Mistral-klassen

Mistral-klassen
«Mistral» (L 9013) i Middelhavet i 2020
Karriere
Skipstype		amfibiekrigsskip
Oppkalt etter		Mistral
Bygget		ved STX Europe DCNS
Operativ		2005–
Kostnad		451,6 mill. euro (2012)
Skip planlagt		5
Skip bygget		5
Skip i tjeneste		5
Tekniske data
Lengde		199 m
Bredde		32 m
Framdrift		2 × 7 MW
Hastighet		18,8 knop
Rekkevidde		10 700 NM ved 15 knop
Fly		16 tunge eller 35 lette helikoptere 6 helikopterlandingsplasser

Mistral-klassen er skipsklasse med tre amfibiekrigsskip (helikopterhangarskip) anvendt av Marine nationale. Klassen omtales offisielt som projeksjons- og kommandoskip (bâtiments de projection et de commandement eller BPC). Et skip i Mistral-klassen er i stand til å transportere og operere opptil 16 NH90- eller Eurocopter Tiger-helikoptre og fire landgangsfartøyer. Dessuten kan medbringes en styrke på 59 kjøretøyer, inklusiv 13 Leclerc-stridsvogner, eller en hel kampvognsbataljon på 40 stridsvogner^[1] og 450 soldater. Skipene i klassen er utstyrt med en lasarett med 69 sengeplasser og er i stand til å delta i operasjoner med NATOs stående styrker og FNs eller EUs fredsbevarende styrker.

Tre skip i klassen er i tjeneste i den franske marinen: «Mistral» (vindfenomen i Syd-Frankrike), «Tonnerre» (torden) og «Dixmude» (berømt skyttergrav i første verdenskrig). Et fjerde skip er under vurdering. En avtale på to skip (og en opsjon på ytterligere to) til Russlands marine ble offentliggjort av Frankrikes president Nicolas Sarkozy den 24. desember 2010^[2] og underskrevet av den russiske visestatsministeren Igor Setjin og den franske forsvarsministeren Alain Juppé under overværelse av Sarkozy den 25. januar 2011.^[3] Leveringen av de to skip til Russland er imidlertid blitt utsatt på ubestemt tid, da den franske regjeringen tiltrådte en våpenembargo i forbindelse med Russlands anneksjon av Krim-halvøya og deltagelse i urolighetene i Ukraina.^[4] Etter lange forhandlinger meddelte Frankrikes president François Hollande og Russlands president Vladimir Putin den 5. august 2015 at Frankrike vil tilbakebetale deler av den prisen Russland hadde betalt for skipene og russisk teknisk utstyr som var installert i skipene og derfor ville beholde skipene .^[5][6][7]

I 1997 begynte Direction des constructions navales (DCN) en studie i et multispektruminnsatsskip (bâtiment d’intervention polyvalent eller BIP). På samme tid trengte de franske amfibiedoktrinene fornyelse, og man skapte Concept national des opérations amphibies («Det nasjonale konsept for amfibieoperasjoner» forkortet CNOA), som skulle klarlegge behovene for amfibiekapasiteten. BIP skulle være en hjørnesten i denne undersøkelsen av fremtiden for den franske amfibiekapasiteten, hvilket på tidspunktet bestod av to skip av Foudre-klassen samt to skip av Ouragan-klassen.

CNOA skulle fastlegge den franske marinens evner til å utføre amfibieangrep, tilbaketrekninger, maktdemonstrasjoner samt nålestikkoperasjoner. Dette ville lette integrasjonen av den franske marinens fremgangsmåte i forhold til NATOs taktiske doktriner omkring amfibieoperasjoner (Doctrine for Amphibious Operations (ATP8)). Selv om CNOA prioriterte flystyrker høyt, anbefalte den dog også at man økte antallet landstyrker og utstyr som kunne transporteres og landsettes. Målet var på 1.400 soldater, 280 kjøretøyer og 30 helikoptre som skulle kunne operere uten støtte i opptil ti dager og kunne bevege seg minst 100 kilometer inn i fiendtlig territorium overalt i verden.^[8] Videre skulle amfibiestyrkene også være i stand til å samarbeide med andre NATO- og EU-styrker. Amfibiestyrkene skulle være forberedt på å kunne huse og støtte en brigade fra den franske hærens Troupes de Marine.^[9]

