Monty Python

Monty Python (også kjent som The Pythons) er et kollektivt navn på skaperne og stjernene i Monty Python's Flying Circus, en britisk TV-komedie. Sketsjprogrammet ble sendt for første gang den 5. oktober 1969, og gikk over 45 episoder fordelt på 4 sesonger. Programmet var preget av absurd, tabuoverskridende og slapstick-humor som hadde stor innflytelse på humoren i TV og film på 1970-1980-tallet.^[1][2]

Fenomenet Monty Python utviklet seg videre, til sceneshow (og turnéer), tre filmer, flere LP-plater, flere videospill og bøker, samt at det ga de medvirkende varig stjernestatus. Medlemmene hadde senere egne karrierer, der Gilliam og Jones blant annet arbeidet som regissører.^[1][3]

TV-serien ble sendt på BBC mellom 1969 og 1974, og ble unnfanget, skrevet og spilt av Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin. Programmet var løst strukturert som et sketsj-show, men med en innovativ bevissthetsstrøm (godt hjulpet av Gilliams animasjoner) som flyttet grensene for hva som var ansett som akseptabelt den gang, både innen stil og innhold.^[3]

Programmet var sjelden kontroversielt når det gjaldt sex, vold og smakløsheter (selv om det forekom); det kontroversielle lå snarere i at sketsjene brøt med alle tradisjonelle regler for oppbygning av et sketsjprogram: Det er sjelden at sketsjene har egentlige sluttpoenger, og få av figurene har navn eller opptrer i mer enn én sketsj. Kjendisparodier og politisk satire er sjeldne innslag i gruppens humor.^{[trenger referanse]}

Gruppens innflytelse på komedie blir sammenlignet med den The Beatles hadde på musikken. Mens innflytelsen har vært tydelig innen britisk humor lenge, er den spesielt tydelig i senere programmer som Family Guy, Simpsons og South Park over hele verden.^{[trenger referanse]}

Navnet «Monty Python» ble valgt på grunnlag av at det hørtes morsomt ut. I dokumentaren Live at Aspen fra 1998 avslørte gruppen hvordan navnet oppsto. «Monty» ble valgt som en hyllest til feltmarskalk Bernard Montgomery, en legendarisk britisk general fra 2. verdenskrig, samt at gruppen allerede var enige om at de ønsket et «glatt» navn. Ordet «Python» (pyton) passet bare godt inn. Hvis man ser bort fra disse forklaringene, er det enkelte som tror navnet til en figur i flere av humoristen P.G. Wodehouses bøker, «Monty Bodkin», var en inspirasjonskilde for navnevalget.

I en avstemning i 2005 for å finne «komikernes komiker» kom tre av de seks medlemmene med blant de 50 beste komikerne noensinne, valgt av sine medkomikere. Michael Palin kom på 30.-plass, Eric Idle på 21.-plass og John Cleese på andreplass, bare såvidt slått av vinneren Peter Cook.

Palin skrev dagbok fra 1969.^[3]

Michael Palin og Terry Jones møttes for første gang på University of Oxford der de medvirket i en komediegruppe,^[4] mens John Cleese og Graham Chapman møttes på University of Cambridge. Eric Idle var også der, men begynte ett år senere enn Cleese og Chapman. Cleese møtte Gilliam i New York mens han turnerte der sammen med Cambridge Footlights, en teaterklubb drevet av studenter. Blant kjente tidligere medlemmer av Footlights er Salman Rushdie, Emma Thompson, Hugh Laurie, Stephen Fry, Olivia Colman og Douglas Adams. Med unntak av Gilliam hadde all i Monty Python gått på et av Storbritannias to eliteuniversiteter, uformelt omtalt samlet som Oxbridge. Denne bakgrunnen er tydelig i flere deler av humoren de laget.^{[5][6][7][8][9]}

Graham Chapman, John Cleese og Eric Idle var alle medlemmer i Footlights, som på den tiden også inkluderte kommende Goodiesmedlemmer Tim Brooke-Taylor, Bill Oddie og Graeme Garden, samt Johnathan Lynn (medforfatter til serien Yes, Prime Minister). I den tiden Eric Idle var president i klubben var også den kjente feministen Germaine Greer medlem. Opptak av disse såkalte «Smokers» ved Pembroke College inkluderer sketsjer og opptredener av Idle og Cleese.

