fødsel; mannen med slit på den marken som Gud nå forbannet. Slangen skulle krype på sin buk og spise jord, og dens ætt skulle knuses av kvinnens ætt.

For å hindre menneskene fra å spise av frukten fra Livets tre og dermed leve for alltid, forviste Gud menneskene fra Edens hage. For å vokte inngangen til Livets tre øst for Eden satte Gud ut kjeruber og «et flammende sverd».

Slangen forledet Eva til å spise av Kunnskapens tre. Hun ga også en av fruktene til Adam. Dermed forbrøt menneskene seg mot guden Jahves forbud mot å spise av dette treet, og han straffet dem for dette, som forklaring på menneskets harde vilkår i verden, og på syndens og dødens inntredelse.

Kirkefaderen Tertullian lastet kvinner som kjønn for syndefallet: «Vet dere at hver av dere er en Eva?...Dere er djevelens innfallsport; dere er den kvinne som forgrep seg på det forbudte tre...dere ødela så skjødesløst mennesket, Guds bilde. For deres frafalls skyld måtte selv Guds sønn dø.»^[8] Dette står i kontrast til ordlyden «Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av. Han drev mennesket ut,» dvs. Adam. Det står ingenting om at Jahve drev ut Eva fra hagen.^[9]

Augustin fordømte kvinner like sterkt som Tertullian og skrev: «Hvilken forskjell gjør det om det er en hustru eller mor, hun er like mye Eva fristerinnen som vi må vokte oss for i hver en kvinne.» For ham var det meningsløst at Gud skapte kvinnen, for «om det var selskap og samtale Adam trengte, ville det vært mye bedre å ha to menn sammen som venner». I Augustins øyne hadde kvinnen ingen annen funksjon enn å føde barn, og da gjorde hun seg attpåtil skyldig i å føre arvesynden videre. Hieronymus delte helt ut denne motbydeligheten for kvinnekjønnet og menneskekroppen. Dette er spesielt ironisk, ettersom tanken om at Gud gjorde seg menneskelig i Jesu skikkelse, burde få kristne til å verdsette menneskekroppen som også hadde tjent som hylster for Guds sønn.^[10]

Apokryfene videreutviklet syndefallsberetningen som rene fabler. I apokryfen Johannes mysterier fra år 1005 fortelles at Adam og Eva var skapt med negler over hele kroppen, men etter syndefallet var bare negler på fingre og tær tilbake.^[11]

Anselm av Canterbury hevdet i avhandlingen Hvorfor Gud ble menneske at syndefallet var en så kolossal krenkelse at den måtte sones fullt ut, om Guds planer for menneskeheten skulle lykkes. Åpenbart var ikke utslettelsen under syndfloden nok - Guds rettferd forlangte at synden skulle sones av noen som var både Gud og menneske, derfor hans egen sønns grusomme offerdød, besluttet av en gud så streng og smålig som noe menneske.^[12]

Ifølge middelalderens humoralpatologi skyldtes melankoli at svart galle tok overhånd i kroppen, og den tyske abbedissen Hildegard av Bingen skrev på 1100-tallet at da Adam bet av den forbudte frukten, forvandlet gallen hans seg «til bitterhet, og melankolien ble til gudløshetens svarte natt».^[13]

Syndefallet har fått stå som forklaring på hvorfor islam og jødedommen opprinnelig hadde en mer liberal innstilling til vitenskap og kunnskap i alminnelighet. Fortellingen har paralleller i de myter om et opprinnelig brudd på et tabu som finnes i mange kulturer og forklarer menneskenes situasjon i verden.

• Arvesynd, teologiske betegnelse for en syndig tendens, en mangel på gudsfrykt og en nedarvet skyld som ethvert menneske fødes med

• (en) Temptation of Adam and Eve – kategori av bilder, video eller lyd på Commons