Studiene for multispektruminnsatsskipet (Bâtiment d’intervention polyvalent, BIP) begynte i de sene 1990-årene, da den europeiske forsvarsindustrien var i ferd med å undergå en omstrukturering. BIP skulle etter den opprinnelige tanke ha vært et skipskonsept i forskjellige størrelser med modulær utrustning, som ble bygget og brukt av de europeiske landene i samarbeide. Politiske forhold såsom arbeidsløshet og plasseringen av dyre kontrakter gjorde dog at den planlagte omstruktureringen og integrasjonen mellom landenes forsvars- og skipsbyggingsindustrier feilet, og BIP-prosjektet gikk fra å være en felleseuropeisk idé til et rent fransk foretagende.

I 1997 ble en serie av skipsdesign omtalt som Nouveau transport de chalands de débarquement (NTCD), løst basert på det droppede design for PH 75, et atomdrevent helikopterhangarskip, offentliggjort. Det største av disse design var BIP-19, som senere kom til å utgjøre grunntegningen til Mistral-klassen. BIP-19-designet inkluderte et 190 langt og 26,5 meter bredt senkedekk som kunne oversvømmes med vann for å sjøsette og ta imot landgangsfartøyer, en dypgang på 6,5 meter og et deplasement på 19.000 tonn. Tre mindre skipsdesign ble også fremvist, BIP-13 (13.000 tonn, 151 meter lang), BIP-10 (10.000 tonn, 125 meter lang) og BIP-8 (8.000 tonn, 102 meter lang). BIP-8 inneholder samtidig elementer fra de italienske amfibiekrigsskipene av San Giorgio-klassen, men utstyrt med en helikopterhangar.

Under designstadiet var NTCD-konseptet utstyrt med én heis i babords side av skipet (som U.S. Navys Tarawa-klasse), enda én i styrbords side, én på midten av helikopterdekket og ytterligere én foran skipets overbygning. Disse ble senere fjernet. Man endte med en hovedheis akterst i styrbords side, som senere ble flyttet midtskips samt en reserveheis aktenfor overbygningen.^[10] Konsepttegninger og beskrivelser ble utviklet av Direction des Constructions Navales (DCN), det ene av de to verftene involvert i konstruksjonen, og tegningene viste adskillige hangarskiplignende detaljer; Et «skihopp» for enden av helikopterdekket, således at man kunne benytte Sea Harriers samt F-35B Lightning II, fire eller fem helipads (inklusiv en som er sterk nok til å kunne understøtte et V-22 Osprey eller et Super Stallion helikopter), en dokk som kunne huse et landgangsfartøy av Sabre-klassen eller to luftputelandgangsfartøyer.^[11] Det franske senatet gjennomgikk prosjektet og konkluderte at behovet for kampfly og dermed et «skihopp» ville bety en større endring av det BIP-designet, og at det ikke var nødvendig i forhold til CNOA.^[12]

NTCD ble i desember 2001 omdøpt til Porte-hélicoptères d’intervention (PHI, «innsatshelikopterhangarskip»), før man senere endelig omdøpte prosjektet til Bâtiment de projection et de commandement (BPC) for å fremheve amfibie- og kommandoaspektene av prosjektet.^[13]