Forskjellige, fremtidige medlemmer av Monty Python opptrådte i eller skrev for de følgende programmene før de samlet seg og laget Monty Python's Flying Circus:

• I'm Sorry, I'll Read That Again (radio) (1964–1973)
• The Frost Report (1966–1967) med David Frost^[5]
• At Last the 1948 Show (1967)
• Twice a Fortnight (1967)
• We Have Ways of Making You Laugh (1968)
• How to Irritate People (med Cleese, Chapman og Palin; 1968)^[3]
• Do Not Adjust Your Set (1968–1969) barneprogram^[3]
• The Complete and Utter History of Britain (januar-februar, 1969), Palin og Jones^[3]
• Doctor in the House (1969)

I flere av disse programmene medvirket andre viktige britiske komikere eller forfattere av komediemanus, blant andre Ronnie Corbett, Ronnie Barker, Tim Brooke-Taylor, Graeme Garden, Bill Oddie, Marty Feldman, Jonathan Lynn, David Jason og David Frost.

Programmet It's Marty Feldman (1969) ble sammensatt av episoder fra Feldmans show med materiale skrevet av Cleese, Palin, Chapman og Jones. Dette var BBCs bidrag til festivalen i Montreux.^[3]

På denne tiden var det rutine at TV-selskapene slettet programmene og brukte videobåndene om igjen etter sending; mye av dette materialet er imidlertid bevart og tilgjengelig på DVD.

Etter suksessen med barneprogrammet Do Not Adjust Your Set blant voksne briter tilbød ITV Palin, Jones, Idle og Gilliam et eget TV-program. På samme tid fikk Cleese og Chapman et lignende tilbud fra BBC, som hadde sett dem i blant annet The Frost Report. Cleese var imidlertid noe tvilende til å lage et tomannsprogram, av forskjellige grunner, for eksempel Chapmans påstått vanskelige personlighet. Cleese hadde gode minner fra tiden da han arbeidet med Palin, og inviterte ham til å bli med på programmet. Siden ITV-programmet fortsatt var i førproduksjon takket Palin ja, og tok med seg Idle, Jones og Gilliam til BBC.

Chapman, Cleese, Palin, Gilliam, Idle, Jones og Palin møtte 23. mai 1969 sjefen for komedie i BBC, Michael Mills, med på møtet var regiøsserene Ian MacNaughton og John Howard Davies. Tema var en ny komiserie. Mills stilte mange spørsmål som de ikke klarte å svare særlig på, men de fikk mulighet til å lage 13 episoder som ble til Monty Python's Flying Circus. Arbeidstitler var blant annet "Owl Stretching Time", "Bunn, Wackett, Buzzard, Stubble and Boot" og "The Toad Elevating Moment". "Flying Circus" ble tatt som navn i juli 1969 og de tilføyde "Monty Python's" for å angi hvem sirkuset tilhører.^[3]

Den første episoden ble vist på BBC klokken 22:50 søndag kveld 5. oktober 1969 og inkluderte "Italian Lesson", "Whizzo Butter" og "Funniest Joke in the World". Første episode fikk god omtale i The Sun, The Observer, Daily Telegraph, og The Times. Sketsjen "Bicycle Repair Man" ble for eksempel innspilt i juli 1969 og vist i oktober 1969. Andre kjente skjetsjer fra første sesong er "Nudge, Nudge", "Lumberjack Song", "Pet Shop" og "Crunchy Frog". MacNaughton og Davies var regissører. Trettende og siste episode i første sesong ble vist 11. januar 1970.^[3]