Ved handelsmessen Euronavali 1998 bekreftet Frankrike at man planla konstruksjonen av en rekke skip basert på BIP-19-konseptet. Kontraktene på de to skipene «Mistral» (L 9013) og «Tonnerre» (L 9014) ble etter godkjennelse i den offentlige innkjøpstjenesten (Union des groupements d’achats publics, UGAP) den 13. juli 2001, tildelt verftene Direction des Constructions Navales (DCN) og Chantiers de l'Atlantique. Et designteam ble samlet i Saint-Nazaire i september 2001 og begynte i samarbeid med Délégation Générale pour l'Armement (Organisasjonen for forsvarsanskaffelser, DGA) å tilpasse det opprinnelige BIP-19-designet til marinens spesifikke ønsker. Samtidig ble det generelle konseptet finpudset av DGA, DCN, sjefen for forsvarsstaben og Chantiers de l'Atlantique. Under design- og godkjennelsesprosessen ble det bygget en modell av skipet i målestokk 1:120. Denne modellen ble testet i en vindtunnel, som avslørte at i sterk sidevind ville skipenes høyde og avlange overbygning bety at det ble skapt turbulens over helikopterdekket. Designet ble deretter endret for å minimere denne effekten og sikre bedre forhold for helikopteroperasjoner.^[14]

Skipene skulle konstrueres i to store komponenter samt atskillelige små, som ville bli samlet ett sted. DCN, som var hovedansvarlig for konstruksjonen, som stod for ca. 60 prosent av byggeriet og 55 prosent av arbeidstiden, samlet motorene i Lorient og kampsystemene i Toulon. Den akterste halvdelen av skipet inklusiv overbygningen ble samlet i Brest. Chantiers de l'Atlantique konstruerte den forreste halvdelen av hvert skip i Saint-Nazaire og var ansvarlig for transporten til DCN-verftet i Brest til den endelige sammenbygningen. Andre selskaper var også med i konstruksjonen, blant annet var en del av arbeidet outsourcet til det polske Stocznia Remontowa de Gdańsk, mens Thales Gruppen stod for radar- og kommunikasjonssystemene. Prognoser forutså at hvert skip ville ta 34 måneder å bygge, mens prisen for begge skipene ville være 685 millioner euro (ca. samme pris som for HMS «Ocean», ett skip i San Antonio-klassen eller ett skip i forgjengeren Foudre-klassen, som kun har ca. det halve deplasement og samtidig tok 46 måneder å bygge.^[15])

DCN laget kjølen på sine deler av de to skipene i 2002; «Mistral» den 9. juli, og «Tonnerre» den 13. desember.^[16] Chantiers de l'Atlantique laget kjølen på den forreste del av «Mistral» den 28. januar 2003 og deretter på «Tonnerre». Den første blokken på den akterste delen av «Tonnerre» ble plassert i en tørrdokk 26. august 2003, og den tilsvarende delen på «Mistral» ble plassert i samme tørrdokk 23. oktober 2003. Den forreste delen av «Mistral» forlot Saint-Nazaire under slep 16. juli 2004 og ankom i Brest 19. juli 2004. Den 30. juli begynte sammensetningen av de to halvdelene gjennom en form for jumboriseringsprosess i dokk nummer 9. Den forreste delen av «Tonnerre» ankom til Brest den 2. mai og undergikk deretter samme prosedyre.

«Mistral» ble sjøsatt etter tidsplanen 6. oktober 2004, men «Tonnerre» ble sjøsatt 26. juli 2005^[17] Avlevering av skipene til marinen var programsatt til henholdsvis slutten av 2005 og tidlig i 2006, denne ble utsatt over ett år på grunn av problemer med SENIT 9-sensorsystemet og problemer med linoleumsgulvene i skipets forreste seksjoner. De inngikk i marinens tall henholdsvis 15. desember 2006 og 1. august 2007.^[17]

Basert på tonnasje er «Mistral» og «Tonnerre» de største skipene i den franske marinen etter det atomdrevne hangarskipet «Charles de Gaulle» (R 91), de holder også cirka den samme høyde over vannlinjen.

Helikopterdekket på hvert skip er cirka 6400 m². Dekket består av seks helipads, hvorav én er i stand til å motta et helikopter med en vekt på opptil 33 tonn. Hangardekket på 1800 m² har kapasitet til 16 helikoptre og består også av et verkstedsområde med tilhørende loftskran. Til å assistere landingsprosedyren er navigasjonsradaren DRBN-38A Decca Bridgemaster E250 også optimert til å se helikoptre, samtidig med at man også benytter et optisk landingssystem.

Helikopterdekket og hangardekket er forbundet med to helikopterheiser, som begge er i stand til å løfte 13 tonn. Hovedheisen på 225 m² er plassert midtskips helt akter og er stor nok til at helikoptre kan transporteres mellom de to dekkene uten å skulle folde rotorene sammen. Reserveheisen på 120 m² befinner seg umiddelbart aktenfor skipets overbygning.

Alle helikoptre som benyttes av det franske forsvaret er i stand til å operere fra Mistral-klassen. Den 8. februar 2005 landet et Westland Lynx og et Eurocopter AS 532 Cougar på «Mistral». Den første landingen med et NH90 fant sted den 9. mars 2006. Halvdelen av luftgruppen om bord på Mistral-klassen skal fremtidig bestå av NH90, den andre halvdelen består av Eurocopter Tiger kamphelikoptre. Den 19. april 2007, landet et Aérospatiale Puma, et Eurocopter Ecureuil og et Eurocopter Panther helikopter på «Tonnerre». Den 10. mai 2007 landet et U.S. Navy CH-53 Sea Stallion på skipets forsterkede helipad utenfor Norfolk i USA.

Ifølge den første sjefen om bord på «Mistral», Capitaine de vaisseau (kommandør) Gilles Humeau, kan man på grunn av størrelsen av helikopter- og hangardekket være i stand til å operere opptil 30 helikoptre i forhold til de oppgitte 16 fra skipet.^[19]

Mistral-klassen kan medbringe opptil 450 soldater, dette antallet kan dog fordobles i kortere perioder. Skipenes fraktdekk på 2650 m² kan romme en stridsvognbataljon på 40 Leclerc-stridsvogner eller en kombinasjon av 13 Leclerc-stridsvogner og 46 andre kjøretøyer. Til sammenligning kan Foudre-klassen medbringe opptil 100 kjøretøyer inklusiv 22 AMX-30 stridsvogner i et fraktdekk på 1000 m².

Skipets dokk på 885 m² kan holde fire landgangsfartøyer eller to luftputelandgangsfartøyer (LCAC), selv om intet tyder på at den franske marinen har planer om å investere i LCAC. Muligheten for å benytte luftputefartøyer betyr dog at man kan samarbeide med United States Marine Corps og Royal Marines. En LCAC er i stand til å avlevere sin last på 70 prosent av verdens kyststrekninger i motsetning til konvensjonelle landgangsfartøyer, som kun kan brukes på sandstrender eller i sumpområder, hvilket er ca. 30 prosent av verdens kystlinje. DGA overveier å utskifte flåten av landgangsfartøyer med en nyere modell, de 59 tonn tunge Engins de débarquement amphibies, (EDA).

• 
  To landgangsfartøyer i dokken på «Mistral».
• 
  «Tonnerre», her ses dokkporten og helikopterheisen.

Mistral-klassen kan benyttes som en kommandosentral og er utstyrt med et kommandorom på 850 m², med plass til 150 mann. Informasjon fra skipets sensorer er sentralisert i SENIT-systemet (Système d’Exploitation Navale des Informations Tactiques, «Taktisk informationssystem til marinebruk»),^[20] en endret versjon av det amerikanske Naval Tactical Data System (NTDS). Forsinkelser i utviklingen av SENIT 9 bidro også til de to skipenes et års forsinkede avlevering til den franske marinen. SENIT 9 er basert omkring Thales Groups tre-dimensionale MRR-3D NG multifunksjonsradar som transmitterer i G-båndet samt understøtter Identification Friend or Foe (IFF).^[21] SENIT 9-systemet er også i stand til å utveksle data med NATO-partnere gjennom taktiske datalinks såsom Link 11 og Link 16. Klassen er dessuten forberedt til Link 22.