Innspilling av sketsjer til andre sesong begynte våren 1970. Mens de drev innspilling i Torquay bodde Cleese og Idle på Gleneagles hotel. Hotellverten var ifølge Cleese "wonderfully rude" og ga ide til Fawlty Towers.^[3]

De etablerte sitt eget produksjonsselskap Python Productions Ltd i 1970.^[3] Det ble til sammen laget 45 episoder på 30 minutter av Flying Circus.^[5]

Flying Circus besto stort sett av en samling løst forbundete sketsjer og av til en mann ved et skrivebord som leste meldingen "and now for something completely different". Forbindelsen mellom de forskjellige sketsjene var ofte en animasjon av Gilliam med nokså frie assosiasjoner.^[5]

Gjengen i Monty Python hadde en meget klar idé om hva de ønsket å gjøre med TV-programmet, men ble noe skuffet da de oppdaget at Spike Milligan gjorde omtrent akkurat det de ønsket å gjøre i sitt program med tittelen Q. Monty Python begynte straks søket etter en egen stil, og etter mye debatt kom Terry Jones på en animasjon som Terry Gilliam hadde laget til programmet Do Not Adjust Your Set som han kalte «Beware of the Elephants».

Siden Monty Python ikke hadde noe ordentlig tema, var det mer som en slags bevissthetsstrøm-sak. Michael Palin ble akkurat like fascinert av en annen av Gilliams animasjoner som han kalte «Christmas Cards». «Den var helt brilliant,» skal han ha uttalt senere, «med missiler som kom ut av kirketårn. Terrys animasjon for bevissthetsstrøm var ett av eksemplene på en måte å gjøre ting annerledes». Resultatet var at den berømte Monty Python-stilen ble født.^{[trenger referanse]}

Den første sesongen av TV-serien ble opprinnelig planlagt av BBC som en utskytningsrampe for å få fart på John Cleeses karriere. Cleese ønsket imidlertid å samarbeide med resten, så gruppen ble samlet på en disiplinert og ordnet måte. Hver dag med skriving startet klokken 9 om morgenen og var ferdig klokken 17. Cleese og Chapman arbeidet typisk sammen som par isolert fra de andre, og det gjorde også Jones og Palin, mens Idle skrev alene. Etter noe dager med arbeid ville de samle seg med Gilliam, der de kritiserte hverandres idéer og byttet ut biter. Hvis majoriteten av gruppen syntes idéen var morsom ville den bli inkludert i programmet. Hvem som skulle ha hvilken rolle i de forskjellige sketsjene var valgt ut på en lignende måte. Da sketsjens tema var ferdig skrevet, ville Gilliam bestemme hvordan han skulle pynte dem med fantasifulle animasjoner.^{[trenger referanse]}

Flere forskjellige navn til programmet ble foreslått før de kom på tittelen Monty Python's Flying Circus. Noen av de mer bemerkelsesverdige forlagene var Owl Stretching Time, The Toad Elevating Moment og Bun, Wackett, Buzzard, Stubble and Boot. Det ble bestemt at navnet skulle inneholde «Flying Circus» da BBC forklarte medlemmene i gruppen at de allerede hadde trykket navnet i sine programplaner og ikke ønsket å endre det, slik at gruppen sto igjen uten et reelt valg. Flere variasjoner rundt navnet kom og gikk i tiden etterpå. Gwen Dibley's Flying Circus ble oppkalt etter en dame Michael Palin hadde lest om i en avis, og tenkte at sikkert ville synes det var morsomt med et TV-program oppkalt etter seg. Barry Took's Flying Circus var en hyllest til mannen som hadde samlet dem. Arthur Megapode's Flying Circus ble foreslått og forkastet. Cleese la til «Python» på grunn av at han likte tanken på et glatt og snikende individ. Hvor «Monty» kom fra er det noe forvirring rundt, men Idle påstår det var en populær mann som drakk på hans lokale pub. Folk kom ofte innom og spurte bartenderen om «Monty har vært her ennå», en setning som brente fast navnet i Idles hjerne.^{[trenger referanse]}