Mistral-klassen benytter satellittsystemet SYRACUSE, basert på de franske satellittene SYRACUSE 3-A og SYRACUSE 3-B som står for 45 prosent av NATOs krypterte SHF-kommunikasjoner. Fra den 18. til den 24. juni 2007 avholdt man daglig to krypterte videokonferanser mellom «Tonnerre», som seilte fra Brasil til Syd-Afrika og VIP-gjester ved flystevnet i Paris.^[22]

I 2008 var de to skipene i Mistral-klassen bestykket med to Simbad missilavfyringssystemer til Mistral SAM, samt fire 12,7 mm tunge maskingeværer.^[17] To Breda-Mauser 30 mm maskinkanoner er også i designet, de var dog ikke installert i 2009.

Episoder som den voldsomme beskadigelsen av den israelske korvetten «Hanit» på grunn av et antiskipsmissil avfyrt av Hezbollah under Libanon-krigen i 2006, har vist hvor sårbare moderne krigsskip er overfor asymmetriske trusler. Mistral-klassen anses ikke for å være tilstrekkelig beskyttet til å kunne klare seg i en sådan situasjon alene.^[19] Som en konsekvens herav kan «Mistral» og «Tonnerre» ikke sendes inn i fiendtlig farvann uten en tilstrekkelig eskorte. Et midlertidig problem for den franske marinen er dog det lave antall eskorteskip man har til rådighet. Mellom utfasningen av marinens primære eskortefartøyer, de aldrende fregattene av Suffren-klassen og tilgangen av deres avløsere Horizon-klassen og Aquitaine-klassen er et hull på fem år.

Etter opération Baliste, innsatsen med å evakuere franske statsborgere i Libanon under krigen i 2006, har den franske marinen ønsket å øke selvforsvarskapasitetene på de to skipene. Dette ønske støttes av medlemmer av forsvarsstaben og har siden 2008 vært under overveielse.^[17][23] Et forslag var å oppgradere det dobbelte Simbad-missilavfyringssystemet til et firedobbelt automatisk system kalt Tetral.^[24]

• 
  Den ene av de to SIMBAD-systemene på «Mistral».
• 
  Et udekket SIMBAD missilavfyringssystem.
• 
  Maskinkanon på «Mistral».

Skipene i klassen er utstyrt med en NATO nivå-3 lasarett^[25] og kan sammenlignes med størrelsen på et sykehus til en by med 25.000 innbyggere. Enhver form for behandling kan utføres her, selv kompleks nevrokirurgi, på grunn av et SURACUSE-basert telemedisinsk system.

I lasaretten finnes det to operasjonssaler, hver med en intensivavdeling med syv senger samt en radiologisk enhet utstyrt med en scanner. Kapasiteten er 69 senger, inklusiv 50 intensivplasser. Antallet av sengeplasser kan utvides til 120 ved å installere en mobil sengepost på hangardekket.

«Mistral» og «Tonnerre» er de første skipene i den franske marinen til å benytte asimutfremdrivning. Azimutdysene er drevet elektrisk fra fem V32 dieselgeneratorer og kan dreies i alle retninger. Denne fremdriftsmetoden gir skipene en betydelig forbedret manøvreringsevne såvel som å skape ekstra plass i skipet, da man ikke lenger har hovedmotorer eller skrueaksler løpende gjennom skipet.

Påliteligheten av asimutfremdrivningen er ennå ikke testet på lengre sikt, men andre amfibieskip har også benyttet seg av denne formen for fremdrivning, blant annet Rotterdam-klassen, Galicia-klassen og den britiske Albion-klassen.

Den sparede plassen i skipet på grunn av asimutfremdrivningen har tillatt å konstruere beboelsesområder hvor der hverken finnes synlige rør eller maskineri. Besetningens beboelseområder er i forskipet og er sammenlignbare med passasjerkabiner på passasjerskipene bygget av Chantiers de l'Atlantique-verftet.

Skipets 15 offiserer har alle en enkeltmannskabin. I befalsgruppen deler man kahytt to og to, mens gaster og ombordværende soldater bor på fire- eller seksmannskahytter. Forholdene i disse kahyttene sies å være bedre enn Fremmedlegionens kaserner, og da viseadmiral Mark Fitzgerald, sjefen for U.S. Navys Andre flåte fikk en omvisning på «Mistral», sies det at han uttalte at han ville ha kunnet innkvartere tre ganger så mange menn på samme område.^[26]

Mistral-klassen er godkjent til å fungere som en del av NATO Response Force (NRF), hvilket gjør den i stand til å ta del i en multinasjonal task force. Frankrike tilmeldte styrker til NRF-8 i januar 2007, disse styrkene inkluderte en kommandostab til amfibieoperasjoner og åtte krigsskip. Frankrikes neste bidrag kom i januar 2008 i NRF-10 etter øvelsen Noble Midas, hvor man testet Link 16 og SECSAT-systemet, som er beregnet på å kunne holde operasjonell kontroll over undervannsbåter. NRF-styrkene kan operere med 5 til 30 dagers varsel.

«Mistral» foretok sin jomfrureise fra den 21. mars til den 31. mai 2006, da skipet seilte i Middelhavet og Indiahavet.

Etter utbruddet av Libanonkrigen i 2006 var «Mistral» det ene av fire franske skip som ble innsatt i opération Baliste. Disse skipene skulle beskytte og om nødvendig evakuere franske statsborgere i Libanon eller Israel. «Mistral» medbrakte 650 soldater og 85 kjøretøyer om bord, inklusiv 5 AMX-10 RC stridsvogner og omkring 20 pansrede personellkjøretøyer og lettpansrede oppklaringskjøretøyer. Man tok også fire helikoptre om bord, og ytterligere to stødte til skipet nær Kreta. Under innsatsen evakuerte «Mistral» 1.375 europeiske flyktninger.

«Tonnerre»s jomfrureise foregikk mellom den 10. april og den 24. juli 2007. Under denne reisen var «Tonnerre» involvert i opération Licorne, den franske delen av FNs fredsbevarende misjon i Elfenbenskysten etter landets borgerkrig. Under borgerkrigen opererte det franske flyvåpenets Gazelle- og Cougar-helikoptre fra skipet.

I begynnelsen av 2008 var «Tonnerre» involvert i Corymbe 92-misjonen, en humanitær misjon i Guineabukten. Under denne utsendelsen benyttet «Tonnerre» seg av etterretning fra European Maritime Analysis Operation Centre – Narcotics (det europeiske maritime analysesenter for narkotika). Det lyktes skipet å avskjære 5,7 tonn kokain: 2,5 tonn fra et fiskefartøy 520 kilometer fra Monrovia i Liberia og 3,2 tonn fra et handelsskip 300 kilometer fra Conakry i Guinea.

I mai 2008 rammet orkanen Nargis Burma. «Mistral», som opererte i Det fjerne østen på tidspunktet, lastet nødhjelp om bord og seilte til Burma. «Mistral» ble dog nektet adgang til havn, og nødhjelpen måtte flys inn fra skipet med helikopter.

Siden 1997, og især siden Euronaval-messen i 2007, er Mistral-klassen blitt ansett som et salgsobjekt. «BPC-familien» består av BPC-140 (13.500 tonn), BPC-160 (16.700 tonn) og BPC-250 (24.500 tonn, 214,5 meter lang). BPC-250 var det designet den endelige Mistral-klassen ble bygget ut fra. Reduksjonen i lengde og vekt var et resultat av diverse sparerunder.^[27] BPC-250-konseptet var det ene av to designene valgt til Canberra-klassen, Royal Australian Navys nye amfibiekrigsskip.^[27] Man valgte imidlertid den spanske Buque de Proyección Estratégica-klassen.^[27]