Flying Circus var pionerer innen presentasjonsteknikker i serien sin, som de for eksempel av og til startet uten den tradisjonelle åpningsscenen. Et eksempel på dette er «It's-mannen»: Michael Palin i Robinson Crusoe-kostyme, som utfører en vanskelig reise over forskjellige terrenger, før han endelig når fram til kamera for å si «It's...», bare for deretter å bli avbrutt av åpningssekvensen. Ved flere anledninger lurte Monty Python-gjengen seerne ved å spille av rulleteksten midt i en episode. Inspirert av Milligans Q-serie skjønte de etter hvert også at de ikke nødvendigvis måtte avslutte en sketsj med den tradisjonelle punchlinjen. De eksperimenterte med å avslutte sketsjene sine ved plutselig å kutte over til en annen scene, en animasjon, ved å gå av scenen, eller ved å introdusere en handling eller figur helt uten sammenheng. Et klassisk eksempel på dette er bruken av Chapmans «Colonel»-figur som dukket opp i flere sketsjer og stoppet dem fordi de var «for dumme».

Bruken av Gilliams surrealistiske animasjoner var en annen innovativ sekvens i Flying Circus. Mange av bildene Gilliam brukte ble hentet fra berømte kunstmalerier, og fra victorianske illustrasjoner og inngraveringer. Den gigantiske foten som knuser tittelen mot slutten av åpningssekvensen er faktisk Cupidos fot, hentet fra en reproduksjon av renessansemesterverket Venus, Cupid, Folly and Time av Bronzino. Denne foten, og Gilliams tegnestil generelt, er senere blitt selve varemerket til serien.

Monty Python-gjengen bygget på og utviklet den britiske tradisjonen med å bruke menn utkledd som damer i humor. En scene der man trengte en husmor inneholdt dermed gjerne en av de seks skuespillerne med en kjole og et forkle som snakket i falsett. Den komiske effekten ble større av dette, men selve sketsjen var basert på rollen, ikke det faktum at det var en mann med dameklær på scenen — hadde en dame spilt rollen, ville sketsjen fortsatt vært morsom.

Mange av sketsjene har beholdt sitt komiske særpreg fram til i dag, og blir ofte kopiert av andre komikere, blant andre The «Dead Parrot», «The Lumberjack Song», «Spam», «Nudge Nudge», «The Spanish Inquisition», «Upper Class Twit of the Year» og «The Ministry of Silly Walks».

Flying circus ble produsert i 44 episoder. I mange tilfeller ble sketsjer avbrutt av figurer fra andre sketsjer.^[10] Filmen Holy Grail beskrives som karnevalsk og grotesk.^[11]

De fem overlevende medlemmene av den opprinnelige Monty Python-gjengen er regissører i Python (Monty) Pictures Limited som ble et selskap i 1973 og nå jobber med aktiviteter som er en følge av deres tidligere arbeid sammen.

Da Monty Python's Flying Circus ble vist i USA av ABC i deres program «Wide World of Entertainment» i 1975 ble episodene klippet på nytt, slik at de mistet sin kontinuitet og flyt som de hadde i de opprinnelige versjonene. Da ABC nektet å slutte denne behandlingen av programmene ble de stilt for retten av Monty Python-gjengen. Retten konkluderte med at deres artistiske rettigheter ikke ble opprettholdt, men nektet å stoppe ABCs sendinger. Da Monty Python anket dommen fikk de imidlertid kontroll over alle sendinger av programmene i USA. Saken førte også til at de fikk rettighetene til originalepisodene fra BBC etter at kontrakttiden deres utløp i 1980.⁵

En av drivkraftene bak Monty Python sent på 1970-tallet var beatlesmedlemmet George Harrison, som ikke bare opptrådte i Monty Python's Life of Brian som Mr Papadopolous, men han produserte også flere av sangene deres fra den perioden, inkludert «The Lumberjack Song». Harrison gjorde en cameoopptreden i Eric Idles kult-Beatlesparodi All You Need Is Cash (også kjent som The Rutles). Harrison har uttalt i et intervju at «Monty Python hjalp meg å komme over de traumatiske følelsene jeg fikk av bruddet med The Beatles».¹