Ifølge DGA kunne Syd-Afrikas marine,^[28] Deutsche Marine, Royal Canadian Navy, Malaysias marine, og Svenska marinen kanskje ha interesse i projektet. Den indiske marinen har også uttrykt interesse for designet. Brasil og Tyrkia kunne på lengre sikt også ha interesse i BPC-prosjektet.^[29] Algerie overveier kjøpet av to BPC.^[30][31] Også den russiske marinen har utvist interesse og har innledet forhandlinger om kjøpet av et fransk fartøy av Mistral-klassen, handelen kunne ha en verdi på mellom 300 og 400 millioner euro.^[32][33]

Den 24. desember 2010, etter åtte måneders forhandlinger, godkjente den russiske presidenten Dmitrij Medvedev innkjøpet av to større skip av denne typen (samt en opsjon på ytterligere to) for en pris på 1,37 milliarder euro (720 millioner euro for det første skipet, 650 millioner euro for det andre).^{[34][35][36][37][38]} Det første russiske skip i klassen skulle starte produktionen senest 36 måneder efter Rusland betalte et depositum i januar 2011.^[39] Den endelige avtalen mellom Russland og Frankrike ble underskrevet den 25. januar 2011.^[3]

I august 2009 foreslo general Nikolaj Makarov, sjef for den russiske forsvarsstaben, at man innkjøpte et skip og senere bygget ytterligere tre på lisens i Russland. I februar 2010 uttalte han at konstruksjonen ville starte en gang etter 2015 og ville være et joint venture mellom Russland og Frankrike.^[40] Frankrikes president Nicolas Sarkozy ønsket dog at de to første skipene ble bygget i Frankrike og de to siste i Russland.^[38] Ifølge Centre for Analysis of Strategies and Technologies i Moskva ville det første skipet bli bygget i Frankrike,^[41] det andre også i Frankrike, men ferdiggjort i Russland og levert i 2015.^[41] Ytterligere to skulle bygges i Russland av et DCNS/United Shipbuilding Corporation-konsortium.^[42]

Den 1. november 2010 underskrev det russiske verftet United Shipbuilding Corporation (USC) og de to verftene i Frankrike, DCNS og STX France, en avtale om bygningen av skipene. «Avtalen inkluderer en teknologioverførsel til Russland og er enda en milepæl på veien til å få den endelige avtale i hus,» uttalte administrerende direktør i USC.^[43] Den 15. november bekjentgjorde det russiske forsvarsministeriet at anbudet for skipene var avsluttet og man ville offentliggjøre vinneren innen månedens utgang.^[44] Denne offentliggjørelsen var stadig ikke utkommet den 24. desember, men Kommersant^[45] og Defense Industry Daily^[46] antydet at Daewoo Marine Shipbuilding & Engineering, Navantia, Damen Schelde eller ThyssenKrupp Marine Systems alle kunne ha avgitt de bud som ble overveiet.

I USA skrev seks republikanske senatorer, inklusiv John McCain, et brev hvor de uttrykte bekymring om det forestående salget,^[47] mens den republikanske kongressrepresentanten Ileana Ros-Lehtinen, ledende medlem av Representanthusets utenrikskomité, fremsatte en resolusjon som ville uttrykke kongressens holdning om at «NATO- og EU-land ikke måtte tillate salg av større våpensystemer eller militært utstyr til offensivt bruk til Russland.»^[48] Selv om forsvarsminister Robert Gates gjorde det klart overfor franske embedsmenn under sit besøk til Paris den 8. februar 2010 at USA var «bekymret» for salget av skipene uttalte amerikanske embedsmenn utdypende at det ikke var noe USA kunne gjøre for å forhindre avtalen,^[49] og tilføyet at «salget av Mistral-klassen til Russland ikke utgjorde et stort problem i amerikansk sikkerhetspolitikk.»^[50] Samme dag ble salget godkjent av det franske forsvarets materielltjeneste. Dette er den første større våpenhandelen mellom et NATO-land og Russland hvis man ikke medregner Sovjetunionens anskaffelse av Rolls-Royce Nene og Rolls-Royce Derwent turbojetmotorer i 1947.^[51]