Alle medlemmene gikk over til egne film og TV-prosjekter etter bruddet i gruppen, men de arbeidet likevel ofte med hverandre. Mange av disse samarbeidene var veldig suksessrike, slik som Hotell i særklasse og En fisk med navn Wanda. Cleese og Palin opptrådte også i Time Bandits, en film skrevet av Gilliam og Palin, og regissert av Gilliam. Gilliam regisserte og skrev Brazil og The Adventures of Baron Munchhausen, filmer med henholdsvis Michael Palin og Eric Idle i hovedrollene. Idle hadde også suksess med Nuns on the Run sammen med Robbie Coltrane. Palin og Jones skrev parodiserien Ripping Yarns der Palin medvirket sammen med flere britiske skuespillere. Palins reiseserie på BBC er også veldig populær. I antall produksjoner er det Cleese som har den mest vellykkede solokarrieren, da han har opptrådt i 59 kinofilmer, 22 TV-serier, 23 filmer som kom rett på video og 6 videospill.²

Monty Python har flere ganger blitt utsatt for spekulasjoner om gjenforeninger. Etter at Graham Chapman døde i 1989 (samme kveld som de hadde 20-årsjubileum) satte det en midlertidig stopper for ryktene, men i 1998 ble de fem gjenværende medlemmene, sammen med det de påsto var Chapmans aske, gjenforent på scenen for første gang på atten år. Dette var i anledningen et intervju hvor gjengen så tilbake på samarbeidet og utførte et par nye sketsjer. I løpet av intervjuet ble urnen med Chapmans aske «uheldigvis» slått overende og spredd utover, for deretter å bli samlet sammen igjen med en støvsuger.

9. oktober 1999 ble 30-årsjubileet for første Flying Circus-episode som ble sendt på TV, feiret med at BBC Two sendte Monty Python-programmer hele kvelden. Blant programinnslagene var en dokumentar som skildret historien til gjengen, avbrutt av noen få nye sketsjer, spesielt innspilt for anledningen.

De resterende medlemmer av gruppa gikk 29. november 2002 sammen om en hyllest til George Harrison under minnemarkeringen Concert for George i Royal Albert Hall. Først fremførte de «Sit On My Face» og dernest «The Lumberjack Song» med deltakelse fra Michael Palin, Carol Cleveland, Eric Idle, Terry Jones, Terry Gilliam, Neil Innes, og i tillegg med deltakelse fra Tom Hanks).

I et intervju til publiseringen av DVD-en til Meningen med livet sa Cleese at det var usannsynlig at gjengen noen gang ville samles igjen: «Det er helt umulig å samle selv et flertall av oss i et rom, og jeg kødder ikke» sa Cleese. Han forklarte videre at problemet var at de var så travelt opptatt med hvert sitt, og at det ikke skyldtes krangel. Eric Idle mente på sin side at man nok kunne forvente en ordentlig sammenkomst «så snart Graham Chapman kommer tilbake fra de døde».

«Biografien» fra 2003, laget av en samling intervjuer med de overlevende medlemmene fra Monty Python, avslørte at en rekke krangler i 1990 rundt en oppfølger til Monty Python og ridderne av det runde bord planlagt av Idle kan ha ført til at gjengen ikke ble samlet igjen. Cleese følte at Meningen med livet førte til personlige vanskeligheter, samt at den var fullstendig middelmådig, og ønsket dermed ikke å lage filmen. Idle var tydeligvis sint på Cleese for at han nektet å lage filmen, en film de fleste andre medlemmene av Monty Python syntes virket lovende. Idle nektet senere å være med i det han anså som en Cleese-dominert gjenforening noen få år senere.

I mars 2005 samlet alle de gjenværende skuespillerne seg igjen på premieren til Eric Idles musikal Spamalot, basert på filmen Monty Python og ridderne av det runde bord. Premieren fant sted i Chicago i Illinois, og har siden blitt oppført i New York på Broadway Theatre. I 2005 ble den nominert til 14 Tonypriser og vant tre: Beste musikal, beste regi av en musikal og beste skuespillerinne i en musikal. Høsten 2012 ble musikalen fremført på norsk i Folketeatret.

19. november 2013 bekreftet de en gjenforening med samtlige medlemmer som fremdeles er i live. BBC News bekreftet nyheten etter at avisen The Sun først slapp den tidligere på dagen, og en pressekonferanse 21. november 2013. ⁸

Michael Palin er født 1943, og er det yngste medlemmet og blir omtalt som «den snille». Palin gikk på Oxford der han møtte Terry Jones. De to skrev sammen, men fant senere ut at det var mer produktivt hvis de skrev hver for seg for siden å komme sammen og se over hva den andre hadde skrevet. Jones' og Palins sketsjer hadde en tendens til å være mer fokusert enn sketsjene til de andre fire ved at de tok en bisarr, vanvittig situasjon og holdt seg til den. Senere har Palin medvirket reisedokumentarer på BBC for eksempel i «Around the World in Eighty Days», der han fulgte i Phileas Foggs fotspor fra Jules Vernes roman Jorden rundt på 80 dager.^[3]

Terry Jones (født 1942 i Wales, død 2020) var kjent for mange talenter og omfattende kunnskaper om mange tem.

Eric Idle ble født 1943 i South Shields i England. Da han var i Monty Python ble det dannet to forfatterpartnerskap, John Cleese og Graham Chapman, og Terry Jones og Michael Palin. Det etterlot Terry Gilliam som skrev på egen hånd, og Eric Idle. Idle foretrakk å skrive for seg selv, i sin egen hastighet, selv om han av og til følte at det var vanskelig å presentere materiale til de andre. Idle er en dyktig komponist og gitarist med et godt øre for tekst og stiler. Han skrev blant annet «Always Look on the Bright Side of Life».

John Cleese ble født 1939 i Weston-Super-Mare, England. Cleese skrev manus til Flying Circus sammen med Chapman, og deres sketsjer var surrealistiske og satiriske. Senere har Cleese opptrådt i mange filmer, blant annet som Qs assistent R i James Bond-filmer og i de to første Harry Potter-filmene som «Nesten-hodeløse Nikk».

Graham Chapman ble født 1941 i Leicester og studerte opprinnelig medisin. Han gikk over til teaterstudier da han ble med i Footlights på Cambridge.^{[trenger referanse]} Chapman hadde hovedroller i Ridderne av det runde bord og i Life of Brian. Chapman ble etterhvert alkoholiker og var tørrlagt da han hadde rollen som Brian. Chapman døde av kreft 1989, og ble senere omtalt som «den døde».^{[trenger referanse]}

Terry Gilliam ble født i 1940 i Minneapolis i Minnesota, og er den eneste av medlemmene som ikke er britisk. Han begynte som animatør og tegneserietegner for Help! magazine. Han flyttet siden fra USA til England, og tegnet animerte sekvenser til Do Not Adjust Your Set, før han ble med i Monty Python's Flying Circus da det startet. Han laget senere filmer som The Fisher King (1991).^[3]

Neil Innes blir kalt «den syvende Python». Som medlem av The Bonzo Dog Band samarbeidet han i 1968 med Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin i fjernsynskomedien Do Not Adjust Your Set. Selv om det var flere musikalske talenter i gruppa deltok Neil Innes gjerne som musiker. Han spilte flere ulike roller i King Arthur and the Holly Grail, og både han og Carol Cleveland fulgte med på konsertturnéen, som ble filmet da de opptrådte i California: Monty Python Live at the Hollywood Bowl. Neil Innes var dessuten med i enkelte sketsjer. Han skrev mye av filmmusikken for gruppa, var regnet som assosiert til kretsen og regulær erstatter for manglende Pythonmedlemmer. Innes døde 29. desember 2019.