Enkelte designendringer måtte implementeres for å gjøre den russiske versjonen av Mistral-klassen i stand til å operere med de russiske helikoptrene, såsom Ka-52 og Ka-27. Nikolaj Makarov bekjentgjorde at det første skipet i klassen ville bli stasjonert i den russiske stillehavsflåten og kunne brukes, om nødvendig, til å transportere soldater til Kurilene.^[52]

NATO-medlemmene Litauen og Latvia fra Østersjøområdet har protestert mot salget. Litauens forsvarsminister Rasa Jukneviciene uttalte til pressen at det ville være en feiltagelse å selge offensive våpensystemer til et land hvis demokrati var på et nivå hvor man ville være bekymret over dets adgang til avanserte våpensystemer.^[53]

Den russiske begrunnelsen for å anskaffe sådan en type skip fra Frankrike og ikke fra landets egne produsenter var, ifølge stabssjef general Nikolaj Makarov, tid. Ifølge generalen ville Russland behøve minst ti år for å utvikle et lignende fartøy og at denne tidshorisonten ikke var akseptabel.^[54]

I mars 2011 gikk forhandlingene i stå grunnet russiske ønsker om at gradert utstyr ble inkludert i salget.^[55] Senere avskjediget den russiske presidenten Dmitrij Medvedev den embedsmannen fra marinen som var hovedansvarlig for handelen med Frankrike.^[56] Den 26. mai 2011 ble det rapportert at de to landene var nådd frem til en avtale, og at den ville bli underskrevet i midten av juni.^[57]

Den 17. juni 2011 underskrev de to nasjonene en avtale om leveringen av to skip for 1,7 milliarder amerikanske dollar.^[58]

Konstruksjonen av det første russiske skipet i Mistral-klassen startet i februar 2012^[59] og det andre i oktober 2013. Det russiske admiralitetsverftet sto for bygningen av et antall moduler som ble seilt til verftet i Saint-Nazaire i Frankrike, hvor de ble samlet med de resterende moduler bygget i Frankrike. Det var planer om å bygge et tredje og fjerde skip i St. Petersburg hvis handelen blir gjennomført. Man planlegger å bygge et nytt verft på Kotlin nær St. Petersburg. Dette verftet vil bli benyttet til å bygge Mistral-klassen og andre større sivile og militære fartøyer i fremtiden.^[60]

Livre Blanc sur la Défense et la Sécurité nationale 2008, et dokument som definerer politikken for det franske forsvaret, forutser at ytterligere to skip av BPC-konseptet vil være tatt i bruk innen 2020.^[61] Et tredje skip ble bestilt i 2009, hvilket er tidligere enn forventet, men som en del av den franske regjeringens svar på tidens finanskrise.^[62] Skipets konstruksjon begynte den 18. april 2009 i Saint-Nazaire. På grunn av den stramme økonomiske situasjonen vil hele skipet i motsetning til de to andre skipene bli bygget her.^[63]

Den franske helikopterkrysseren «Jeanne d'Arc» (R97) skal etter planen utfases i 2010, hvorpå både et tradisjonsrikt navn i Marine nationale, men også rollen som skoleskip står ledig for en ny enhet. Den franske marinen ønsker dog ikke å erstatte «Jeanne d'Arc» med et nytt skoleskip, men derimot å sende kadettene ut på marinens andre skip. Av denne grunn har det møtt motstand i franske marinekretser å navngi det tredje skipet i klassen etter Jeanne d'Arc.^[64]

Den 17. desember 2009 ble det offentliggjort at det tredje skipet i klassen skulle bære navnet «Duxmude».^[65][66]

• (en) Mistral class LHD – kategori av bilder, video eller lyd på Commons