Carol Cleveland blir gjerne omtalt som «Pythonjenta». Hun var den eneste kvinnen som opptrådte i de fleste episodene av Flying Circus. Hun ble opprinnelig leid inn av produsent/regissør John Howard Davies til de første fem episodene av Flying Circus, men opptrådte til slutt i nesten samtlige av de 45 episodene, samt i alle filmene. Hun ble vanligvis fremstilt som en stereotyp «blond bimbo», og ble til slutt omtalt som «Carol Cleavage» av de andre medlemmene.

På samme måte som flere personer blir omtalt som den femte Beatle, er det også flere personer som var viktige bidragsytere til Monty Pythons arbeid uten at det er så lett å rangere dem. John Cleeses daværende kone Connie Booth, som senere skulle være medforfatter og skuespiller i Hotell i særklasse, opptrådte også i Flying Circus. Hun var sannsynligvis den eneste fremtredende kvinnelige skuespilleren i serien ved siden av Carol.

Av andre betydningsfulle personer var Douglas Adams, som skrev sketsjer til Flying Circus.

Eddie Izzard, en stor fan av gruppen, opptrer også av og til som erstatning for manglende medlemmer. Da BBC hadde «Python Night» i 1999 for å feire 30 år siden den første sendingen av Flying Circus, spilte Monty Python inn nytt materiale der Izzard opptrådte for Eric Idle, som var i USA under tiden. Han opptrådte også i showet «Live at Aspen», og var vert for en historie om gruppen kalt «The Life of Python».

Dette er ikke en fullstendig liste over utgivelser gruppen har gjort.

• Monty Python's Flying Circus (1969–1974)

Serien som startet Monty Python-fenomenet.

• Monty Python's Fliegender Zirkus (1972)

To spesialepisoder på 45 minutter laget av WDR for vesttysk TV. Den første ble spilt inn på tysk, mens den andre var på engelsk med tysk dubbing.

• Monty Python's Personal Best (2006)

Det var fem Monty Python-filmer:

• And Now for Something Completely Different (1971)^[1]

En samling nyinnspilte sketsjer fra den første og den andre sesongen av Monty Python's Flying Circus.^[1]

• Monty Python og ridderne av det runde bord (1975)^[12]

Kong Arthur og hans riddere gir seg ut på en lavbudsjetts leting etter den hellige gral, og møter flere humoristiske hindringer på veien som resulterte i burleske og til dels blodige hendelser.^[12]

• Profeten Brians liv og historie (1979)^[12]

Brian blir født den første julaften, i en stall ved siden av Jesus. Han bruker hele livet på å bli misoppfattet som messias. Filmen ble først ikke satt opp i Norge på grunn av det «blasfemiske» innholdet.^[12] George Harrison medvirket til finansiering av produksjonen.^[13]

• Monty Python Live at the Hollywood Bowl (1982)^[1]

Monty Python på scenen med sketsjer regissert av Ian MacNaughton.

• Meningen med livet (1983)^[12]

En utforsking i meningen med livet i en rekke sketsjer fra unnfangelse til død og til det hinsidige.

• Monty Python's Flying Circus (1970)
• Another Monty Python Record (1971)
• Monty Python's Previous Record (1972)
• The Monty Python Matching Tie and Handkerchief (1973)
• Monty Python Live at Drury Lane (1974)
• The Album of the Soundtrack of the Trailer of the Film of Monty Python and the Holy Grail (1975)
• Monty Python Live at City Center (1976)
• The Monty Python Instant Record Collection (1977)
• Monty Python's Life of Brian (1979)
• Monty Python's Contractual Obligation Album (1980)
• Monty Python's Meaning of Life (1983)
• Monty Python's The Final Rip Off (1988)
• Monty Python Sings (1989)
• The Ultimate Monty Python Rip Off (1994)
• The Instant Monty Python CD Collection (1994)
• Monty Python's Spamalot (Broadwayversjonen av Monty Python and the Holy Grail med Tim Curry som Kong Arthur) (2005)
• The Hastily Cobbled Together Album (2006)

• Martin Lewis & Peter Walker: The Secret Policeman's Other Ball. Amnesty International. A Methuen Paperback. London 1981. ISBN 0 413 50080 2
• The Brand New Monty Python Papperbok. A Methuen Paperback. London uå. ISBN 0 413 31970 9

• Monty Python's Spamalot (musikalen som elskverdig nok ble stjålet fra filmen Monty Python og ridderne av det runde bord)

Skrevet av Eric Idle, regissert av Mike Nichols.

• Monty Python's Flying Circus — Den første og eneste autoriserte sceneversjonen av selve programmet

• Alle medlemmene av The Beatles var fans av Monty Python. Ringo Starr gjorde en cameoopptreden etter rulleteksten i Flying Circus-episoden «Mr. & Mrs. Brian Norris' Ford Popular», der han hadde rollen som seg selv. I tillegg til Harrisons arbeid som er nevnt tidligere, opptrådte han også som ridende politi (Mountie) i «The Lumberjack Song» i et av Monty Pythons sceneshow. Den siste sangen på oppvarmingsteipen før Harrisons konserter var «The Lumberjack Song»¹.
• Et fossil av en tidligere ukjent forhistorisk slangeart ble oppdaget i Riversleigh i Australia i 1985. Paleontologen som oppdaget fossilet var Monty Python-fan, og ga slangen navnet Montypythonoides riversleighensis til ære for gjengen.⁷.
• Tittelen Monty Python's Flying Circus ble delvis til som et resultat av gjengens rykte innen BBC. Michael Mills, BBC komediesjef, ønsket at navnet deres skulle inneholde ordet «circus» på grunn av at BBC omtalte de seks medlemmene som vandret rundt i bygningen som et sirkus. Gjengen la til «Flying» for å få det til å høres mindre ut som et faktisk sirkus, og mer som noe fra 1. verdenskrig. «Monty Python» ble lagt til fordi de mente det hørtes ut som en skikkelig dårlig agent, den typen person som ville ha samlet en slik gjeng.⁴
• Opptreden under Concert for George, 2002.

1. Clarkson, M. (1994). Monty Python...Facts and Trivia. Britcomedy Digest 1 (3).
2. Chapman, Graham (1997). Graham Crackers: Fuzzy Memories, Silly Bits, and Outright Lies. Career Pr Inc. ISBN 1-56414-334-1.
3. Morgan, David (June 1999). Monty Python Speaks; a Spike imprint, Avon Books, Inc., New York, New York ISBN 0-380-80479-4
4. Anglin, A. (2004). The Alt.Fan.Monty-Python FAQ. sjekket 5. desember 2004.
5. IMDB;
6. BBC Comedy Guide
7. http://www.bbc.co.uk/dna/h2g2/A687945
8. http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-24999401

Informasjon om Monty Python og skuespillerne kan finnes i bøkene:

• From Fringe to Flying Circus — 'Celebrating a Unique Generation of Comedy 1960–1980' — Roger Wilmut, Eyre Methuen Ltd, 1980.
• The Pythons: Autobiography by The Pythons — Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones, Michael Palin and Bob McCabe, Orion, 2003.

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Monty Python – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Monty Python – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

(en) Wikiquote: Monty Python – sitater

• «Monty Python's sort-of official site», aktivt vedlikeholdt av Eric Idle
• Offisielle Monty Python-nyheter Arkivert 19. november 2007 hos Wayback Machine.
• Monty Python's PythoNET
• Monty Python Pages Arkivert 5. mai 2011 hos Wayback Machine.
• Opprinnelsen til Monty Python
• Monty Python på SOTCAA
• «Monty Python – a Brief History»
• «BBCi Comedy Guides» artikkel om Monty Python, med en sammenligning av Monty Python og the Beatles
• «Cleese says reunion very unlikely» (BBC News)
• The Rutles hjemmeside
• «New Python Specials to air on PBS in 2006»
• «Monty Python's First Visit to America» av Michael Dare